VÅLERENGA FOTBALL

UNIKT RÅMATERIALE OM VÅLERENGA FOTBALL - ALDRI FØR PUBLISERT.

HER FØLGER DET MEST OMFATTENDE MATERIALE OM VÅLERENGA FOTBALLS HISTORIE SOM NOENSINNE ER LAGET.
DET INNEHOLDER/TILSVARER OVER 200 A4-TEKSTSIDER SOM TAR FOR SEG HISTORIEN FRA 1898 OG FREM TIL OG MED 2002. DET INKLUDERER ALLE FOTBALLSESONGER FRA 1913.
DETTE ER RÅMATERIALE TIL FOTBALLHISTORIEN SOM JARLE TEIGØY OG BJØRN ARILD GJERDALEN HAR SKREVET/SAMLET i FORBINDELSE MED UTGIVELSEN AV BOKA "FRA SOTAHJØRNET TIL BOHEMEN".
NB! BARE ET UTDRAG AV DETTE MATERIALET BLE REDIGERT OG OMARBEIDET OG BENYTTET TIL BOKA FRA SOTAHJØRNET TIL BOHEMEN.
Portretter o.l. er ikke medtatt.
UTDRAG AV MATERIALET KAN BRUKES, DET BES OPPGITT KILDE.

Jarle Teigøy   Bjørn Arild Gjerdalen     Desember 2006

 

 

BEGYNNELSEN TIL VÅLERENGENS IF

Mannen bak den første fremvisning av fotball på Vålerengen var daværende lektor, senere pastor, og senere også speiderleder Hans Møller Gasmann, som i mangt og meget lå år foran sin tid.

1898 – Det begynte med Spark
Det var i midten av september dette året at Gasmann sammenkalte medlemmene av Vaalerengens Ynglingeforening, dvs. KFUM, til fotballmøte i foreningens møtelokale i Ingeborgsgate 8. På dette møtet ble man enige om å danne en fotballgruppe, og om lag 25 gutter i alderen 14 til 25 år tegnet seg som medlemmer. Et «rødt» og et «blått» parti ble dannet for treningens og samspillets skyld.
Møller Gasmann overtok ledelsen inntil videre, og deltok også selv i spillet på begge lag. Det ble vedtatt   at fotballgruppen, som ble underlagt Ynglingeforeningen, skulle hete Spark. Dermed begynte partiet å arrangere de første fotballkamper på Vålerengen.   Det skulle også vise seg at Spark ble et forbilde for andre som ville starte egne klubber i distriktet.  

Det var sikkert ikke så lett for Gasmann mange ganger. Som prest stakk han unektelig noe av fra tidens bornerte oppfatning. Men han forsto på en utmerket måte å kombinere de egenskaper som guttenaturen er sammensatt av. Han sto ikke og kastet mistenkelige blikk på kroppsøvelser og anslå dem nytteløse, som ikke minst datidens skolefolk var eksponenter for, heller ikke svingte han tuktens ris over de unge.

1903 – Konstituerende generalforsamling
Den 9. mai fant den konstituerende generalforsamling sted, etter at Gasmann ønsket at guttene selv skulle lede fotballpartiet. De 19 medlemmene med Møller-Gasmann i spissen betalte en krone hver og Sigurd Torp ble valgt til klubbens første formann.

I følge Spark´s   kassabok for perioden 1903-1911 ble det samme dag innkjøpt en fotball til kr. 12.   Videre ble det samme uke kjøpt inn   goalstenger til kr. 1.12, flaggstenger til kr. 0,50, ventil til ballen kr. 0,50, kassabok kr. 0.10, en eske vaselin kr. 0,15 og skruer til goalstengene til kr. 0,05.


Trening på Etterstad
De første fotballtreningene fant sted på Lille Etterstad, der hvor kolonihagen ligger i dag. Hver spillekveld var det samlet hundrevis av tilskuere so
m med glød fulgte de spennende situasjoner som ofte oppsto. Av og til møtte kadetter fra Krigsskolen fram. Pastor Gasmann hadde skaffet tilveie engelske spilleregler og arbeidet etter hvert fotballpartiet fram i dyktighet og anseelse. Gasmann skydde verken anstrengelser eller ubehagligheter når det gjaldt sin kjære fotballtropp. Han visste så godt, akkurat som en annen stor idrettspedagog fra Vålerengen, kaptein Johan Skau, hvilken stimulans det var for ungdommen å ha noe å ofre krefter og interesse på.  


1906 - Fotballmotstandere steinet spillerne
  En junikveld i 1906 fant det sted et veritabelt slag på Lille Etterstad. Fotballpartiet hadde tillyst trening. Det hele tok til da spillerne hadde kledd av seg og var klare til avspark. Publikum satte i gang en voldsom pipekonsert, og det ble gitt signal til angrep på spillerne med steinkast og vill huiing. På et øyeblikk var banen et eneste virvar. Både politi og andre kom til, men nytteløst. For nå skulle det bli slutt med fotballsparkingen på Vålerengen. Slik lød vist parolen. Kampen fortsatte til mørkets frembrudd, og det lå flere sårede igjen da «krigen» ebbet ut.
  Etter dette la fotballpartiet sin trening til Hovedøya hvor de fikk være i fred og kunne ta seg et bad etterpå om de ville.

En annen gang klaget parselleierne på Etterstad   over at potetstykkene deres ble trampet ned av fotballspillere. Vålerenga ble ikke svar skyldig: Klagene gjelder aldeles ikke vår klubb, men skriver seg fra en del spillere fra Hasle og Ulven som ved en enkelt anledning har spasert tvers over parsellene.


1912 – Vaalerengens Fotboldklub
Behovet for en større idrettforening på Vålerengen var etter hvert blitt påtrengende. Fotballspillet hadde inntil nå dominert, men interessen for andre idrettsgrener var øket. Det var mindre oppslutning på treningskveldene og tilstanden var med andre ord slik at en oppløsning så ut til å bli resultatet i 1912.

Samme år tok styret i Vaalerengen Ynglingeforening, som «Spark» var underlagt, opp saken om en egen idrettsforening. Det ble   besluttet å la   «Spark» anse seg som selvstendig samtidig som det ble vedtatt at man skulle konstituere en idrettsforening året etter.   Det var styrets mening at dette skulle være en måte å kunne samle de mange små klubbene på Vålerenga.
Vaalerengens Fotboldklub ble fotball-lagets navn, men i paragraf 1 stod det klart at dette bare skulle gjelde i en overgangsperiode:   Da en større idrætsforening av forskjellige grunder ikke kan konstitueres før til næste aar, er det vedtagne navn bare midlertidig. Klubben ble stiftet 24. august og Thorolf Hansen fungerte som formann inntill neste års konstituering.

Matchkaptein Hermod Skjersåker fikk så utlevert fotballpartiets eiendeler. De gjenværende medlemmene av klubben, som alle bodde i Odalsgaten, fortsatte sine sammenkomster utover vinterkveldene i 1912 og diskuterte den kommende begivenhet som man ventet skulle finne sted ut på sommeren neste år.

Ny giv
Det ble nytt liv i fotballen, og klubben fikk stablet på bena et lag som kunne gå i gang med treningen på veivesen-tomten ved Solørgata eller på Etterstad.
  Alle Vålerengens beboere, gamle som unge, sluttet etter hvert opp om klubbens kamper. En mur av patriotiske mennesker sto alltid rundt banen på Etterstadtoppen. Fotballbanen på Etterstadtoppen lå ved siden av banen til Bjart, det var bare en sti mellom de to banene. Lille Etterstad ,den gamle banen, ble til Etterstad Kolonihager i 1908 når klubben la i vei med sine oppgjør. Senere kunne det komme opptil 2000 mennesker på slike kvelder, langt flere enn gamle klubber som Lyn og Mercantile kunne vise til! Typisk Vålerenga!

Mai 1913 – Snart idrettsforening
30 medlemmer var møtt opp på Vaalerengens Fotboldklubs generalforsamling, 4. mai, da Thoralf Hansen ble valgt til formann. Kasserer Alf Andersen foreslo at man skulle avvente å opprette en idrettsforening, da man ikke hadde penger til å anskaffe det materiale som var nødvendig. På dette møtet, som ble holdt i kassesnekkeriet i Vålerenggata 29, ble det også vedtatt at klubben skulle merke opp banen og sette opp målstenger på Etterstad. Gymnastikklæreren på Vålerengen skole, Johan Skau, ble bedt om å være klubbens beskytter, noe han takket ja til.
I begynnelsen av juli fikk klubben en del friidrettsmateriell og øvelsene tok med en gang fart på Nygaard. Interessen var stigende og styret besluttet derfor å innkalle til nytt møte.


29.   juli 1913 –   Idrætsforeningen Spring
På denne historiske datoen ble det innkalt til en ekstraordinær generalforsamling i Vålerenggata 29, i kassesnekkeriet. Og Vaalerengens Fotboldklub ble en idrettsforening, med fotball, ski, friidrett og bryting. Etter forslag fra klubbens formann Thoralf Hansen, ble foreningens nye navn «Idrætsforeningen Spring».   De 27 tilstedeværende medlemmene ble oppført som klubbens stiftere. På den store dagen ble det holdt en tale, hvorav følgende ord i fullt mon karakteriserer Vaalerengens Idrettsforenings store og ideelle formål:

MÅ SAA VOR KLUBB BLIVE DEN IDRÆTSFORENING SOM I AUGUST I FJOR BLEV ANTYDET AV DENS STIFTERE:
EN STOR SAMLINGSORGANISATION FOR DISTRIGTET, SOM EN FORMIDLER AV AL VOR STRÆVEN, TRO OG HAAB PAA KLUBBENS MENN OG DET SKULDE HELLER IKKE VÆRE OS DET MINDSTE IMOD OM VI KUNDE MAGTE AT OPFOSTRE KLUBBENS MEDLEMMER TIL KAMP OG STRID FOR DENS MERKE OG INITIALER OG TIL ARBEIDE OG GLEDE FOR DEM SELV.
DET VILDE VÆRE HYGGELIG OM DE SOM SKAL UDFØRE SITT ARBEIDE FOR IDRÆTSSAGEN IDEN KLUBBEN VOR, VIL VEDVÆRE AT BLIVE LIGE TRIVELIGE OG FULDE AV ARBEIDSGLÆDE, SOM DE HIDTIL HAVER VÆRET, OG MAA DE BESLUTNINGER SOM FOR FREMTIDEN MAATTE AVFATTES BLIVE FORENINGEN VOR VERDIG, LIGESOM DET ER EN HOVEDBETINGELSE AT SAGLIGHED OG FLID MAA PRÆGE ADMINISTRASJONENS VIRKSOMHED.

Og håpet om en samlingsorganisasjon ble snart oppfylt. De tre andre fotballklubbene Tordenskjold, Storm og Trompeten på Vålerengen ble to-tre år senere innlemmet og i 1918 gikk også Olymp inn i VIF.  

Idrettsforeningens første paragraf lød:
Vaalerengens Fotboldklub er nu gaaet over til at blive idrætsforenijng efter vedtagelse paa en extraordinær generalforsamling, avholdt 29. juli 1913. Formaalet skal være at arbeide for saavel ski-idræten som fotboldens fremgang paa Vaalerengen. Fri-idrætens forskjellige øvelser og brydning skal dyrkes hvor der findes høve til det og konkurranser i disse sidstnævnte idrætsgrener avholdes mindst een gang om aaret. Foreningen skal bære navnet: Idrætsforeningen Spring.

Klubbens første fotballkamp
I anledning dagen, hadde styret invitert Freidig skiklubbs fotballparti til kamp om en pokal på Etterstadsletta. Og som seg hør og bør vant klubben sin aller første fotballkamp denne stiftelsesdagen med 2-0.  


-------------------------------------------------------------


VÅLERENGENS IF - FOTBALLHISTORIEN

Vålerengens IF - PATRIOTISME! - fram til krigen

Selv om det var mange folk som kom opp til Lille Etterstad for å se fotball, var det flere i det finere Kristiania og på Vålerenga som reagerte på at presten og ungdommen brukte tid på dette nymotens og fullstendig meningsløse fotballspillet! Men fotball var kommet for å bli, og klubben ble omorganisert. Fra Fotballpartiet Spark til Vaalerengens Fotboldklub i 1912.



VEIEN MOT A-KLUBB 1913-1921

1913-14   Fra Vaalerengens Fotboldklub til Spring og VIF

Etter at klubben ble omgjort fra fotballklubb til idrettsforening, var ikke foreningen med i noen serie det første året og måtte holde seg til småklubbene i området. Men guttene holdt trofast sammen, klubben vokste og snart hadde man også et B-lag.

Spring spilte 21 privatkamper i 1913 og laget ble fulgt av et trofast publikum, en flokk som vokste fra år til år, og som var en mektig stimulans for guttene når de spilte på banen.

Vant kvalifiseringscup
  Den 23. august 1913 sammenkalte Spring flere representanter for østkantklubbene. De ble enige om å spille en kvalifiseringscup, som for øvrig hadde til hensikt å oppta klubber i den påtenkte serien Kristiania og Omegns Sammensluttede Fotboldklubber (K.O.S.F). 26 klubber var påmeldt og Spring vant cupen. Spring slo lag som Royal, Union, Ulf og Greif, og møtte Ørn i finalen som ble spilt på Festningsplassen i Kristiania. Spring vant finalen 3-2.
Benyttede spillere i kvalifikasjonscupen var: Arvid Andersen, Alf Andresen, Erling Dahl, Thoralf Hansen, Georg E. Larsen, Hermod Olsen, Morten Olsen, Rangvald Ringstad, Trygve Skjeveland, Birger Wallenstrøm og   Arvid Øberg. Idrætsforeningen Spring var dermed kvalifisert for K.O.S.F-serien.

Første seriespill
På generalforsamlingen 28. april 1914 endret Idrætsforeningen Spring navnet til Vaalerengens Idrætsforening. Det var viseformann Georg Larsen som foreslo navneendringen som ble vedtatt uten større debatt. VIF fikk også sine blå drakter med den røde tversoverstripen dette året.
3. juni ble sammenslutningen ”Kristiania og Omegns Sammensluttede Fotballklubber” dannet og VIF-gutten Emil Larsen ble valgt til formann. Seriesystemet var svært spesielt det første året. De 16 klubbene spilte først en innledende kamp som de kalte 1. serie. Denne første historiske VIF-kampen gikk 28. juni mot Hasle Ski og Fotballklub   på Etterstad. Hasles avgjørende mål kom i kampens sluttfase. Dommeren overså bla. to straffespark for VIF, selv om linjedommeren sa   fra. Klubben protesterte og fikk medhold, men da hadde laget allerede spilt neste kamp i 2. serie. Dette var i praksis en cuprunde hvor vinnerlagene spilte mot hverandre i gruppe I og taperlagene mot hverandre i gruppe II. VIF møtte taperlaget Storm på Bislett den 26. juli, og siden kampen gikk helt på den   andre sida av byen, stilte ikke Vålerenga med toppet lag. VIF tapte 2-6 og var dermed ute av serien, men pga. at Hasle ble diskvalifisert var Vålerenga klare for neste års klasse A.  



1915 – Overkjøring ga første kretsseier

I sammenslutningen, hvor man endret seriesystemet i 1915, spilte VIF mot lagene B-14, Varden og Bryn i klasse A. På generalforsamlingen i oktober ble det enstemmig vedtatt at det skulle søkes om opptagelse i Norges Fotballforbund.

Ledet 2-0 ved pause, tapte 2-9
Også i protokollene fra de første årene dukker det opp ett og annet som er erketypisk Vålerenga. Som dette referatet fra første kretskamp klubben hadde på Bislett 30. mai 1915 mot ”Boldklubben 1914”:
” I første omgang spildte guttene som nogen helter og de sikret sig et forsprang med 2 maal mot 0. I pausen mellem første og anden omgang var spillerne saa uforsiktige at sætte i sig 2 a   3 seidler med saft og vand, og resultatet blev at de orket ikke og spilde som de skulde i anden omgang, forBoldklubben smurte ind 9 goaler mot vore 0 i denne omgang. Vi tapte overlegent 9-2! ”

Søndag 6 juni gikk det galt igjen:
”Vi møtte Varden til vor 2den kredskamp. Her spilde guttene overlegent og skulde med retten ha seiret, men sammenslutningen hadde faat fat paa en dommer, som sikkert hadde en skrue løs i hodet, en pen nellik forresten, eller kanskje det var   e rose. Men nok av det vi tapte 4-3. Der blev øieblikkelig inlagt protest.”
Protesten mot dommerens udugelighet ble tatt til følge og det ble berammet omkamp. Men Varden nektet og spille igjen og dermed ble VIF tilkjent to poeng.

I siste og tredje seriekamp for året kom endelig seieren. VIF kjørte like godt over gutta fra Bryn og vant 6-0 på Bislett. Dermed endte laget opp med   2. plass og fire poeng i sitt første ordinære kretsspill.




1916 - Kretsmester i KOSF

VIF   ble i 1916 mester i A-klassen i K.O.S.F.-serien. Samme år fikk VIF også sin første offisielle fotballoppmann, Sverre Jørgensen, som sammen med A- og B lagets kapteiner dannet fotballutvalget i klubben.

I første kamp i kretsserien tapte VIF 1-3 mot Bryn. Klubben protesterte for tredje året på rad etter en kretsseriekamp, og fikk igjen medhold. Det ble berammet omkamp og den vant gutta 2-0 før   Varden ble slått 6-3 i neste kamp.
Vant serien da motstanderen ble disket
I siste og avgjørende match om kretsseriemesterskapet skulle VIF møte B 14. Følgende kan leses i sekretærprotokollen: Søndag den 29. oktober spillet vi den avgjørende kredskamp mot Ballklubben av 1914. Dette blev detsværre et nederlag for os paa 3-1. Dette kan vi takke de gode merkantile spillere for ellers havde vel resultatet blit motsat. Men vi blev allikevel kredsmester da   B-14 blev diskvalfiseret.
Det viste seg at Ballklubben av 1914 hadde brukt flere spillere som også hadde spilt for lag i Kristiania Fotballkrets og dermed var diskvalifikasjonen et faktum.
Mesterne var: Peary Andresen, Morten Jørgensen, Oscar Karlsen, Rolf Grøndbye, Johnny Larsen, Leif Olsen, Alf Andresen, Henry Hoel, Erling Dahl, Sigurd Olsen og Amandus Arnesen





1917 - Opptatt i Norges Fotballforbund

I 1917 ble VIF sammen med de øvrige klubbene i ”Kristiania og Omegns Sammensluttede Fotballklubber” endelig opptatt i den store kretsen, Kristiania Fotballkrets. VIF hadde nå 60 medlemmer, og spilte i klasse C.

Den nederste klassen var inndelt i fire avdelinger og i avdeling fire var Vaalerengen, Star, Hasle og Kristiania Kameratene klare til dyst.

Debuterte med tap, walk over og seier i seriesystemet
Debuten i NFF og Kristiania Fotballkrets gikk mot Hasle. Følgende er å lese i Vålerengens protokoll om matchen:
A-kamp. Søndag den 5. august havde vi den første kredskamp mot Hasle. Denne kamp blev utkjæmpet paa Bygdø Bane. Resultatet blev at Hasle seiret med 5-2 goals.
To uker senere skulle laget prøve seg mot Kristiania Kameratene (senere Fredensborg). Stillingen var 1-1 da dommeren måtte stanse kampen tjue minutter før slutt pga. mørket og ny match måtte berammes.
Uka etter skulle Vålerengen møte Star. Men motstanderen uteble og VIF fikk tilkjent sine aller første poeng i kretsserien.
Søndag den 30. september vant A-laget sin aller første match i seriesystemet da Kristianiakameratene ble slått 2-0. I følge fotballprotokollen seiret laget etter en meget hård kamp. Vålerengen ble dermed stående med fire poeng og 2. plass i debutsesongen.



1918 - Olymp ble innlemmet og VIF rykket opp

Den 18 januar 1918 gikk VIF sammen med en annen klubb på Vålerengen, Olymp, som hadde tilholdsted omkring Orknøygaten. Og med Olymp kom det frisk vind inn i Vålerengens seil, med blant annet senere landslagskeeper Henry "Tippen" Johansen og en god spiller som Hjalmar Olsen (Hoftvedt). Dette ga umiddelbart resultater og klubben ble Oslomestere kl.C i 1918, og rykket opp i B-klassen.

Brødre stod bak sammenslåing
Opptagelsen av   Olymp gjorde at VIF fikk   med seg kapasiteter som gjorde at klubben skilte seg ut fra de andre   bydelsklubbene, kom med i A-klassen i 1921, og senere har blitt den   klubben den er idag.
John F. Larssen var en av stifterne og leder av Olymp, mens broren Emil   Larssen var en av stifterne og formann i VIF. Begge bodde hjemme, så det ble rikelig anledning til diskusjon om klubbene og framtiden. Moren, som overhørte flere av diskusjonene, foreslo flere ganger en sammenslutning for guttene.Til slutt syntes også guttene at   en slik løsning var den beste. Men litt overraskende var det   Olymp-lederen   som møtte den   sterkeste motbøren da han tok opp spørsmålet. Kapasiteter og senere VIF-storheter som   Hjallen, Strander´n, Kinger´n og Rolf Dahl var imot,   men det ble til slutt enighet,   til det beste for idretten på   Vålerengen.

Olymp tilførte VIF friskt blod og nye krefter, man fikk idrettsutøvere   som   "Tippen" og ikke minst lederkapasiteter som John F. Larssen som   etterhvert fikk alle jobbene i foreningen: oppmann, formann, sekretær,   redaktør osv.

Klasse C var nå inndelt i åtte avdelinger. VIF vant de innledende kampene i avdeling 6 mot Kristiania B.K. (3-0) og   B 14 (6-2).
Videre i cupspillet
VIF ble dermed avdelingsvinner og skulle spille kvartfinale mot Sandaker ski- og ballklubb. Etter 1-1 i første kamp ble det klar seier, 4-0, i omkampen og VIF skulle opp mot Bækkelaget i semifinalen.   På Dæhlenengen var det ingen tvil om hvem som var best da VIF vant hele 5-1 etter 3-1 ved pause.

Opprykk etter finaleseier
Så var det klart for finale i klasse C 20. oktober på Dæhlenengen. Og her følger det første referat fra en Vålerenga-kamp; MORGENPOSTEN   22/10 1918:    

VAALERENGENS IF KREDSMESTER I C-KLASSEN
Finalen i C-klassen søndag var imøteseet med stor interesse, ca. 1.200 tilskuere overvar kampen. V.I.F. fik i første omgang 2 maal. Spillet var hele omgangen preget av usikkerhet og haardt spill. I anden omgang fik V.I.F nok et maal. Banens bedste mand var VIF´s høire half. Dommeren Tengs fra Hasle var god. Resultatet som helhet var rettferdig.

I Vålerengens protokoll er denne historiske kampen beskrevet på følgende måte:
Paa Dæhlenengen søndag den 20/10-18 møtte vore A-gutter med Fart. Denne gang gjaldt det mesterskapet i C klassen som Fartene hadde trod de skulde ta. Kampen begyndte kl. 12 i overvær av ca 1200 mennesker.
1.ste omgang. Fart faar utsparket og gaar raskt op mot vor goal, men vore backer tar ballen og returnerer. Saa bærer det av sted den rigtige vei og vore guttergjør det hett ved Farts maal. 15 minutter ute i omgangen setter Karlsen den første bal i nettet. Nu har det gaat hul, og gutta gaar paa som nogen tigere og gjør det ganske varmt for Farts maalmand. Saa faar Hoel tak i ballen, gaar igjennem og setter goal no. 2 i nettet med et dundrende skud. Efter et frem og tilbakespil gaar omgangen ut, denne var helt guttas.
2 den omgang. Fart guttene har nu tat sig sammen og spille blir mer gjevnbyrdig. Fartene har ganske pene opløp, men de strander alle hos backene eller hos Kaare som spiller ypperlig i maal. I et av vore opløp faar ”Nusse” tak i ballen, gaar op med en pen fart og centrer like mot en Fartgut og derfra ind i maal, no. 3 ligger i nettet. Like efter gjør gutta atter maal, men det blev annulert da dommeren sa det ikke var inde. Uten nogen større situationer gaar omgangen ut og vi seiret med 3-0. Dermed er vi mestere i C klassen. Dommeren Teng kom fra Hasle virket nervøs.   O.J.G.

Finale i kretsseriens Klasse C, 20. oktober 1918:
                                    Vålerengen - Fart     3 - 0         (2 - 0)
        Kampsted : Dæhlenengen, Tilskuere: Ca. 1.200.   Dommer: Tengs, Hasle
        Mål: 1-0 Oscar Karlsen (15), 2-0 Henry Hoel, 3-0   selvmål


De historiske mestere var:   Kaare Grydeland (keeper), Edvin Pettersen, Erling Dahl, Hjalmar Olsen (Hoftvedt), Johnny Larsen, Erling Gulbrandsen, Ingvald Larsen, Henry Hoel, Oscar Karlsen, Otto Grønby, Amandus Arnesen, Rolf Grønbye.



1919 - Bare tap, men slapp nedrykk

Det ble et tøft møte med B-klassen. Det gikk ikke bra for VIF som ble sist etter tre tap.

Klasse B var inndelt i 4 avdelinger og VIF spilte i avdeling 2. Første kamp gikk mot Hasle 25. mai og gutta gikk på et stortap, 0-5. De to andre kampene gikk mot Snar (0-1) og Star (1-4 ). Dermed 0 poeng, men VIF beholdt plassen i klasse B.
Vant   privatkamper
Selv om det gikk dårlig i kretsserien vant VIF mange privatkamper dette året. Syv av ti kamper endte med seier bla. over Rask fra Lillestrøm (3-0) og Nordstrand   (3-0).



1920 - Stor sportslig fremgang og kvalifiseringskamp til klasse A

Året 1920 ble et arbeidsomt og vanskelig men begivenhetsrikt år, klubben kom til kval.spill-kamp for klasse A. Det var smått med penger og det satt passive folk i ledelsen. Det store løftet kom derfor til å ligge på skuldrene til to karer: John Larsen og Th. Svendsen.

Og de to klarte brasene, skaffet til og med engelsk trener, McEwen,   og resultatet ble at klubben ble avdelingsvinner med seier over Fagerborg, Star og B-14 på Dæhlenenga   med målforskjellen 10-0 og 6 poeng.
I den siste kampen i avdeling 2 som ble spilt i august, slo vår engelske spiller Andrew S. Knight til og scoret ekte hattrick i 3-0-matchen mot B-14.   Det var fire avdelinger, og hver avdelingsvinner gikk videre til hver sin semifinale.

I den påfølgende semifinalen   ble Noreg   slått 3-1 på Dæhlenenga etter ekstraomganger. Andrew S. Knight avgjorde også denne matchen med sine to mål. Men B-laget til Lyn ble for sterke i finalen på Frogner Stadion, VIF tapte 3-0. VIF nådde også finalen i C-klassen med sitt 2. lag, men her ble det også tap.
Tapte opprykkskamp
Men ennå gjensto kvalifiseringskampen til A-klassen. Matchen gikk mot dårligste A-klubb som var   Kristiania Ballklubb (senere Skeid).   Oppgjøret ble spilt så sent som 31. oktober   på Frogner stadion og vi tapte hele 0-5 ovenfor 2000 tilskuere.
Fornøyd engelsk trener
Den engelske treneren hadde likevel god grunn til å være fornøyd med sesongen 1920. Dette med engelsk trener var en historie for seg selv og en genistrek som i løpet av få år skulle bringe VIF frem blant Oslos beste klubber.





1921 - Gjennombruddet med historisk opprykk til klasse A

I 1921 kom det sportslige gjennombruddet. Klubben hadde dokumentert sin spilleglede i den grad at kampene, til tross for at den var en B-klubb, samlet to, tre ganger så mange folk som A-klubbene. VIF tjente ikke bare penger, men avsluttet sesongen ved å spille seg opp i A-klassen.

VIF spilte i avdeling 1 av i alt fire avdelinger. Første kamp   på Bislett   gikk mot Noreg 22. mai. Kampen endte til slutt 3-2, men vi måtte ha to straffespark etter pause for å vinne. Vår store strateg Hjalmar Olsen Hoftvedt satte inn begge straffemålene.
I neste kamp mot Strong vant laget igjen knepent, og da var det Otto Grønby som stod bak begge målene i 2-1-oppgjøret på Bislett.
Siste og avgjørende kamp gikk mot B 14, og den tapte vi 1-2. Da både VIF, Strong og B 14 endte på 4 poeng i avdelingen, måtte det omkamper til. Målforskjellen telte ikke på denne tiden.

Omkamper for å kåre avdelingsvinneren
21. august på Frogner gikk første omkamp mot B 14. VIF vant 1-0 da Otto Grønby scoret det avgjørende målet tjue minutter ut i 1. omgang. Neste omkamp skulle gå mot Strong på Frogner 28. august og ble historisk:  

VÅLERENGAS LENGSTE OG KANSKJE VERDENS LENGSTE FOTBALLKAMP
Utdrag fra avisreferat
VIF - Strong   Uavgjort 4-4   (2-2,1-1,1-1, resten 0-0)
Dommeren avbryter efter 3 timers spill.

Floken om seriemesterskapet i klasse B, 1ste avdeling skulle løses i gaar middag kl 1 på stadion, men da kampen efter 3 timers spil, ekskl. hviletid, var uavgjort (4-4), fant dommeren, Tryggve Lund, at maatte avbryte spillet.
Stort set lå VIF over og hadde fortjent seieren, men Strongs forsvar arbeidet energisk. Strong har det første farlige angrep, VIF returnerer imidlertid og holder spillet på motstanderens banehalvdel de første 10 minutter, indtil Strong ved et rask opløp setter ballen i VIFs næt. Glæden herover blev dog ikke av lang varighet for Strong-guttene, i det utligning allerede kommer 4 minutter senere.
Så fulgte et Strongmål igjen, VIF utlignet, Strong scoret på nytt og VIF utlignet til 3-3. Dermed måtte ekstra-omganger til. VIF´s centerforward Otto Grønby gikk direkte fra avspark opp mot Strongs mål og nettet sitt fjerde for dagen. Gleden varte ikke lenge. Strong-guttene satte opp farten og utlignet. Stillingen var dermed 4-4. VIF´s solide forsvar red stormen av - karene kaltes ”Hjallen”, ”Kinger´n” og ”Murer´n”. Andre ekstraomgang ble målløs, og dommer Tryggve Lund beordret ytterligere to ekstraomganger. Disse omgangene ble også resultatløse.

KAMPFAKTA:
Første omkamp om avdelingsmesterskapet i Klasse B, Avdeling 1; 28.august 1921:
Vålerengen - Strong   4 - 4 eeo.         (2 - 2, 3 - 3)  
Kampen ble avbrutt etter 3 timers spill.
Kampsted: Frogner stadion. Dommer: Tryggve Lund. Tilskuere: 2.000.  
VIF´s målscorer: Otto Grønby 4
VIFs lag:
Peary Andresen (keeper), Erling Knudsen, Kaare Grydeland, Hjalmar Olsen, Ingvald Larsen, Erling Dahl, Henry Strand, Henry Hoel, Otto Grønby, Thormod Ingvaldsen, Amandus Arnesen.

Oppgjøret skapte fotballhistorie, idet denne kampen medførte endringer i kampreglementet.

Ny omkamp måtte til 4. september med 3000 tilskuere tilstede. VIF vant 3-1 etter blant annet å ha scoret på straffespark.
Semifinale
Endelig var VIF klar for semifinale mot Gjøa 11. september. 2.500 tilskuere var på plass på Bislett og de fleste kunne gå fornøyd hjem da laget vant 2-1 etter scoringer av Amandus Arnesen og Rolf Dahl.

Tap i finalen, men ny sjanse
I finalen tapte VIF nok engang for Lyns B-lag (0-2) foran 3.000 tilskuere. VIF var allikevel klar til kvalifiseringskamp for kl. A som beste A lag.

Vant, men protest og omkamp
Kval.kampen gikk mot Kristiania Ballklubb 25. september. VIF vant 1-0 etter scoring av Rolf Dahl ovenfor hele 3.500 tilskuere. Men KB protesterte pga. at dommeren hadde nektet KB å sette inn en ny spiller. Protesten ble tatt til følge, og omkamp måtte til.
VIF banket K.B 3-1 i omkampen på Dæhlenengen. VIF var nå en A-klubb, og klubben hadde nådd sin første milepel.

Fra Aftenposten
Vaalerengen alligevel A-klub.
Seirer   over   K.B.   3 - 1.

Kvalifikationskampen mellom ovennævnte klubber udkjæmpedes igaar. Som bekjendt seirede Vaalerengen sidst 1-0, men da K.B. fik ødelagt en spiller og blev negtet at indtage en ny, protesterede de paa kampen. Protesten gik igjennem i forbundsstyret, og spilledes altsaa omkamp igaar på Dæhlenengen kl. 1, for 4 a 5 tusen tilskuere med hr. Ragnvald Smedvik, Frigg som dommer.
  Til at begynde med virker Vaalerengens spillere svært nervøse og K.B. aabner med angreb. De har faaet igjen sine tre gamle spillere i v.c. forward og y.h. De begynder straks at bombardere Vaalerengsmaalet, men keeperen er sin stilling voksen og redder flere ganger aldeles glimrende. Lidt efter lidt bliver der ogsaa føling i Vaalerengens løberrække, og Ernst Olsen faar ogsaa anledning til at vise sin keeperfærdighed. Johansen i K.B. kommer en gang pent op. Vaalerengens h.back spiller   ballen i tverliggeren, men keeper er paa plads og fanger ballen paa maallinjen. Efter ca. 25 minutters spil bliver Vaalerengen tildelt frispark, og h.b. skyder haardt mod maal. Her er der klynge, og centerhalf med det forøvrig morsomme tilnavn Kingeln , ser sit snit til at putte ballen i nettet. K.B. gjør ærlige anstrengelser for at udligne og præsterer enkelte gange meget pent spil, men Vaalerengens forsvar er sin stilling voksen, og i sidste instans er Andresen en stadig reddende engel. Med 1-0 i Vaalerengens favør gaar omgangen ud.
  I anden omgang faar K.B. hjælp af baade sol og vind og efter et jevnt pres paa Vaalerengens maal lykkes det dem at udligne ved ”Børje”. Voldsom jubel i K.B.-kolonien. Spillet bliver nu adskillig haardere fra begge parter, og K.B. presser. Johansen paa y.v. spiller udmerket, men indreløberne somler skrækkelig. Mens K.B. saaledes presser har Vaalerengen enkelte farlige opløb, og særlig er Grønby effektiv.
  Efter ca. 30 m.s spil kommer Vaalerengens i.v. meget pent igjennem, lægger haardt over mod høire, y.h. returnerer ballen saa atter i.v. faar fat i den, og før man vidste ordet af det, laa kulen i nettet. K.B.s backpar viser en elendig placeringsevne, og holder sig stadig sammen som et nyforlovet par. Dette var aarsag til at Vaalerengens vinger fik frit spil, og efter en nydelig centring fra y.h. skaffer i.h. sit lag det 3dje maal, forøvrig hans første i sæsongens kredskampe.
  K.B. gjør saa nogen fortvilede sprel, og man hører af og til hæse raab paa ”Børje”. Denne er nok ikke Sveriges ”Børje”, og faar intet udrettet. Straks efter gaar dommerens pibe for fuld tid og Vaalerengen er A-klub.
  Efter   spillet   i   sin   helhed   at   dømme,   tror jeg Vaalerengens seir ikke burde været større   end   2-1, men   seiren   fortjente   de   dog,   efter   mange haarde kampe og den sidste tids modgang. Af deres spillere maa særlig fremhæves keeper, h.back samt centerforward. De øvrige var meget jevne.
  Hos K.B. var som sedvanlig Johnsen udmerket. Ligedan Ernst Olsen og Trygve Johansen. Backparret var svagt, og havde en elendig placering, og disse er ikke saa uden skyld i nederlaget. Vikne

KAMPFAKTA;   16. oktober 1921:
Kvalifiseringskamp til kretsseriens klasse A   (mot A-klassens dårligste klubb.) :
Vålerengen - Kristiania Ballklub   3-1   (1-0)
Sted: Dæhlenengen. Dommer: Ragnvald Smedvik, Frigg. Tilskuere: 4-5.000.  
Mål: VIF   1 - 0   15.min. Ingvald Larsen
        K.B. 1 - 1   47.min. Thorolf Eriksen
        VIF   2 - 1   75.min. Rolf Dahl
        VIF   3 - 1   88.min. Thormod Ingvaldsen
Lagoppstilling VIF: Peary Andresen, Erling Knudsen, Kaare Grydeland, Hjalmar Olsen, Ingvald Larsen, Erling Dahl, Henry Strand,
Thormod Ingvaldsen, Otto Grønby, Rolf Dahl, Amandus Arnesen.






VÅLERENGA ETABLERER SEG SOM A-KLUBB   1922-1931


1922 - 4.000 så premiéren i A-klassen,   og seier i første NM-kamp

Vaalerengen har Oscar Karlsen som formann og klubben skal forsøke seg i A-klassen i 1922. Etter en tøff åpning klarte laget å ta de nødvendige poengene og havnet til slutt på 6. plass av 8 lag. Samtidig debuterte VIF i Norgesmesterskapet og slo Nordstrand 6-0 i første NM-runde.

Optimistisk oppmann
Oppmann Johnsrud så positivt på situasjonen foran sesongen og berettet:
…”For vi disponerer atskillelig flere spillere enn i fjor, og vi kommer med lag i samtlige klasser. A-laget blir det samme som i fjor pluss Sverre Moe fra Sportsklubben. Den 23. april skal VIF til Tønsberg og håper på en av Østfoldklubbene her i byen i mai. Ellers vil de holde seg til kretskampene på forsommeren. For høsten er ingenting bestemt.
Innendørstreningen begynte i slutten av februar, og for fullt hus gikk treningen i Vålerengens gymnastikksal sin vante gang med tauhopping, løping og sparking. Enkelte prøvde seg på skytekunsten, med den følge at både bilder og kupler gikk vegg i mellom! "Vålerenga betaler" het det.

På vei til Tønsberg foretok gutta valg på lagkaptein, og resultatet ble at Erling Dahl ble valgt med Hjalmar Olsen som visekaptein. Nå tapte VIF fotball-premieren i haglbygene mot Tønsberg Turn 2-0. Laget hang ikke helt sammen, men sesongen hadde akkurat startet, og man håpet VIF ville forsvare en plass i Kristianias A-klasse mot lag som Mercantile, Trygg, Ready, Frigg, Lyn, Kristiania Kam og Sportsklubben 1910, og det første svaret ville man få om en uke mot Frogner-laget Trygg.

Knepent tap i debuten
Den første kretskamp VIF stilte opp i som A-klubb gikk 30.april 1922 mot Trygg. Ifølge avisene var oppgjøret den største sportsbegivenhet i Norge denne dagen. Dæhlenengen var fylt «til randen» for det meste av Vålereng-patrioter. Noen vrøvlet om 10-0 i Trygg`s favør, men forhåpentligvis var det bare et utslag av den veldige epedemi   som nå herjer byen, nemlig "fotballdilla".
VIF tapte 1-2 og helhetsinntrykket var at Vålerengen   hadde jevne, middels gutter med stor fart og energi, og med et spillehumør som de fleste kunne misunne dem. De manglet naturligvis rutine og delvis taktikk.
Sportsmanden hadde følgende overskrift: Vaalerengen god debut, selv om første kamp ikke blev seier.
Vålerenga lå under med ett mål ved pause men utlignet etter at ytre venstre passet inn foran mål. I møljespillet som oppstod fikk Sverre Moe puttet ballen i nettet, og første scoring i A-klassen var et faktum. Tjue minutter før slutt falt imidlertid avgjørelsen i favør av Trygg. Kampen skaffet inn mange kroner i de på forhånd temmelig slunkne klubbkassene.

Her følger hele avisreferatet fra Aftenposten:
Trygg   2,   Vaalerengen   1.
4000 tilskuere

  Dælenengkampen var tydelig dagens begivenhed. Valfarten fra Vaalerengen til banen var saa stor, at østre langside var fuldt besat og den store tribune ogsaa paa det nærmeste udsolgt. I modsætning til byens øvrige A-lag har den nye A-klub, som repræsentanter for en bestemt bydel, faaet sig sin egen menighed, der er klubben inderlig hengiven. Det mangler ikke paa opmuntrede tilraab under kampen, og forseelser baade af modstandere og dommer, der synes at gaa ud over favoriterne, bliver mødt med bestemte protester. Sagkyndig-heden er ikke altid dominerende i tilskuer-rækkerne, og modstanderne har vistnok let for at føle sig noget ensomme under slike omstændigheder.
  Jeg har ikke set Vaalerengen siden den første kvalifikationskamp ifjor. Laget viser tydelige og store fremskridt siden da. Backs har lange og sikre spark, og manden tilhøire synes i denne retning at skulle blive noget mere end vanlig. I halfbackrækken er centrum en virksom spiller, med bra placering. Det sidste skorter det noget paa hos winghalfene. Forwardrækkens styrke er et snorret opløb i fuld fart, og kunde inner-forwards bedre den kunst at skyde direkte, blev deres tendens endnu farligere end den er. Laget spiller et slags longpassing, og har et tempo og et humør, som fodballfolk karakteriserer ved ordet ”cupstil”.
  Ovenfor Vaalerengens noget robuste, kraftige og hurtige spil burde Trygg sat ind al sin teknik. Imidlertid havde laget reserver (forøvrig ligesom Vaalerengen) paa 2 pladse, og fik dertil sin gode centerforward ødelagt efter ½ times spil. Det blev derfor lidt mere hasard end beregning i kampen, selv om de 3 maal, som scoredes, alle var meget vakre. Det første, Holmsens, var det vanskeligste, og det sidste Tandbergs, det peneste.
  Kampen var jevn og haard, ballen førtes paa grund af Vaalerengens spillemethode meget i luften, og dommeren greb heldig ind for de mange, alt for høit løftede ben. Efter Vaalerengens kvittering, meget pent gjort i den periode af spillet, da lagets ene forward var kampudyktig, var publikums-medbøren saa god, at det en stund saa ud, som seiren skulde gaa østover. Det ældre og mere rutinerede Trygg-lag red imidlertid stormen af og sikrede sig seiren.
  Bedst i begge lag var backs, men alle 4 har forkjert placering under angreb. Venstre wing i Vaalerengen er hurtig og centrer bra. I Trygg var høiresiden af angrebet bedst.
  Dommeren var feilfri i første omgang, men slap saa tøilerne noget i anden.                                         P. Chr. A.

KAMPFAKTA;   30. april 1922:
1. kretsserierunde i A-klassen i Kristiania:

Vålerengen - Trygg     1 - 2     (0 - 1)
Sted: Dæhlenengen. Dommer: Høgberg. Tilskuere: 4.000.  
Mål: Trygg   0 - 1   Bj. Holmsen,   VIF 1 - 1 Sverre   Moe,   Trygg   1 - 2   Leif   Tandberg.
Lagoppstilling VIF: Peary Andresen, Erling Knudsen, Kaare Grydeland, Rolf Grønbye, Ingvald Larsen, Erling Dahl, Thormod Ingvaldsen, Sverre Moe, Otto Grønby, Rolf Dahl, Amandus Arnesen.
Innbytter: Ytre høyre skiftet ut ved pause.


Nytt tap mot Lyn
I   sin   andre kamp i A-klassen stod Lyn på motsatt side av banen. Det var 3000 tilskuere på Bislett som så at Lyn vant 4-1. Konklusjonen var klar etter kampen: Dersom VIF lærer seg de andre klubbenes teknikk og taktikk, og legger til den fart som er særegen for Vålerengen, vil   vi få et lag som hevder seg blant de beste.

Stortap mot Frigg
  Den neste kampen gikk på Frogner Stadion mot Frigg, en tung himmel og øsende regn og 2000 tilskuere var rammen rundt kretskampen som Frigg vant 5-0.
Den populære østkantklubbens mange tilhengere møtte stadig opp for å se sin forening få en seier! De måtte imidlertid også forlate Dæhlenengen   etter nok et tap i den arrangerte privatkampen mot Gjøvik-Lyn.   Vålerengen spilte dårligere for hver kamp, og tapte 7-4!

Første seier i A-klassen
Men endelig, foran 3000 tilskuere på Dæhlenengen ble Mercantile slått 2-1. VIF hadde satt inn ny keeper, Henry Fredriksen da lagoppstillingen var følgende: Henry Fredriksen, Erling Knudsen, Kåre Grydeland, Hjalmar Olsen, Ingvald Larsen, Dahl, Thormod Ingvaldsen, Sverre Moe, Olaf Larsen, Otto Grønby, Amandus Arnesen.  
Sportsmandens overskrift var: Vaalerengen fik sine første points i A. klassen mot Mercantile i gaar.
Haard og spændende kamp
Etter åtte minutter av andre omgang tok Mercantile ledelsen etter mølje foran mål. Men VIF utlignet nesten umiddelbart da nyinnsatte Olaf Larsen skjøt hardt i mål fra stor avstand. Avgjørelsen kom   tjue minutter før slutt. Amandus Arnesen la en corner som Otto Grønby etter hvert satte inn med et høyt skudd over keepers hender.   Vålerengen seilet dermed opp fra det kjedelige 0 nederst på tabellen, og de lyseblå fra Frogner fikk sitt første tap.

Kampen om å slippe jumboplassen samlet i Kristiania like stor interesse som matchene om kretsmesterskapet. Bunnlagene Sportsklubben av 1910 og Vålerengen møttes foran 3000 tilskuere på Bislett i den neste kretskampen. Vålerengen hadde det meste av spillet, men Sportsklubben vant 2-1. Olaf Larsen scoret igjen.

Sensasjon da VIF slår topplaget
  Den neste kampen gikk på Frogner Stadion mellom Ready og Vålerengen. Kampen ble på forhånd imøtesett med den aller største interesse, ikke for at Vålerengen var byens nyeste A-klubb, men for at Ready hadde gode muligheter til å bli kretsmester med en eventuell seier og Vålerenga ville bli jumbo med tap. Men de 2000 tilskuerne så at Vålerenga vant 2-1, som nå med sine 4 poeng slapp bunnplassen i serien. Vålerenga tok ledelsen på et hardt skudd av Amandus Arnesen ved at ballen gled ut av keepers hender og inn.   Snaue kvarteret før pause gikk VIF opp til 2-0 ved   Olaf Larsen. Han snappet opp en ball etter dårlig forsvarsarbeid og satte den kontant i nettet. Ett minutt etter pause reduserte Ready som da hadde fordelen med sterk medvind, men VIF rodde i land   seieren.  
Avisene skrev dagen etter at dette var en kretsserie med sensasjoner. Videre kunne man lese at det ofte hadde vært klaget over Vålerengens publikum. Men i går mot Ready slo en del velkledd og hylende ungmobb rekorden ved å sjikanere den utmerkede dommeren på en lite tiltalende måte.

Nedrykkskamp
  Den siste kampen ble en ren jumbofinale mellom Vålerenga og Kristiania Kameratene. Vålerenga hadde ett poeng mer enn ”Kameratene” og kunne dermed klare seg med uavgjort mens K.K. måtte vinne for å unngå sisteplassen.
Det var mange tilskuere på Frogner Stadion til tross for at været ikke var innbydende. Kampen endte 2-2, etter at nykommeren Sverre Moe scoret begge. Han ga først VIF ledelsen på et vakkert skudd, før K.K. utlignet på en gavepakke av VIF-keeper. Bare fem minutter senere var Moe frempå igjen på et nytt godt skudd, og 2-1 ved pause. En ny gavepakke fra keeper like før slutt gjorde at kampen endte 2-2.


Kristiania Kameratene måtte dermed ut i en spennende kvalifikasjonskamp mot beste B-klubb. Kristiania-klubben Gjøa vant denne kampen og spilte neste år i A-klassen.
Vålerengen beholdt dermed plassen i A-klassen med 5 poeng, knepent foran Sportsklubben av 1910 med 4 poeng og Kristiania Kameratene med 3 poeng.

TABELLEN 1922:

1.   Lyn 7 5 0 2 10
2.   Trygg 7 4 1 2   9
3.   Ready 7 4 1 2   9
4.   Frigg 7 3 2 2   8
5.   Mercantile 7 3 2 2   8
6.   Vålerengen 7 2 1 4   5
7.   Sp.kl.1910 7 2 0 5   4
8.   Kristiania Kam. 7 1 1 5   3

Det var ikke innført   tellende målforskjell.
Innbyrdes oppgjør   telte   ved   poenglikhet.

Tilhengerne satte farve på kampene
Dagbladet skrev   i sesongen: " Det er alltid blest om de kamper Vålerengen deltar i. Denne klubb har tilført vår A-klasse nytt blod. Noe som vi mener har vært absolutt heldig for fotballens utvikling her i byen. Det er futt og fart i de guttene, og et kamphumør som er rent sydlandsk. Intet under at deres tilhengere er av samme kaliber. De setter alltid farve på klubbens arrangementer. Tross regnvær var stadions tribuner godt besatt da Vålerengen stilte opp i kretskamp mot Frigg. Folk vil alltid se Vålerengens kamper, man kan aldri vite hva dette laget vil by på"…..man kjenner VIF igjen når dette skrives i 2001, 79 år senere!

Første cupkamp…..og første kamp på gress!
  Og endelig var VIF for første gang kvalifisert til å spille i Norgesmesterskapet. Som A-klubb var laget kvalifisert og spilte sin aller første NM-cupkamp noensinne 6. august 1922. Nordstrand var motstander på Dæhlenengen, det møtte opp ca.1500 tilskuere som så at de lange Nordstrand-guttene ble smågutter mot de kortvokste, men flinke og energiske Vålerenga-guttene. Vålerenga vant   hele 6-0, og banens beste var Hjalmar Olsen.

            Fra Sportsmanden
Vaalerengen slog Nordstrand   6 - 0
Saa blev det at fly hvad remmer og tøi kunne holde til Dæhlenengen, hvor Vålerengen og Nordstrand hadde sat hverandre stevne kl. 6.30. Kampens dommer her var Rolf E. Andersen av Lyn, og ca. 1500 tilskuere hadde møtt op. Banen i god stand.
  Til at begynde med endel vanlig sommel og efter 5 min. første maal for Vaalerengen ved at Nordstrands maalmand var ute. Nordstrand oppet sig nu ganske kraftig og hadde flere pene chanser hvorunder blandt andet en ball nikkes over for temmelig blankt maal. 15 min. ind i omgangen satte Strand på ytre høire en haard ball ind, som skrudde sig mellem hændene hos maalmanden   og 10 min. efter sat nr. 3 der ved Larsen meget pent. Nordstrand paa sin side tapte derfor ikke luven og gik paa som løver, men foran maal var al   beregning og koldblodighet som blaast væk. Et overspark fra høire som nikkes over hører til lagets lysende punkter i omgangen. 3 - 0 for Vaalerengen og pause.

2.omgang.
tilhørte stor seet Vaalerengen, som nu satte tilsyneladende litt ind paa at gjøre maal. 5 min. ind i omgangen gjorde Grønbye sit første maal og saa tok det hele halvtimen førend ”Hjallen”s 35 meter haarde skud kunne passere mellem hændene paa Nordstrands maalmand. 2 min. derefter er Moe godt fremme og scorer uten chanser for maalmanden.

Kritik:
  Kampen tilhørte stort set - og som ventet var - Vaalerengen, enkelte gange avbrudt av Nordstrands fortvilede forsøk som altid gik i fisk. Kampen var god og interessant og Nordstrand spillet over forventning i betragtning av fjoraarets resultat. Laget har den samme fremgang og bør med samme energi kunne gjøre noget fremover. Vaalerengen tok situationen temmelig rolig efterat de hadde sikret sig ledelsen, saa nogen beregning over hvorvidt laget har chanser senere er vanskelig at ha. Men energiske er de karene og man vet hvad energi gjør i fotball. Bedst hos Vaalerengen, var høire half Hjalmar Olsen, som igjen hadde sin store dag, ellers jevnt godt og som før.
Hos Nordstrand hadde venstre half det bedste spil,   mens   de   øvrige   satte   formeget   ind   paa iverens konto til skade for god beregning.     Dommeren var bra. Kick.

KAMPFAKTA;   6. august 1922:
1. runde NM:
Vålerengen - Nordstrand   6 - 0     (3 - 0)
Sted: Dæhlenengen. Dommer: Rolf E. Andersen, Lyn. Tilskuere: 1.500
Mål:   5.min. 1-0   Larsen, 15.min. 2-0   Henry Strand, 25.min. 3-0   Larsen, 50.min. 4-0   Grønby(e), 75.min. 5-0   Hjalmar Olsen, 77.min. 6-0   Sverre Moe
Lagoppstilling VIF: Peary Andresen, Erling Knudsen, Kaare Grydeland, Hjalmar Olsen, Walther Thorstensen, Dahl, Henry Strand, Sverre Moe, Larsen, Grønby(e), Amandus Arnesen.

Ingen sjanse på gress
Andre runde i NM ble spilt helgen etter,13. august, og Vålerengen skulle møte   Fredrikstad i plankebyen. Og her fikk gutta fra Oslo øst et stort handikap. De hadde kun spilt på grus tidligere, og nå sto de foran sin første kamp på en gressbane! Og det gikk som det måtte gå, FFK vant 4-0.

1923 - Tippen debuterer og laget var nær å bli kretsmester

I 1923 ville fjorårets nye A-klubb, publikumsyndlingene og østkantens stolthet gjøre alt de kunne for å fortsette fremgangen. Klubben rådet over et godt spillemateriell, og hadde en utmerket økonomi, så alt lå til rette for den energiske og fremadstormende klubben. Tippen Johansen debuterte som utespiller og VIF spilte avgjørende kamp om kretsmesterskapet i siste seriekamp.
10 års jubileum
Foreningen feiret sitt 10 års jubileum og skulle i den anledning spille   store jubileumskamper på Bislett i pinsen.   Deltagerne var Fram fra Larvik, Kristianias nye A-klubb Gjøa og Sveriges kjente og populære Ørgryte. Det ble kjempet om en vakker pokal, og elleve små pokaler til hver av seierherrene. Klubben lå også i forhandlinger med en kjent dansk klubb om en kamp i byen på forsommeren, dessuten ble det forhandlet med flere norske lag om arrangementer.
Som i fjor vil klubben gjøre alt for å komme så langt som mulig i krets- og Norgesmesterskapskampene. Lagets sammensetning var en populær ellever som garantert hadde mer en halve byens fotballpublikum med seg i sine kamper!
I en treningskamp mellom østkantens to populære klubber Vålerenga og Strong, før seriestart på Dælenengen var det store publikum i samme glødende humør som spillerne, men edrueligheten blant tilskuerne burde vært sjekket av kontrollørene.

Så var endelig sesongen 1923 i gang. Frigg-VIF på Bislett, hvor 2000 tilskuere ikke lot seg skremme av det dårlige været, men kampen måtte avbrytes etter styrtregn i annen omgang.

Uavgjort mot storfavorittene
Neste kamp, 10. mai, var mot Frognerlaget Trygg på Frogner stadion. Trygg var vårsesongens mest omtalte lag og lovprist av alle. De skulle møte Vålerenga med 11 mann, en linjevokter og 3000 tilskuere fra Vålerenga! Disse 3000 var langt fra eksperter, men forlangte på liv og død det utroligste av sine gutter. I denne kampen drev de dem lenger enn noen sinne, og det holdt til 0-0 mot storfavorittene.

Så skulle den avbrutte kampen mot Frigg spilles 16. mai. Frigg leder 1-0 ved pause, men gutta kommer tilbake og scoret ved Sverre Moe og Otto Grønby. 2-2.

Årets første seier, men dommeren rotet det til
I tredje kamp for året, 24. mai,   var det klart for årets første seier   mot Ready med 2-1. Målene ble scoret av Otto Grønby og Henry Strand. Dommeren rapporterte imidlertid inn resultatet 2-2. Det ble berammet omkamp 5. juli som Ready vant 3-0. VIF protesterte og NFF tok klagen til følge. 2-1 ble stående som resultat.
I avisene dagen etter kunne man   også lese: Den nye mann, Henry ”Tippen” Johansen i VIF sin ”forward”rekke spilte meget lovende. Lang, men smidig og bevegelig samt med godt blikk for gjennombrudd.

Første tap
I den neste kampen mot Sportsklubben på Bislett møtte Vålerengens trofaste publikum fulltallig fram for å se sine helter vinne en sikker seier og få revansje fra i fjor. Skuffelsen var derfor ikke liten da Sp.1910 ustanselig var den ledende og vant en fortjent seier, 3-2. Alle målene kom før pause da VIF var oppe på 2-2.

Overrasket mot Lyn
Men overraskelsene i kretsserien slo alle veier. Lyn var før kampen mot Vålerengen den sterkeste aspirant til å bli kretsmester, men ikke desto mindre gikk de unge heltene fra Vålerengen hen og slo dem 2-0. Sverre Moe ga VIF ledelsen allerede etter ett minutt da keeperen   tapte en høy ball inne i feltet. Midt i omgangen var Sverre Moe frempå igjen etter en god pasning. Han skjøt uten vansker, til venstre for keeper. Lyn hadde mange sjanser til å redusere, men var ineffektive, og 2000 tilskuere Dæhlenengen kunne konstantere 2-0 til VIF.
.
Ny seier
2. juli   møtte VIF nykommerne Gjøa på Frogner Stadion. VIF halte inn en nye seier etter at Otto Grønby scoret fra vanskelig posisjon i slutten av første omgang. 1-0.

Siste og avgjørende kamp om kretsmesterskapet
10. juli skulle den siste serierunden også dette året bli avgjørende for seriens endelige resultat. Til tross for varmen var det møtt opp over 3000 tilskuere for å se Mercantile og Vålerengen spille på Frogner Stadion. Mercantile var storfavoritt. Vålerenga, byens nest-yngste A-klubb kunne med seier også bli mester, og på tribunen satt Lyn, som ville ta gullet ved poengdeling!
Kampen var jevn, men Vålerenga hadde flest sjanser. Mercantile scoret allerede etter tre minutter. Otto Grønby utlignet etter en av årets aller peneste mål før Mercantile kom tilbake og   1-2. Dermed ble årets kretsseriemester de lyseblå Mercantile-guttene fra Frogner.

TABELLEN 1923:
1.   Mercantile 7 5 0 2 10
2.   Lyn 7 5 0 2 10
3.   Frigg 7 3 2 2   8
4.   Vålerengen 7 3 2 2   8
5.   Sp.kl.1910 7 2 2 3   6
6.   Gjøa 7 2 1 4   5
7.   Trygg 7 2 1 4   5
8.   Ready 7 2 0 5   4

Det var ikke innført   tellende målforskjell.
Innbyrdes oppgjør   telte   ved   poenglikhet.


Ut i første NM-runde
Og dessverre så forsvant VIF tidlig ut av Norgesmesterskapet også i 1923. Denne gang ble det rett ut i første runde etter 1-2 tap for Lillestrøm i tidenes første obligatoriske kamp mot erkefienden.

  Den 22.oktober ble idrettsklubben «Snorre» innlemmet i VIF. «Snorres» materiell tilfalt VIF, Og «Snorres» medlemmer slapp å betale innmeldingspenger til moderklubben.



Vaalerengens Idrætsforening 10 Aar

10 år   er ikke mye for en klubb, men VIF har likevel oppnådd mye i dette tidsrom. Fra en liten gutteklubb i 1913 til en av byens beste A-klubber i 1923.
Jubileumsåret har vært klubbens beste år, det var bare så vidt klubben ikke vant Kristiania   mesterskapet i A-klassen. Det var en hard sluttkamp mot Mercantile.
  Det som gjør at forventningene til Vaalerengen fremover var så store, var ikke de resultater som laget har oppnådd i 1923. Det var i vel så stor grad det faktum at klubbens B-lag har vist seg å være et av de sterkeste B-lagene. Det vitner om at det arbeides hardt i en klubb når både   B, C og juniorlaget gjør det så bra. Det å jobbe med et A-lag er vel og bra, men i det lange løp er det ikke bra nok…….
Vaalerengen har altså både bra spillermateriell og ledelse, og den har sitt store og trofaste publikum! Hva mer kan en 10-åring forlange!
Måtte klubben fortsette sin fremgang til fordel for seg selv og Kristiania-fotballen!




1924 - Målløse og uten poeng etter fire kretskamper

Nå satset VIF først og fremst på de nasjonale konkurransene, som var krets- og Norges- mesterskapskampene. Vålerengen var en av få A-klubber som la ned mye arbeid i sine B-og C-lag. Som oppmannen sa selv: ”Vi vil benytte unge spillere med god teknikk på våre B- og C-lag , så vi i en nær framtid kan få et godt spillende A-lag”   Utvilsomt et meget klokt og sunt prinsipp! Årets kretsserie begynte katastrofalt med fire tap og 0-14 i målforskjell, men laget sikret seg til slutt en 6. plass med to seire.

Kamp om plassene
  Kampen for å komme på A-laget skulle bli meget hard. Det   var nemlig mange spillere som ville ha et ord med i laget da det skulle settes opp. Vi nevner Peary Andresen og Tippen Johansen i mål. Av backs: Erling Knutsen, Kaare Gryteland og Alfred Jacobsen. Half-backs: Hjalmar Olsen, Ivar Pedersen, Kristian Gulbrandsen, Ingvald Larsen og Trygve Ingebretsen. Og endelig   av forwards: Amandus Arnesen, Otto Grønby, Rolf Dahl,   Sverre Moe, Thormod Ingvaldsen og Henry Strand.
  Med hensyn til arrangementer i 1924 skulle   VIF spille en rekke pokalkamper, bla. mot Strømsgodset. Det var sistnevnte som arrangerte en 4-klubbserie med 3 hjemme- og 3 bortekamper. Moss ble også med i denne serien.
  I pinsen skulle Vålerengen til Stavanger, hvor klubben skulle være med i SIF´s og Viking´s pinsekamper. B-laget skulle også utenbys i pinsen. De skulle til Strømsgodset, hvor motstanderne var B-lagene til Drafn, Strømsgodset og Mjøndalen. Det ble dermed masseutrykning av Vålerengaspillere denne pinsen.

Endringer før første seier
  I serien ble det tap 0-1 for Ready på Frogner stadion, så to tap på Bislett for Gjøa og Frigg med 0-2 og 0-4, før Lyn vant hele 7-0 over VIF på Frogner.
Den første seieren kom på Dæhlenengen med 2-0 over Trygg. Før denne kampen hadde Vålerenga spilt en rekke gode kamper i pinsen og endret en del på laget. Årets første seriemål kom ved Otto Grønby etter innlegg fra Thormod Ingvaldsen. 2-0 målet kom straks etter ved et innlegg foran mål som Sverre Moe nikket ut av hendene til keeper og i nettet.
VIF fulgte opp med en avgjørende 1-0 seier over Sportsklubben 1910 på Dæhlenengen da Herman Schlevoigt scoret.
Bunnlaget Mercantile vant 3-0 på Bislett 31. august   i den siste seriekampen og reddet seg. Dermed endte VIF på 6 plass av 8 lag, ett poeng foran kvalifiseringsplassen.
I cupen var det igjen ut i første runde etter tap for Holmestrand   etter omkamp.




1925 - Nær kretsmesterskap og til fjerde NM-runde

Dette året var Vålerengen enda nærmere et kretsseriemesterskap enn to år tidligere. VIF og Frigg endte på like mange poeng, slik at omkamp måtte til. Denne tapte imidlertid Vålerengen 2-4. Men laget tok for første gang "sølv" i kretsserien. VIF   hadde for øvrig vunnet serien dersom det hadde vært innført tellende målforskjell.

Laget var ikke til å kjenne igjen, og endel av æren måtte Tippen Johansen ta, da han kamp etter kamp var i det umulige hjørnet. Det begynte med tre store seire mot Gjøa (4-0), Kampørn (5-0) og Mercantile (4-1).

Publikumsrekord i toppkamp
I fjerde seriekamp skulle vi møte vår hardeste konkurrent Frigg på Bislett og hele 8.000 tilskuere ville inn. To smale porter var åpnet da   ny publikumsrekord ble satt for året. Til slutt ble portene så presset at man måtte sende inn tusener uten kontroll. Etter 20 minutters spill var   Thormod Trosterud godt plassert da han fanget en flott ball fra høyresiden og sendte avgårde et kanonskudd i mål. 1-0 til øredøvende begeistring. Men kvarteret før slutt måtte Tippen resignere etter å ha tatt alt så langt. 1-1 ble resultatet 16. juni i en underholdende kamp med meget godt spill. VIF holdt førsteplassen.

Vålerenga tapte så mot Lyn (1-2) og rykket ned til fjerde plass, før de vant de to siste matchene mot Ready (1-0) og Trygg (1-0).
Tapte omkampen
Dermed lå Vålerenga og Frigg helt likt poengmessig, etter at kretsserien var avsluttet og da tellende målforskjell ennå ikke var innført, måtte det berammes omkamp. VIF ville ha kampen utsatt i to måneder og forklaringen på det lar vi avisen”Idrætsliv” fortelle:
13. juli.
VAALERENGEN VIL GI FRIGG MESTERSKAPET FOR OSLO UTEN KAMP
Oslo Fotballkrets har berammet Oslos med største spenning imøteseende fotballfinale til torsdag kl. 7.30 på Bislet. Da Vaalerengens Idretsforening har 4 skadede spillere henviser laget til feriebestemmelsene og ber om 2 måneders utsettelse. Hvis dette ikke bifaldes (forbundet har den endelige avgjørelse) trekker laget sig uten match! Det siste bør ikke skje. Frigg vil også gjerne ha kampen i september.
Vaalerengens IF er det lag som står best   med hensyn til målaverage og hadde denne - likesom i Storbritannia - været avgjørende, ville Vaalerengens IF nå ha vært Oslo-mester uten omkamp.

Omkampen ble spilt   4 uker senere og VIF måtte spille uten gode Kaare Grydeland. VIF tapte 4-2, men gjorde sitt beste resultat hittil i kretsserien med 2. plass.  

KAMPFAKTA:
Omkamp om kretsmesterskapet i Oslo 6.augsut 1925:
FRIGG - VAALERENGEN   4 - 2     ( 1 - 1)
Bislet stadion     Tilskuere: 4-6.000
Mål for Frigg;   1-0   26.min., 2-0   48.min., 3-1   60.min., 4-2   81.min.
Mål for VIF:     1-1 Thormod Trosterud 44.min., 3-2   Hjalmar Olsen (str.) 64.min.
For Vålerenga spilte bla. Henry ”Tippen” Johansen, Alfred Jacobsen, Arvid Magnussen, Sverre Moe, Henry Strand, Arne Edgar, Hjalmar Olsen (Hoftvedt) og Thormod   Trosterud.


  I cupen slo Vaalerengen   ut både Liv (4-1), Lisleby (2-1) og Hasle (6-0) før de ble slått ut med 2-3 av Odd på Holmen gressbane i cupens fjerde runde. Dermed ny rekord i NM-sammenheng.


FRA ”IDRÆTSLIV”:                                 Vålerenga gikk av banen i protest

VAALERENGEN OG DENS LEDER ILÆGGES BOT
Norges Fotballforbunds styre har under 12te juni fattet følgende beslutning: I privatkamp med Fram i Larvik den 2.den juni forlot Vaalerengens lag banen i anden omgang som protest mot dommerens avgjørelser. I henhold til N.F.F.´s love, paragraf 19, ilægges Vaalerengens Idrætsforening en irettesættelse og en bot, stor kr. 100,- og lagets leder, Waldemar Arnesen, en irettesættelse og en bot , stor kr. 100,-.



1926 - Ustabilt, men tredjeplass

Det ble tredjeplass i kretsserien, og ut i 3.runde i NM etter 0-6 borte mot Fredrikstad. Men VIF ble Oslomestere i klasse B og Tippen debuterte på landslaget.

Etter to innledende seire mot Mercantile og Kampørn lå VIF på andreplass. Deretter gikk det litt i bølgedaler før guttene avsluttet med seier over Frigg. Dermed revansjerte man fjorårets tap og tok klubbens første seier over Frigg noen gang. Tippen fortsatte sitt glimrende spill og debuterte på landslaget 10. oktober på Fredrikstad stadion mot Polen (3-4). Det skulle gå tre år før han fikk sjansen igjen.

Uvitende og støyende publikum!
Etter kretskampen mot Trygg 12.juni   som VIF tapte 1-2 foran 2000 tilskuere, stod   følgende i ”Idrætsliv”s kampreferat:
”Så må jeg dessverre avlegge publikum en liten visitt. For det første vil jeg henstille til de spritdrikkende at gjøre idretten den tjeneste at henlegge sine fylleslag andre steder enn til idrettsplassene, og at dette for fremtiden ikke skjer får arrangørene sørge for. Ved politihjelp må dette kunne klares.
For det annet en liten rettesnor til det uvitende publikum: Det er en hands der er gjort med vilje som skal straffes. La oss nå få slippe at høre skrik og demonstrasjoner, fordi om en ball innenfor straffesparkfeltet tilfeldigvis spretter opp i hendene på en spiller. Så til slutt, kan ikke VIF få orden på sitt publikum, får forbundet og kretsen ta de midler de har til at sørge for den ro spillere og dommer har krav på. Det er jo nesten under hver eneste match det samme leven gjentar seg, og det er heller ikke første gang det blir påtalt.



1927 - Endelig kretsmester og kvalifisert for Østlandsligaen

  Den 27. juni 1927 kom den andre merkedagen i Vålerengas historie, da klubben ble kretsmestere i A-klassen med 11 poeng. Det var bare vestkantklubbene Mercantile, Frigg og Lyn som hadde delt kretsmesterskapet seg imellom siden 1906. Nå var også VIF med i det gode selskap sammen med Gjøa, som også   hadde et mesterskap som de vant i 1924.

I åpningskampen, 3. mai på Bislett, mot regjerende kretsmester Lyn ledet Vålerenga 3-1. Men så sprakk laget fullstendig og tapte 3-5. Dette ble også Vålerengas eneste tap denne sesongen.

Sterk seier
I neste kamp på Frogner stadion stod Kampørn på motsatt side av banen. 3000 tilskuere fikk se at VIF fikk tok ledelsen på et straffespark etter hands. Thormod Trosterud satte ballen sikkert i mål etter 11 minutter og 1-0 til pause. Bare ett minutt etter hvilen scoret Herman Schlevoigt etter et sololøp, hvor han til slutt lurte den fremadstormende keeperen ved å vippe ballen løst i hjørnet. Kvarteret senere økte Arvid Magnussen til 3-0 på et skudd som gikk på innersiden av stolpen og inn. Det fjerde målet ble satt inn fem minutter senere av Trygve Ingebretsen etter møljespill foran mål. 4-1.
Sluttspurt ga uavgjort
3.483 tilskuere hadde møtt opp på Bislett og fikk se at Frigg tok ledelsen 2-1. Kampen nærmet seg slutten, og endelig skjedde det publikum ventet på. Friggs forsvar maktet ikke lenger å holde igjen. Herman Schlevoigt forserte fremover og satte til slutt ballen kontant i nettaket. 2-2 i en virkelig hard kamp.

Klare seire
Mot B-14 (3-1) og Trygg (7-2) gikk det lett. I nimålskampen på Dæhlenengen var det morsomt sett med Vålerenga-øyne. Hjalmar "Hjallen" Olsen boltret seg stort og satte inn fire mål. Arvid Magnussen fulgte opp med to fulltreffere. VIF hadde rykket opp på gullplass da to seriekamper gjenstod.


Sluttspurt ga mesterskap
Vålerenga skulle møte Gjøa i avgjørende toppkamp før siste seriematch mot bunnlaget Ready.   En av de store strategene på den tiden, Hjalmar Olsen   Hoftvedt, har skildret innspurten slik:
Gjøa ledet med ett mål og vi fikk straffe da i underkant av ti minutter gjenstod. Thormod Trosterud, som hadde redusert til 2-3, kommer bort til meg. Meget alvorlig sier han: ”Nå setter du den inn Hjalmar”. ”Du kan ta det du”, svarte jeg. Thormod var uheldig og skyter i tverrliggeren og over. Humøret falt nok ned på null hos alle, men vi kom allikevel i gang igjen. Like etter ble jeg selv felt innenfor   og det var klart for nytt straffespark. Denne gangen måtte jeg frem til 11-meteren. Det var en eksekursjon jeg aldri glemmer, da ballen smøg seg inn i det venstre hjørnet. Herman Schlevoigt løp bort til meg og takket meg så jeg ble reint rørt. ”Kunne jeg også bare få en ball nå”, sa han. Og utrolig nok, ikke lenge etter ble ønsket oppfylt.   Jeg fikk fatt i en ball og passet den langt ut på vingen til ”han Herman”. Han stormet mot mål og ballen satt i nettaket. Var det mitt straffespark som ga han en ekstra inspirasjon? Vi snudde i allefall matchen i sluttminuttene, og med det var i realiteten også Vålerengas første A-mesterskap klart.  

Her følger kampreferat fra de to siste kretsseriekampene   11. og   27. juni:

Blir Vaalerengen Oslomester
i fotball?
V.I.F. slog igaar Gjøa med 4 maal mot 3
efter en næsten dramatisk kamp.

Det var ikke saa særlig mange fotballskjønnere, som trodde paa Vaalerengen igaar i møtet med Gjøa, netop fordi møtet skulde finde sted paa græs. Vaalerengen har aldrig fundet sig tilrette her.
  Matchens forløp blev dramatisk og paa sæt og vis hændte det avgjørende likesom inden de første og de siste 5 minutter. I hver av disse perioder blev der scoret 2 maal og scoringen syntes i første og blev ialfald i siste tilfælde avgjørende for kampens utfald. Det begyndte nemlig med 2 Gjøa-maal, og da de faldt saa hurtig efter hverandre, mente man, at de hadde tat knækken paa Vaalerengen. Imidlertid kom Vaalerengen trods dette frem i gode angrep, og Hjalmar Olsen scoret kontant og pent efter sologjennembrud og var er par minutter paany forbi backene, men da han hadde bare den utspringende maalmand igjen at drible forbi, gled han, faldt og mistet ballen.
Det blev istedet Gjøa, som paa et godt gjennemført angrep scoret nr. 3 og derpaa ledet saa decidert som med 3-1. Det tjener til Vaalerengens ros, at laget allikevel spilte kampen ut i godt tempo, og efter en bra aapning paa venstresiden scoret Trosterud nr. 2 for VIF. Matchens siste del blev derpaa meget dramatisk. En av Gjøas backer handset, men det idømte straffespark sætter Trosterud i tverstangen og over. Imidlertid varte det ikke mere end et par minutter før Gjøa-forsvaret atter handset i det farlige 16-meterfelt. Nu maate Hj. Olsen tilpers. Forsiktig satte han indersiden av foten til ballen, som randt ind i venstre hjørne. Pointsdeling!   Gjøa kom frem i gode angrep, og et par ganger var det det skjære held som reddet VIFs maal fra paahilsning. Sandberg var saaledes en gang helt igjennem, men fik ikke den riktige retning paa det korte skud. Da derfor næste VIF-angrep meldte sig, var banehalvdelen saavidt fri, at Herman Schlevoigt kunde komme gjennem, og Vaalerengens fjerde maal og kredsmesterchanse var et faktum. Det kunde bli hip som hap, hvem som vandt. Det heldigste lag drog seieren iland.     P. Chr.   A.

Det blir Ready som skal spille
kvalifikationskamp.
Vaalerengen vandt en overlegen seier
i kredskampen igaar: 5 - 0.

Den siste viktige kamp for kredsens topplas og for dens sisteplas spiltes paa Ullevaal igaaraftes i overvær av 3000 tilskuere. Banen var selvfølgelig glat efter det vedholdende regnvær, men i overraskende god stand.
  Vaalerengen vandt en stor og overlegen seier med hele 5-0. Indsatsen i kampen fra Readys side var meget svak. V.I.F. scoret 1ste maal ved Trosterud efter et langt og vakkert skud, nr. 2 scoret Hj. Olsen efter overspil fra Schlevoigt, nr. 3 headet Hj. Olsen ind efter cornerspark, og nr. 4 scoret Magnussen paa en god centring. Dermed blev det 1ste omgang. Da 3 av maalene kom slag i slag i begyndelsen av kampen, var det ganske kraftig kost for Readylaget. I anden omgang øker V.I.F. til 5 ved Hj. Olsen paa Schlevoigts overspil.
  Selv om Readys indsats ikke indbyr til kritik, bør Vaalerengen ha lovord for sit bevisste og delvis gjennemførte forsøk paa at spille teknisk god fotball. Det er ikke mange aarene siden V.I.F. var helt borte paa græs. Igaar var det ikke saa langt fra, at spillerne følte sig som fisken i vandet. Det lover godt for V.I.F. Lagets svake side har været forstaaelsen og opfatningen av at veien til et høit spillenivaa gaar et kortpasningsspil, hvor man holder ballen paa marken. Det gjorde V.I.F.s halfbacks og forwards igaar. Henry Nilsen var banens bestemand.
  V.I.F. har nu 11 points, er sikret plas i den 1ste ligaseries 1ste division og er foreløbig favorit til Oslo-mesterskapet. Klubben kan kun trues av Frigg, som ved eventuell seier over Gjøa ogsaa kan naa 11 points.     Ready er med tapet igaar klassens daarligste klub. Den møter 10de juli Strong til   kvalifikationskamp.
    P. Chr. A.      

Frigg tapte kampen mot Gjøa og Vålerenga ble kretsmester for første gang med   2 poengs forsprang. VIF var samtidig klar for tidenes første hovedserie sesongen 1927/28.

Kretsmestrene var: Henry Johansen, Erling Knudsen, Knut Aalerud, Walther Thorstensen, Ingvald Larsen, Henry Nielsen, Trygve Ingebretsen, Arvid Magnussen, Thormod Trosterud, Hjalmar Olsen (Hoftvedt), Herman Schlevoigt.

TABELLEN 1927:
1.   Vålerengen 7 5 1 1 11
2.   Frigg 7 4 1 2   9
3.   Gjøa 7 4 1 2   9
4.   Lyn 7 3 3 1   9
5.   Kampørn 7 4 0 3   8
6.   B-14 7 2 1 4   5
7.   Trygg 7 1 1 5   3
8.   Ready 7 1 0 6   2

Det var ikke innført   tellende målforskjell.

Den gamle Olymp spilleren Hjalmar Olsen Hoftvedt ble toppscorer for Vålerenga i kretsserien med 9 mål, alle scoret i de tre siste kampene.
VIF vant også kl. C dette året, så bredden i VIF var det ikke noe å si på. I cupen forsvant VIF ut i andre runde etter å ha tapt hjemmekampen! på Holmen gressbane (Gressbanen), med 2-3 for Selbak.

Kvalifisert for Østlandsligaen
Vålerengen var altså kvalifisert for den nyopprettede hovedserien kalt   Østlandsligaen i sesongen 1927/28. Serien inkluderte lag fra østlandskretsene Østfold, Oslo, Drammen og Omegn, Vestfold og Grenland. Lagene spilte mot hverandre en gang, og de første fem kampene ble spilt i 1927.

Tapte alle kamper før vinterdvalen
Første runde i denne nye spennende serien startet dårlig for VIF, laget møtte Odd på Ullevaal og tapte hele 2-6! Av de 6-7 000 tilskuerne gikk 90 prosent skuffet hjem, men Odd var fjorårets Norgesmester og den klubben i Norge med best fart og teknikk. Man hadde håpet at VIF likevel skulle ytt større motstand, men laget holdt dessverre ikke sammen.

KAMPFAKTA:
Første serierunde i Østlandsligaen, hovedserien, 7. august 1927:
VÅLERENGEN - ODD 2 - 6 (1 - 1)
Ullevaal stadion.   4-8.000 tilskuere. Dommer: Kristiansen.
Mål:   VIF:   Herman Schlevoigt (22), Arvid Magnussen (74).  
          Odd: Didr. Christensen 2 (51 og 60), Haakon Haakonsen (13), Bertil Ulrichsen (str. 70), Einar Gundersen   (ca 75), Olav Gundersen,
          (ca 80).
VIF: Harry Jacobsen, Knut Aalerud, Ingvald Larsen, Henry Nielsen,   Thormod Trosterud, Herman Schlevoigt, Walther Thorstensen, Birger Sørensen, Th. Friberg, Hjalmar Olsen (Hoftvedt), Arvid Magnussen.

Vålerenga ble stående uten poeng   etter høstens fem seriekamper. Det ble tre ettmålstap mot Gjøa borte, Mjøndalen hjemme og Uredd i Porsgrunn. Mot Fram/Larvik borte scoret Thormod Trosterud begge målene, da laget tapte soleklart 2-6. Vålerenga lå dermed helt sist før vårens kamper.




1928 - Ut av Østlandsligaen

VIF klarte ikke å beholde plassen i den nye Hovedserien. De var aldri i nærheten av å komme over nedrykkstreken og ble nest sist med 9 poeng.

Serien startet opp igjen 29. april i Horten mot Ørn. Det ble braknederlag 1-6 da Thormod Trosterud puttet på trøstemålet.
God periode
Men så overrasket laget med å vinne 4-2 mot Frigg. VIF tok en klar 3-0 ledelse før Frigg reduserte til 3-2. Tross sterkt press holdt Tippen nå målet rent. Thormod Ingvaldsen satte punktum med sitt tredje mål for dagen og VIF rykket opp til nest sisteplass.
Holmestrand   var neste motstander på Bislett, og dumpekandidat som VIF. Einar Strand og Herman Schlevoigt besørget kampens to mål. 2-0.
Senere ble det uavgjort mot Strømsgodset (1-1), men tap for Larvik Turn (0-3). Mot Lyn på Frogner ble det seier 2-1, vesentlig takket være Tippens glimrende redninger. Thormod Ingvaldsen scoret begge målene. VIF lå fortsatt nest sist men nærmet seg og   øynet et håp.

Selvmål sluknet alt håp
Et dundrende selvmål ødela muligheten i kampen mot Sarpsborg på Bislett, da tre kamper gjenstod. VIF spilte bra og bare halvminuttet etter fadesen i 2. omgang utlignet debutanten Arne Sørensen på et godt skudd . Men VIF klarte ikke å avgjøre kampen etter press i sluttminuttene og farvel til Østlandsligaen. 1-1.
I neste kamp ble det 0-1 tap mot Moss før VIF i siste serierunde spilte 2-2 mot Kvik i Halden 8. juli.

  Mjøndalen vant med 23 poeng, så fulgte Ørn med 21, Odd 21, Kvik 19, Sarpsborg 16, Strømsgodset 15, Uredd 14, Larvik Turnforening 12, Lyn 12, Moss 12, Frigg 12, Fram 11, Gjøa 9, Vålerengen 9 og Holmestrand 4 poeng. Fire lag rykket ned. Det ble altså Gjøa og Vålerengen som gikk ned og blir erstattet med Fredrikstad og Selbak. Fram og Holmestrand gikk ned og Drafn og Drammens Ballklub rykket opp.

I Norgesmesterskapet ble det igjen slutt etter andre runde mot Fremad på Lillehammer med 1-5. VIF vant 1. runde hele 8-1 over Jessheim da Herman Schlevoigt scoret tre mål.

Populært med utenlandske lag
Da VIF ble slått ut i 2. runde var det ikke annet å ta seg til enn å spille pokalkamper. VIF spilte også privatkamper mot de utenlandske klubbene Ayr United fra Skottland og Zidenice fra Tsjekkoslovakia. Slikt kostet penger og   det ble et sammensatt lag med VIF og Gjøaspillerne og VIF/Strong   som møtte utlendingene. Mot Ayr United møtte det opp 7.000 tilskuere på Bislett da VIF/Gjøa tapte 1-3. VIF/Strong vant 3-2 mot tjekkerne.



1929 - Skuffende femteplass i kretsserien

Med nedrykket ble det igjen kretskamper i Oslo mot lag som Dæhlenengen, B-14, Gjøa, Strong, Trygg, Lyn og Frigg på Oslobanene Dæhlenenga, Bislett, Frogner og Ullevaal.   A-laget endte på en skuffende 5. plass av 8 lag, i det som skulle bli Hjalmar Olsens (Hoftvedt) siste sesong som aktiv spiller.  

Etter et tap og to seire innledningsvis møtte VIF topplaget Strong som ble kretsmester dette året. På Bislett 27. juni ble Strong rundspilt, da VIF vant 4-0 etter to scoringer hver av Helmer Halvorsen og Hjalmar Olsen. Laget avanserte til andreplass og var på hugget.   Men tap mot svake Trygg ødela gulldrømmen. I påfølgende runde spilte de uavgjort mot Lyn før VIF avsluttet med tap for sølvlaget Frigg 2-4   i siste kretskamp.

VIF   gikk som vanlig også ut i andre runde i NM. Men det blomstret i de yngres avdelinger i VIF. Guttelaget ble Oslomestere i 1929 og juniorene vant både i 1930 og 1931.
Etter tre år fikk igjen Tippen muligheten på landslaget mot Nederland på Ullevaal. Tippen overbeviste og var nå fast landslagskeeper frem til 1938.  



1930 - Sist, men vant kval.kampen klart

  I 1930 spilte VIF sin dårligste sesong i kretsseriens A-klasse nonsinne. Med bare en seier og resten tap måtte de ut i kvalifiseringskamp mot beste B-klubb. Her var det imidlertid aldri tvil og VIF vant 4-0.
Ble fratatt ett poeng
VIF åpnet mot Dæhlenengen   på Bislett med 2-2. Samtidig debuterte Bjarne Rosén for Vålerenga med å score sitt første mål for klubben i serien. Men Vålerenga ble disket og fikk dermed fratatt sitt ene poeng. Dette var for øvrig første gang VIF ble straffet med poengtap og det skulle heller ikke skje igjen før i 1996.  

De neste fire kampene endte med tap, før VIF vant 3-0 over dårlige Trygg. VIF kunne dermed unngå sisteplassen med seier i siste kamp. Men topplaget Frigg ble for sterke og 2-5 tap på Ullevaal stadion.

Kvalkampen 7. september på Bislett ble en formalitet da laget vant 4-0 over B-14 etter scoringer av Olav Udness (2) og Herman Schlevoigt (2).
For tredje år på rad gikk VIF ut av NM-cupen i 2. runde. Denne gang ble vi banket 0-9   av Kvik i Halden. Dette var for øvrig Ivar Michaelsen sin debutkamp.  



1931 - Fremgang med fjerdeplass

I 1931 gikk det bedre med bare ett tap i serien som ga fjerdeplass. VIF tapte 2-3 mot Gjøa som ble kretsmestere, men ledet 2-1 ved pause på Bislett. I ettertid kunne man konkludere med at VIF tapte kretsmesterskapet på denne 2. omgangen.

Selv om de tapte mot Gjøa, hadde VIF hellet med seg i de kampene laget vant. Ettmålsseier ble det både mot Frigg, Lyn og Strong. VIF endte dermed på ni poeng etter å ha spilt uavgjort mot Skeid, Dæhlenengen og Trygg. Toppscorer for VIF ble Olav Udness med 4 mål. VIF ble slått ut av Fredrikstad med 0-3 i tredje runde i NM.

Østlandsligaen
VIF fikk tilbud om å være med i Østlandsligaens underavdeling sesongen 1931/32. Seriens underavdeling var inndelt i tre og VIF var satt opp i avdeling I hvor det var syv lag. VIF spilte glimrende innledningsvis og vant 4-1 mot Falk fra Horten og 6-1 mot Strong på Bislett stadion. Men i de to neste kampene på bortebane tapte de 0-3 mot Tønsbergkameratene og 1-3 mot Torp før vinterdvalen.

VÅLERENGA - OSLOS LEDENDE FOTBALLAG 1932-38

I 1932 var et forsterket Vålerengen tilbake og vant kretsmesterskapet, og nådde dessuten fjerde runde i cupen etter å blant annet ha beseiret sterke Drafn. Dette ble fulgt opp med nye kretsmesterskap både i 1933 og -34 samt andreplasser i 1935 og -36, og plass i fjerde runde i NM 1933 og -35. Selv om VIF holdt stand som et av de beste lagene i Oslo i denne perioden, viste det seg gang på gang som for ustabilt til å nå helt fram til sluttkampene i cupen. To ganger var laget i kvartfinalen; i 1936, da de ble slått ut av Mjøndalen, og i 1938, da det ble tap for utippede Vigør fra Kristiansand på Ullevaal. Opp- og nedturer i rask rekkefølge ble tidlig noe av et varemerke for klubben. I årene 1937-39 var VIF også med i den nye Norgesserien, men uten å oppnå den helt store suksessen.



1932 - Tilbake som kretsmester og knepent tap i fjerde NM-runde

Så skulle Vålerenga innlede en sterk periode. Dette året ble gutta kretsmestere for andre gang, denne gang uten nederlag, og det skulle ikke noe A-lag i VIF   klare å gjenta før i sesongen 1958/59.

Sesongen som helhet ble utmerket med både kretsmesterskap og fjerde runde i NM, samtidig som laget ble uten tap i Østlandsligaens underavdeling. Nå skyldtes fremgangen kanskje at flere av de aktive ble rammet av arbeidsledigheten som var høy på denne tiden. Fotballguttene kunne dermed intensivere egentreninga, men resultatet ble også at mange av medlemmene måtte søke om fritagelse av kontingent pga. situasjonen.

Tre x Sørensen
På dette laget hadde Vålerengen de tre brødrene Sørensen, Birger, Ragnar og Arne - gutter som gikk gjennom lut og kaldt vann for VIF. Et kjærkjenne ved dem var at de hang sammen som erteris, og ikke tålte at andre hadde noe å påtale ved noen av dem. På den annen side kunne de seg i mellom fortelle hverandre drøye sannheter - også ute på banen under spillet - noe som ga tilskuerne (eller tilhørerne) mange morsomme øyeblikk.

Fire seire, tre uavgjort
29. april ble serien innledet med 2-0 over Trygg på Frogner Stadion. Så banka de Skeid 4-1 før laget seiret 3-2 mot Gjøa på Jordal ovenfor 1.200 tilskuere.
Siste kamp før sommerferien   gikk mot sterke Lyn 28. juni. På Ullevaal spilte lagene uavgjort, da lagets toppscorer Arne Sørensen sørget for 1-1.
Utklasset Strong
1. august på Ullevaal stadion overkjørte VIF motstander Strong og vant 8-1, som ble den største seier noensinne for VIF i kretsserien. Brødrene Sørensen var kampens store spillere med 5 mål. Arne fikk 3 fulltreffere, Birger satte inn to og sammen med Trygve Ingebretsen (2) og Olav Udness (1) sine scoringer, ble det stor underholdning for de fremmøtte.
VIF gikk rett opp på førsteplass og skulle møte Frigg på Bislett i neste kamp. Ragnar og Arne scoret igjen, men laget måtte nøye seg med 2-2 ovenfor nesten 2.500 tilskuere.

Jevnt før siste kamp
I siste og avgjørende seriekamp 18. august mellom Dæhlenengen og Vålerengen på Jordal, ville Dæhlengen bli mestere med seier og Vålerengen med uavgjort.

Her følger kampreferatet fra Aftenposten:

Et tvilsomt straffespark
gav Vålerengen utligning og Oslo-mesterskapet.
4000 tilskuere så Dæhlenengen og Vålerengen spille uavgjort 2 - 2

Kretskampen i kl. A igår mellem seriens ledende lag Vålerengen og Dæhlenengen, fant sted på Jordal. Denne bane som er lite benyttet for våre A-kamper, fikk ved denne anledning et voldsomt innrykk. Det var over 4000 tilskuere igår. Dæhlenengen hadde en egen koloni som var forsynt med klubbens vimpler. Begge klubber hadde selvsagt sine heiakor.
  Kampen blev langtfra god, men så meget mere hård og spennende. En Vålereng-seier var jo ventet, men Dæhlenengen overrasket og hadde midt i første sesong en ledelse på 2-0.
  Det begynte med at Vålerengen hadde to store chanser til scoringer, men løperne var for hissige, slik at det hele ebbet ut i intet. Så fikk Dæhlenengen sitt første mål. Ytre høires opløp blev spillet til corner, denne bragte en del mølje foran Vålerengens mål og halvveis hjulpet av to Vålerengspillere, kunde Dæhlenengens pågående indre venstre Tidemann Olsen nette. Mål nr. 2 laget centerforward Oscar Arnesen flott ved å heade en corner direkte inn i hjørnet. Corneren kom som følge av et høit skudd som Henry Johansen så vidt fikk fistet over stangen. Johansen blev også i denne periode skadet i skulderen og holdt på å gå ut. Heldigvis for sin klubb, gjorde han det ikke.
  Straks efter reduserte Vålerengen. Et ufarlig frispark blev lagt inn i center, ballen traff Ragnar Sørensens hel og gikk i mål, mens Dæhlenengguttene så på. Dæhlenengens høire back Rob Nagel blev like før skadet og måtte gå ut.
  I annen omgang lå Dæhlenengen i forsvar, mens Vålerengen presset. Dæhlenengen på sin side hadde dog nogen chanser som kun en Henry Johansen maktet å avverge. Det så lenge ut som om Dæhlenengen skulde hale seiren i land, i det Vålerengens løpere ikke maktet å utrette noget foran mål. Vålerengen måtte som bekjent ha uavgjort kamp for å bli Oslomestere og laget slet hårdt for å utligne.

Det fatale straffespark.
  Men så kom dommeren dem til hjelp. Under Vålerengens press kom Dæhlenengens Tidemann Olsen innover for å hente ballen. Han hoppet op, tok ballen på brystet, mellem begge de fremstrakte armer. Publikum ropte ”hands” og et øieblikk efter lød også dommerens fløite. Han pekte på straffesparkmerket og hadde dømt for hands, hvilket det ikke var.
  Straffesparket sattes meget kontant inn av Arne Sørensen og dermed var stillingen 2-2 og mesterskapet reddet for Vålerengen. I motsetning til dommeren, som stod   b a k   den ”handsende” Dæhlenengspiller, var undertegnede godt plasert og så situasjonen helt tydelig.
  Vålerengen hadde det meste av spillet og hadde forsåvidt fortjent det uavgjorte resultat. Synd bare at målet skulde komme på en slik måte. Lagets styrke var Henry Johansen og halfrekken, angrepsrekken var svak. Udnes laget meget pent ute på banen, mens det blir aldri noget av det foran mål.
  Hos Dæhlenengen spilte keeperen sikkert og godt gjennem hele matchen. Nærmest ham kom Alf Arnesen og John Olsen. Angrepsrekken var farlig, men ujevn.
  Dommeren Bjarne Bech dømte for meget i Vålerengens favør efter påminnelser fra det patriotiske publikum. Det var forøvrig merkelig at kretsen ikke omberammet denne avgjørende kamp til en mere nøitral bane.
  Stillingen i kretsserien er nu at Vålerengen har sikret sig mesterskapet og at Dæhlenengen er nr. 2. En seir for Dæhlenengen igår hadde samtidig betydd mesterskapet. At så meget stod på spill preget hele kampen. I.h.


KAMPFAKTA; 18.august 1932:
Vålerengen   -   Dæhlenengen   2 - 2     (1 - 2)
Sted: Jordal.     Tilskuere: 4.000. Dommer: Bjarne Bech
Mål:   0 - 1   12.min. Tidemann Olsen,   0 - 2   25.min. Oscar Arnesen,   1 - 2   30.min.   Ragnar Sørensen,   2 - 2   75. min.   Arne Sørensen (str.)
VIF: Henry Johansen, Harry Amundsen, Knut Aalerud, Trygve Ingebretsen, Birger Sørensen, Rolf Nilsen, Walther Thorstensen, Olav Udness, Ragnar Sørensen, Arne Sørensen, Herman Schlevoigt.  


TABELLEN:
1.   Vålerengen 7 4 3 0 11
2.   Dæhlenengen 7 3 4 0 10
3.   Lyn 7 4 1 2   9
4.   Frigg 7 3 2 2   8
5.   Skeid 7 3 0 4   6
6.   Gjøa 7 2 1 4   5
7.   Strong 7 1 2 4   4
8.   Trygg 7 1 1 5   3

Det var ikke innført tellende målforskjell.
Innbyrdes oppgjør   telte ved poenglikhet.

Kretsmestere 1932:   Henry Johansen, Harry Amundsen, Knut Aalerud, Trygve Ingebretsen, Birger Sørensen, Rolf Nilsen, Walther Thorstensen, Olav Udness, Ragnar Sørensen, Arne Sørensen, Herman Schlevoigt.

Til 4. runde etter målrike kamper
Det begynte mot Heming 8-3, fortsatte mot Gleng i Sarpsborg med 7-2, før VIF vant 6-4 mot Drafn på Ullevaal ovenfor nesten 4.000 tilskuere. Mot Sarpsborg ble det imidlertid stopp da laget tapte 1-2 borte. VIF hadde muligheten etter at laget reduserte 23 minutter etter pause, da en returball fra keeper ble besørget i mål av flere VIF-spillere.

Uten tap også i Østlandsligaen
Gjøa var første motstander på Frogner stadion og VIF vant 3-2 etter at Arne Sørensen sørget for alle målene. Neste serierunde gikk mot Tønsberg Turn på Jordal og Arne Sørensen ble igjen en avgjørende spiller. VIF vant 3-1 ved mål av Arne (2) og Thormod Ingvaldsen. Foran siste seriekamp kunne de kapre andreplassen fra motstander Moss ved å vinne. Resultatet ble 1-1 og dermed en respektabel tredjeplass for laget. Serien ble så nedlagt.



1933 - Nytt kretsmesterskap og til   fjerde NM-runde

Med Tippen i landslagsklasse, brødrene Sørensen på laget og et godt lagarbeid ble det nytt kretsmesterskap og nytt fjerderundeforsøk i NM-cupen. Men idrettsforeningen gikk likevel på sitt største tap gjennom tidene, da de tapte 0-12 for Fredrikstad i Odd`s private pokalserie i slutten av oktober.
Seks seire, ett tap
Dette året ble det innført tellende målforskjell i kretsserien. 11. mai var det klart for første seriekamp mot Gjøa på Jordal og etter 0-0 ved pause presset guttene godt og Arvid Johnsen og Arne Sørensen scoret. 2-0.
Samme kampbilde fulgte i neste match mot Dæhlenengen på Bislett da brødrene Arne og Ragnar Sørensen avgjorde kvarteret før slutt, 2-0. På Ullevaal mot B-14 ble det ny seier med 2-1.
I fjerde serierunde skulle topplagene møtes på Bislett stadion. Guttene lå under 1-2 for Frigg ved pause etter at Ragnar Sørensen hadde nettet. Og VIF tapte til slutt 3-4 og rykket ned til 2. plass på tabellen.
Men med seier mot Skeid (2-1) og Lyn (4-2) i de neste matchene på Frogner stadion, lå igjen klubben på førsteplass før siste seriekamp. 17. august var det avgjørende kretskamp mot bunnlaget Strong på Jordal.  

Referat fra Aftenposten:

Vålerengen måtte slite   for   seieren.

  Publikum var møtt mannsterkt frem for å se Vålerengen avferdige Strong og sikre sig Oslo-mesterskapet ved sin gode målaverage. Alt ialt var der vel forsamlet 3000 mennesker på Jordal da kampen tok sin begynnelse.
  Kampen blev ikke god og spesielt hadde man ventet sig bedre saker av de vordende Oslo-mestere. Vålerengen hadde tydeligvis undervurdert sine motstandere endel   og disse gikk på sin side inn for kampen med beundringsverdig glød. Det begynte med planløst spill og rot på begge sider. Efter nogen minutters spill opnådde Vålerengen mål ved centerforward Arne Eriksen som løp en centring fra høiresiden inn i Strongs nett. Det var dog Strong som formådde å vise det første tilløp til pent spill. Halfrekken med Hartung i spissen matet sine løpere med flate pene pasninger og Henry Johansen måtte gang på gang i aktivitet. Vålerengens angrep var ikke på langt nær så godt underbygget og virket svært tilfeldige. Omgangens to største chanser hadde Vålerengens ytre høyre Einar Strand, som første gang skjøt langt utenfor og annen gang rett på keeper fra kloss hold.
  Annen omgangs første halvdel var preget av Strongs gode lagspill. Ballen gikk fra mann til mann men ingen klarte å sette prikken over i´en. Vålerengen var derimot heldigere. I det 6. minutt oppnådde Schlevoigt en   corner på venstresiden og la denne pent inn. Ballen havnet hos Arvid Johnsen som fra klyngen foran mål skjøt i nettet. Minuttet efter var det Strongs tur, idet et udmerket tilrettelagt angrep på venstresiden med centring av ytre venstre til centerforward Dahlbo som rolig la ballen forbi Henry Johansen   da denne   stormet frem.   Strong   fortsatte   sitt   gode spill   og   hadde   flere udmerkede   chanser til utligning, men der kom stadig et ben i veien. Litt efter hvert blev Vålerengens angrep hyppigere og hyppigere og det så ofte broket ut ved Strongs mål.
Et par ganger var det bare hellet som reddet Strongs mål, men forsvaret hadde all ære av sin innsats i denne periode. I det 40. min. kom Vålerengens 3. mål. En lang ball fra Einar Strand havnet hos Schlevoigt som lå påpasselig fremme og scoret med et skråskudd via den motsatte stolpe. Dermed var Vålerengens seier sikret.

  Vålerengens lag savner ro og halfbackrekkens konstante lange hårde oplegg får ta hovedparten av skylden for   dette. Henry Johansen virket ikke helt oplagt i 1.omgang, men hans redning av Dahlboes hårde hjørneskudd i 2.omgang var mesterlig. Backparet spilte sikkert, men plasseringen var ikke helt god i 2. omgang. Ragnar Sørensen var best i halfrekken, men han bør lære av Hartung hvordan en centerhalf skal spille riktig og effektivt. Schlevoigt hadde en udmerket dag i løperrekken og kom stadig godt op.    
  Strongs lag kom udmerket fra kampen. I halfrekken var Hartung den store strateg med et glimrende overblikk og flotte oplegg. Hans sidemenn Helgestad og Tønsaker var også meget gode. Best var indreløperne Reidar Hansen og Jacobsen. Dommer var Robert   Larsen, Nydalen.     Sf.

KAMPFAKTA; 17. august 1933:
Vålerengen - Strong             3 - 1       ( 1 - 0)
Kampsted: Jordal. Tilskuere: 3.000. Dommer: Robert Larsen, Nydalen.
Mål: Ca. 10.min. 1-0 Arne Eriksen, 51.min. 2-0   Arvid Johnsen, 52.min. 2-1 Finn Dahlbo, 85. min. 3-1 Herman Schlevoigt.


TABELLEN:
1.   Vålerengen 7 6 0 1 18-9 12
2.   Frigg 7 5 1 1 20-13 11
3.   Lyn 7 4 2 1 17-12 10
4.   Gjøa 7 4 1 2 13-9   9
5.   B-14 7 1 2 4   9-12   4
6.   Dæhlenengen 7 1 2 4   7-10   4
7.   Skeid 7 0 3 4   9-16   3
8.   Strong 7 0 3 4   6-18   3

Kretsmestere var: Henry Johansen, Harry Amundsen, Knut Aalerud, Trygve Ingebretsen, Birger Sørensen, Rolf Nilsen, Walther Thorstensen, Olav Udness, Ragnar Sørensen, Arne Sørensen, Herman Schlevoigt.

Privat pokalserie
I og med at forslaget om en liga ble nedstemt på fotballtinget, gikk flere klubber sammen og dannet private ligaer. VIF ble med i Odd´s pokalserie som bestod av fire lag. Første kamp gikk mot Sarpsborg borte og 1.200 tilskuere kunne gå fornøyd hjem etter at VIF ble slått 4-0.
I neste kamp mot Odd tok Vålerengen sin eneste seier i pokalserien med siffrene 5-3 på Jordal. De resterende kampene endte med tap mot Fredrikstad hjemme (3-5), Odd borte (1-5), Sarpsborg hjemme (2-5) og Fredrikstad borte (0-12). Dermed endte VIF sist på tabellen med 2 poeng. Det var bare å innse at Oslo-lagene ikke holdt følge med de beste klubbene på Østlandsområdet.

I NM-cupen kom VIF til fjerde runde og tapte 0-4 mot Ørn, Horten på Ullevaal stadion.

Samme år ble Henry Tippen Johansen utnevnt til æresmedlem i VIF.



1934 - Tredje strake kretsmesterskap på rad

I Oslo var Vålerenga   suverene og tok sitt   fjerde   kretsmesterskap i 1934, og sitt tredje på rad!

VIF innledet mot Frigg på Bislett og vant klart 4-1 etter 1-0 ved pause ovenfor 2.000 tilskuere. Ragnar Sørensen scoret to av målene. Mot Gjøa var Arne Sørensen frampå igjen da VIF vant 2-1 på Jordal hvor i underkant av 4.000 tilskuere hadde møtt opp.
Så ble det 5-0 mot Dæhlenengen, 1-0 mot Fredensborg og 4-0 mot B-14, før VIF gikk på en smell mot Lyn, 1-4. VIF falt dermed ned på 2. plass.

Siste kretsseriekamp ble igjen avgjørende da VIF møtte Skeid. Her følger referatet fra Aftenposten:

Svak kretskamp på Ullevaal igår.
Vålerengen   slo   Skeids reservespekkede lag 3 - 1.

  Kretskampen på Ullevål igår mellem Skeid og Vålerengen hadde i det truende vær bare formådd å samle 5-600 tilskuere. Det stod meget på spill for klubbene og begge lag trengte en seier. Vålerengen for å ha chansen til kretsmesterskapet ved omkamp med Lyn, og Skeid for å undgå jumboplassen hvis Fredensborg slår B-14 i den avgjørende kamp iaften.   Skeid møtte imidlertid med et meget svekket lag, hvor man savnet keeperen Tangen, høire back Leif Østhagen, centerforward Finn Lium, ytre høire Tideman Nielsen og indre venstre Arne Kristiansen.
  Det store forfall preget også lagets spill, som var adskillig svakere enn i de to foregående kamper. Spesielt klikket det i løperrekken som var helt ufarlig takket være en stiv centerforward og en ytterst svak høireside. Heller ikke Vålerengen innfridde de forventninger man stilte til laget efter den gode kamp mot Ørn. Vi tror imidlertid at den nuværende lagopstilling er den riktige. 1 2. omgangs siste halvdel viste laget periodevis et flytende kombinasjonsspill som dog i avslutningen var litt for upresist til å gi resultater.
  Vålerengen fikk en ganske sterk vind i ryggen i 1.omgang og lå   som følge herav stort over. Vålerengens løperrekke fikk istand det ene opløp efter det annet, men alt strandet på Skeids backpar, som spilte sikkert. Men så i det 21. minutt laget Skeids høire back Brede Skarnes en helt unødvendig hands og straffesparket satte c.f. Arvid Johnsen inn med fynd og klem. 6 minutter efter øket laget til 2 efter et frispark på venstre-siden som Arne Sørensen headet   i   tverrliggeren, hvorefter ballen snudde inn.
  Med vinden i ryggen dominerte Skeid de første 20 min. av 2. omgang. I det 5. minutt kom Skeids redusering. Ytre høire, Bentsen utnyttet et langt fremlegg, som han omsatte i et hårdt skudd, Henry Johansen reddet halvt og returballen ble satt inn av y.v. John Kristiansen. Tiltross for at Skeid efter dette lå godt over i spill var der få virkelige chanser i det løperspillet var altfor planløst. Lange upresise baller var det mest fremtredende trekk. I det 31. minutt kom dagens flotteste mål ved Vålerengens y.v., Ragnar Sørensen, som forserte sig frem på venstresiden og fyrte av et kanonskudd fra 16 meteren, som ikke levnet Skeidkeeperen nogen chance. Vålerengens løpere hadde så på rad to oplagte målchancer men alle mann bommet på ballen. Skeids i.v. hadde en god chance, men skjøt utenfor og det samme gjorde y.h. i god posisjon øieblikket efter.
  På Vålerengens lag var det indre forsvar patent. Henry Johansen hadde et par udmerkede redninger, men fikk ellers ikke anledning til å vise sig. Backparet Henry Nilsen og Birger Sørensen leverte en ypperlig kamp med bomsikre taklinger og flotte utspill. I halfrekken var c.h. Michaelsen meget god i angrep med gode oplegg. Rolf Nielsen var best av sidehalfs. I løperrekken spilte i.h. Birger Johansen teknisk glimrende. C.f. Johnsen lå godt fremme og passet på chancene, men var ofte uheldig. Ragnar Sørensen laget mange pene ting på venstresiden, hvor indremannen Preståsen var en lovende mann. Dommer var Thorleif Nordbø, Frigg. S.f.

KAMPFAKTA; 22. august 1934:
VÅLERENGEN - SKEID       3 - 1   ( 2 - 0)
Kampsted: Ullevaal stadion.   Tilskuere: 5-600. Dommer: Thorleif Nordbø, Frigg.
Mål: 1 - 0   21. min. Arvid Johnsen (str.),   2 - 0   27. min. Arne Sørensen, 2 - 1 50.min. John Kristiansen, 3 - 1   76. min.   Ragnar Sørensen.  
VIF: Henry Johansen, Henry Nilsen, Rolf Nilsen, Birger Sørensen, Ivar Michaelsen, Trygve Ingebretsen, Birger Johansen, Ragnar Sørensen, Arne Sørensen, Arvid Johnsen, Eilif Knudsen.

Lyn hadde en kamp igjen, men   tapte den slik at Vålerenga vant serien med 2 poeng mer.

TABELLEN:
1.   Vålerengen 7 6 0 1 20-7 12
2.   Lyn 7 5 0 2 20-9 10
3.   Frigg 7 4 1 2 16-12   9
4.   B-14 7 3 2 2 12-12   8
5.   Gjøa 7 3 0 4 20-16   6
6.   Fredensborg 7 2 0 5 11-15   4
7.   Dæhlenengen 7 1 2 4   5-18   4
8.   Skeid 7 1 1 5   3-18   3

Kretsmestere var: Henry Johansen, Henry Nilsen, Knut Aalerud, Rolf Nilsen, Birger Sørensen, Ivar Michaelsen, Trygve Ingebretsen, Birger Johansen, Arne Eriksen, Ragnar Sørensen, Arne Sørensen.

Denne sesongen spilte også VIF i en privat liga som gikk parallelt med kretskampene. Klubben ble med i Ørn`s pokalserie og møtte Lisleby, Drammen BK og Ørn. Og det gikk bedre enn i fjorårets pokalserie for VIF: 3 seire, to uavgjort og tre tap.
I norgesmesterskapet ble Bygdøy Ballklubb slått 5-0 i første runde, men så ble det full stopp mot Hamar IL borte etter ekstraomganger, 2-3.



1935 - 2. plass og knepent tap i fjerde NM-runde

  I sesongen 1935 endte Vålerengen på andreplass etter Lyn, og nå kom laget i tillegg helt til fjerde runde i cupen. Hele 8000 tilskuere møtte opp på Ullevaal Stadion og fikk se at laget tapte ufortjent 0-1 mot Viking.

Sesongen var et begivenhetsrikt år selv om ikke klubben vant kretsserien. I fem av de syv matchene holdt Vålerenga nullen og var bare en fattig scoring fra å bli mester igjen. I avgjørende kamp mot Lyn på Frogner ledet VIF 1-0 ved pause etter scoring av Ragnar Sørensen. Men etter hvilen måtte laget slippe inn to mål i en match som samlet 4.000 tilskuere. Før dette oppgjøret hadde VIF overkjørt Trygg (3-0), Dæhlenengen (5-0) og Fredensborg (6-0).
Slått ut på selvmål
I cupens første runde overkjørte guttene Kapp på Toten og vant 11-4 i en kamp hvor Arne Eriksen, Elef Knudsen (Kyvåg) og Ragnar Sørensen scoret tre mål hver. Etter 3-1 over Eidsvoll IF og 2-1 over Falk var Vålerenga nok en gang i fjerde runde.
Matchen på Ullevaal stadion 15. september ble en storkamp av de sjeldne. Viking som var et gressbanelag (hva VIF ikke kunne sies å være) måtte finne seg i å ligge under i spill store deler av kampen. Seiersviljen var som vanlig prima, og pasningene gikk flatt og godt adressert, og spesielt fikk man en rekke flotte wing-angrep. Tross overtak i spillet endte det hele med at VIF tapte 0-1, på selvmål.
På vårt lag var Tippen som vanlig patent - han hadde til og med fingrene borti selvmålet hvor ballen gikk inn tett ved stolpen. VIF hadde solen i ansiktet da en pasning fra en Vikingspiller gikk i kroppen på Ivar Michaelsen og forandret retning - og i mål via   Tippens fingertupper. Tragisk og ufortjent. Gutta spilte jo ypperlig fotball og Rolf Nilsen og Ivar Michaelsen satt som klegger på Vikings legendariske landslagsspiller Reidar Kvammen så han gikk sur.

Sesongen bød også på en turne til Tsjekkoslovakia sammen med Gjøa   etter innledende kamp i Oslo mot nasjonens fremste fotballklubb Kladno.




1936 - Kvalifisert for ny norgesserie og NM-kvartfinale for første gang

I 1936 endte A-laget igjen som nr. 2 i Oslomesterskapet og var kvalifisert til den nyopprettede norgesserien 1937/38. Og endelig skulle VIF komme til en kvartfinale. Historisk ble det da guttene vant 2-1 mot Hardy foran 12.000 tilskuere i Bergen. Foran kvartfinalen hjemme på Ullevaal var det stor fotballinteresse da 11.000 tilskuere møtte opp for å heie VIF videre i NM. Men det ble et knepent tap 0-1 for Mjøndalen.

I kretsserien gikk Vålerenga på to tap og kom på andreplass med ni poeng. Nok en gang falt avgjørelsen mot Lyn som vant 2-0 og ble kretsmestere for andre år rad.

Taktisk seier da VIF gikk til kvartfinale
VIF hadde ikke sluppet inn et eneste mål i cupen før de skulle møte favoritten Hardy i Bergen i fjerde runde. Innledningsvis vant laget 7-0 mot Fossekallen, 1-0 mot Fremad fra Lillehammer og 2-0 mot Rollon fra Aalesund.

Overskriften i Aftenposten:
12.000 tilskuere overvar Vålerengens seier over Hardy i Bergen.
Avgjørende mål i det 85. minutt, Hardys mål off-side.
Vålerengen spilte uten Henry Johansen, og er nu for første gang i 5. runde.
VIF tok ledelsen i det 25. minutt   da Ragnar Sørensen mottok en ball som han fyrte av mot mål. Via en Hardyfot gikk ballen i en bue inn i øvre høyre hjørne. Bare to minutter senere utlignet Hardy på et mål som smakte av offside. Vålerenga vant en taktisk seier, da laget i hele andre omgang la seg i forsvar og håpet på kontringer. Og oppskriften lykkes. Fra halvtimen og utover ble Hardypresset særlig sterkt, men et par ganger var VIF fremme og laget sjanser. Og siste gang, da fem bare minutter gjenstod, mottok Arne Sørensen et overlegg fra høyresiden og fyrte av en markkryper som gikk i nettet.

Viking hadde en sjanse og vant 1-0
11.000 hadde møtt opp på Ullevaal stadion en kald oktoberdag i mye vind. Kampen ble ikke god og ble et svært sjansefattig oppgjør som VIF dominerte. Men Viking fikk sitt ene billige og avgjørende mål allerede etter 5 minutter.

Forlikskamp
En av årets høydepunkter var også forlikskampen (borgerlig klubb mot arbeideridrettsklubb) mot Sagene - med seier 1-0 til VIF, etter en fantastisk kamp! Begge lags keepere var suverene, først og fremst Tippen som spilte utrolig i denne kampen. Det kunne bl.a. Sagenes goalgetter A. Simensen bekrefte, da han stadig nevnte dette i flere år senere. Sagene og Vålerengen skulle dele overskuddet fra kampen, og mens VIF fikk sin part, måtte Sagene «dele» med «kassa felles» i Arbeidernes Idrettsforening. «De arbeidsløses kafé» fikk også sin støtte. Her lå Hofmo`s ideer bak, han var for sosiale saker.

Dette året hadde for øvrig hele 33 mann prøvd seg på Vålerengas A-lag.



DET TYPISKE VÅLERENGA-PUBLIKUM

  I disse årene merket man ikke så mye til det typiske Vålerenga-publikumet, som tidligere hadde fulgt sin klubb i tykt og tynt og hadde vært en mektig stimulans for guttene når de spilte på banen.   Noen hevdet at det var fordi de var blitt skuffet over sine gutters innsats og spill, at de var gått trett av å vente forgjeves i så mange år på et Norgesmesterskap. Man kommer nok sannheten atskillelig nærmere når man sier at den virkelige grunn skyldes innflyttingen. Den før så koselige og landsbyaktive bydel, med sine lange rader av små trehus og bitte små hager, hadde i år etter år måttet vike plassen for store, høye og komfortable leiegårder.
Selv det store fredlyste Etterstad var ikke lenger hva det var. Og Galgeberg-plassen som til ungene ble nevnt til skrekk og advarsel var ikke mer.
Innflytterne hadde satt sitt preg på Vaalerengen, og dermed var de mange hjørne- og portroms-møtene innskrenket.
Før i tiden kunne enhver som gikk på Vaalerengen merke når klubben hadde spilt kamp. Ble det seier ble det ettertrykkelig feiret – ofte til forargelse for enkelte, men som et praktfullt bevis på tilhengernes følelser overfor Vaalerenga og gutta. Ble det tap, forsto man det også. Da kom trikk etter trikk stønnende oppover Schweigaardsgaten. Og den hjemmeværende kvinnelige befolkning konstaterte bare med et blikk ut av vinduet, at nå hadde Vaalerenga tapt.

  På denne tiden rusla hele 8 gutter fra en gate til A-lagstrening. I Etterstadgata bodde Ivar Michaelsen i nr.30, de tre Sørensen brødrene i 28, Helge Jansen i 24, Arne Eriksen i 20 samt brødrene Henry og Rolf Nilsen som bodde i Vålerenggata 60 som var en hjørnegård til Etterstadgata. Da var det lokal tilhørighet!

Man skulle tro at en klubb i et så stort distrikt som Vaalerengen, skulle ha et stort medlemstall. Det hadde de ikke. Ved stiftelsen var det 45 og i 1938 omkring 350. Men til gjengjeld hadde medlemskvaliteten vært førsteklasses. Man regnet alle VIF`s medlemmer opp igjennom årene for mer eller mindre aktive, enten de nå drev fotball, ski, friidrett eller bandy.


------------------------



1937 - Først kretsserie så seier i andre norgesseriekamp

På våren arrangerte man en kretsserie for A-klassen fordelt på to avdelinger, hvor avdelingsvinnerne møttes til kretsfinale. VIF endte med like mange poeng som to andre lag, og tapte omkampen på Bislett mot Lyn med 2-3. Den nyopprettede Norgesserien for sesongen 1937/38 begynte 1. august. Det ble spilt åtte kamper på høsten og VIF lå på femteplass av syv klubber før vinteren. Idrettsforeningen kom til 3.runde i NM, her tapte VIF 3-4 mot Moss på bortebane. Klubbpatriotene hadde ikke ventet seg noe mer dette året, og var stort sett fornøyd med innsatsen i norgesmesterskapet.

Tidenes største seier i NM-cupen
Tidenes største seier i cupen, 11-0, kom mot Sørumsand borte i første runde som ble sett av 5-600 tilskuere. Mot Eidsvoll IF fikk vi imidlertid store problemer da stillingen var 1-1 på Ullevaal etter ekstraomganger. Omkampen i Eidsvoll gikk bedre og vi vant 5-1 etter 3-0 ved pause. Men i tredje runde røk vi ut mot Moss borte, 3-4, etter å ha holdt 2-2 ved pause.
Norgesserien
VIF debuterte i den nyopprettede serien som omfattet Sør-Norge. Serien var inndelt i 8 distrikter. Distrikt II, IV og V var oppdelt i to avdelinger. Avdelingsvinnerne spilte distriktsfinale. Distriktsvinneren gikk videre til kvartfinale om seriemesterskapet.  

Avisreferat fra første seriekamp 1.august:
Aftenposten
Skiolds overraskende seier
over Vålerengen   4-1.
Stor glede i den gamle Drammensklubb
over den vellykkede seriestart.

  Seriestarten i Oslo foregikk under høist sommerlige former oppe på Jordal. Publikum var på badestrendene, og to små klubbleire forsøkte å gjøre sitt beste, de få ganger man kunde spendere bifall på spillere.
  Skiold møtte ikke med det lag som stod angitt i Aftenpostens lørdagsnummer. Cally Tiedemann var på ferie og ledelsen håbet   i det lengste han skulde møte sine kamerater i Oslo. Tiden gikk og Skiold måtte tilslutt trekke ned ytre høire Olaf Nilsen som back og satte Olaf Johansen som wing. Det var ennu flere forfall i Vålerengen, men her er det vel rummeligere med B-spillerne.
  Kampens åpning lovet ikke meget. Nu skal jo ikke grusbanen friste til prestasjoner. Det gikk imidlertid på måfå med pasninger i begge lag. Drammenserne samlet sig imidlertid   først og begynte så ganske planmessig med å holde ballen nede. Straks blev der mer futt over angrepene. Innerforwards spilte på ytre høire og chancene kom herfra. Efter 17 minutter innledet Skiold scoringen. Efterhvert blev der dog noget   mer plan over Vålerengens spill. Ballen levertes imidlertid som regel enten for sent eller for tidlig. Vi noterte oss plutselig en kombinasjon venstre back, venstre half, centerhalf, ytre venstre og straks var chancen tilstede!
  I det 34. minutt kom Vålerengens utligning. Det var Arvid Johnsen, som utnyttet en pasning til et plasert skudd. Ellers gikk de fleste baller til ytre venstre hos Vålerengen over linjen. Her møtte for øvrig Skiolds gode høire back. 2 minutter før pause tok Skiold påny ledelsen. Der blev lagt frem et frispark og da både centerforward og indre venstre rutsjet på i det famlende VIF-forsvar, kunde centerforward score sitt annet mål.
  I annen omgang sikret Skiold sin pene ledelse ved 2 nye mål og fikk en populær og ganske betydelig seier. Det er såvidt vi husker de to klubbers første møte på mange år. Resultatet er sikkert en pen stimulanse for det gamle trofaste Drammenslaget. Lagets gode og lovende centerforward er bare 17 år. VIF-laget artet sig som VIF-lag på klubbens svake dager - ingen plan. Ingen mening med ballene og derfor svakt resultat. ”Kjæringen” bør reises ved første anledning.           P.Chr. A.

KAMPFAKTA; 1.serierunde, 1.august 1937;
Norgessserien, 1.divisjon, distrikt II, avdeling B:
VÅLERENGEN - SKIOLD   1 - 4     (1 - 2)  
Kampsted: Jordal. Dommer: T. Høgberg, Fagerborg
Mål:   0 - 1   17.min. Freddy Larsen,   1 - 1   34.min. Arvid Johnsen, 1 - 2   44.min. Freddy Larsen, 1 - 3   56.min. Trond Røste, 1 - 4   85.min. Trond Røste.

Første seier i norgesserien
Tre dager senere var det klart for seriens første seier mot Nydalen borte. Odd Arvidsen og Helge Jansen avgjorde kampen i første omgang og dermed 2-0 seier.
Bare tre dager etter gikk kampen mot bunnlaget Fredensborg. Reidar Vold ble matchvinner med sin scoring i første omgang, 1-0, i en svak seriekamp.
Reidar Vold var igjen frampå med ett mål i hver omgang da VIF i neste kamp spilte 2-2 borte mot Jevnaker. Så fulgte et stortap, 0-7, mot serieleder Mjøndalen borte   før det ble 3-3 mot Gjøa borte i en kamp hvor VIF ledet 2-0 ved pause. Reidar Vold scoret alle tre målene og ble denne sesongen Vålerengas toppscorer i norgesserien med 9 mål.
Høstens to siste kamper endte med tap for bunnlaget Fredenborg (0-2) og Nydalen 1-4). Noe av den svake innsatsen kan jo ha vært at Tippen var skadet og ikke hadde spilt siden fjerde serierunde. Etter høstens kamper lå dermed VIF på femteplass med 2 seire, 2 uavgjort og 4 tap etter åtte av 12 seriekamper.




1938 - VIF-jubileum, kvartfinale og fjerdeplass i debutsesongen

Vålerenga ble 25 år og gjorde en god sesong i sitt jubileumsår. Laget tapte ingen av de gjenværende kampene i norgesserien og endte opp på fjerdeplass. I cupen kom klubben for andre gang til kvartfinalen da laget på nytt tapte ufortjent 0-1. Samtidig fikk Vålerenga engasjert treneren Norman Christie som   ble påstått å være Englands beste.

Dårlig fremmøte
Året 1938 betød at klubben var 25 år, og i den anledning skulle det trenes som aldri før. Som vanlig ble innendørstreningen igangsatt i begynnelsen av året i gymnastikksalen på Vålerenga skole, men interessen var som vanlig dårlig står det i fotballstyrets beretning. Det siteres videre: Når skal vi få øynene opp for hva en god og kraftig forhåndstrening betyr for sesongen. Mange skader kunne vært unngått, og slitne og uinteresserte spillere ville ikke forekommet. Så hard og så krevende som sesongen nå er for våre spillere, så må det ikke lures unna på treningene. Årets trening synes ikke å ha falt i god jord, da det viser seg at våre spillere ikke kan underordne seg andre enn utenlandske autoriteter.

Uten tap på våren
1. mai var det seriestart i Drammen mot Skiold og VIF vant fortjent 2-1 i vårens første match. Så fulgte 0-0 mot Jevnaker før Gjøa ble slått 3-0 og i siste seriekamp klarte VIF å holde avdelingsleder Mjøndalen til 1-1. VIF endte dermed på 4. plass med 4 seire, 4 uavgjort og 4 tap og 12 poeng. Denne sesongen hadde VIF Jordal som hjemmebane.  

I juli måned engasjerte vi en engelsk trener i to uker:
Englands beste fotballtrener i Oslo
Norman Christie begynner sin virksomhet i Vålerengen
Det hadde ved flere anledninger vært hevdet at Vålerengen med sitt utmerkede spillermateriell burde innta en ganske annen posisjon i norsk fotball enn tilfelle er. Klubbens innsats gjennom årene har for stor del vært preget av skippertak. I en kamp har laget triumfert over et av våre absolutte topplag, for i neste kamp å tape for en høyst middelmådig motstander.
Kraft og kondisjon har det aldri manglet på Vålerengens lag, det som det vesentlig har skortet på er teknikk og lagspill, uvisst av hvilken grunn. Det må medgis at man de siste årene har kunne spore en påtagelig fremgang, men det virkelige gjennombruddet har man ventet forgjeves på.
Omsider besluttet klubbens styre å gå til det fornuftige skritt å anskaffe en førsteklasses trener. Norman Christie som hadde spilt på   Huddersfield og Blackburn Rovers i mange år, skulle trene VIF i 14 dager.
Christie forteller om hva han forventet å få ut av dette treningsprogrammet:
”Treningsprogrammet kan jeg først legge etter å ha sett Vålerengens kamp mot Skeid i aften. Jeg kommer da til å studere lagspillet, taktikken og de enkelte spillerne og gjøre mine noteter. Hovedsaken er å skape et lag som går sammen. Et lag med 11 ordinære spillere som behersker lagspillet, vil lett kunne beseire en motstander med 11 stjerner som spiller hver for seg.
Jeg tror jeg skal kunne fortelle Vålerengens spillere atskillelig ting de kan få glede av, selv om jeg selvsagt ikke kan forlange at de skal fordøye alt sammen i løpet av 2 uker. Jeg kommer også til å overlate guttene en del trykksaker når jeg reiser, og ved å studere disse håper jeg at de ting jeg har lært dem etter hvert går inn som et fast ledd i treningene.”
Han tilførte noe nytt på treningene og ble satt pris på av spillerne, selv om høstens kamper ikke gikk særlig bra.

Dårlig høstssesong
1938/39-sesongen begynte elendig for VIF og i høstens 10 kamper vant laget bare mot Jevnaker 4-2. I første serierunde ble vi faktisk banka 0-7 av Skeid og laget tapte de fem siste kampene før vinterdvalen. Vi lå dermed sist med 3 poeng på 10 av 14 kamper. Bare en sterk vårsesong kunne nå redde Vålerenga fra å rykke ned.  

Ufortjent tap i kvartfinalen
11. september var det klart for kvartfinale på Ullevaal stadion mot Vigør med 5.300 tilskuere på tribunen. Hele kampen igjennom ble dominert av VIF, og man kunne trygt si at det bare var et lag på banen. Vigørs målvakt hadde englevakt ved de uttalige skudd som haglet mot ham. Knappe ti minutter før slutt skjedde det fatale: Et langt Vigør-utspill endte i et kappløp mot våre forsvarspillere, inklusive Tippen, og det avgjørende målet var et faktum.


VIF 25 AAR

Når Vaalerengens Idrætsforening i 1938 ser tilbake på de 25 år som er gått siden den ble stiftet, er stifterne, spillerne, lederne og medlemmene gjennom disse år klar over at:

2. Stiftelsesønsket, om å bli en stor samlingsorganisasjon for
distriktet, er gjennomført så langt det står i menneskelig
makt å kunne gjøre.

2. Klubben har i dag betingelser for å kunne sette seg ytter-
-ligere store mål for de neste 25 år.

Bak seg har klubben i 1938, 4 Oslomesterskap i A-klassen, en rekke mesterskap i øvrige klasser, hederlig innsats i de øvrige idrettsgrener som klubben driver. Men foran ligger en lang rekke av nye begivenhetsrike år. Og da skal de fremste aktive i VIF ikke bare tenke på å konsolidere sin klubb sitt sportslige nivå, men heve det.   Det ligger en uendelighet av sportslige oppgaver å venter i de neste 25 år.

FØRKRIGSPERIODEN   1939-1940

1939 - Sterk sluttspurt reddet plassen

I norgesserien sesongen 1938/39 endte VIF på fjerdeplass etter en heroisk sluttspurt i vårens kamper som alle endte med seier. Men i cupen gikk VIF ut i første runde etter å ha tapt 2-4 for Kapp.
Store seire i vårkampene
Vintertreningen hadde gjort godt, spillerne   tok seg sammen og vant alle sine resterende kamper i serien og det overbevisende. Først 4-0 over Drafn borte, så 3-2 mot Lillestrøm på Frogner før laget banket Skiold hjemme med 5-1. VIF lå på nest siste plass foran siste serierunde og måtte ha poeng mot Berger. Og maken til overkjøring var det lenge siden VIF-tilhengerne hadde sett. 2-0 ved pause ble til 6-0 og Vålerenga rykket dermed helt opp på fjerdeplass takket være sin gode målforskjell. Men publikumsinteressen var laber, bare 1.316 tilskuere møtte opp i den siste kampen på Jordal. For øvrig hadde man på denne tiden to spillere med navnet Birger Johansen og begge spilte i angrep og i kampen mot Berger var de begge på scoringslista.

Serien ble avbrutt
Sesongen 1939/40 ble avbrutt etter høstens kamper pga. 2. verdenskrig. Etter halvspilt serie lå Vålerenga nest sist med fire poeng. Eneste seier kom i åpningskampen mot Drafn da laget vant 5-2 etter bla. scoringer av Birger Johansen I og Birger Johansen II.

Vålerengsupporterne kom med klare meningen også på denne tiden
Sportsmanden mandag 28/8 1939:
Hadde VIF hatt en bedre keeper osv. går det stadig igjen etter at Tippen er blitt ødelagt. Det er imidlertid uforståelig for oss at de ikke setter opp en ikke helt ukjent mann ved navn H. Jacobsen, som kanskje går utenpå de fleste keepere som finnes i Norge, og som har vært Tippens farligste konkurrent til dato. Han går såvidt   vi vet spillelevende omkring, og spilte senest i fjor helt utmerket på klubbens B-lag, men blir uvisst av hvilken grunn ikke satt opp. Vi vil anbefale VIF å bruke ham, så vil De se andre resultater.
Flere tilskuere og VIF medlemmer

7. august 1939 under en landskamp, ble Tippen Johansen tildelt Norges høyeste idrettsutmerkelse «Egebergs ærespris» for året 1938.




1940 - Krigen stanset norgesserien

Det ble satt opp kretsserie/kriseserie for norgesserie-klubbene i Oslo hvor VIF deltok. Laget forsvant som normalt tidlig ut av cupen også dette året, nå ble det tap i andre runde mot Snøgg som vant 3-2, etter at Eidsvoll I.F. var blitt slått 4-1 hjemme på Dæhlenengen i første runde. VIF spilte sin siste obligatoriske kamp på nesten fem år den 27. september i høstens kretsserie som ble avbrutt pga. idrettsstreiken.

ETTERSTAD-TRENING UNDER LEDELSE AV TIPPEN
I det fine vårværet 1940 tar vi nå en tur opp på Etterstad for å se på Vålereng-guttene trene: Vårsolen har helt smeltet sneen der oppe, i dette Vålereng-guttenes Eden. Riktignok ligger søla tykk og fin som det siste minnet om vinteren, men ivrige fotballspillere lar seg ikke affisere av så lite, og treningen gikk med liv og lyst blant VIF-guttene.
  Fremmøtet var riktig godt og de fleste av klubbens støttespillere var på pletten. Vi nevner i farten Ragnar og Arne Sørensen, Arne Eriksen, Birger Johansen og ikke å forglemme, Tippen, som trener kameratene på den beste måte. Dessuten så vi også en rekke yngre lovende spillere som nok vil finne seg en plass på de fremste lagene.
”Hvordan blir laget mot Skeid til søndag?” spør vi oppmannen Trygve Andersen i en pause under treningen.

”Det er ikke definitivt satt opp enda, men vi kommer i alle fall til å gjøre bruk av noen av våre mange unge, lovende spillere. Vi vil la dem slippe til nå som det ikke gjelder så mye, slik at de kan få skaffet seg rutine. Vi har forresten tenkt å prøve Arne Sørensen i center. Med sin fysiske styrke, sin sprintferdighet og sine kanonskudd, skulle han kunne fylle plassen”.
”Har dere noen arrangementsplaner i år?”

”Vi hadde opprinnelig tenkt å få hit A.I.F.-mesteren ”Birkebeineren” til en kamp på Jordal i mai, men på grunn av den spente situasjonen nå i vårdagene 1940 vet vi ikke om det går i orden. Dessuten hadde vi planlagt turer til Notodden, Gjøvik og Lillehammer, men alt er jo nå på det uvisse”.
Og treningen fortsetter. Det blir skutt, driblet og passet helt til vårsolen forsvinner, og skarpheten i luften gjør seg gjeldende.

Hva bringer fotballsesongen 1940?
  Stort fremmøte til treningen. Gymnastikksalen er sprengt!
I lengere tid har det vært lagt planer for sesongen med hensyn til trening og seriekamper. VIF står fremdeles i faresonen for nedrykning og må gå grundig inn for de resterende   kamper. Men, det er dette som er det store spørsmål. Hvorfor står VIF så   dårlig   rustet ved hver sesongs begynnelse, jo på grunn av endel slappe spillere som bare har fordringer, og lite å yde sin klubb, ifølge oppmannen. De som står som medlemmer skal også   yte noe for å få klubben opp til en plass i solen!
  Fremmøte til treningen er kolossal fra de yngre seniors rekker og disse går inn med en glød som vil bringe gode resultater sammen med en rekke nyervervelser, karer som Håkon Andresen, Rolf Olsen, Rolf Kristiansen og Einar Winther, håper komiteen på en god årssesong og ikke bare en god vårsesong. VIF må gjennomføre en systematisk trening hvor det er 100% fremmøte blant spillerne.
Kamp programmet var som følger:
21.april   Oslo Fotballkrets Cupkamp
24.april A-laget mot B-laget
28.april Seriekamp mot Vikersund
2.mai Seriekamp mot Strømsgodset
5.mai   Privatkamp mot Lyn, Gjøvik med A - og B -lag på Gjøvik.
9.Mai   Seriekamp mot Frigg
12 og 13 mai   Pinsekamper   på Notodden
16.mai   Seriekamp mot Nydalen
17.mai   VIF har Jordalbanen til arrangement
20.mai   Seriekamp mot Lyn

Men så kom krigen.


VÅLERENGENS IF UNDER KRIGEN 1940-45
Av Trygve Andresen, oppmann i VIF

Følgende er å lese i VIF´s fotballprotokoll fra høsten 1940 til mai 1945:

Høsten 1940 er en merkedag i idrettens historie her i landet. Nazistene gikk til atakk på idrettsforeningene og klubbene skulle nazifiseres. Våre ledere ble arrestert da de ikke ville følge parolen fra naziledelsen og etter dette ble man vitne til den største og lengste streik som pågikk i nesten 5 år. All idrett ble stoppet på alle idrettsplasser, men idrettsfolkene drev allikevel sin idrett i det skjulte og vi fikk etter hvert det som ble kalt den illegale idrettsfront.
Stille de første tre årene
I vår klubb ble også idrettsarbeide drevet i all beskjedenhet den første tiden. Vintersesongen 1940-41 ble det drevet litt trening i bandy og i februar begynte man innendørstrening hos boksemesteren Otto von Porat. Denne ble fortsatt en par måneders tid. Sommeren 1941 ble benyttet til turer og de vanlige fotballkamper i Østmarka. All idrett var så godt som ingenting da nazistene hadde alle vanskeligheter med å kunne få folk med seg. Vinteren 1941-42 ble helt stille for vårt vedkommende og likeledes ble det med sommersporten.

Illegale fotballkamper
Først i 1943 ble det noen kamper for våre spillere men all forsiktighet måtte vises. Vinteren 1943-44 begynner vi med innendørstrening på Oppsal vel og fremmøtet er ganske bra. Vi gikk da inn for å gjøre et forsøk på å spille noen kamper i all forsiktighet. Så fort slettene i Østmarka ble klare til å spille på, begynte vi treningen i kondisjon og ballen ble også ofte brukt. Tippen sto for treningen innendørs og Ragnar Sørensen var den som stod for hverdagsturene i marka.
Kampene i 1944 ble større enn hva vi hadde tenkt, da publikum var elleville etter å se fotballkamper. Og når vi tenker oss om så må vi vel være glade at alt gikk bra for vårt vedkommende. I alt ble det spilt 13 kamper med 9 seire og to tap. Vi hadde et blandingslag da det var med to Grønvoldsgutter henholdsvis Thorleif og Egil Olsen samt Trygve Arnesen. Laget gikk under Vålerengen navnet og kameratskapet vokste seg stort og godt mellom disse karer som gikk til de forskjellige dyster.

Ekte kjøtt til middag
Jeg vil nevne noen utdrag fra kampene og begynner med turen til Kråkstad hvor bevertningen var to solide 50 liters spann med flott lapskaus på ordentlig kjøtt. Og det sier vel ikke så lite og vi fremfører vår takk til den gårdbruker som var så elskverdig. På Strømmen var det i første kamp 2-3000 tilskuere og tapet ble 2-1. Vi gjestet Fetsund, Stabæk, Lilleaker, Furuset og Sandvika da alle kamper måtte legges utenfor byen. Det be også spilt mot Skeid på Furuset, 3-3, og straks etter ble det turnering mellom Skeid, Frigg, Lillestrøm og Vålerengen. Vi møtte Lillestrøm og seiret. Skeid beseiret Frigg og finalekampen mellom Vålerengen- Skeid ble en historie for seg selv.
Sporveien satte opp ekstravogner
Kampen ble berammet til Furuset, men på grunn av en feiltagelse måtte kampen avlyses på denne bane så sent som fredag ettermiddag. Men kl. 18, samme kveld blir det ordnet med bane på Grefsen stadion. Og det var med denne kamp som med nyhetene at hele byen så godt som viste om omberammelsen før spillerne hadde fått beskjed. Telefonen stod ikke rolig denne dag for de på Vålerengen som hadde sådant og innrykket til kampen ble enorm. Køene på Stortorget var kolossale og Sporveien gikk til det skritt og sette inn ekstravogner for at folk skulle få se en illegal fotballkamp. Der var nære innpå 8000 tilskuere og der var landslagsstemning fra først til sist. Skeid ledet første omgang med 1 mot 0, men våre gutter kom i annen omgang og scoret 2 ganger og dermed ble det med Vålerengseier som var meget populær.

Revansje med alle ombord
Revansjekampen mot Strømmen på Strømmen ble også dramatisk med hensyn til reisen da toget allerede var sprengt fra Østbanen og der ble gitt beskjed om at de som sto på Bryn ikke kunne få være med. Toget kom til Bryn og alle skulle med og med den samskjensle og vennlighet som var under krigen så gikk alt bra og ingen stod igjen. Toget bruker vanligvis 25 minutter, men denne dag tok det meget over timen på grunn av trafikken. Det var mellom 3 og 4.000 mennesker og vi fikk vår revansje med 2 mot 0.

Da Gestapo kom
Uken etter var det avtalt kamp mot et sammensatt lag fra Drammen, men ad omveier ble vi underrettet om at nazistene og gestapo var underrettet om kampen og ville innfinne seg på Jordal hvor kampen ville foregå. Vi gikk da til det fornuftige skritt og avlyse denne da vi ikke ville ta noen sjanse på at våre spillere skulle bli tatt i forvaring. Publikuminteressen for denne kamp var også kolossal og de fleste hadde fått beskjed at kampen var avlyst, men enda hadde der innfunnet seg ca. 2000 tilskuere. Der var også gestapo tilstede som tok navnet på en del bedriftsidrettsmenn da de trodde dette var gutter i fra Vålerengen, men denne gangen ble de snytt. Dermed ble det ikke flere kamper denne sesong og vi får vel betegne den illegale sesong for god under de rådende forhold. Til avslutning hadde laget med reserver og dommer en hyggelig aften hos Tippen med en deilig middag og etter på var det selskapelighet til langt ut på morgensiden.  
Vintersesongen ble det også mer fart i bandyen og vi spilte i det illegale mesterskap hvor vi først beseiret et lag 3-1 og spilte så mot Skeid uavgjort 3-3 og i omkampen tapte vi 2 mot 1.

Tippen ordnet opp
Tippen var utrettelig i sitt arbeide og ordnet fra februar og i 3 måneder innendørstrening for oss på Bislet og tilslutningen var god. Treningen stod under ledelse av Tippen og dette ga vel også våre gutter en fordel da krigen var over og en del spillere var i noenlunde form. Vi   åpnet sesongen i 1945 også med illegale kamper på Jordal. Først mot Sandaker hvor det ble tap med 2 mot 1 og senere på samme bane mot Sterling hvor det ble seier med 2 mot 1. Alle mennesker gikk i den formening at krigen var på slutten og idrettsarbeide ble mer og mer igangsatt i klubbene og undertegnede ga også oppdrag til våre juniors i slutten av april måned å igangsette idrettsarbeide da dette hadde ligget nede i junioravdelingen under krigen.
Som avslutning på det illegale idrettsarbeide vil jeg fremføre en takk til Tippen Johansen for det utrettelige arbeide han gjorde med hensyn til trening og skaffe oss treningslokale og ikke å forglemme mosjonsturene hjemme fra Tippens bolig og ut i skauen og etter på et behagelig og deilig badstubad i hans berømte kjeller som vi har hatt så mange koselige minner. En takk skal også Ragnar Sørensen ha som også virket som trener ved siden av Tippen.
Alle spillere må jeg også fremheve for det gode kameratskap som bandt gutta sammen og med den glød som disse gikk inn for i sine kamper og det viser seg å gi resultater og seire for vår klubb så vi skal nå oppover til vi er blant de største. Alt det illegale arbeide ble ledet av undertegnede.

LANDSLAGSSPILLERE FRA VÅLERENGA FØR KRIGEN

Vålerenga har hatt 3 spillere på landslaget, ikke mange i forhold til lag som Lyn, Fredrikstad, Frigg og Odd men «Tippen» var konge med sine 48 landskamper alene!

  Landslagsspillerne fra Vålerengens IF var:

Arne Sørensen som debuterte mot Sveits 3/11-1935.
Henry Johansen som debuterte mot Polen 10/10 - 1926
Bjarne Rosen som debuterte mot Danmark 25/5-1931 (Som Nydalen spiller)
-------------------------------------------------------
Vålerengens I.F. - FORTSATT PATRIOTISME! - etter   krigen


MOT NY HOVEDSERIEPLASS 1945-46

1945 - Folk er sultne på fotball

  Etter krigen var idrettshungeren stor, og på selve frigjøringsdagen - den 8 mai 1945, laget VIF fotballfest på Jordal. Over 10.000 mennesker kom inn på banen, gjennom telle-apparatene, og noen tusen over og under gjerder, for å se Vålerengen beseire Sandaker 2-1. Vålerengens Guttemusikkorps spilte, og Vålerengens Mannskor   sang.   Jo det ble fest!

  Trolig er dette det største tilskuertall Jordal Idrettsplass har hatt. Tribunene som var nye i 1940-41, fremsto som en riktig hjemmebane for VIF.
I 1945 spilte VIF i kretsserien i Oslo, serien ble kalt beskjeftigelsesserien, og besto av 6 avdelinger. Avdelingsvinnerne gikk videre til sluttkampene. Vålerengen endte på andre plass etter Skeid i avd. 2. I kampen mellom Skeid og Vålerenga som ble spilt på Bislett, vant Skeid hele 5-1 foran 12.000 tilskuere. Skeid   spilte seg for øvrig fram til finalen og vant 3-2 over Lyn med hele 27.500 tilskuere tilstede.
Det andre laget fra Vålerenga, Jordal I.F. endte på 6 plass i den samme avdelingen. Og den første seriekampen mellom disse to Vålerenga-lagene ble spilt 7 oktober 1945 på Ullevaal. VIF vant 4-0 foran 2785 tilskuere.
I 1945 vant VIF 3-1 over Skeid i juniorfinalen som ble spilt på Dæhlenenga en søndagsmorgen klokken 9! Det er juniorspillerne vi setter vår lit til i de kommende år, for det er på dem - og utelukkende på dem - vi kan bygge opp igjen alt hva fotballen har tapt disse fem krigsårene.
    Keeper Arild Andresen var god i denne finalen, med flere praktredninger, kanskje Tippens arvtager med tiden?



1946/47 - Kvalifisert for Norgesserien

Også i sesongen 1946/47 endte Vålerengen på andreplass etter Skeid, men det var bare målforskjellen som skilte lagene. I og med at Oslo-kretsseriens seks beste lag av 12,   kvalifiserte seg til Norgesserien, var Vålerenga klar for toppserien. Det andre bydelslaget fra Vålerenga, Jordal,   endte dessverre på 7. plass.

Lokaloppgjør på Vålerenga
Lokaloppgjørene mellom de to Vålerenga-lagene Vålerengens Idrettsforening og Jordal Idrettsforening ble begge spilt på Jordal Idrettsplass. Den første kampen ble spilt 6.august 1946 og Vålerenga vant 2-1, etter to scoringer av Trygve Arnesen. Det var 4.000 tilskuere tilstede på Jordal. Den neste kampen ble spilt 23.mai 1947, og denne gangen vant bydelens ”storebror” hele 4-0 foran ca.5 500 tilskuere. Gunnar Pedersen scoret to, og Willy Skovdahl og Leif Fjellhammer hvert sitt mål.

  Vålerenga lå på første, andre eller tredje plass gjennom hele sesongen, og det var stor fotballinteresse i hovedstaden, og særlig i kampene mot Lyn og Skeid var det folksomt. Til de klassiske øst/vest kampene mot Lyn møtte henholdsvis 18.000 og 13.000 tilskuere til kampene som gikk på Ullevaal, og lokalderbyene mot Skeid som ble spilt på henholdsvis Ullevaal og Bislett ble sett av 12.000 og 14.000 tilskuere. Vålerengen spilte uavgjort i begge kampene mot Skeid og det ble uavgjort og tap mot Lyn.


Kretsserien 1946/47:

1.   Skeid 22 16   5     1 37
2.   Vålerengen 22 16   5     1 37
3.   Lyn 22 13   6     3 32
4.   Frigg 22 12   5     5 29
5.   Strong 22 10   6     6 26
6.   Sandaker 22   9   5     8 23
7.   Jordal 22   9   4     9 22
8.   Gjøa 22   9   2   11 20
9.   Spartacus 21   2   6   13   10
10. Reidulf 21   4   2   15 10
11. Sterling 22   3   2   17   8
12. Odd, Oslo 22   3   2   17   8

Skeid   vant på bedre målforskjell.
          Kampen Spartacus-Reidulf ble ikke spilt.



VÅLERENGENS FØRSTE STORHETSTID 1947-51
1948   AVDELINGSVINNER I NORGESSERIEN
1949 SERIESØLV I HOVEDSERIEN OG SEMIFINALIST
1951   "AVDELINGSSØLV" OG SEMIFINALIST

I årene like etter krigen hadde Vålerengen glede av en ny god generasjon. VIF skulle for første gang bekrefte at de var blant Norges beste fotballag. Lagets store spiller på denne tiden var half-kjempen Thorleif "Toffa" Olsen og sammen med   VIF-legender som keeper Arild Andresen, Ragnar Berge, Gunnar   Pedersen, Trygve Arnesen, Bamse Hansen og Leif Olsen hadde Vålerengen et slagkraftig lag.



1947/48 - Avdelingsvinner foran Norgesmestrene Skeid

VIF hadde på denne tiden vansker med treningsbanene. Laget var fortsatt henvist til forskjellige steder, og dette koster både tid og penger. På den andre side bidro det til at arbeidet med å skaffe egen bane ble intensivert. Her var det ingen vei forbi, skulle VIF holde seg i toppen i norsk fotball. Og VIF gjorde en bra sesong og vant sin avdeling i norgesserien selv om det ble tap mot Mjøndalen i distriktsfinalen.

I 1947 kom det inn en ny mann som leder i fotballkomiteen. Det var Helmuth Steffens, som siden faktisk talt er blitt litt av et begrep når det gjelder Vålerengens fotball. Endelig en ung mann inn i administrasjonen som for det meste var eldre menn som tilhørte pionerene i Vålerengen.

Cupinnsats som vanlig
Cupinnsatsen dette året var som vanlig. Steffens skrev i fotballprotokollen at 22.juni 1947   er årets svarteste dag; 1-2 mot Gjøvik/Lyn i 2.runde etter ekstra omganger.   I fotballkomiteens rapport beskrives gutta slik:" Laget er teknisk meget godt. Spiller typisk shortpassing, men litt vegt og ineffektivt. Det er gått opp for utvalget at laget med den spilleføring det har, ikke vil rekke frem i en hard Norgesserie. Utvalgets oppgave blir således å legge om stilen, kombinere teknikk med mer robust spill, drevet frem med sterkere fysikk".


Siste norgesserie
Norgesserien 1947/48 var delt opp i 8 distrikter og Vålerenga bekreftet sin posisjon direkte ved å toppe sin avdeling A i distrikt II med å slå Strong borte 3-1 i første seriekamp. Bare mot Geithus måtte laget "bite i gresset" denne høsten, da laget tapte   0-4.

Slo norgesmesteren og overvintret på topp  
Og i siste match for året 26. oktober (8. serierunde) skulle det avgjøres hvem som skulle toppe tabellen før vinterdvalen. Vålerenga skulle møte Skeid:

Her er en stemningsrapport fra Bislett 26/10 1947:
Fortjent Vålereng-seier over Norgesmestrene
3-2 etter livlig, vekslende kamp.

De ca. 15 000   tilskuerne på Bislet i går hyldet hjertelig Skeid for innsatsen i NM, og applauderte livlig blomsteroverleveringen og gratulasjonene fra Vålerengens side- men senere var det VIF som høstet mesteparten av bifallet. Det fortjente guttene også. VIF var uten tvil det beste laget i går, og gikk atskillelig mer rett på saken enn Skeid gjorde. Norgesmesterne spilte usikkert i det indre forsvar, overdrev broderiene i løperekken, og spilte, som rimelig kan være, uten hele den glød de har vist i de tidligere høstkamper.

  Første omgang ble stort sett VIF`s. Trygve Arnesen fikk snart vist hvor farlig han kan være på høyrevingen, han syntes ikke å ha meget besvær med å passere Rehn, men etter en flittig begynnelse ble han for meget neglisjert av sine medspillere, og sto ledig lange stunder av gangen. Det samme var tilfellet med   venstreving Gunnar Pedersen, som hadde et sikkert tak på Smedstad. Skeids angrep var farligst på venstrevingen, der Anker-Hansen trikset på gammel kjent   manér og skapte atskillelige farlige sjanser. Borgen laget også meget pent, men hverken Nordahl eller Sætrang fikk noe videre til.
  Det gikk hele 35 minutter før VIF scoret. Da fikk Knut Henriksen ballen i nettet etter mange forgjeves forsøk tidligere. Nå kunne han neppe bomme: Due bokset en corner-ball ut til Arnesen, som la inn til Toffa Olsen, og dennes pasning lot det stillestående Skeid forsvar gå uforstyrret til Henriksen. 1-0 var det ved pause etter en meget livlig og interessant første omgang.
  Annen omgang begynte i svakere tempo. Nå hadde dessverre Arnesen måtte gå ut, og ble erstattet av Kjell Dahl-Larsen, denne ga straks Henriksen en fin pasning. Henriksen tok pent imot den, gikk forbi Odd Karlsen, og helt inn til mål, men foretrakk å prøve å skyte tvers gjennom Due fra vanskelig vinkel, isteden for å legge til sin udekkede medspiller. Det ble så Skeid utligning i det 12 minutt: Anker-Hansen la pent over til Nordahl, som snudde seg på den proverbiale femøring, og smelte et kjempeskudd i høyre målhjørne fra ca.25 meters hold - men selv denne vanskelige ball var VIF`s gode keeper borte i.
Like fra avspark gikk imidlertid VIF til angrep, Toffa Olsen la igjennom til Knut Henriksen, som brøytet seg fram og scoret nr.2. Så fikk vi en dramatisk periode, med Mathisens skudd i VIF`s stolpe og et mektig Fjellhammer skudd   i Due`s overligger - men først i det 30.minutt kom Vålerengens tredje mål, det var Toffa Olsen som gikk gjennom på Gunnar Pedersens opplegg og scoret. Skeid satte nå alle kluter til, og det så ofte prekært ut oppe ved VIF målet, men forsvaret greide seg helt til det var 5 minutter igjen, da reduserte Brede Borgen for Skeid etter corner fra venstre.
De siste fem minutter ble meget dramatiske, først ble VIF`s h.half vist ut etter en forseelse det var vanskelig å bedømme fra presseplassen, og deretter ble Anker-Hansen rent ned i straffefeltet på en måte som syntes å berettige straffespark, men uten avblåsning, og ytterligere resultat ble det ikke; VIF kunne derfor gå av banen med en velfortjent 3-2 seier over årets Norgesmestere.
Som rimelig kan være, følte Skeid reaksjonen etter det harde NM-program, og laget spilte atskillelig grader under sine ytelser i Bergen. Bøhlengs fravær var meget følelig, og Odd Karlsen er ennå ikke noen god erstatter for han, dertil er han for nølende og følger sin c.f. for lite. Dert ble straks bedre i annen halvlek, da Rehn gikk c.b. etter at Karlsen var blitt skadet. Rehn likte seg ikke videre i første omgang mot Arnesen, og Smedstad var bare en skygge av seg selv fra Bergen. Sidehalvene var atter forsvarets beste, og Knut Andersen ser det ut   til at norsk fotball kan få glede av, en spillende, intelligent halfback.
Vålerengens forsvar var hardt og kontant, og løperekken kaster ikke tiden bort med unødvendige fiksfakserier. I unge Arild Andresen hadde mange vanskeligheter med, inklusive Anker-Hansen. Halfrekken, Berge, Winther og Ragnar Sørensen, er jo sterk og erfaren, kanskje tilbøyelig til å spille vel hardt, og i løperekken var det en lyst å se Arnesen den tid han var med - han har ingen norsk overmann på sin plass, skulle vi tro. Rekkens beste var dog i.h. Thorleif «Toffa» Olsen, han spiller aldri dårlig, og arbeider på spreng hele kampen igjennom. Arnesens reserve, Dahl-Larsen, har også sikkert gode anlegg. Knut Henriksen i center er en spiller av tanktypen, skyter bra, men er ennå for stiv og uferdig. Fjellhammer har vært vel langsom i det siste, men viser mange pene trekk, og Gunnar Pedersen er som vanlig, hurtig og energisk, en vanskelig mann å spille mot når han får gode opplegg å arbeide med.
  Tollik Nordbø, Frigg, var dommer, og publikum syntes å glede seg oppriktig over Vålerengens suksess - således går det alltid når favorittene taper - men Vålerengen fortjente virkelig å vinne i går.                   KEEPLING.

Laget
Vålerengens gode elve, som avsluttet sesongen med seier over Norgesmesteren var: Thorleif Olsen, Einar Winther, Trygve Arnesen, Ragnar Berge, Ragnar Sørensen, Leif Fjellhammer, Knut Henriksen, Gunnar Pedersen, Thorbjørn Andresen, Arild Andresen og Ragnar Andresen. Dette er kanskje VIF`s beste lag noensinne, og med litt mer fasthet i laget, kunne vi kanskje vente den storinnsatsen som det utvilsomt er bestemt til.

I 10. serierunde måtte VIF vinne for å holde ledelsen. De møtte Geithus på Jordal som samlet vel 5000 tilskuere. Det stod 0-0 fem minutter før slutt. Da gjorde   Geithus forsvaret en kjempetabbe og Knut Henriksen kunne putte på sitt tolvte mål i serien. Kampen var hard og stygg, og ingen av partene la fingrene imellom.

Sikret plass i Hovedserien
Med sin seier 4-2 over Drafn i 1948, da det gjenstod bare en serierunde, sikret VIF seg plass i Hovedserien. De 5000 som møtte opp på Bislett fikk ikke se noen stor kamp, det manglet tydelig ennå en del på formen, men VIF spilte effektiv fotball og hadde taket på kampen og ble serievinner i Distrikt II A. De var dermed   klar for distriktsfinale mot vinneren av avdeling B, Mjøndalen.

Lyn og Skeid fikk tilskuerne
I denne perioden hadde Vålerengen vanskeligheter med å bli fullt ut anerkjent av Oslo-publikummet og hovedstadspressen. Så det var noe idet fotballformann Helmuth Steffens sa: ”Her i denne byen er det Lyn og Skeid for alle pengene!”   Og det bekreftes av at mens det bare møtte fra 1.000 til 5.000 på VIF sine kamper i sesongen 1947/48, så møtte hele 15.000 på de to kampene Vålerenga spilte mot Skeid denne sesongen.

Favoritten vant
Men 23. mai var det klart for første distriktsfinale på Bislett mot storfavoritt Mjøndalen fremfor hele 14.000 tilskuere.   Vålerenga begynte bra og Knut Henriksen var nær scoring et par ganger. Hans knallskudd   etter kvarteret nådde keeper så vidt borti og fikk reddet til corner. Men Mjøndalen kom sterkt tilbake og vant 2-0 i en kamp som Sportsmanden betegner som programmessig og maskinmessig av Mjøndalen. Imidlertid mente mange at det første målet aldri var inne, etter å ha gått i tverrliggeren og ned og ikke innenfor streken.  

Øynet håp etter pause
Returkampen borte mente pressen derfor skulle bli en ren formalitet. Men Vålerengen viste en fandenivoldsk innstilling. Mjøndalen tok riktignok ledelsen i 1. omgang, men VIF var godt med og var desidert det beste laget i kampen og i andre omgang var laget på offensiven. To mål midt i omgangen av Willy Skovdahl samt ett annullert for offside gjorde at VIF øynet en mulighet. Men tre minutter før slutt forsvant alt håp, da ett Mjøndalen-skudd gikk via en VIF-spiller og i mål. 2-2 ble dermed sluttresultatet på Marienlyst som ble besøkt av 6.000 tilskuere.

1948/49 - "Ekte" Vålerenggutter tok seriesølv i hovedseriepremiéren

1. august 1948 er det så klart for den nye hovedserien. Seriesystemet endres ved at det opprettes to avdelinger i øverste divisjon, hvor avdelingsvinnerne møtes til seriefinaler. Avdelingene består av åtte lag. Vålerenga er med fra starten og ligger helt i toppen gjennom hele sesongen før de endelig avgjør avdelingsseieren i siste serierunde.

Spenning og seier i premierén
Første kamp med det nye seriesystemet gikk mot Brann på Bislett. Varmen var kvelende, men målene var mange og flotte i en intens kamp som Vålerenga avgjorde ni minutter før slutt. Vålerengas beste var i følge Morgenposten venstre half Per Andersen, venstreback Ragnar Andresen og indre høyre Thoffa Olsen.

KAMPFAKTA, 1/8-48; 1. serierunde i hovedserien, avd A:
Vålerengen - Brann   4 - 3 (2-1)
Bislett stadion   Tilskuere : 2955   Dommer : Finn Bråthen, Lillestrøm
Mål : 1-0 Leif Fjellhammer (3.), 2-0 Ragnar Sørensen (18.), 2-1 Sigurd Zachariassen (36.), 2-2 Asbjørn Melling (58.), 2-3 Sigurd Zachariassen (61.), 3-3 Trygve Arnesen (64.), 4-3 Per Andersen (81.)
VIF: Arild Andresen, Rolf Svendsen, Ragnar Andresen, Ragnar Berge, Einar Winther, Per Andersen, Trygve Arnesen, Thorleif Olsen, Ragnar Sørensen, Leif Fjellhammer, Gunnar Pedersen

I 2. serierunde tapte Vålerenga   knepent   0-1 mot Skeid, men reiste seg   og vant de fire neste kampene. Trygve Arnesen ble klubbens toppscorer denne sesongen og avgjorde bla. kampen mot Ørn borte i 4. serierunde. Han stod bak matchens eneste mål etter bare seks minutter på et hardt og overraskende skudd fra hele 25 meter. Fjellhammer og Toffa var Vålerengas beste.

Slet seg til seier med 10 mann
Neste serierunde gikk mot topplaget Sparta på Bislett. Vålerenga dominerte første omgang og Leif Fjellhammer headet vakkert inn kampens eneste mål etter fem minutter. I andre omgang fikk Vålerenga en spiller skadet og måtte spille med 10 mann i 40 minutter, da man ikke hadde lov å bytte inn etter pause. Det ble en hard omgang som Sparta førte, men VIF-guttene slet som galeislaver og beholdt dermed andreplassen på tabellen.

I sjette serierunde mot Pors borte avgjorde VIF på nytt kampen i de første minuttene. Det stod 2-0 etter 17 minutter, men ble presset sterkt i andre omgang på en sleip og vanskelig bane. Trygve Arnesen og Toffa var kampens målscorere og var også blant banens beste spillere. Så fulgte en jevn og rettferdig 0-0-kamp mot Ålgård borte.
Heldig seier og til topps
I åttende serierunde mot Ørn på Ullevål vant VIF 2-1 og her var det ikke «Klanen» som var 12 mann hos VIF, men Fru Fortuna, så VIF gutta pustet lettet ut da dommeren blåste av. Fjellhammer og Toffa scoret for VIF, mens Leif Olsen hadde æren for organiseringen ved begge scoringene. Leif Olsen sine hælfinter og ekvilibristiske sprell tok nå og da overhånd, men stort sett må han betegnes som bestemann i angrepet i denne kampen. Vålerenga kunne dermed trone øverst på tabellen for første gang i hovedserien.

Dårlig oppladning, men holdt serieledelsen
Årets siste kamp gikk borte mot sterke Viking.   VIF fikk ingen god oppladning da toget var 3 timer forsinket. Det var en tung og våt bane som møtte spillerne men Vålerenga mestret banen best. Teknikken kom til sin rett og løperrekken kom gang på gang gjennom Vikings forsvar. To ganger overgikk Vikings keeper seg selv og reddet opplagte mål i første omgang   etter Leif Olsens og Trygve Arnesens gjennombrudd. Dermed stod det fortsatt   0-0 ved pause. Men etter 57 minutter tok Viking ledelsen. Vålerenga kom imidlertid sterkt tilbake og   ett kvarter før slutt gikk Trygve Arnesen solo gjennom forsvaret og satte ballen forbi keeper. 1-1 endte kampen og VIF fikk æren av å toppe tabellen frem til våren.
Utslått i første runde
VIF hadde i denne tiden som vanlig problemer i cupen. VIF ble normalt slått ut i andre eller tredje runde. I 1948 gikk gutta igjen ut allerede i første runde 20. juni! Da   dro VIF til Vardal for å spille førsterunde-kampen der, supersupporterer Per «Hesteper» Paulsen kjørte som vanlig sin bil for å støtte VIF. Dette skulle bli en grei kamp, det ble sagt at: Veivesenet slo Vardal i forrige   kamp! Men Vardal vant 1-0, og enda verre var det at Jordal vant sin førsterunde-kamp. Så VIF gutta turte ikke å gå ut på Vålerenga før Jordal også ble slått ut! Heldigvis for VIF-gutta så tapte Jordal i annen runde.
Urolig rundt treneren
Ledelsen hadde håpet at suksesstrener Kristian Henriksen ville fortsette, men det lykkes ikke å overtale ham til det. Isteden for ble tjekkeren Alfred Ulrich ansatt. Han klarte imidertid ikke å samarbeide med spillerne og ble etter bare en måned avløst av keeperlegenden Tippen Johansen som trene gutta ut sesongen.
Som et ledd i samkjøringen av spillerne hadde man teori- og kameratkvelder i kaféen   på Jordal. Her ble det øvet kritikk av de enkelte spillere - sikkert et riktig psykologisk moment, hvis det gjøres med forstand, står det i jubileumsboka fra 1963.

Og Vålerenga forsatte på våren sin rekke uten tap ved å vinne 2-0 hjemme på Ullevaal mot bunnlaget Pors. Kampen var   allerede avgjort etter drøye kvarteret etter at Leif Olsen hadde scoret to mål i løpet av tre minutter. Han var en av banens beste spillere, da skuffende 2.000 tilskuere møtte opp og så at VIF befestet sin førsteplass på tabellen.

Hattrick av Leif Olsen
VIF møtte et nytt bunnlag i neste runde; Brann borte. VIF hadde ingen vansker i Bergen og vant 4-2 selv om Brann sjokkerte ved å ta ledelsen etter ca. ett kvarter. VIF kom så sterkt tilbake ved Fjellhammer og hattrick av Leif Olsen, slik at kampen i realiteten var avgjort   på stillingen 4-1 ti minutter ut i 2. omgang. Brann hadde store problemer med forsvarstabber og VIF utnyttet lett disse ved tre av målene. 4-2 ble resultatet med 5.000 tilskuere tilstede.
Sløste med sjansene
Så ble det tap for første gang på   10 kamper hjemme mot Viking 0-2. Kampen ble betegnet som vårens beste kamp på Bislet i avisene, og VIF burde ha scoret 3-4 mål i første omgang. Imidlertid stod Vikings landslagsmålmann Torgeir Torgersen som en mur slik at spillerne til slutt mistet motet. Dagbladet oppsummerte kampen med at Vikings laginnsats var mer effektivt enn VIFs solotendenser.

I 13. og nest siste serierunde møtte de topplaget Sparta på Sarpsborg stadion og gikk på ett nytt tap. Sportsmanden   skriver at innsatsløse VIF slapp med 1-2 etter godt keeperspill av Arild Andresen. Det betydde at VIF rykket ned på 2.plass og måtte vinne siste kamp mot Skeid hjemme for å sikre seg seriefinaleplass.

Sikret seriesølv
30. mai var datoen for bataljen om   å komme til landets første seriefinale gjennom tidende.
Her følger referatet   fra Aftenposten:

Vålerengen slo Skeid
og ble seriefinalist
Vålerengen 2   -   Skeid 1
    Oslo-fotballen har feiret store triumfer etter krigen -   Lyns to mesterskap i cup´en og Skeids ene. I går knep Vålerengen begge poengene i seriekampen mot Skeid og er dermed seriefinalist. La gå at Spartas nederlag i Bergen søndag kom som bestilt, la gå at Vålerengen var heldig i går, la gå at lykken har vært med Vif-guttene før i serien - hell eller ikke hell: Vålerengen er seriefinalist.
  Det er en begivenhet for Oslo-fotballen, og for Vålerengen selv er det den absolutte klimaks i klubbens 36-årige historie. Kretsmester i Oslo har Vålerengen vært ofte, men i rundene har suksessen ofte vært så som så. Ett er i hvert fall sikkert: Så langt som i år har klubben aldri nådd!
  Rimelig nok var gleden stor i Vif-garderoben etter kampen i går. Nu blir det nye, store oppgaver: To finalekamper mot Fredrikstad, en hjemme og en borte, og ingenting er sagt om utfallet her. Ganske visst slipper Oslos representant å stille opp som favoritt, men - som det ble sagt i Vif-kretser etter seieren: Den tid, den sorg. I går hadde man bare tanke for at det var lykkes å bli avdelingsmester. Det store målet for vårsesongen.
  Kampen ble spilt på Ullevål. Det var 12.223 tilskuere til stede. At det ville vært atskillig flere tusen på Bislet er innlysende. Det ville hjulpet meget om man ikke hadde somlet helt til ettermiddagen med å gjøre kjent at den var flyttet. En flytning ved 12-tiden hadde nådd publikum gjennom samtlige aftenaviser og kringkastingens middagstjeneste og ville spart atskillige tusener stor ergrelse.
  Det begynte så kjedlig. En helt ufarlig ball beinet en Skeid-spiller klosset i eget nett allerede i kampens 3. minutt, men kampens forløp senere viste til overmål at Torshov-laget ikke hadde til hensikt å ”hjelpe” Vålerengen til finalen. Skulle også bare mangle! Ikke minst kampens siste kvarter talte et overbevisende språk om at Skeid gjorde sitt aller beste. Utligningen hang i en tråd flere ganger, spillet foregikk i denne perioden utelukkende   på Vålerengens banehalvdel, og dagens seirende lag hadde full hyre med å ”mæle” ballen over sidelinjene. Lite vakkert? Javel, men det sto meget på spill. Selvsagt kan ikke   den   taktikken   forsvares   så   rent   absolutt, men kan forstås kan den.
  Første omgang var riktig underholdende - særlig for den som setter pris på de små, fine detaljer i fotball. Glemmes skal heller ikke små delikate finesser av Leif   Olsen   og   Trygve Arnesen og   effektive   krossballer og gode skudd av Hans Nordahl - særlig i første omgang forresten.
  I det 20. minutt økte Trygve Arnesen til 2-0 ved en scoring som minte om ”gamle dager”. I en periode med Skeid-press fikk han plutselig et framlegg i sentrum. Hans sprintet fra winghalfen, ventet til det psykologiske øyeblikk og plasserte ballen rent strålende vakkert, sånn småløst bort i hjørnet. Ikke for det - Skeids redusering til 2-1 var ikke snauere. Et overlegg fra Hans Nordahl tok Bernhard Johansen elegant ned, fintet av en motspiller og plaserte - også han - ballen bort i det riktige hjørnet. 2-1 var stillingen ved pause og etterpå ble det ikke scoret flere mål.
  Vålerengens centerhalf, Ragnar Berge, greide oppgaven godt. Han var kontant, sterk og pålitelig praktisk talt i enhver situasjon. Pussig nok ble derfor Vålerengens angrep ofte farligere, mer brodd liksom. Selv da Skeid presset som verst, kunne Vålerengen plutselig lage det hett oppe hos Petter Due som i går satte punktum for sin karriére i Skeids mål. Det berodde meget på at karer som Trygve Arnesen og Leif Olsen var de rette til å holde på ballen og utnytte situasjonene når de plutselig var der.
  Mer arbeidsom winghalf enn Vålerengens Thorleif Olsen skal man lete etter. Han er oppe og nede, avleveringene er gode, og hva mer skal man forlange? Stor kamp kort sagt. Backparet var i pari, men ikke mer, keeperen Arild Andresen førsteklasses. Temperament har han - en gang var det bare så vidt! Er det nødvendig Andresen? Ellers var som sagt Ragnar Berge som laget det store. Roger Peretz virket frekkere enn vanlig - utvilsomt et emne. Rekrutter mangler nok heller ikke Vålerengen.
  Gustav Rehn skadet armen og måtte gå ut før pause. Vålerengen manglet Leif Fjellhammer. Det vil bety meget om han blir spilleklar mot Fredrikstad. Bare det beste er godt nok mot Knut Brynildsens lag. Am.


Vålerengens største dag
  Det laget seg som bekjent til riktig avslutning på seriekampene 1949. Den aller siste kampen som på forhånd også var berammet til dagen etter siste runde, ville bli den avgjørende for seieren. Denne ”spissen” garanterte et fullsatt Bislet, og Vålerengen hadde også fortjent en slik ramme om sin største seier og sin største fotballdag.      
  Det var Vålerengens største dag i norsk fotball. Mot finaleretten av 1949 blekner Oslo-mesterskapet av 1927 og de tre kretsmesterskapene i rekkefølge 1932,33 og 34 klubbens storhetsperiode. Men når Vålerengen er nådd så langt i år, så skyldes det vel foruten de gode trofaste gamlekarene i ledelsen, den utmerkede junioravdeling. Vålerengen har som Skeid vunnet en rekke mesterskap i de yngre klasser. Lagene har like mange ganger vært finalister. Det er dette arbeid på lang sikt, på fremtidens spillere, som bl.a. fikk sin belønning mandag kveld. Av 11 spillere på samme lag er alltid de 10 fostret på Vålerengen. Det gir styrke til klubbarbeidet.             P. Chr. A.

KAMPFAKTA, 30/5 1949; hovedserien, avd. A:
VÅLERENGEN - SKEID     2 - 1     ( 2 - 1 )
Ullevaal stadion.   12.223 tilskuere.
Mål: 1 - 0   3. min.   selvmål,   2 - 0   20.min.   Trygve Arnesen,   2 - 1   Bernhard Johansen.
VIF: Arild Andresen, Bjarne Hansen, Ragnar Andresen, Thorleif Olsen, Ragnar Berge, Einar Winther, Rolf Jørgensen, Roger Peretz, Leif Olsen, Trygve Arnesen, Gunnar Pedersen.    

TABELLEN 1948/49   AVD. A:
1.   Vålerengen 14 9   2   3 23-13 20
2.   Sparta 14 9   1   4 30-18 19
3.   Viking 14 7   4   3 25-18 18
4.   Ålgård 14 7   3   4 18-17 17
5.   Skeid 14 7   0   7 34-25 14
6.   Ørn 14 6   2   6 25-23 14
7.   Pors 14 1   4   9 11-34   6
8.   Brann 14 1   2 11 25-43   4

Seriesølv var sikret og nå gjenstod to vanskelige finalekamper mot storfavoritt Fredrikstad. Finalene ble spilt hjemme 6. juni og borte   11. juni mot Fredrikstad.   Fra Aftenposten:

Fredrikstad klart beste lag
Men Vålerengen kjempet tappert med sterkt
redusert mannskap

Vålerengen 1   -   Fredrikstad 3

  DEN FØRSTE FINALEKAMPEN i serie-mesterskapet 1948-49 ble spilt på Bislet i går kveld, og ble ganske merkelig i sitt forløp. Etter et solid overtak og til dels meget godt spill i første omgang, kunne Fredrikstad gå til pause med en ledelse på 2-0. Da så Vålerengens Fjeldhammer ble fullstendig spilleudyktig i andre omgangens første minutt, lå alt til rette for noe henimot nedsabling av hovedstadens håp. Vi innstilte oss i hvert fall på mange scoringer fra gjestenes side. Men mot all sannsynlighet og til stor glede for de 19.500 tilskuerne klarte Vålerengen ikke bare å redusere til 2-1, men det bokstavelig talt haltende laget maktet sogar å gjøre den første halve timen noe henimot jevnspilt. Det var en kraftprestasjon som måtte avtvinge respekt. At de siste minuttene ble Fredrikstads helt og holdent, skyldtes nok at Vålerengen da spilte med bare 9 mann etterat også Gunnar Pedersen måtte hjelpes ut.
  Men la oss straks slå fast at seieren var helt fortjent og at den nok var i minste laget. Fredrikstad lå så langt over sine motstandere i tekniske og taktiske ferdigheter, og ikke minst i kombinasjoner, at laget stiller som tårnhøy favoritt i returkampen i Fredrikstad lørdag. Vålerengen må stille med sterkt reservespekket mannskap.
  Vålerengens bragd i går var innsatsen i andre omgangen. Da gikk hver mann - kan hende med én unntagelse - inn for en tilsynelatende håpløs oppgave, og gjennomførte den. 1-1 i andre omgangen med til dels bare 9 mann, var en prestasjon. Prisen for beste innsats og spill denne gang går uten tvil til centerhalf Ragnar Berge. Det var helhjertet innsats fra første til siste minutt, og triumfene over Brynildsen hodespill var mange. VIF´s redusering: Pedersen smøg seg forbi siste mann og skjøt knallhardt i nettet. B.S.

KAMPFAKTA; Første seriefinale 6.juni 49:
VÅLERENGEN-FREDRIKSTAD 1 - 3   (0 - 2)
Bislett stadion.   19.875 tilskuere.
Dommer: Finn Bråthen, Lillestrøm.
Mål: 0-1   32.min. Thorleif Larsen, 0-2   39.min. Leif Pedersen, 1-2   52 min. Gunnar Pedersen, 1-3   84 min. Henry Johannessen.
VIF: Arild Andresen, Rolf Svendsen, Ragnar Andresen, Thorleif Olsen, Ragnar Berge, Einar Winther, Trygve Arnesen, Roger Peretz, Leif Olsen, Leif Fjellhammer, Gunnar Pedersen.

Fredrikstad kom for fullt
i andre omgangen
Og viste da årets beste lagspill
Fredrikstad 3 - Vålerengen 0

Fra Aftenpostens utsendte medarbeider SVERRE FODSTAD           Fredrikstad   11.juni.

DET GIKK SOM VENTET. I den andre og avgjørende seriefinalen i Fredrikstad i kveld seiret hjemmelaget uten vanskeligheter 3-0 over Vålerengen og erobret dermed det norske seriemesterskapet for sesongen 1948/9. Bortsett fra det første kvarteret maktet ikke Oslolaget å by særlig motstand og kampen ble av den grunn heller ikke av dem man husker lenge. Fredrikstads annen omgang var sterk og god og alle målene falt i denne periode. Kampen hadde bare samlet 6000 tilskuere. Det var mindre enn antatt, men det truende været gjorde vel sitt og så anså nok mange utfallet gitt på forhånd.

KAMPFAKTA; Andre seriefinale 11.juni 49:
FREDRIKSTAD-VÅLERENGEN 3 - 0   (0 - 0)
Fredrikstad stadion.   7.135 tilskuere.
Dommer: Th. Mastø, Ørn.
Mål: 1-0   54.min. Willy Olsen, 2-0   65 .min. Knut Brynildsen, 3-0   90 min. Knut Brynildsen.
VIF: Arild Andresen, Bjarne Hansen, Ragnar Andresen, Thorleif Olsen, Ragnar Berge, Einar Winther, Trygve Arnesen, Roger Peretz, Leif Olsen, Gunnar Pedersen, Rolf Svendsen.   Innbytter: Rolf Jørgensen.

Vålerengen tok dermed sitt eneste seriesølv gjennom tidene denne sesongen. Gjennomsnittlig 7.141 tilskuere fulgte laget på hjemmebane i seriekampene.



1949/50 - Til semifinalen for første gang

Vålerenga klarte ikke å følge opp resultatet i serien denne sesongen. Det ble en fjerdeplass, men det var jevnt i toppen og laget endte bare ett poeng bak andreplassen. I cupen skulle Vålerenga imidlertid sette en ny milepel i 1949.

For første gang skulle Vålerengen gjøre det bra også i NM-cupen. Laget åpnet greit i 1949 med å slå Greåker 2-0 og Torp 7-0 hjemme. Mot Torp scoret Trygve Arnesen hele fem mål med 2.300 tilskuere i ryggen.
Den 31.juli   spilte Vålerengen   3.runde borte mot Kapp som var besøkt av ca. 8000 tilskuere, som var rekord for fotball i Oppland. VIF vant 4-1 og Arild Andresen fikk god kritikk som keeper, det samme fikk centerbacken Ragnar Berge mens Leif Olsen var den beste i løperekken. Skovdahl scoret tre av målene.

Fyrverkeri siste kvarteret
Så skulle VIF opp mot Brann i fjerde runde på Bislett med 12.000 tilskuere på tribunen. Det stod 0-0 etter 75 jevnspilte minutter da VIF eksploderte i ett kvarters fyrverkeri.   5-1 ble sluttresultatet etter at Gunnar Pedersen hadde gitt 1-0 ledelse etter et skudd fra spiss vinkel da kvarteret gjenstod. Ni minutter senere kom målene som hagl. 2-0: Leif Olsen skyter på keeper som mister ballen ut   til Olsen igjen - og i det han faller overende får han dyttet ballen under keeper med høyrebeinet. Og rett etter avspark smetter Trygve Arnesen igjennom og scorer dagens i særklasse fineste mål, 3-0.   4 minutter senere 4-0 ved Leif Olsen etter forsvarstabbe.   Rett etter avspark får så Brann sitt trøstemål, før Leif Olsen fastsetter sluttresultatet bare ett minutt senere. Og vips så vinner VIF 5-1 etter at det ble scoret fem mål på syv minutter i kampens sluttfase derav hattrick av   Leif Olsen !
Tidenes beste Vålerengauttelling ett kvarter før slutt??

Til semifinale etter omkamp
Med resultatet 1-1 etter ekstraomganger mot Jevnaker borte i kvartfinalen, var det klart for omkamp hjemme på Ullevaal fremfor 16.000 tilskuere 1. oktober. Det ble ingen stor kamp spillemessig,   men VIF var best og vant 3-1. VIF tok   ledelsen etter 19 minutter ved   Leif Olsens skudd direkte i hjørnet etter en pasning fra Trygve Arnesen. Thorleif Olsen satte inn 3-0 i det 70.minutt   på en hard markkryper, før Jevnakers trøstemål kom tre minutter før slutt.
Vålerengen stod dermed for enda en ny milepel dette året. For aller første gang var klubben klar for semifinale i Norgesmesterskapet.

Vålerengen skulle møte favoritt   Sarpsborg borte den 9.oktober 1949. Kampen ble ikke av de store, og Sarpsborg vant fortjent knepent   1-0.   De ble senere cupmestere etter   3-1 over Skeid i NM-finalen.  

Her følger referat fra Aftenposten:

Svakt spill i Sarpsborg, men fortjent hjemmeseier
Sarpsborg 1 - Vålerengen 0

Fra Aftenpostens utsendte medarbeider
PER BJØRN AMUNDSEN
                                          Sarpsborg, søndag.

I SEMIFINALEN PÅ SARPSBORG STADION i dag, vant   Sarpsborg FK 1-0 over Vålerengen og er dermed klar for finalen også i år. Det var 9.200 tilskuere, men noen stor rundestemning ble det aldri. Det kom for en stor del av at spillet ikke svarte til forventningene. Særlig etter pause var det svakt, og det var ikke bare de mange tilreisende VIF- patrioter som var skuffet. Hjemme-publikummet hadde nok ventet seg bedre spill av Sarpsborg. Målet ble scoret av Willy Andresen i første omgangs   25. minutt. Han headet en corner direkte i mål.

Det er første omgang man helst vil huske av denne kampen. Den var ikke god, men spillet var allikevel   til tider så vidt   lovende at man med god rett kunne håpe på bedre   saker   etter   pause.   Dessverre ble spillet tvertom dårligere i andre   omgangen.   Sluttinntrykket ble dermed   meget   svakt. Ett er   i   hvert fall sikkert: Semifinalen i   Sarpsborg 1949 vil ikke gå over   i   historien som   noen stor rundekamp. Det eneste historiske ved   den var at det var Vålerengens første semifinale.

  Helhjertet innsats, men   -   -
På   bakgrunn   av   Vålerengens mange   gode sesonger etter krigen kunne man unt Oslo-laget   en mer   vellykket   semifinale-debut.   Ganske visst ser sifrene 0-1 ikke så stygge ut i annalene, men VIF-guttene   kan   ikke   være fornøyd med spillet, og det teller til   syvende og sist like mye. I en semifinale er bare det beste godt nok, og innsatsen i går var ikke Vålerengens beste. Ikke så å   forstå - innsatsen   var     helhjertet,   men s p i l l e t, ja,   hva   med   spillet, Vif-gutter?
Det kan kanskje være Vålerengen en trøst at   heller   ikke sarpingene har grunn til   selvros. Så slett   som   i   andre   omgangen   i går har vel Sarpsborg aldri spilt i en semifinale. Heldigvis for sarpingene   går   det flere tog. Det går jo an å rehabilitere seg i finalen, og det   er   den   kampen og spillet og   resultatet der   som vil bli husket.
Hva kan så grunnen være til at det ble en så skuffende forestillling?   For   Sarpsborgs   vedkommende   finner man   kanskje forklaringen, om man jevnfører andre   omgangen   med   de   beste periodene før pause.   Da var wi-
ng-halfene   med.   Både   Gunnar Hansen   og   Einar   Fredriksen brøt   sterkt   og   effektivt, og de overtok periodevis sammen med indreløperne hele midtbane-spillet. Det gjorde de ikke etter pause. Funkis-Hansen hadde da nok å   gjøre   med   Trygve   Arnesen som hele tiden lå langt fremme i Sarpsborgs straffefelt. Han   nøytraliserte Arnesen godt, men den tilbaketrukne plasseringen resulterte i at Vålerengen   presset   og presset. De angrepene sarpingene fikk i stand, var som regel kvikke rushfarlige nok et par ganger -, men   det   var   Vålerengen som hadde   brorparten   av   spillet, og vel så det.

Sterkt sarpe-forsvar
  Oslo-lagets løperspill var   ikke chanseskapende. Det   kom   av at Sarpsborgs indre forsvar   arbeidet bra, og da   særlig   Finn Moen, men det kom også av at   Vif-guttene ikke   fikk til de   siste effektive   trekkene.   Skuddene   var dårlige og svært   ofte   ble   det   ikke skutt   i   det   hele tatt.   Før   pause hadde   Oslo-laget   nesten   ikke skudd på mål. Det hjalp   ikke   at Vålerengen   begynte   å   møblere om.   Det   siste   kvarteret   skulle Ragnar   Berge   opp og lage   mål, og Rolf Svendsen overtok   centerhalfplassen.   Det klarte   Svendsen bra,   fordi   han   jo   passer langt bedre til den jobben enn til oppbyggende innerforward-spill.   Men Ragnar Berge hadde jo ikke noe i angrepet å gjøre.
  Sarpsborgs   seier   var   fortjent. Det var det beste laget som vant. Hjemmelaget hadde de fleste og de beste chansene   og   scoringen var lønn som fortjent. Før   pause var det ni cornere mot Vålerengens   mål,   mens   Oslo-laget   bare   hadde en   eneste.   At målet kom som   direkte   resultat   av   corner var sikkert ingen tilfeldighet. Vålerengens   forsvar   var   nok   ikke like våkent som Willy Andresen ved   den   anledning.   Han   spratt fram   foran   Berge     og     Arild Andresen og headet ballen   forbi Einar   Winther   som   vel   sto   på målstreken,   men   ikke   akkurat der han skulle.
  Dommeren skulle   gitt   Trygve Arnesen straffespark i første omgang,   men   det   samme   skulle sarpingene   hatt   etter   pause,   så det går opp i opp. Dommeren var forresten ikke heldig med   kampen. Han hadde tydeligvis satt seg som   mål   å   dempe   gemyttene, men   det   resulterte i   for   mange og   ofte   feilaktige   avblåsninger. Han stykket opp   kampen litt for mye.   Dommer var Haakon Jensen, Birkebeineren.  


KAMPFAKTA:
9/10 1949   Semifinale NM:
Sarpsborg - Vålerengen 1 - 0 (1 - 0)
Sarpsborg stadion. Tilskuere: 9.200
Dommer: Haakon Jensen, Birkebeineren.
Mål: 25.min. 1 - 0   Willy Andresen
VIF: Arild Andresen, Bjarne Hansen, Ragnar Andresen, Thorleif Olsen, Ragnar Berge, Einar Winther, Per Andresen, Rolf Svendsen, Leif Olsen, Trygve Arnesen, Gunnar Pedersen.


Helmuth Steffens, Olav Udness og Thorolf Svendsen skriver i fotballprotokollen: "Med glede registrerer vi terminen som den største hittill i klubbens historie. Fotballutvalget takker for seire, poeng og titler. Og så venter vi på mer!".

Man skulle ikke tro at et så godt år som 1949 ville føre til vansker av forskjellig art i 1950 - men det ble tilfelle. På generalforsamlingen fikk man en litt uheldig sammensetning av administrasjonen, etter å ha hatt mangel på personer som ville ta på seg oppgaver.   Det ble konkludert med at VIF stod foran et generasjonsskifte , der gamle tradisjoner og hevdvunne metoder å drive på passer som regel ikke nyere generasjoner.

God start på serien
Påfølgende, 1949/50-sesongen ble en sportslig skuffelse. VIF tapte riktignok bare tre seriekamper som året før, men med manglende seire ble VIF bare nr. fire i avdelingen etter å ha holdt omtrent samme   plassering gjennom hele sesongen. 0-5 hjemme mot Viking og 1-4 mot Sarpsborg var blant sesongens styggeste tap.
Første tap kom ikke før i sjette serierunde og VIF vant 1-0 svært fortjent borte mot topplaget Viking i 2.serierunde.
Leif Olsen hattrick
Og i 4. serierunde borte mot Lyn ble det seier med 11.000 tilstede på tribunen. Lyn åpnet og scoret allerede etter 5 sekunder! Leif Olsen   tok så over og scoret to mål, og kort tid før pause satt han inn hattrickmålet som ga sluttresultatet 3-2.
1950
Einar Jørum debuterte for VIF 30. april 1950 og   fulgte opp Leif Olsens hattrick 14. mai hjemme mot Ålgård da VIF vant komfortabelt 3-1. Selv om VIF havnet på en fjerdeplass var laget bare en seier fra andreplassen som igjen hadde vært to poeng bak avdelingsvinner Fram/Larvik.

Og fotballkomitéen ga klar melding i sin årsrapport: "For en førstelagsspiller eksisterer ingen betingelsesløs ferie. Treningen må passes uansett, selv om dere for et kortere tidsrom er uten barnepike."

Bra med publikum
Vålerenga hadde i gjennomsnitt 7.321 tilskuere på sine hjemmekamper i serien denne sesongen..




1950/51 - Suverén andreplass i avdelingen og uoffisiell seriebronse

Einar Jørums første hele sesong for VIF skulle vise seg å bli en gedigen opptur. I sesongen 1950/51 står han bokført med 20 scoringer derav 14 på like mange seriekamper. Ingeniøren som kom fra Rosenborg, hadde i tillegg påtatt seg å være redaktør av Vålerenggutten. Han stod også bak klubbens nye reviderte lover i 1951. Einar Jørum ble i klubben i fire sesonger og scoret 23 seriemål på 31 toppseriekamper. VIF kom på en klar andreplass med fem poengs margin til Sandefjord på tredje.  

Presentasjon av A-lagsstallen 1950/51
Arild Andresen, førstekeeper. Byggearbeider, født 1.12.28. Aktiv siden 1945. Kretsmester for junior 1945. Har spilt 1 A-landskamp og   1. juniorbykamp. Spiller ishockey.   Medlem av Sportsklubben 09.
Ragnar Berge, venstreback. Salgsrepr., født 15.01.25. Aktiv siden 1936. Har vært reserve på landslaget 8 ganger. Har 4 jun.kretsmesterskap, spilt 7 bykamper. Driver friidrett og har som pers.rek. på 100 meter 11,5 og i lengde 6,28 m.
Ragnar Andresen, venstreback. Mekaniker, født 21.05.21. Aktiv siden guttedagene. Har spilt 1 B-landskamp, 3 bylagskamper og 8 kretslagskamper. Var kretsmester i smågutt- og gutteklassen. Spiller bandy og har vært kretsmester i gutte- og B-klasse. Har deltatt i bryting og vært klubbmester.
Thorleif Olsen, høyrehalf. Kjemigraf, født 15.11.21. Aktiv siden guttedagene. Har vært smågutt- og guttekretsmester. Har spilt 8 A-landskamper (pr. dato), 2 B-landskamper og 8 bylandskamper. Var kretsmester i bandy 1947.
Bjarne Hansen, centerforward. Ekspeditør, født 27.05.29. Aktiv siden guttedagene. Har spilt 2 bylagskamper, 3 junior-bylagskamper.
Egil Lærum, venstrehalf. Ekspeditør, født 11.08.21. Aktiv siden guttedagene. Har 1 kretsmesterskap i gutteklassen, 3 juniormesterkap og 1 mesterskap i kl. A. Har spilt 16 landskamper og 8 kretslagskamper. Driver skisport, friidrett, orientering og spiller håndball og bandy. Har vunnet Damenes premie i Holmekollen og har gode plasseringer så vel i Kollen som i NM. Har vært kretsmester klasse A i hopp 4 ganger og i langrenn 2 ganger. Har vært Norgesmester i spyd junior 1946 og kretsmester 3 ganger i klasse A. Ble nr. 3 i NM i stavsprang 1950. Har Distansemerket i alle friidrettsgrener. Har vært kretsmester i håndball 4 ganger. Tildelt Egebergs Ærespris for 1950.
Einar Winther, centerhalf. Armaturmaker, født 24.11.19. Aktiv siden guttedagene. Har spilt 5 bylagskamper. Spiller bandy og var kretsmester i II divisjon 1946. Har deltatt i bedriftsløp på skøyter.
Einar Stangeby, ytre høyre. Lagerarbeider, født 03.08.24. Aktiv siden guttedagene. Oslomester 1936, 37 og 38. Har spilt 1 A-bylagskamp og 2 bylagskamper II. divisjon, samt 3 kretskamper for småguttklassen.
Gunnar Pedersen, ytre venstre. Murer, født 29.09.21. Aktiv siden guttedagene. Oslometser junior 1938 og har spilt 2 kamper på A-bylaget. Premiert i langrenn 1946.
Asbjørn Andersen, indre høyre. Lagerarbeider, født 31.12.22. Aktiv siden guttedagene. Har 1 junior-kretsmesterskap og spilt 10 bykamper. Tidligere medlem av Strong.
Per Andresen, indre venstre. Filmoperatør, født 05.10.28. Aktiv siden 1945. Kretsmester junior 1945. Spiller ishockey og var småguttmester 1 gang.
Einar Jørum, centerforward. Ingeniør, født 16.06.24. Aktiv siden 1935. Redaktør av klubbavisen. Kretsmester klasse A 1945, seriemester II divisjon 1948 og 1949 og har spilt 4 kretslagskamper. Spiller ishockey og håndball og har vært kretsmester i begge idrettsgrener. Medlem av Rosenborg Ballklubb.
Leif Olsen, centerforward. Sjåfør, født 15.08.27. Aktiv siden guttedagene. 4 bylagskamper og 1 gang på A-landslaget mot B-landslaget. Har mange premier i hopprenn. Tidligere medlem av Jordal IF.


Begynte dårlig
Vålerenga begynte sesongen dårlig og lå på 6.plass, plassen før nedrykk etter fire serierunder. Så fikk imidlertid Jørum og Asbjørn Andersen hull på byllen og disse skulle stå for 25 av lagets 35 seriemål denne sesongen.

Flinke til å snu kampene
Borte mot   Strømmen i 5. serierunde 9.september klarte VIF å hente opp 0-2 da drøye kvarteret stod igjen. Per Andresen og Jørum sørget for 2-2.
Ny opphenting i neste kamp mot Fram/Larvik på Ullevaal. Nå lå VIF under 1-0 nesten midtvei i 2. omgang. Thorleif Olsen var stor etter pause og spilte i ren landslagsstil. Einar Jørum og   Asbjørn Andersen var gode i angrep og Einar Jørum scoret to da VIF til slutt vant 3-1.
Flott half-spill av VIF er overskriften i Sportsmanden da VIF slo Lisleby borte i 7. serierunde. På nytt scoret Jørum og denne gangen tre   i en målrik kamp som VIF vant 5-3. Så spiller vi 2-2 mot Viking før gutta skal opp mot serieleder Fredrikstad borte som VIF hadde tapt   for seks uker tidligere med 0-2 hjemme.

Fredrikstad var soleklar favoritt 15. oktober i årets siste seriekamp. Østfoldingene skulle spille cupfinale til helgen og trengte en gjennomkjøring.
Stor overskrift i Sportsmanden:
Einar Jørums store kamp
Videre sakser   vi:   Vålerengen scoret tre ganger før pause - og vi må tilbake til den avgjorte finalen i frigjøringsåret for å finne maken til "baklengskonto" hos Fredrikstad. Og det var solide fulltreffere. Første gang lobbet Asbjørn Andersen frem til Jørum som brukte det lengste benet til riktig en praktscoring kloss i stolpen. Åtte minutter senere bytter de nevnte roller: Jørum la en knallhard flaskpasning i banens lengderetning mot Andersen, denne vippet ballen hurtig dit den skulle. Og endelig skjøt Andersen det tredje på pasning fra Lærum. Keeper har ingen grunn til å ta målene tungt.   1-3 ved pause ble til 3-3 til slutt, men som Sportsmanden skriver; Utligningen hadde nok sittet atskillig dypere inne om gjestene hadde fått det 4-1 man faktisk fortjente etter praktspillet til 60 minutter. Best var Einar Jørum. Vi har ikke sett den lange trønderen spille så god fotball før - det var virkelig centerforwardspill av hyggelig klasse. Med frapperende sterkt hodespill, gode skudd og godt innsiktede pasninger.
Vålerenga lå på tredjeplass over vinteren. Men tilbake til gamle synder i cupen 1950 der vi ble slått ut 2-4 av Pors i tredje runde.

26. november 1950 debuterte Thorleif Olsen på landslaget mot Irland , og han fikk med seg 34 landskamper. I   1951 fikk han ikke mindre enn syv landskamper.

Treningsforhold
A-laget var kjent for å sette farge på kampene og hadde innarbeidet en ny spillerstil. I 1951 ledet Ragnar Sørensen, en av klubbens tidligere beste spillere, treningen. Treningen begynte i januar med gymnastikk og lett kondisjonstrening. På vårparten begynte man med trening to ganger i uka. Samme år   fikk endelig klubben treningsdager på Valle Hovin feltet, og dermed innledet de sin æra i dette området, som igjen la grunnlaget for at juniorlaget kom til finalen i NM. (Tapte 2-3 for Brann). Klubben la ned et stort arbeid for å få ungdommen interessert, og den hadde ry på seg for alltid å ha en god junioravdeling. Om vinteren drev klubben skiskole.


Stor vårsesong
Vålerengen gjorde en stor vårsesong i 1951 og vant fire av de fem siste kampene. Bare mot   bunnlaget Fram/Larvik mistet vi ett poeng borte. Allikevel ble vi bare nummer to på tabellen hele fire poeng bak umulige Fredrikstad.
Første kamp var mot Brann borte. Dagbladet har følgende overskrift:
Arild Andresen dagens mann på Brann Stadion.
Banens beste spiller var den vesle VIF-keeperen Arild Andresen, som vartet opp med flere fantastiske redninger. Er han ikke landets beste i dag? Vi i Bergen kan i hvert fall vanskelig tenke oss en bedre i øyeblikket. Vålerengen vant 2-1 etter at Leif Olsen stod for avgjørelsen ti minutter før slutt.

Rekordstor seier
I neste kamp skulle vi   sette en rekord som fortsatt står i klubbsammenheng: VIF vant sin største seier gjennom tidende i toppserien ved å banke Lisleby 8-0 i 11. serierunde 27. mai.

Referat fra Aftenposten følger:
Vålerengen i storform
Lisleby   ble   utklasset av velspillende VIF-lag

Drivende   winghalfer   og   effektiv   innertrio   ga   storseier
Vålerengen 8 - Lisleby 0

DET VAR INGEN AV DE 7000 TILSKUERE på Bislet i går som etter   15. minutters spill ville trodd at Vålerengen skulle score 8 ganger på Lisleby. Gjestene lå over og Vålerengens spill virket nervøst og usikkert. Men så kom omslaget. Asbjørn Andersen scoret pent på et utmerket gjennomlegg fra Jørum, og det var opptakten til den beste fotballhalvtimen som er prestert i Oslo i år.

Sikkert forsvarsspill, drivende winghalfer og en opplagt og effektiv innertrio skaffet Vålerengen en ledelse på fire mål før pause. Leif Olsen scoret det andre etter Asbj. Andersens forarbeide og sistnevnte satte den tredje ballen i Lisleby-nettet. Den flotteste scoring på Bislet i år, de skotske iberegnet. Jørum ordnet det fjerde og Lærums andel var nok den største.

  Det varte 20 minutter av annen omgang før det skjedde noe, og spillet var heller ikke godt. Dette ble hurtig glemt, da Vålerengen i løpet av fem minutter scoret ytterligere fire mål. To ved Asbj. Andersen, de to andre ved Jørum og Leif Olsen. Alle var rene praktmål, og glemt var årets tidligere fotballskuffelser.

Man må ikke slå   f o r   hardt på stortrommen etter denne utklassingen. Lisleby var i store deler av kampen helt utenfor. Trass i seieren og de mange målene var det perioder og prestasjoner som det var lite å rope hurra for. Men det positive var ubetinget til stede. Vålerengens winghalfer Thorleif Olsen og Egil Lærum spilte en stor kamp. At begge med dagens effektive og konstruktive spill ordnet landslagsplassene mot Irland, må anses som sannsynlig. Trolig er det også   at Asbj. Andersen skuddferdighet - og hans hurtige og effektive start på ballen i de rette øyeblikkene, gjør ikke mange ham etter. Einar Jørum og Leif Olsen er også i slag og har en stor andel i seieren. Wingspillet var svakt. Det indre forsvar ble ikke utsatt for noen store prøver, men virket sikkert.
  Lisleby skuffet stort. Det var bare keeperen Yngvar Ulriksen, trass i de mange målene, Hans Andersen og Birger Hansen som stakk seg fordelaktig ut. Bjarne Halvorsen, Skiold dømte jevnt bra.                           A.R

KAMPFAKTA: 11. serierunde; 27.mai 1951
Vålerengen - Lisleby   8   - 0     (4 - 0)
Bislet stadion. 6.887 tilskuere. Dommer: Bjarne Halvorsen, Skiold.
Mål: Asbjørn Andersen   4   (17,43,64,65 min.) , Leif Olsen   2   (37,71 min.), Einar Jørum   2   (44,67 min.)
VIF: Arild Andresen (Arne Hansen), Ragnar Berge, Ragnar Andresen,   Thorleif Olsen,   Bjarne Hansen,   Egil Lærum,   Einar Stangeby, Asbjørn Andersen, Einar Jørum, Leif Olsen, Ivan Lühnenschloss.

Einar Jørum i storform
Så scoret Jørum på nytt i 1-1 kampen mot Fram/Larvik der han igjen var blant lagets beste spillere. I nest siste seriekamp møttes topplagene bak Fredrikstad foran 10.000 tilskuere på Bislett. Jørum scoret igjen og avgjorde kampen; 1-0 mot Sandefjord.
I siste serierunde hadde ingen av lagene noe å spille for da VIF møtte Strømmen. Sportsmanden konkluderte med følgende overskrift: Et kvarters "Lislebyspill" - ellers var det bare varmt. VIF vant 4-1 etter 3-0 ved pause og Jørum lagde sitt femte mål på fire kamper.

Dermed endte VIF på 2. plass i avdelingen. På denne tiden var det ikke innført bronsefinale, men laget møtte Lyn til privat bronsekamp i begynnelsen av   juli. Den vant VIF 2-1 i en underholdende kamp der Leif Olsen og Jørum scoret målene.
Tilskuerstrøm
Vålerenga trakk i gjennomsnitt   9.515 tilskuere på sine hjemmekamper dette året. Ny rekord, og det skulle gå 12 år før denne rekorden ble slått.




1951/52 - Ny semifinale, men sjokkerende nedrykk i serien

Vålerenga hadde bevist at de var blant de store i norsk fotball etter krigen. Nedrykket virket derfor uvirkelig en junidag i 1952.

Bare fem dager etter at seriesesongen 1950/51 var avsluttet stod første runde i NM 1951 på programmet. VIF vant greit 8-1 mot Furuset og fire dager senere 3-1 over Rapid før sommerferien stod for dør.  
I   3. runde møtte VIF Gjøvik/Lyn og vant 5-3 borte etter bla.   to scoringer av Leif Olsen og Jørum. Bergenslaget Baune skulle så møte   VIF i kamp om å nå   kvartfinale. VIF tok fort kommandoen og   hadde avgjort kampen allerede etter et kvarter da stillingen var 3-0. Leif Olsen viste igjen scoringsteft og banket inn tre mål. Asbjørn Andersen stod for de to andre da VIF vant 5-1.

Årets storkamp
Vålerengen hadde trukket regjerende seriemester og cupmester   Fredrikstad borte i kvartfinalen. Steffens hadde i hele uken gråtkvalt fortalt at hans lag ikke hadde den ringeste sjanse. Men flesteparten av de nesten   11.000 tilskuere måtte gå skuffet hjem da Vålerengen stod for årets sensasjon og banket Fredrikstad   5-3 etter en stor andre omgang.
Vi sakser fra avisoverskriftene:   VIF TOK FREM BÅDE SPILLET OG VILJEN I 2. OMGANG (Sportsmanden) VÅLERENGENS FRISKE FIGHT FEIRET TRIUMFER (Morgenbladet),
ASBJØRN ANDERSEN HAT TRICK (Aftenposten)
Fredrikstad ledet programmessig 2-1 ved pause selv om Jørum hadde scoret etter bare 4 minutter på   Vif´s første angrep.
Vi sakser fra Sportsmanden: Etter pause kom et meget bedre VIF-lag på banen, og nå med sin naturlige oppstilling med Toffa og Lærum som sidehalves. Etter at Leif Olsen hadde laget en beskjeden innsats som ytreløper før pause kom han stort i 2. omgang. Sammen med de to sidehalves og Asbjørn Andersen med Jørum som bindeledd overtok Oslogutta alt midtbanespill og formelig skjøv sine løpere frem til angrep! I de bakerste rekker kjempet Berge som en løve og "gamle" Trygve Arnesen ordnet selv det psykologiske ledergoal som brakte 4-3 og la opp for nr. 5 som trygget VIF´s seier.

Detaljerte skildringer av målene er hentet fra Morgenposten:
Alt etter 5 minutter i annen omgang stod det 2-2. Leif Olsen kom opp, leverte til Trygve Arnesen, som skjøt i stolpen. Returballen besørget Asbjørn Andersen i mål. Da så Fredrikstad etter 15 minutter igjen kom foran trodde alt folket at nå var det slutt for VIF .Ikke lenge etter kom VIF opp til 3-3. Jørum skjøt et pent skudd som Huth bare halvklarte og da han skulle gå   frem ble han stengt av sine backs. Ballen skrudde forbi denne trio inn foran mål hvor Asbjørn Andersen løp frem og kastet seg   forover og headet ballen inn i knehøyde. En meget fiks manøvre. Etter 23.min. ble det 4-3. Denne gang var det Trygve Arnesen som skjøt rolig og smart i bortre hjørne. Matchens siste og vakreste scoring besørget Asbjørn Andersen. Trygve Arnesen rundet Odd Karlsen meget smart, trakk inn og leverte en fin flat pasning til Asbjørn Andersen, som klemte til direkte. Og så var det definitivt slutt for Fredrikstad.    


”Hadde noen gang en Fredrikstad-keeper de siste 20-årene måtte plukke ut 5 baller fra eget bur?”
Det historiske Vålerengen så slik ut:
Arild Andresen, Rolf Svendsen, Ragnar Berge, Einar Winther, Bjarne Hansen, Egil Lærum, Trygve Arnesen, Asbjørn Andersen, Einar Jørum, Toffa Olsen, Leif Olsen

Klarte ikke favorittstemplet
Trekningen av semifinalene ble som vanlig imøtesett med stor spenning, og etter en kveldstrening i oktober, blåste treneren Ragnar Sørensen de 30 VIF-guttene sammen i tussmørke på Jordal for å avslutte treningen foran radioen i det lille klubblokalet. Over hele Vålerenga var det stille på den tiden, gamle som unge ruget som verpesyke høns over radioapparatene, spent på utfallet av trekningen foran semifinalen, og uttaket av de to landslagene. Aldri hadde vel dagsnytt og aktuelt virket mer langvarig og kjedelig enn i går, og da man endelig kom fram til trekningen, var lokalet fylt av over 100 utmattede VIF-gutter, bristeferdige av spenning.
Trekningen av Asker utløste vill jubel, det hadde tydeligvis vært et stille ønske for de fleste. Derimot ble stemningen uvilkårlig noe mattere da det ble klart at bare Egil Lærum og Ragnar Berge var funnet gode nok til de to landslagene. Riktignok ønsket VIF at alle spillerne skulle få hvile til neste helg, men på den annen side følte også enkelte at de burde vært med blant de 30 utvalgte, særlig etter kampen søndag.

Treningsstrategi
Ragnar Sørensen fortalte at på treninga fremover så får gutta ikke røre en ball, vi skal kun drive lett trening for å holde alt vedlike. ”Det nytter ikke med skippertak nå, slikt bryter bare ned. Gutta skal ha lyst på ballen når de kommer på banen, og det får de ikke på annen måte.”   Han fortalte videre at han er godt fornøyd med spillerne. Det har vært gjennomsnittlig 40 mann på trening hele sesongen, og det tyder på interesse. Grunnlaget hos hver enkelt er meget godt, det er bygd gradvis opp gjennom lett trening fra juletider. Allerede tidlig på våren var guttene ganske sterke, og for dem var treningen mest som en lek. Men treneren la merke til at enkelte nyinnmeldte spillere som kom til på den tiden, ikke hadde grunnlaget fra vinteren, og de syntes VIF drev hardt. Først nå er de kommet etter, og det viser at man ikke blir verdensmester på en dag eller et år.
”Når sesongen er over, får guttene bare en kort pause før vi setter i gang med frivillig gymnastikk for å bygge videre. Og da vet jeg at samtlige møter opp igjen, det har blitt slik i VIF at de alle fleste ikke vil unnvære treningen for alt i verden! Da må det bli resultater, og det er iallfall bra at dette er gått opp for temmelig mange i VIF. Jeg skulle bare ønske at mange, mange andre forsto det samme.” Sluttet Ragnar Sørensen.

Tabbe!
Selvsagt var det forståelig at Vålerenga-folket som var i Fredrikstad glemte alt etter 5-3 triumfen forrige søndag, men først nå skjønte man hvilken tabbe det var at ingen besøkte Selbak samme ettermiddagen, for å se kvartfinalekampen Selbak-Asker. VIF hadde ikke sett Asker enda, og ingen i ledelsen kjente noe til motstanderen i semifinalen. Mens Asker-treneren Kristian Henriksen hadde den fordelen før semi´n at han så Vålerenga spille kampen i Fredrikstad.

Norsk publikumsrekord i Vålerengakamp
Sarpsborg fikk hjemmekamp mot Frigg, og VIF fikk skulle møte Asker på Ullevaal   7.oktober.   Hele 27.433 tilskuere var på plass for å heie Osloklubben fram til sin første cupfinale. Begge lag sto som arrangør derfor ble dette ikke notert som ny publikumsrekord for Vålerenga på hjemmebane! Det er imidlertid den Vålerenga-kampen som har samlet flest tilskuere i Norge. Asker sin taktikk holdt, og deres få angrep var farligere enn VIF`s press. 1 – 0 seier til Asker-guttene.

Utdrag fra Aftenposten:
VIF´s angrep sviktet helt
og Asker vant fortjent
Asker 1 - Vålerengen 0

DET BLE ÅRETS SENSASJONSLAG ASKER   som trakk det lengste strået i semifinale-oppgjøret på Ullevål i går. Hovedserie debutanten dokumenterte på ny at laget også er i besittelse av viktige cup-egenskaper og vant det jevne oppgjøret mot Vålerengen med 1-0. Dermed er et lag fra Akers Fotballkrets i cupfinalen for første gang i historien. Målet ble scoret av ytre høyre Willy Fossli 6 minutter ut i andre omgangen. Kampen hadde trukket hele 27 433 tilskuere og man kan trygt gå ut fra at Vålerengstrøket og størsteparten av Askerbygda var avfolket halve dagen i går. Spillemessig ble det en av de svakeste semifinaler vi har hatt etter krigen, men spennende og underholdende ble den likevel på grunn av de mange brokete situasjoner. Kronprins Olav, prinsesse Astrid og prins Harald som alle er medlemmer av Asker, fulgte kampen fra kongelosjen.

Målet: Askers ytre høyre Fossli skjøt i tverrliggeren, men Arve Hansen snappet returballen og spilte fram til Fossli og denne gang satt skuddet helt oppe i vinkelen.    

7/10 1951 Semifinale:
Vålerengen - Asker 0 - 1 (0 - 0)
Ullevaal stadion. Tilskuere: 27.433   (Begge lag står oppført som arrangør). Dommer: Svend   J. Svendsen, Torp
Mål: 48.min. 0 - 1   Willy Fosli
VIF: Arild Andresen, Rolf Svendsen, Ragnar Berge, Thorleif Olsen, Bjarne Hansen, Egil Lærum, Trygve Arnesen,   Asbjørn Andersen,   Einar Jørum, Leif Olsen, Einar Winther.


Målkalas i seriepremiéren
Vålerengen hadde begynt serien 1951/52 bra og sammen med sitt cupavansement gikk det mot en stor høstsesong, trodde man. VIF   banket nemlig Årstad hele 7-0 i første kamp på bursdagen 29.juli. Fulgte så opp med 3-2 mot Odd borte før de spilte uavgjort mot Ørn hjemme. Selv etter 0-3-tap mot Skeid lå VIF på andreplass. Så tapte VIF hele 1-5 mot Brann og lå på sjetteplass da de skulle opp mot Viking bare en uke etter semifinaletapet.

VIF holdt Viking til 1-1 ved pause men måtte se seg slått 1-2, etter at Stavanger-laget avgjorde på straffe bare ett minutt etter hvilen. I sluttminuttene gikk Trygve Arnesen i været for å heade, samtidig skjøt keepers høyreneve ut og den traff midt på nesebenet, som   så ille ut. Dette ble hans siste kamp for Vålerengen. Laget lå dermed fortsatt rett over nedrykkstreken når vinterdvalen kom.

Uvirkelig nedtur
Det svake utgangspunktet klubben hadde, med 5 poeng fra fjorårets høstkamper, satte sitt preg på vårens oppgjør. Vålerengen hadde i tillegg uvant mange skader og ikke før skadene var leget, inntraff nye uhell. Men vårsesongen begynte med en gedigen revansj mot Asker etter høstens semifinaletap. Asker ble pløyd over 5-0 på Bislett, etter at VIF avgjorde kampen definitivt etter 35 minutter da Asbjørn Andersen dundret inn 3-0.

  Så spilte man respektable 0-0 borte mot Viking før laget på nytt møtte Asker borte, og vant 1-0 etter en stor kamp av Leif Olsen som scoret rett etter pause. Da lå VIF på   en betryggende 3. plass.
2 tap, en uavgjort og en seier senere var det klart for skjebnekamp. I siste serierunde skulle de møte Årstad fra Bergen som lå på nedrykksplass.   VIF utklasset dem 7-0 hjemme og var klar favoritt borte. Etter 1-1 ved pause som hadde holdt til nytt hovedseriespill, kollapset VIF fullstendig i andre omgang. Otto Stenhjem avgjorde kampen med to raske scoringer etter pause og   Årstad vant til slutt hele 4-1.
I ettertid konkluderte man med at hjemmekampen mot Brann 18.mai ble avgjørende. Da tapte VIF   1-2 etter å ha spilt 2. omgang med ti spillere i tillegg til en hinkende mann siste halvtimen. Serien vår uhyre jevn denne sesongen, da det bare var to poeng opp til 2. plassen.  

TABELLEN:
1.   Brann 14 8   1   5 27-21 17
2.   Skeid 14 6   3   5 33-19 15
3.   Odd 14 7   1   6 30-23 15
4.   Viking 14 5   5   4 21-19 15
5.   Asker 14 6   2   6 27-23 14
6.   Årstad 14 5   4   5 22-35 14
7.   Vålerengen 14 5   3   6 25-22 13
8.   Ørn 14 2   5   7 21-44   9

En hel bydel henger med hue
Da Vålerenga tapte 1-4 for Årstad på Brann stadion i Bergen denne   junidagen   i 1952, hang en hel bydel   med hodet: Vålerengen, stedets stolthet – VIF – var ikke lenger med i det store fotballselskapet. Før Årstad-matchen var det ingen som virkelig trodde på nederlag. Men da samtlige resultater ble nevnt i Dagbladets høyttalertjeneste på Vålerengen skole, unntatt Bergens kampen – begynte folk å ane uråd. For det var klart: Hadde VIF ordnet opp med Årstad ville denne nyheten blitt lest opp først.
  Og sant nok. Dagbladet hadde ikke riktig hjerte til å slenge 1 – 4 midt i ansiktet på alle de fremmøtte. Det fikk gå litt suksessivt. Odds 6 – 2 over Asker ble forsvarslet. Litt snakk om regnvær og typisk hjemmebane for bergenserne ble neste dose. At Arild Andresen ble skadet – var det neste.
  Vålerengerne begynte mer og mer å ane det uunngåelige. De sparket med skospissene ned i skoleasfalten, de skulte mot hverandre. Landsdelsserien lyste faktisk ut av ansiktene.
Akk……hvor de fikk rett alle sammen.
  All verdens elendighet var plutselig lagt på deres skuldrer.

Og så da det hele var overstått, begynte diskusjonen å buldre løs for alvor.
”Det er utrolig at vi, med det laget, med Toffa, Leif, Bamse, Berger`n og Asbjørn kunne tape……..”
  ……….”Jeg skjønner ingen ting lenger”………
………”vi undervurderte Årstad, helt opplagt”………
………”Tror`ru ikke gutta gikk inn for kampen”………
………”Jeg tør faen ikke vise meg på arbe` i morra”
………” Det kommer av at vi ikke har Lærum lenger. Nå først ser vi hva han betø”
………”Vi må legge opp ishockey avdelingen, gutter”………
………”Helt opplagt”………
………”Du skjønner. Det nytter ikke drive med noe nå når vi ikke får penger i kassa. Ishockey koster altfor mye”………
………” Åsså, Voldsløkka!”………
………”Grusbaner”………
………”Jeg trur faen ikke vi kommer opp igjen. Det er rekti` som   Steffens sa i Dagbladet.”………
………” Hva sa` n?”………
………”At det går med oss som med Gjøa””………
………”Sa` n det?”………
………” Tenk på Frigg, Drafn, Kapp, Solberg og alle de andre a`gitt. Vålerenga skal få tjukt opp å gjøre med dem”………
………”Vi kommer aldri opp igjen!”………
………” ”Gjør vi ikke! ” Og her skal det føyes til at han som ropte dette så ettertrykkelig var en ilter rødhåring. Ikke mer enn 15 år. Og gutten sa mye mer. Han sa at Frigg, Kapp og hva de het alle sammen, kunne gå hjem å legge seg neste sesong. For da kom VIF for fulle mugger.
  Denne rødhåringen får stå til inntekt for det som bodde i lagets elitespillere. DE VIL OPP IGJEN SNAREST MULIG! Akkurat som AIK i Stockholm og K.B. i København. Det tok disse hovedstadskjempene bare en sesong å spille seg fram i lyset igjen.
  Litt spilling på Voldsløkka og andre mindre hyggelige baner, bør ikke være av veien. Klubben har en meget sterk og arbeidsvillig junioravdeling. ”Jeg har folk nok til å rykke inn på de ledige plassene” sa oppmannen for VIF`s yngre garde, Leif Hjallum.
Så opp med hue, Vålerengen!  

Selv i en dårlig sesong stormet publikum til banen. I gjennomsnitt 8.989 personer møtte opp på hjemmekampene i serien.


  EGEBERGS ÆRESPRIS TIL EGIL LÆRUM

Egil Lærum, 1921-1954.
Egil Lærum   kom fra Larvik Turn   og spilte to sesonger   for VIF i 1950-51 før han dro tilbake til moderklubben. Han fikk med seg seks av 16 landskamper som VIF-gutt og ble også tildelt Egebergs Ærespris for 1950   under landskampen mot Danmark den 16. september 1951.


VÅLERENGEN HAR ARVTAKERE

Bydelens skolelag ble folkeskolemester med seier over Ila med 3-0. Det ble utvilsomt gjort et godt arbeide på Vålerengen med de yngste – og man fant stadig bydelens unge gutter med i avgjørende fotballkamper – enten det nå gjaldt smågutter, gutter eller juniorer. Ved siden av Skeid var Vålerengen den klubben som hadde det beste taket på de unge. Karer som Gunnar Berg og Leif Hjallum hadde ikke minst vist hva et godt samarbeid med de unge kunne føre til.
  Gunnar Berg – også kalt Spretten viste veien ved å stå i spissen for Vålerengen Folkeskoles fotball lag. At laget ble folkeskolemester er således ingen tilfeldighet.
  Finalen mot Ila ble spilt på Dæhlenengen, og endte med 3 – 0 seier til Vålerengen. Resultatet var nok litt i overkant etter spillet som ble servert. Vålereng-guttene hadde tidligere vært vesentlig friskere enn i denne kampen. Men kanskje det var litt nervøsitet for sluttkampen som var årsaken til det hele. Målene ble besørget av Terje Hellerud (2) og Knut Solberg. Best på Vålerengen-laget var Terje Hellerud.
Mesterne: Jan Andersen, Helge Sørli, Jack Cramer, Jan Thoresen, Karl Åsen, Geir Kristiansen,   Bjørn Arnesen, Erik Lund, Knut Solberg, Terje Hellerud og Leif Eriksen.





1952/53 - Ett poeng fra opprykk etter sterk vårsesong

Gutta skulle opp fortest mulig, men Vålerenga åpnet sesongen dårlig. Etter en sterk avslutning endte laget på andreplass.  

Cupen 1952   ble videre av gammelt merke - ut i 3. runde med   1-4   for Drammens BK. Kampen fikk en nokså overraskende åpning. Før to minutter var gått sendte Vålerengens høyreback ballen tilbake til egen keeper som imidlertid gled og ballen trillet inn i det åpne målet.
Vi må ta med at VIF overkjørte Ski IL 9-0 i første runde da Asbjørn Andersen laget dobbelt hattrick med sine 6 mål. Dette er målrekord i obligatorisk kamp i Vålerenga.

I   landsdelsserien
Vålerengen lå på en skuffende tredje plass etter høstsesongen 1952 bl.a etter   0-5 og 1-4 hjemme mot Kapp og Frigg.
Arbeidet med å trimme fotballspillerne mer i retning av styrke ble tatt opp av reengasjerte Brede Borgen. Godt fremmøte på innendørstreningen skapte god fysisk form. En direkte følge ble da en glimrende vårsesong med seks seire og ett tap, men det ble allikevel ett poeng for lite til å rykke opp.

Over 16.000 så avgjørelsen
Avgjørende kamp gikk mot Solberg 3. juni i nest siste seriekamp. Det hadde møtt opp utrolige 16.369 personer på Bislett stadion. Men Vålerenga lå under 1-3 allerede ved pause og tapte kampen 3-5.
Selv om VIF var sjanseløs på opprykk møtte det opp 13.000 tilskuere i siste kamp mot tetlaget Geithus. Etter 0-0 ved pause kom laget sterkt i 2. omgang og vant 3-1 etter scoringer av Roger Peretz, Leif Olsen og Asbjørn Andersen. VIF ble dermed liggende ett poeng bak opprykksklare Geithus.

Rekordpublikum
Dette året møtte gjennomsnittlig 6.653 tilskuere opp på hjemmekampene. Dette er en rekord som fremdeles står for Vålerenga i nest øverste divisjon.
Toffa ble uttatt til samtlige landskamper i 1952 og gjorde en glimrende jobb på begge lag.




1953/54 - Klart for opprykk etter bare ett serietap

Denne sesongen var det ingen som kunne stoppe Vålerenga fra opprykk. VIF lå på topp fra og med fjerde serierunde og ga aldri fra seg ledelsen.

Som vanlig røk vi ut tidlig i NM-cupen (53) , denne gang for Hamar IL 2-5 hjemme i andre runde 27. juni.

Uten tap på høsten
Høstens seriekamper gikk prikkfritt uten tap og VIF lå på topp før vinterdvalen. Store seire mot Solberg (4-1), Kapp (4-0), Ham-Kam (4-0) og Raufoss (4-1) gjorde at gutta hadde stor tro på opprykk til våren. Men før det skulle 40-års jubileet markeres.


Bare ett tap
Vårens kamper gikk greit og VIF stod etter endt sesong bokført med bare ett tap mot hardeste konkurrent Kapp borte. Ingen store seire bortsett fra 5-0 borte mot Solberg. Det bør også nevnes at det møtte opp over 10.000 tilskuere da lokaloppgjøret mot Lyn på Bislett skulle gå av stabelen. VIF vant 1-0 etter Leif Olsens scoring i første omgang.
Vålerengen var dermed klar for Hovedserien 1954/55 etter å ha trukket gjennomsnittlig hele 5.300 tilskuere på hjemmebane.

Thorleif Olsen spilte jevnt og trutt på landslaget og fikk overrakt NFF´s gullklokke for 25 landskamper under kampen mot Skottland 5. mai.




1954/55 - Fjerdeplass etter svært jevn avdelingsserie

VIF hadde sjanse på andreplassen med seier før siste match, men serien var rekordjevn og laget havnet på fjerde etter uavgjort mot Odd. Det var ett poeng opp til andreplassen og   ett poeng ned til Fram/Larvik som rykket ned.

I   sommerferien mellom seriesesongene startet VIF med hele 6-0 over Vang i NM-cupen. I Aurskog, 27. juni, ble det imidlertid for tøft og gutta tapte 2-3.  

Debuten i hovedserien ble hard; 0-4 i bagasjen hjem fra Stavanger mot Viking.

Endringer ga resultat
VIF kom imidlertid   raskt tilbake i neste kamp mot Odd hjemme på Bislett.
Vi sakser fra avisen:   Det var stor interesse foran gårdsdagens Hovedserie-kamp. Det har som kjent vært en del "bøljer" i Vålerengen og det hele endte med at oppmannen Trygve Andersen trakk seg. Og inn kom da Helmuth Steffens. Det var i første rekke han som ville ha med et par spillere Andersen ikke likte.Vålerengens "old look" ga 5-0 seier. Vi skal ikke ta det altfor høytidlig. Leif Olsen som ytre venstre gjorde utmerket nytte for seg og serverte sine medspillere den ene lekkerheten etter den andre. Høyrebacken Eriksen var ute på "kjøring" og v.b. Helland hadde store vansker med VIFs "Lyn Gordon" Per Knudsen på ytre høyre.
Dette ble imidlertid Einar Stangebys kamp da han gjorde hattrick i andre omgang. Det betydde at VIF kunne avansere til 3. plass.

Så fulgte fem uavgjorte kamper på rad før man avsluttet høsten med tap 0-2 hjemme mot Fram/Larvik.VIF hadde trøbbel og lå på plassen før nedrykk.
Uavgjort mot storfavoritten
Før Vålerenga møtte Fram/Larvik var det storkamp mot avdelingsleder Fredrikstad på Bislett 3. oktober. Vålerenga tok ledelsen etter 10 minutter ved Einar Stangeby som stod seg til pause. Kampen ble hard, ofte for hard. Det var et forrykende tempo som satte teknikken på en høy prøve. Einar Stangebye og lettbente Asbjørn Andersen gikk igjennom Fredrikstad-muren så det sang. Asbjørn var i praktslag oppfattet en situasjon lynkjapt og dukket opp som troll av eske. Det ble to nye mål i 2. omgang på disse gutta. Først Asbjørn etter 62 minutter deretter Stangebye kvarteret før slutt. Men Fredrikstad klarte å holde følge og 3-3 ble sluttresultatet ovenfor nesten 12.000 tilskuere. Dette var for øvrig keeper Arild Andresens siste kamp for Vålerenga som samtidig avsluttet sin fotballkarriere.

Fortsatt var klubbhus spørsmålet fremdeles uløst i 1955, man hadde visse forventninger til det prosjekterte «Jordal-hus», Rolf Hofmo sin gode intensjon, men byens politikere strøk huset av kartet. Treningene foregikk på Valle-Hovin og på Ekeberg-feltet.
Norges landslagstrener til Vålerenga
Samme år ble Norges landslagstrener Willybald Hahn ansatt som trener på en ganske stor gasje og man hadde store forventninger til ham. Og det begynte strålende med tre seire på rad og avansement til 2. plass. Her må man nevnte Per Andresens hattrick i første omgang mot Sparta 30. april.

Sensasjon
Sensasjonen kom i den tredje kampen for året mot Fredrikstad borte; 4-2 svært fortjent etter spill og sjanser. VIF lå under 1-2 til det gjenstod litt over tjue minutter av kampen. Per Andresen scoret første og siste mål og ble senere toppscorer for VIF denne sesongen.
Aftenposten siteres: I dag vant laget først og fremst på sin fighting spirit. Det er fire år siden en lignende historie inntraff seg i Fredrikstad. I cupen i 1951 vant VIF over FFK med 5-3. Det var dette VIF-lederne minnet sine gutter om før de gikk på banen i dag. Det later til at Vålerengen nu har funnet melodien, nu gjelder det bare å holde på den.
Formen holdt ikke
Men det klarte de ikke. Bare ett poeng på de tre siste kampene ga fjerde plass. Det skilte bare to poeng mellom 2. plass og nedrykk dette året.
Oppmannen klaget over manglende stil, stabilitet og fremfor alt innsats. Viljen til å fullføre, til å ofre alt om nødvendig, er ikke til stede konkluderte han med.



1955/56 - Midt på tabellen igjen

Sesongutviklingen ble som året før. Igjen hadde VIF muligheten for andreplass før siste serierunde, men med tap mot Sandefjord ble det fjerdeplass nok engang.

Som vanlig benyttet VIF juni måned til å ryke ut av cupen. Denne gang gikk   de på et knepent tap, 2-3 etter ekstraomganger mot Lisleby i tredje runde.

Første serierunde startet mot gode Viking hjemme og avisoverskriften denne gang   var:
Jevn Bislettmatch, men VIF BURDE HA VUNNET.   VIF-gutta var svært nær. Spesielt da Åge Sørensen sto alene med Viking-keeperen bare to små meter fra målstreken og enda greide å få ballen over. 2-2.

Siden gikk det litt opp og ned og etter høstens ni kamper stod laget bokført med 3 seire, 2 uavgjort og 4 tap som holdt til fjerdeplass.
Spillerne var flittig i bruk på landslaget i 1955. Arne Kotte 3 ganger, Thorleif Olsen 2 ganger, mens Ragnar Berge fikk sin debut mot Irland, og Per Knudsen mot Danmark.

Beholdt fjerdeplassen
Tendensen i serien fortsatte våren 1956 og etter endt sesong lå VIF fortsatt på 4. plass. Helmut Steffens skrev: "Det var og er et slit å holde plassen i Hovedserien".
Av resultater kan vi nevne de to siste kampene som ga årsbeste og årsverste resultatmessig. Først   3-0 over bunnlaget Varegg borte etter at VIF først fikk hull på byllen i det siste kvarteret. Vi avsluttet borte mot andreplasserte Sandefjord med 1-5 tap.



1956/57 - Det begynte bra i cupen, men VIF´s svakeste sesong hittill

Etter sjette serierunde falt VIF ned til nest siste plass og beholdt denne sesongen ut. Vålerenga hadde sjansen i siste serierunde til å få fornyet kontrakten, men tapte 1-2 mot Strømmen.  

I cupen 1956 gikk det omsider bedre. Laget var klar for 4. runde mot Snøgg hjemme den 2. september. 7.600 tilskuere hadde møtt opp på Ullevaal for å se VIF spille seg greit til kvartfinale. Det ble imidlertid en thriller av en kamp da det stod 1-1 etter 90 minutter.   Ekstraomganger måtte til og Per Johnsens avgjørende mål kom fem minutter ut i 1. ekstraomgang, for øvrig hans andre mål for dagen.
Viking borte ble imidlertid for tøft og vertene var aldri truet da de vant lett 2-0 på Stavanger stadion.

Seriestart sesongen 1956/57 gikk mot fjorårets seriefinalist Fredrikstad på Bislett. Det ble en underholdende kamp hvor VIF solgte seg dyrt, men måtte se seg slått til slutt 2-3. Vålerenga tok bare seks poeng   på åtte kamper denne høstsesongen og lå på nest siste og nedrykksplass.

Kom ikke over streken
VIF klarte aldri å komme over streken og rykket ned etter avgjørende skjebnekamp i siste serierunde 8. juni 1957. Laget skulle møte nr to på   tabellen, Strømmen borte og måtte vinne. Einar Stangeby ga laget ledelsen etter 16 minutter, og VIF var i Hovedserien helt til 8 minutter gjenstod av kampen. Da måtte   imidlertid keeper Bjørn Martinsen kapitulere og   to minutter før slutt var alt håp ute, 1-2 og VIF var klar for Landsdelsserien.  




1957/58 - Uvirkelig da VIF overvintret   på sisteplass  

Etter en   høstsesong i Landsdelsserien med ynklige en seier tok unggutten Bruno Larsen ansvar og scoret i fem av de syv vårkampene. VIF sikret plassen og rykket opp til tredje ved sesongslutt.

I NM cupen 1957 kom vi helt til 4. runde før vi tapte for nybakt seriemester Fredrikstad borte 1-4. Men før dette hadde bohemen Einar Bruno Larsen debutert for VIF i landsdelsserien 27. juli. Bruno” var alet opp i Vålerengen fra smågutt-alderen og skulle senere få landskamper både i fotball, ishockey og håndball.   I cupens tredje   runde scoret han sine tre første mål for VIF, da laget banket Os   5-3   på Bislett.

1957 - Et svart år
Fotballåret 1957 må betegnes som en av de svakeste i VIF sin historie, viseren pekte nedover både sportslig og økonomisk.
I Bruno og VIF´s   første kamp i Landsdelsserien   fortsatte motgangen med tap mot Mjøndalen. Og bedre skulle det altså ikke bli. Laget tapte tre på rad i september mot Vestfossen, Sandaker og Kapp. Resultat: Sisteplass ett

BOHEMENES TIDSEPOKE 1958-1968

HELMUTH STEFFENS - SJEFEN FOR BOHEMENE

Helmuth Steffens var en fotballleder forut for sin tid. Han - Mr. Vålerenga personlig, var noe helt utenom det vanlige. Den blandingen av spøk og alvor han innførte i klubben, alltid med gleden i forgrunnen skapte en klubbånd alle måtte misunne laget.



Morsomste lag
I 1990 kåret bladet Fotball Vålerengas lag på midten av 1960-tallet som det morsomste gjennom tidene. De mente at laget står i en særstilling når det gjelder underholdningsverdi i norsk fotball. Dette laget med Einar Bruno Larsen og Terje Hellerud som sentrale aktører, kunne finne på det utroligste. Resultatene svingte, replikkene satt løst; det skjedde alltid noe når den gjengen spilte opp til dans på Bislett, begrunner de videre for sitt valg.


- - - - - - - - - -

1958/59 - Bohemgutta etablerte seg og rykket opp uten tap

Juniorlaget hadde fostret opp mange talenter som slo til i full blomst. VIF lå på førsteplass fra andre serierunde og var aldri truet.

Før man kom ordentlig i gang med høstens seriekamper tapte laget 2-3 mot Asker i cupens tredje runde.

Men så skulle det også bli slutt på å tape. Sesongen 1958/59 begynte med 2-0 mot Sagene og 6-0 mot Fremad. I denne såkalte "trikkeserien" kunne man benytte nettopp trikken til fem av åtte lags hjemmebaner   i avdelingen.

Historisk kamp
I tredje serierunde skulle vi møte Frigg borte på Bislett. Laget skulle vise seg å bli argeste konkurrent denne sesongen, bare ett poeng bak. Denne dagen, 24. august, skulle imidlertid vise seg å bli historisk: Aldri i seriesammenheng har vi slått et lag med så mange mål.
Vi   gjengir følgende overskrift fra avisen:
VIF´s "new look" i full blomst.   9-0 over Frigg etter effektivt og flott løperspill.
  Videre ble det skrevet:   De to topplagene   i Østland/Nordre , Frigg og Vålerengen møttes på Bislett lørdag. Vålerengen vant 9-0, ni-null.   Et par vesentlige ting ble totalt utslagsgivende; For det første var VIF-løperne så mye effektivere enn Friggs i de avsluttende rekkene, og for det andre arbeidet VIF-forsvaret mye mer målbevisst enn Friggs. Og det er vel nettopp slike ting som er avgjørende.   Vi har tidligere gitt ros og ris til Vålerengens "new look", denne gangen blir det bare ros. Terje Hellerud, Bruno Larsen og Leif Eriksen er ingen utpregede arbeidsjern, men lørdag jobbet de trutt hele matchen, samtidig som de alle tre røbet et ganske usedvanlig blikk for posisjonsspillet. Korte og lange pasninger om hver andre, gikk som smurt gjennom Frigg-forsvaret, og alltid var en av dem på plass til å ta imot ballen, og gjerne ekspedere den videre i nettet.

Nullen sprakk, men fortsatte å vinne
Bohemene   fortsatte videre med resultatene 2-0, 2-0, og 3-0. Sistnevnte kamp gikk mot Lyn. I påfølgende kamp sprakk nullen mot Sandaker men i 9 timer og 56 minutter spilte VIF med null imot. VIF vant 2-1 og fortsatte med 5-0 i siste høstkamp over Sagene.
Vi siterer fra Helmuth´s morsomme beretning dette året: "Sluttstreken for årets fotballsesong ble satt 28. oktober med seier over den nybakte norske mester Skeid - 14 dager etter at Fredrikstad hadde fått stryk av VIF i årets beste Bisletkamp - ifølge pressen….(gjelder privatkamper).   Vårt lette artelleri har ikke bare pulverisert all seriemotstand, det har helt og holdent radert bort alle motstandere. Fra bunnen og 4 fattige poeng på samme tid i fjor, topper vi nå avdelingen med fullt hus og 31-1 i mål…"  

1959 ble et stort år for klubben. Vålerengen var tilbake i toppserien med en sammensveiset gjeng unggutter fra lokalmiljøet, som etter hvert skulle utgjøre kjernen på 60-tallets sagnomsuste "bohemlag". Opprykkssesongen var uten tap og det har VIF aldri klart i landsomfattende serie hverken før eller senere.

Seierssigar
Etter siste seriekamp mot Sandaker utbrøt Helmuth Steffens: " Endelig kan jeg få et drag av "Hovedserie-sigaren". Sigaren har ligget gjemt i to lange år, den skulle gå på omgang som en annen fredspipe da klubben igjen var fremme ved målet som er nådd.   På 14 kamper hadde bohemene vunnet 10, fire endte uavgjort.




1959/60 - Overvintret på topp, tapte bronsefinalen

Vålerenga brukte bare en sesong på å etablere seg blant de beste og skulle ikke rykke ned før i 1968. Bronsefinale første året var i overkant av hva man hadde forventet.

Før oppturen fortsatte skulle vi ryke 0-1 for Selbak i cupens 2. runde foran 3.500 tilskuere på Bislett stadion.

Overrasket mot seriefinalisten
Debuten i Hovedserien gikk hjemme på Bislett   mot Lillestrøm 26. juli. I Aftenposten leser man:
Vålerengen slentret ikke i sin første Hovedseriekamp. Med innsats, glød og fart - ja, selvsagt også med teknikk - vant Oslo-laget en fortjent seier 3-0 over seriefinalisten Lillestrøm. Da Terje Hellerud headet inn et praktmål 23 minutter efter pause, var kampen avgjort. Det tør sies sånn: Vålerengen var 3-0 bedre enn motstanderen og har alle betingelser for å bli et stort publikumslag i høst. Det var en Hovedserie-start med smell i!
Men nedturen kom fort: 0-4 borte mot Larvik Turn i andre serierunde. VIF reiste seg imidlertid stort og vant fire på rad.
I tredje serierunde slo VIF til med 2-1 mot Viking i en kamp som like gjerne kunne endt 3-0. Fra avisen sakser vi: Vålerengen har hatt mange fine spillere ved navn Sørensen, men ingen har vist så elegant teknikk som dagens mann - innervingen Åge. Han er tatt ut blant de 20 - hvorav 11 skal velges i dag - mot Island og vi for vår del har ingen bekymringer med å gi unge Åge en plass på laget! Åge laget faktisk talt ikke EN feil i går.

I kampen etter ventet Brann i Bergen som var ubeseiret. Aftenposten skrev at Vålerengen spilte en bra kamp, og alle kjempet godt. Seiersmålet kom 9 minutter før slutt fra kort hold ved Leif Olsen, 1-0.

Spilte hvalbiffen av Sandefjord
Og åpnet man avisen dagen etter kampen mot Sandefjord hjemme kunne man lese: Det ble så visst ingen hvalbiff av Vålerengen på Bislett i går mot "hvalfangerne" fra Sandefjord. Derimot kan man heller snakke om at Vålerengen spilte både skinnet, spekket og biffen av Sandefjord Ballklubb. Sluttresultatet ble 3-0 til Oslo-klubben som dermed overtok føringen av Hovedseriens avdeling A. Leif Olsen ble matchvinner igjen med to mål foran sesongens rekordpublikum, 10.000 tilskuere på Bislett.
Samtidig konkluderte en annen avis: Topplagene har falt som fluer i høst. VIF er Norges beste lag!

I neste kamp slet laget hardt for poengene men vant fortjent 2-0 over Greåker. Så spilte   bohemene uavgjort mot Start før Lillestrøm fikk revansje og vant 2-1 i siste match for året.   VIF overvintret på førsteplass og Helmuth skriver at han bare har å takke poengplukkere for en herlig tid. På to år hadde VIF gått fra å være i bånn av Landdelsserien til å toppe Hovedserien.

Og   så skulle de snart 50 år gamle drømmene om egen bane og eget klubbhus bli et faktum på Valle-Hovin, og året etter var dette lykkelig gjennomført.

Berg og dalbane
I vårsesongen var det store prestasjonsforskjeller som 7-0 over Brann og 1-5 mot Greåker hjemme samt 0-4 mot Viking borte.
I 11.serierunde møtte vi Brann som kjempet for å unngå nedrykk. Dagbladet skrev: Vålerengen gjorde omtrent det laget ville. Det varierte mellom det aller beste og det giddeløse. Man fikk nydelige scoringer av Bruno, Leif Olsen og Åge Sørensen, et bomsikkert forsvarsspill av Bamse Hansen & Co. og iltert, friskt og sjanseskapende sidehalfsspill av Toffa Olsen.
Sportsmanden hadde overskriften: Brunos "hockeygoal" Bisletshowets clou!
Like før lagene skulle gå til pause fikk man dagens store nummer. Bruno forfulgte en lang ball, han nådde den, sammen med to Brann-forsvarere, helt nede på 16-metersstreken. Så tro han over ballen på linja, dermed var en forsvarer lurt. Den andre trodde da at Bruno skulle forsere langs linja. Men Bruno trakk ut - det holdt med en halvmeter - og keeper kunne like gjerne ha sittet hjemme i Bergen.

VIF ledet avdelingen   da nest siste serierunde skulle spilles mot Greåker. VIF hadde tidligere vunnet 2-0 borte og var på vei mot seriefinale. Men   bohemene var ikke til å kjenne igjen og lå under 0-3 allerede ved pause. Trøstemålet kom 10 minutter før slutt slik at vi tapte hele 1-5.

Reddet bronsefinale med bandasjert hjerte
Før siste seriekamp mot bunnlaget Start i Kristiansand fikk   ”Bonden” et av sine mange anfall. Alle viste at Bonden var hypokonder   og nå var det hjerte hans som slo uregelmessig. På vei fra flyplassen og inn til byen fikk han noe som han selv karakteriserte som hjerteattakk. Massøren, Baker´n, tok det iskaldt og fikk Bonden på massasjebenken. Masserte hjertet hans i ti minutter og fortalte høytidlig at det skavlpa noe fryktelig og ikke var som det skulle. Men, han visste råd. Han teipet inn hjertet. Bonden ut på banen med bandasje rundt hele overkroppen. Han spilte en praktkamp og redda Vålerenga fra nederlag. Det var Bruno som ble matchvinner med bohemenes ene mål ti minutter ut i kampen.

Tapte etter ekstraomganger
Bare fire dager senere ble bronsekampen spilt mot Eik i Tønsberg. VIF ledet både 1-0 (Per Knudsen) og 2-1 (Terje Hellerud), men Eik kom tilbake og 2-2 ved full tid. Ekstraomganger måtte til. Et kanonskudd og en heading   av Eik gjorde at VIF tapte bronsen   2-4. Vålerengas beste var Bjarne Hansen, Per Knudsen og keeper Bonden Sørlie. 3.100 tilskuere.



1960/61 - Heldig bronsemedalje

Andreplass i avdeling A ble resultatet også denne sesongen, men denne gang   ble bronsemedaljene   innkassert etter generøse 6-4 mot   byrivalen Lyn i bronsefinalen.
Dette året var avdeling A utrolig jevn, det skilte bare tre poeng fra andre til sisteplass. Vålerenga hadde en sterk sesong frem til halvspilt serie, så ble det full stopp. Fire strake tap og bare tre poeng på vårsesongen skulle normalt ikke holde til andreplass. Men målforskjellen ble avgjørende da VIF kapret plassen foran Viking og Larvik Turn.

I NM-cupen 1960 tapte vi 3-6 for Kapp i 2.runde. Etter at Leif Eriksen hadde gitt laget ledelsen 2-0 etter 25 minutter, kollapset Vålerenga og Kapp snudde kampen til 6-2 i løpet av en time.

Heldig opphenting i første seriekamp
I Stavanger ledet hovedseriedebutant Stavanger IF 1-0 da tjue minutter gjenstod. Da fikk bohemene ett straffespark etter hands og Leif Eriksen satte ballen kontant i nettet. SIF holdt på å ta ledelsen igjen, men VIF var effektive og gikk raskt i angrep. Utspillet fra keeper Bonden som nylig hadde avverget mål, ble fanget opp av Per Knudsen. Han løp i full fart over motsatt banehalvdel og scoret seiersmålet. VIF innkasserte en svært heldig topoenger.
I overkant av femtusen hadde tatt veien til sesongens første Bislettkamp 7. august. Bruno ga laget ledelsen snaue fem minutter før pause. Lisleby kom imidlertid tilbake og tap 1-2. Dette var det eneste tapet før halvspilt serie.

I tredje serierunde mot   Strømmen borte var det storspill å se av innertrioen i 1. omgang. Leif Eriksen, Bruno og Henger´n var store. Bruno Larsen ga VIF ledelsen knapt midtveis i omgangen etter godt angrepsspill. I matchens siste minutter hadde Per Knudsen og Bruno nærmest   åpent mål uten å goale. 1-0 var fortjent.

I neste kamp borte mot Odd leverte begge lag en svak forestilling uten mål.

Oppvisning i første omgang mot avdelingslederen
Fredrikstad møtte med bare tre av sine ordinære spillere da laget   ville spare spillerne til onsdagens cupkamp. VIF sa takk og ledet 3-0 ved pause. Bruno og Henger´n gjorde som de ville i 1. omgang. 2-0 var en perle da Åge Sørensen tok et overlegg fra Bruno på direkten. Bruno og "Henger´n" sakset seg gjennom forsvaret ved Brunos to scoringer. Gutta slappet litt av i 2. omgang, og resultatet ble 4-2 etter nok et Bruno-mål ovenfor 6.500 tilskuere som ble rekord for året.
Sterk arbeidsseier i Larvik
I neste kamp var det VIF som måtte ty til reserver. Både Bonden, Bamse Hansen og Toffa Olsen stod over da Larvik Turn skulle besøkes 2. oktober. Toffa var med nedover, men ble syk i bussen og lå i garderoben under kampen. Men de unge bohemgutta viste ikke tegn til nerver. Etter 35 minutter fikk Henger´n en flott sentring fra Åge Sørensen. Hans venstrebensskudd gikk hardt inn ved stolpen. Kvarteret etter pause fikk Larvik Turn straffe og utliknet. VIF beholdt fatningen og fortsatte med å holde ballen langs bakken. Så, tjue minutter før slutt ga Terje Hellerud en nydelig pasning til Leif Eriksen som forserte og scoret. En svært fortjent seier etter at Hellerud også satte ballen i stanga. 2-1. Etter kampen siteres en ivrig VIF-supporter: - Terje og Bruno har neiggu ikke jobbet så mye for laget i alle årets tidligere kamper til sammen som de gjorde under dagens match. Og Terje Hellerud bekreftet: - Får nesten ikke på meg skjorta, så gåen har jeg aldri vært før.

VIF i tet etter toppoppgjør

Følgende overskrifter var å lese etter utklassing 3-0 over Viking på Bislett:
- Hvem kan stoppe Vålerengen nå? (Dagbladet)
- En praktkamp av Einar Bruno Larsen. Viking hadde ikke skudd på mål. VIF fortjente mer enn 3-0 i går
- Vålerengen vant lett over Viking på såpeglatt bane (Aftenposten)
Det siteres videre fra avisene som forteller om bohemgutter på sitt beste:
Vålerengen anført av en spillesugen Einar Bruno Larsen bestemte tempoet fra start til slutt på Bislett i går, og   3-0 var faktisk heller i underkant når en tenker på de chanser laget spilte seg frem til på den såpeglatte banen. VIF har Stavanger IF neste søndag og burde lett kunne ta hjem spillet her slik at   laget vil overvintre på topp av tabellen.
Vi nevnte Einar Bruno Larsen i innledningen, men kan ikke stoppe med det. Han laget Vålerengens to første mål på fine headinger, la pasningen til den tredje scoringen som Leif Eriksen satte kontant i nettet. Og var ellers fri for scoring tre ganger til. En gang slo ballen i stolpen, to ganger sneiet den rett på utsiden. Det er et driv over spillet til Bruno nå som gir rike løfter. Før satset han for mye på teknikkens alter - nå har han funnet frem til en kombinasjon, men fortsatt har han jo det tekniske grunnlaget.
Terje Hellerud kom ikke med for fullt før etter pause - men da viste han også et slikt register av teknikk og korrekte pasninger at "store stå" kunne humre i felles glede.
Lagets beste spiller ved siden av Bruno var Thorleif Olsen, som etter hvert snappet opp omtrent det som kom på midtbanen. Backtrioen John Rossholdt - Bamse Hansen - Jack Kramer drepte Vikingangrepene i fødselen og lot målvakt-reserve Jan Thoresen få en rolig dag.  

Vålerenga toppet altså tabellen ved halvspilt serie med 5 seire, en uavgjort og ett tap. Målforskjell 13- 6 og 11 poeng. En kuriositet: VIF hadde ikke sluppet inn noen mål i 1. omgang så langt. Alle var skjønt enige om at ufarlige Stavanger IF på hjemmebane skulle være lett match en uke senere før vinterdvalen.

Er det mulig !!!
Bohemene hadde nok vært for stabile for lenge. Og riktignok gikk kampen på Ullevaal, men 0-3 mot nyopprykkede Stavanger IF, nei det var ufattelig for de fleste. Overvintringen skjedde dermed på andreplass.

Elendig vårsesong
Og elendigheten fortsatte på vårparten. 31. april startet det opp med 0-1 mot Lisleby borte. Så fortsatte det med 0-1 hjemme mot Strømmen og 1-2 hjemme mot Odd. Fem minutter før slutt mot Odd fikk i hvert fall laget mål igjen ved Henger´n. Vålerenga lå utrolig nok fortsatt på fjerde plass etter denne 11. serierunden.

Så møtte laget sterke Viking i Stavanger. Vålerenga tok ledelsen på straffe ved John Rossholt minuttet før pause. Viking utligner i 2. omgang ovenfor 6.400 tilskuere og 1-1. Endelig ett poeng og fortsatt fjerdeplass.  

Mot avdelingsleder Fredrikstad borte var det ikke håp. 1-2 etter at Leif Eriksen pyntet på resultatet i 2. omgang.

Vålerenga kan både ta seriebronse og rykke ned før siste serierunde
Skremmende jevnt før siste serieomgang som avgjør alt. VIF ligger på femteplass to plasser før nedrykk. Med tap i siste kamp mot Larvik Turn rykker VIF rett ned. Med en tomålsseier kan de i heldigste fall ta andreplassen. På sin side kunne Larvik Turn, som hadde to poeng mer, også ta andreplassen med seier eller uavgjort. Og nettopp da skjedde underet:  
Storseier ga bronsefinale
VIF hadde tatt usle ett poeng på de siste seks kampene og virket helt ute av form. I løpet av fem minutter da rundt kvarteret gjenstod av 1. omgang eksploderte bohemene. Først Terje Hellerud, så Bruno og til slutt Leif Eriksen og   3-0. Før omgangen var over nettet også   Per Knudsen og 4-0 til pause. Først på 8-1 var Vålerenga mettet og så mange mål hadde gutta ikke scoret til sammen på de syv siste seriekampene.

Terje Hellerud ble kampens store spiller. VG skriver:
Bronse for VIF ?   Og rekord-nederlag for Larvik Turn
Utrolig Hellerud
Det var Terje Hellerud som førte an i VIF-laget denne gangen. De ballene han serverte sine medspillere kan faktisk ikke gjøres bedre, ikke av en brasilianer en gang!   Medspillerne i angrepsrekken hadde mange ganger bare å sette ballen i nettet, hvor en svak Larvik-keeper   altså måtte hente ballen ikke mindre enn 8 ganger fra nettmaskene.
Forsvaret ble ikke satt på noen alvorlig prøve. Det var mest på midtbanen og oppe i Turns forsvarsfelt det foregikk. Leif Eriksen går mot god gammel form igjen, og det er tydelig at det styrker laget ganske kraftig, i alle fall effektiviteten.

"Henger´n" viste også bohemtendenser ved å spille halve 2.omgangen med bare en støvel. Det siteres igjen fra VG:
VIF-spiller med en støvel
Det vakte oppmerksomhet og latter på tribunen i går middag under kampen   mellom   VIF og   Larvik Turn, da Oslo lagets senterløper Terje Hellerud midt i annen omgang tok av seg den ene fotballstøvelen og fortsatte å spille kampen ut   i   bare sokkelesten. Det er   selvsagt ikke lovlig, og dommeren burde vel stoppet VIF-spilleren. Linjemannen gjorde VIF-ledelsen oppmerksom på saken, men det hjalp ikke. Terje spilte like godt uten den ene støvelen og like før slutt holdt han nesten på å score fra 25 meter med det støvelløse benet.  

KAMPFAKTA 11/6: VIF- LARVIK TURN   8 - 1   (4 - 0)
Bislett stadion. Tilskuere: 2.270
Mål: 1-0   26. min. Terje Hellerud, 2-0 28.min. Einar Bruno Larsen, 3-0 31.min. Leif Eriksen, 4-0   36.min. Per Knudsen, 5-0   46.min. Einar Bruno Larsen, 6-0 51.min. Arne Jacobsen, 7-0 76.min. Per Knudsen, 7-1 77.min. Gunnar Thoresen, 8-1 82.min. Leif Eriksen.

VIF´s lag:   Helge Sørlie,John Arne Rossholt, Rolf Tobiassen., Åge Sørensen, Bjarne Hansen, Arne Jacobsen, Per Knudsen, Einar Bruno Larsen, Terje Hellerud, Leif Eriksen, Tor   Martinsen.

DEN REKORDJEVNE TABELLEN:
1.   Fredrikstad 14 10   2   2 43-21 22
2.   Vålerengen 14   6   2   6 24-17 14
3.   Viking 14   5   4   5 24-24 14
4.   Larvik Turn 14   4   6   4 24-30 14
5.   Odd 14   4   5   5 26-29 13
6.   Lisleby 14   5   3   6 20-26 13
7.   Strømmen 14   3   5   6 16-22 11
8.   Stavanger IF 14   3   5   6 15-23 11

Laget rykket dermed opp til 2.plass og var klar for bronsefinale mot Lyn på Bislett tre dager senere.
Her følger referat fra Aftenposten:

Vålerengen vant fortjent
6-4 over Lyn i kampen om
bronsemedaljene på Bislet

Åpent forsvarsspill gav mange scoringer

  VÅLERENGEN SLO LYN 6-4 på Bislet igår kveld, og fikk bronsemedaljene av presidenten i NFF, Aksel W. Floer efter kampen. Hele ti scoringer skulle tyde på fremragende løperspill, men dennegang forteller det hovedsakelig om åpne forsvar. Ikke engang halvparten av goalene kom efter riktig spill i angrepsrekkene. VIF var det beste laget, men hadde vanskeligheter med å overta føringen. Lyn ledet en stund 3-1, og ved pause var ledelsen 3-2. Bare 5 474 tilskuere var på tribunene. Kåre Furulund, Løren, dømte godt bortsett fra ett tilfelle i første omgang da han syndet grovt mot fordelsparagrafen.

I løpet av de første 7-8 minuttene burde Vålerengen ha scoret et par ganger - minst. Tor Martinsen og Leif Eriksen hadde begge ballen i fin posisjon noen få meter fra målstreken uten å score. Lyn tok derimot vel vare på sin første chanse. Sveinung Aarnseth kom igang på venstresiden, og fyrte av en kanon som tok tverrliggerens underside. VIF utlignet ved Per Knudsen som sittende på bakken fikk pirket ballen i nettet. Efter en halv time var Lyn igjen foran. Jan Eriksen ble spilt fri midt foran goalen og hadde ingen vanskelighet med å sikte   inn før han skjøt. Men hvor var VIF-forsvaret? Det så vi til gjengjeld ved Lyns 3. mål. En corner kom inn i Helge Sørlies område. Han gikk ut, men klarte ikke å gi ballen mer enn en ”fik”. Den falt rett ned i benene på Aarnseth, og derfra til nettet var ikke veien lang. Vålerengens redusering til 2-3 sørget Terje Hellerud for på frispark. Han skrudde ballen elegant utenom ”muren” og opp i vinkelen. For oss så det ut som om Lynspilleren fullstendig dekket Alf Bråthen. Vi tviler på om denne ” muren”   var riktig utført.

  Efter   bare   to minutter i   annen omgang var stillingen 3-3. Leif Eriksen fikk et innlegg, stoppet ballen med høyre og skjøt tett ved stolpen med venstre. Pen detalj, men så god tid skal man ikke få midt inne i 16.5-meterfeltet. Så var det endelig Vålerengens tur til å ta ledelsen. Per Knudsen fikk sin ”spesialball” fra Åge Sørensen, vant spurtduellen med sin back og scoret. Lyn var imidlertid ikke helt ferdig. En ny corner fikk passere et par Vålereng-spillere. Jan Eriksen bommet regelrett, men ingen forstyrret så han fikk en prøve til. Da satt ballen i nettet. Et helt kvarter gikk så uten scoringer, og man begynte faktisk å tro på ekstraomganger. Efter 27 minutter skjøt imidlertid Leif Eriksen et løst, men velplasert skudd som snek seg inn ved stolpen. Tennisresultat 6-4 kom efter 39 minutter da Bruno Larsen fikk Helleruds pasning der han skulle ha den. Et behersket skudd med yttersiden av høyrefoten gikk inn i hjørnet.
  Kampen ble slutten på en typisk fotballhistorie. Typisk for norske forhold vel og merke. For to uker siden aspirerte Lyn til seriefinalen, Vålerengen til nedrykning. Igår fikk altså Vålerengen bronsemedaljene, fortjent efter den kampen, - og Lyn fikk ingen ting.                                   Ra. L.    


KAMPFAKTA 14/6: VIF- LYN   6 - 4   (2 - 3)
Bislett stadion. Dommer: Kåre Furulund, Løren. Tilskuere: 5.474
Mål: 0-1   7. min. Sveinung Årnseth, 1-1   25.min. Per Knudsen, 1-2   32.min. Jan Eriksen, 1-3   35.min.   Sveinung Årnseth,   2-3   37. min. Terje Hellerud, 3-3   48. min. Leif Eriksen, 4-3   54. min. Per Knudsen, 4-4   57. min. Jan Eriksen, 5-4   73. min. Leif Eriksen, 6-4   84. min. Einar Bruno Larsen.  

VIF´s lag:   Helge Sørlie,John Arne Rossholt, Rolf Tobiassen, Åge Sørensen, Bjarne Hansen, Arne Jacobsen, Per Knudsen, Einar Bruno Larsen, Terje Hellerud, Leif Eriksen, Tor   Martinsen.


Einar Bruno Larsen ble toppscorer for VIF med 9 mål i serien, 10 dersom man medregner bronsefinalen.




VÅLERENGA OG VG-BØRSEN
VG-børsen er Norges eldste spillerbørs og så dagens lys mandag 30. april 1962. Det spesielle dette   første året vare at man   ikke fikk opplyst poengene   til alle spillerne.
VG forklarte: Av mange grunner - bla. for å unngå "å henge ut" de dårligste spillerne på hvert lag bringer vi bare de fem beste på hvert lag.
VIF var med fra starten og spilte mot Eik i Tønsberg dagen før. Som en kuriositet offentligjøres her for første gang alle børspoeng i denne kampen som Vålerenga vant 5-2. Målscorere var Tor Martinsen 2, Per Knudsen, Leif Eriksen og et selvmål av Eik.
VG-børsen: Helge Sørli 8, John Rossholt 6, Jack Kramer 6, Åge Sørensen 5, Thorleif Olsen 2, Arne Jacobsen 5, Per Knudsen 5, Einar Bruno Larsen 8, Terje Hellerud 6, Leif Eriksen 7, Tor Martinsen 4.  
Siden har VG satt poeng i alle Vålerengakamper med unntak av årene 1969-73, 1976 og 1991 da VIF ikke var i toppserien.




1961/62 - Storspill på høsten sikret plassen i maratonserie

Nå skulle toppserien samles og NFF arrangerte en maratonserie med 30 kamper over 1 1/2 år. Halvparten av de 16 lagene var klare for førstedivisjon året etter. Vålerenga lå på feil side av streken da året 1961 ebbet ut, men gjorde en meget sterk høstsesong året etter og endte til slutt på sjette plass. Publikumstilslutningen var stor, det var bra spill og det var ingen tvil om hvem som var Oslo´s favorittlag nr.1, selv om de andre Oslo lagene Frigg, Lyn og Skeid også kvalifiserte seg til den nye 10-klubbsserien. Vålerenga trakk 18.250 tilskuere mot Steinkjer og rekorden 21.539 mot Fredrikstad.

I NM-cupen 1961 ble VIF slått 0-3 i 3. runde mot Moss borte i august.  

Det ble en tøff start på kvalifiseringsserien med to tap innledningsvis mot Skeid hjemme (0-2) og Odd   (1-3). I Skien måtte laget stille med hele seks reserver mot Odd.  
Bedre gikk det mot Lisleby borte   i neste kamp da Leif Eriksen avgjorde med to scoringer i løpet av ett minutt, 2 - 1.
Klassemål mot Brann
I sin andre hjemmekamp for sesongen skulle laget spille på Ullevaal mot Brann med over 7.000 tilskuere tilstede. VIF tok ledelsen etter åtte minutter. Terje Hellerud utmanøvrerte Brann-forsvaret med sin elegante overhopping, som ga Bruno skuddtilbudet og Brunos skudd fra ca. 30 meter satt kloss inn til stolpen. 2-2 i en kamp som til tider var både velspilt og spennende.

Sensasjon da topplaget Sandefjord ble banket 7-1
Før kampen mot Sandefjord hadde det stått oppslag om at laget skulle slå Vålerenga til hvalbiff! Da Sandefjord-spillerne kom til Bislett et par timer før kampen, og rusla inn i garderoben fikk de en skikkelig overraskelse: Hele massasjebenken var dekket av hvalbiff. ”Til hvalfangerne”, stod det på en lapp som var festet til kjøttberget. Helmuth Steffens var selvfølgelig mannen bak og bohemene overkjørte topplaget. Fra avisene:    

- Vålerengen "trillet ball i hatt" i annen omgang
- Katastrofe for Sandefjord: Utklasset 7-1 av Vålerengen
- La dette bli høstens melodi, VIF - Teten innen rekkevidde
I dag jubler VIF-patriotene over 7-1 seieren mot Sandefjord, og det har de god grunn til. For i går spilte kjæledeggene gudbenådet fotball. Terje Hellerud paralyserte Sandefjord fullstendig og hans kamerater lot seg ikke be to ganger om å være med i galoppen. Alt gled og alt lyktes, 7-1 var ikke for mye - heller for lite.
Men VIF-patriotene har det ikke godt likevel. Ingen vet hva neste kamp kan bringe. "Enten har´em da´n ellers så har´em ikke da´n". Slik er omkvedet på Sota. Og hva kan grunnen være til det? Ikke vet vi. Utrolig at gutter med slike kunnskaper og ferdigheter i kampen om lærkulen av og til faller ned til det helt slette.


I løpet av åtte minutter i første omgang lå det tre baller bak Sandefjord-keeperen. Men flere kom og 5-1 ved pause   ble til 7-1 da Per Johnsen fastsatte sluttresultatet seks minutter før full tid. Bruno scoret tre av målene.

I neste og sjette seriekamp var det Ørn i Horten som måtte unngjelde, 0-3, og VIF opp på sikker sjetteplass. Da hadde laget vært stabilt godt en stund   med fire seire og en uavgjort på de fem siste kampene, og det var   jo ikke bohemene kjent for. Og omslaget kom: Det ble tre tap på rad og under tabellstreken igjen.

Siste og 10.seriekamp for høstsesongen gikk mot Lyn på Bislett. VIF ledet både 2-0 og 3-1, men Lyn kom tilbake og 3-3 ble resultatet i denne fredagskampen i flomlys. Leif Eriksen scoret de to første målene før pause. VIF ble dermed liggende på 11.plass over vinteren og det var tre poeng opp til sikker plass.

Mange skader litt av forklaringen
Oppmann Helmuth Steffens oppsummerte   høstsesongen slik:
Ujevn innsats og ujevne kamper og som vanlig unødige tap. Men her skal til lagets og lagledelsens unnskyldning nevnes skader og alvorlige sådanne har nedsatt humøret og svekket breisia nettopp da vi trengte det mest. Karer som Bamse, Toffa, Kramærn, Rossholt, Bruno, Tobis og Tor Martin har fått sin sesong delvis ødelagt på grunn av lange fravær fra matchbanen. Fotballmiljøet vil blomstre på Valle Hovin. Vær sikker - resultatene kommer også.

Følgende var å lese i pressen foran seriestart 1962:
Saken er biff for VIF
Vi blir å finne i 10-klubbserien
Vi har bedre grunn-trening enn noe annet Vålereng-lag
MEN - DET SKAL BLI SPENNENDE
- Vi har bedre grunntrening enn jeg kan huske noe VIF-lag har hatt før, sier Steffens, og legger ansiktet i folder. Jeg tror vi kan gjøre det helt store, men det er så mye som kan spille inn, fortsetter han og vi aner en mer nøktern vurdering bak den smilende fasaden han tar på når han "selger Vålerengen" som en rutinert public relation-mann. - Treningen begynte da siste match var gjort unna i høst, sier Steffens. I vinter har vi trent tre ganger i uka, og med et frammøte på rundt regnet 35 spillere. Selv i sprengkulda spilte og trente vi ute, samtlige.

Uvant stabilt i 1962
Og det skulle ikke bli mange tapene i de gjenstående tjue seriekampene. I 1962 vant laget 12 ganger, spilte fire uavgjorte og tapte bare 4 kamper. Dermed avansement til sjetteplass av 16 lag og sikker plass.

Storseire
Det ble mange storseire og utrolig nok ingen store smell. Det begynte også bra mot Eik borte i 5-2 kampen   da Helge Sørli og Bruno spilte en praktkamp til 8 på VG-børsen.
Samme resultat i 14. serierunde på Bislett mot Larvik Turn da Leif Eriksen scoret to ganger og fikk 8 VG-poeng. 3-0 over Lisleby og Sandefjord smakte også.

Publikum gikk av hengslene
Vålerenga hadde ikke tapt på syv kamper, lå på 7. plass og skulle møte topplaget Steinkjer på Bislett 27. mai. Tilskuerne strømmet til og over 18.000 hadde kommet inn på stadion da portene ble låst.   Men, med   flere tusen i kø utenfor ble trøkket stort og folk løftet rett og slett porten av hengslene. Ukontollert strømmet flere tusen tilskuere inn og det ble sagt   at nærmere 23.000 var   på plass denne dagen. Men det hjalp ikke VIF, et surt 0-1 tap ble resultatet.

Etter 20. serierunde lå laget på plassen under streken etter 3-2 mot Ørn. Fasiten fra og med denne serierunden skulle bli 8 seire, to uavgjorte og ett tap resten av sesongen.

Så kom årets første virkelige storseier mot Odd 2. august. Dagbladet hadde følgende referat:
VIF med ett bein i 10-klubbserien - Terje Hellerud laget show på Ullevål
La gå at et par av VIF-scoringene var av det billige slaget. Men på den annen side hadde Terje Hellerud & co. et utall av scoringssjanser, så det er ikke noe å si på den store seieren. Vålerengen spilte slik vi vet klubben kan det når karene er i spillehumør. Publikum fikk se en vrimmel med tekniske finesser av høyeste klasse, og pasningsspillet gled periodevis som smurt. Terje Hellerud lekte i kjent stil. Han var svært effektiv, og da tilgir vi gjerne at han overdrev leken en gang i blant. Leif Eriksen hadde en stor dag og laget et ekte hat trick.
VIF vant 5-0 og lå nå   på den magiske 8.plassen.

Så fulgte to Oslo-derbyer; først mot Frigg som endte 1-1 og så nok en femmålsseier mot Lyn 16. august.
Fra avisen da VIF vant 6-1 og spilte årets beste kamp:          
Det gledeligste for VIF: Seks seriekamper uten tap
6044 tilskuere hadde tatt veien til Ullevål i går tross regnværet - ikke én angret på besøket! Selv den mest innbitte Lyn-patriot måtte gi seg over på nåde og unåde for Vålerengens fantastiske fotballspill. I går slo balltalentene ut i full blomst og presterte fotball som vi sjelden eller aldri ser av norske lag.
Hva er årsaken til denne suksess? Uten tvil at Vålerengens lag av i dag ikke har et eneste svakt punkt. Angreps-kvintetten var "dagens mann" i går, men hvem var best av de fem: Håpløst å si - alle mann skjøttet sin jobb utmerket.
Vi har vel heller ikke sett Bruno Larsen i slikt jobbe-humør. Av og til var han helt nede og hjalp Jack Kramer på motsatt back. Likevel hadde han krefter igjen til å være partner for Terje Hellerud i det sirkus av artisterier som fullstendig knekker motstanderen både psykisk og   fysisk. Lyns forsvar ble lurt til de grader at folk satt på tribunene tvekrokete av latter, og tro meg: Det kunne gjerne vært mer enn 6-1.
Leif   Eriksen har kruttet tørt. Han har en fremragende evne til å holde seg frempå, og tre fulltreffere i går brakte ham opp på 17 scoringer på vår liste. Han skyter like godt med begge ben - alltid "lukter" han goal i angrepets avslutning.
Sist, men ikke minst i kvintetten, har vi Per Knudsen. Hans spiller fint ving for tiden, og en god ving er gull verd for sitt lag. Han var kanskje den som holdt jevnest stil kampen gjennom. De andre glimret jo mest etter pause.

16. august 1962 :   Lyn - VIF 1-6 (1-2)
Ullevaal stadion.   6.044. tilskuere. Dommer Bjørn Borgersen, Mercantile
Scoringer Lyn: Arild Gulden (6)
Scoringer VIF:   Leif Eriksen 3 (26,55,65), Einar Bruno Larsen (30), Arne Jacobsen (61), Terje Hellerud (75)

VIF fikk 79 poeng på VG-børsen som bør være VIF-rekord: Helge Sørli 6, John Rossholdt 6, Jack Kramer 5, Thorleif Olsen 6, Bjarne Hansen 6, Arne Jacobsen 6, Per Knudsen 8, Einar Bruno Larsen 8, Terje Hellerud BB 9, Leif Eriksen 8, Åge Sørensen 8.

Så var det klart for årets storkamp og da kom publikumsrekorden.

Rekordpublikum hjemme på Bislett mot Fredrikstad
23. august 1962, så et rekordstort hjemmepublikum på hele 21 539 at Vålerengen slo Fredrikstad med 4-1. Rekorden står den dag i dag for en Vålerenga-hjemmekamp. Toffa Olsen ble kåret til banens bestemann. Dette ble et fyrverkeri av en fotballkamp, og når dette VIF-laget var i form spilte det festlig fotball, og angrepene var hyperfarlige.

Avisoverskriftene var praktfull lesning:
-   I går var innsatsviljen VIF´s beste våpen - Overbevisende 4-1 over Fredrikstad
-   Stor Bislet-kveld med 4-1 til VIF over Fredrikstad - 21.539 tilskuere så kampen
-   Heller ikke Fredrikstad kunne stoppe VIF - 4-1 for 22.000

Her følger Aftenpostens kampreferat fra denne historiske kampen:

● VIF´s triumfferd fortsetter -
ett nytt hakk oppover tabellen
Fredrikstad     uten     chanser mot   VIF   som   ”hadde   dagen”

Hele 21 539 tilskuere så Vålerengen slå Fredrikstad med 4 - 1. Ved pause var stillingen 2 - 0.

VÅLERENGEN KRABBET litt vekk fra den farlige ”streken” da klubben slo Fredrikstad 4-1 på Bislet i går kveld. Kampen var omfattet med stor interesse, og man fikk da også ny publikumsrekord for serien med 21 539 betalende tilskuere. Vålerengen kjempet virkelig for seieren i går, og fortjente den. Fredrikstad derimot var meget langt fra toppformen. Kampen ble underholdende, men spillet gikk likesom i bølger. VIF åpnet faretruende sterkt, falt litt av mot slutten av 1. omgang og i begynnelsen av 2., men kom sterkt igjen mot slutten. Hvis vi vurderer lagene efter deres beste perioder, var Vålerengen avgjort best. Angrepsspillet var nemlig ikke bare morsomt, men også farlig. Hans Granlund, Heggedal, hadde en lett kamp å dømme, og klarte seg fint til tross for liten støtte fra den ene linjemannen.

Det mest gledelige ved kampen igår var at man slapp de uheldige episodene som gjerne følger med en kamp hvor det ene laget kjemper for ledelsen i serien, det andre for å slippe degradering. Smilet lå liksom på lur det meste av tiden, og spesielt trioen Per Kristoffersen - Bjarne Hansen - Helge Sørli så ut til å komme godt ut av det med hverandre. Begge lag forsøkte å spille spillet, og selvom det ikke alltid lyktes, kan vi uten videre fastslå at kvelden ble en suksess. Ikke minst for Vålerengens kasserer.
  Allerede efter 2 minutter ledet Vålerengen. Bruno Larsen spilte frem den ballen Per Knudsen er spesialist på. Per løp lett fra Tom Johansen, spilte ballen utenom Hans Jacob Mathisen, og efter å ha skutt i kroppen på Per Mosgaard hadde han bare å sette ballen i det tomme buret. Fire minutter senere stod det 2-0. Per Knudsen ble spilt gjennom, men han måtte være offside! Linjemannen reagerte imidlertid ikke, og Knudsen fyrte løs. Mosgaard halvklarte skuddet,og så var   Terje Hellerud   på   pletten   og   skjøv   ballen   over streken.
  Fredrikstad forsøkte å komme igang med sitt vanlige spill, men det ble for lite tyngde fremme i angrepet. Vi noterte faktisk bare to skudd fra de rød-hvite i hele 1.omgang, og begge ble sendt ivei av Jan Aas. Forøvrig ble det med et lite overtak på midtbanen mot slutten av omgangen. De store chansene hadde VIF, og spesielt en heading fra Åge Sørensen kunne lett gitt scoring. Fredrikstads forsvar gikk over til å spille offside-taktikk, og vi ventet hvert øyeblikk at det skulle gå galt.
  Det holdt helt til 26 minutter var gått av 2. omgang. Da spilte John Rossholt frem en lang ball og Terje Hellerud (!) løp fra Fredrikstads forsvar og scoret. ”Ny pers” på Terje. Han har vel aldri løpt fra et helt forsvar før. Bare to minutter senere fikk vi kampens vakreste scoring. Fredrikstad kom skikkelig igang med kombi-nasjonsrekken, og ballen havnet hos Kai Kjøniksen, som skjøt helt oppe i krysset.   3-1 og ingen chanse for Helge Sørli. Bare to minutter før slutt øket Leif Eriksen til 4-1. Åge Sørensen headet frem til Eriksen, og fikk ved et uhell et spark som åpnet hans venstre øyebryn. I kampens siste minutter hadde Per Knudsen to ganger fine chanser, men mislyktes.
  Når VIF-laget er i form spiller det festlig fotball, og angrepene er hyperfarlige. Per Knudsen, Leif Eriksen og Bruno Larsen er kjappe til å stikke igjennom, og nesten alltid er det på pasninger fra Terje Hellerud. Og Terje kan dette med å plassere ballen på det rette sted - med nøyaktig den kraft som skal til. I den detaljen er det ingen her hjemme som kommer opp mot ham. I går var han også villig til ”å brette opp ermene for å ta i et tak”. Dette gjelder i enda høyere grad for Bruno Larsen som slet som kanskje aldri før i sin karriére. At de andre kjempet behøver vi ikke nevne.
  En ekstra blomst må vi nødvendigvis gi ”Toffa” Olsen. I går tacklet han hurtigere enn noen annen på banen, og blikket for å bryte en kombinasjon er førsteklasses, nu som før. Ellers er det bare å ønske at VIF klarer å holde på energien. Da kan vi nemlig vente   en rekke festlige kamper fremover. Igår var det ikke én av de elleve som spilte dårlig.
  Fredrikstad hadde litt for mange ungdommer i rekken i går. Noe bedre fremdrift i løperspillet ble det i 2.omgang, da ”Snæbbus” gikk i center og Jan Aas byttet wing med Kai Kjøniksen. Men chanse til å vinne hadde aldri gjestene i denne kampen. Roar Johansen arbeidet voldsomt på midtbanen, og gav aldri opp. Arne Pedersen forsøkte også å få igang spillet, men savnet tydelig det vanlige ”veggspillet” som alltid har vært Fredrikstads styrke. Forsvaret spilte vel meget hasard med sin offsidetaktikk, og måtte altså til slutt avgi en goal på den. På den annen side var det kanskje ikke annet å gjøre fordi VIF-løperne var meget hurtigere.     R.L.  


Etter at Henger´n har scoret det tredje målet skal følgende ha skjedd: Terje jogget bort til Store Stå, der står ei vannbøtte, han stikker høyrefoten nedi og roper forklarende: - Jeg måtte bare avkjøle´n!

VG-BØRSEN   23/8-62:
¸ Vålerengen - Fredrikstad   4 - 1   ( 2- 2)
Bislett stadion.       Tilskuere: 21.539   Dommer: Erik Berglund, Fagerborg
Scoringer:   2.min.VIF 1-0   Per Knutsen, 6.min. VIF 2-0 Terje Hellerud,   71. min. VIF 3-0 Terje Hellerud,73.min. FFK 1-3   Kai Kjøniksen og 87. min VIF 4-1 Leif Eriksen.

Med denne klassiske lagoppstillingen var Vålerengen et lag publikum elsket:
VÅLERENGEN FREDRIKSTAD
Helge Sørli 7 Per Mosgaard 6
John Rossholt 7 Kjell Andreassen 5
Jack   Kramer 5 Tom Johannesen 4
Thorleif   Olsen BB 8 Roar Johansen 7
Bjarne Hansen 7 Hans J. Mathisen 6
Arne Jacobsen 6 Reidar Kristiansen 5
Per Knutsen 7 Kai Kjøniksen 4
Einar Bruno Larsen 5 Arne Pedersen 6
Terje Hellerud 5 Terje Høili 3
Leif Eriksen 5 Per Kristoffersen 4
Åge Sørensen 6 Jan Aas 7
SUM               68 SUM               57

Etter en slik match var det vanskelig å konsentrere seg for bohemene. Borte mot Rosenborg som rykket ned tapte VIF 0-2 ovenfor 16.100 tilskuere.
Ny kalas-seier
Hjemme igjen ble det nye kalas-sifre mot Eik 30. september. Eik ble slått 6-1, men VIF hadde ikke spillemessig dagen. Innimellom fikk man se hva laget kunne gjøre på offensiven, men glimtene ble for få til å kalle det festforestilling. Eik mistet fatningen etter VIF´s andre scoring etter 17 minutter. På snaue 10 minutter gikk Vålerenga opp fra 1-1 til 4-1 som var pauseresultatet.   4-1 ble det ved Leif Eriksen etter kampens beste angrep. Ballen gikk som på et snøre, og Terje Hellerud la   frem den siste pasningen. Ballen gikk via stolpen i nettet. Per Knudsen var banens beste og scoret 3 og Åge Sørensen   puttet på to mål. Laget lå fortsatt på 7. plass, men toppserieplassen var ennå ikke trygget.

Mot Larvik Turn borte ble det ny seier og 2-0. Vålerenga scoret målene før pause ved Leif Eriksen og Åge Sørensen. Leif Eriksen spilte på nytt stort (7 poeng på VG-børsen) og nå var plassen definitivt sikret selv om laget fortsatt lå på 7.plass.
Kamp om sjetteplass
I siste match mot Viking skulle det spilles om sjetteplassen på Bislett. Viking var klart best i første omgang, men avslutningene var et sørgelig kapitel. Etter 0-0 ved pause tok bohemene litt over og var effektive foran mål. I løpet av fem minutter avgjorde Terje Hellerud og Bruno Larsen kampen og fem minutter før slutt økte Per Knudsen til 3-0.

Lager man en tabell med   de tjue kampene i 1962 kommer VIF på en sølvplass bak seriemester Brann.
Leif Eriksen ble Vålerengas toppscorer med 22 mål. Så fulgte Per Knudsen med 15 og Einar Bruno Larsen med 12 mål. Nesten 7.000 tilskuere så Vålerenga i snitt på hjemmebane denne sesongen.

Kvartfinale i NM-cupen 1962
Vålerenga kom til kvartfinale etter å ha vunnet med minst mulig margin i alle kampene. I første runde mot Hamar IL ble det 1-1 eeo hjemme. I returkampen på Hamar måtte nye ekstraomganger til før VIF vant 3-2.
I andre runde ble det 1-0 over Røa da Terje Hellerud scoret i sin tredje cupkamp på rad. Ny ettmålsseier i tredje runde med 2-1 over Rapid på Bislett.  
I fjerde runde måtte nye ekstraomganger til mot Bryne på Jæren. 3-2 etter at Per Knudsen avgjorde på straffe i 2. ekstraomgang.   Heller ikke i kvartfinalen møtte Vålerenga noe toppserielag da 16.000 tilskuere møtte opp på Ullevaal for å se at VIF skulle gå til semifinale. Gjøvik/Lyn var motstander, men VIF som hadde gjort det godt i serien tålte ikke favorittstemplet og tapte 2-4. VIF hadde riktignok en knallåpning og ledet allerede med to mål etter 13 minutter. Det stod 2-1 til pause, men så var det slutt.  

Så var det å forberede seg til 10-klubbserien, men før det forlot bla. John A. Rossholt og Per Johnsen klubben.





1963 - Bohemtakter;   fra 7-0 til 1-6 på to serierunder

VÅLERENGENS I.F. 50 ÅR

Vålerengens Idrettsforening feiret 50 ÅR!!!   Plassen i 1.divisjon ble sikret med liten margin men bohemene spilte opp til showfotball og kalasseire i en rekke kamper. Og laget lå på bronseplass da seks matcher gjenstod. Det tålte ikke bohemene og tapte fire av dem, to med utklassingssifre. VIF reddet seg inn til 8.plass, plassen over streken. Ny trener, tidligere Skeids storkeeper Øivind Johannesen, hadde tatt over og la stor vekt på tempo- og spurttrening.

Så var toppserien endelig samlet og Vålerenga skulle vise skikkelige bohemtakter. Ny spiller var Per Skjerwen Olsen.
Vermuth Muffens lover show
Show-direktør og oppmann Helmuth Steffens svingte sirkuspisken i Arbeiderbladet og fortalte følgende dagen etter at han ble gjenvalgt: - Nå må en være med. Klubben er 50 år, og så er det ti-klubbs-serien, da. Nå er det sannelig vært skumma melk så lenge, så nå får vi være med og skumme fløten.
- Du regner altså med nye publikums-suksesser?
- Ja. vi var Oslos lag i fjor og vi blir det i år igjen.I fjor spilte vi inn like mye som de andre Oslo-lagene til sammen, og det kommer vi til å fortsette med.Vi skal lage show - satse på reklame, god underholdning og fin fotball, og med meg som direktør for showet. "Vermuth Muffens" er kunsternavnet.

Og han skulle få så rett. Vålerenga satte en formidabel publikumsrekord da snittet pr. kamp skulle bli nesten 10.000 tilskuere. Og show skulle det bli med utklassingssifre som 7-0, 7-0 ,5-0, 4-0 og med braknederlag som
0-5 og 1-6.
Bohemstilen
Fra treninga på vinteren kunne man høre Henger´n: - Ikke spell så fort, spell heller rekti! Det nytter ikke å spille i stort tempo og la ballen gå i hytt og vær. Vi vil heller ta oss tid til å dirigere ballen. Vi satser på at hver mann er så teknisk sterk at han kan holde ballen til de andre har funnet sin posisjon. Mange sier vi er individualister, men vi har iallfall en felles tanke på banen: Lukene, lukene, lukene. Derfor blir det Vålerenga-stil, som folk liker å se.

Tre strake tap i åpningen
Etter ettmåls-tap mot henholdsvis Sarpsborg , Viking og Steinkjer begynte man å ane uro. Etter 1-2 tapet i Steinkjer uttalte Steffens: - Vi spiller god og fin fotball, men hva hjelper det, når vi ikke kan score. Hadde vi ikke fått straffe, ville det ikke blitt noe mål i dag heller. Med andre ord Vålerenga var ineffektive.

Slaktet Frigg
Men så forandret laget totalt karakter, for i neste kamp mot Frigg på Ullevaal var de effektive som bare rakker´n. Avisene hadde følgende oppslag:
- Aldri noen mellomting med VIF: 7-0 i går
- Vålerengen i storslag vant 7-0
- Frigg falt på sin egen taktikk og VIF vant 7-0
(Aftenposten) Kampen var jevnspilt, men det åpne Frigg-forsvaret gav VIF-spillerne mange gratis chanser. Det merkelige var at Vålerengen på ingen måte hadde noe overtak i banespillet, og ved pause da stillingen var 3-0, kunne ingen innvende noe om det var Frigg som hadde ledet med et par mål.  
(Sportsmanden) Så fikk man nok en gang demonstrert at det ikke fins noen mellomting på Vålerenga, men hos et mannskap som er så hundre prosent avhengig av medgang, kan gårdsdagens målfest være god å ta med. Og fikk ikke kampen vist noe annet, fortalte den i hvert fall at laget ikke klarer seg uten Terje Hellerud - han er ingen sprinter, og slett ingen arbeidsbi, men han har mange andre kvaliteter i sitt spill, og det er dem som skal drive dette laget.
Målscorere var Leif Eriksen (4), Terje Hellerud (2) og Per Knudsen. VG poengene var høye med Bjarne Hansen og Leif Eriksen på 8 og Thorleif Olsen, Einar Bruno Larsen og Terje Hellerud fikk 7 poeng.

16.653 tilskuere på Bislett
- Sånne gavepakker, da gitt! utbrøt Henger´n oppgitt etter Lyns to mål. VIF åpnet i reneste Europacupstil, ledet 1-0 ved pause, men lot Lyn dominere i annen omgang. Tap 1-2. Åge Sørensens mål var en perle: Bruno Larsen la en pasning til Helleruds hode, og han overrasket med å heade ut til venstresiden i stedet for rett mot buret. Åge Sørensen tok headingen på sparket og ballen suste inn under netttaket før keeper fikk rørt en finger.

I neste kamp mot Fredrikstad borte utnyttet laget sine sjanser i en svak kamp hvor Bjarne Hansen var banens beste (8 poeng). 3-1 var sterkt etter to mål av Bruno og ledermål ved Leif Eriksen.

Første hjemmeseier kom i syvende serierunde i en målrik kamp da Skjerven Olsen igjen var klar   på laget. Han putta på to mål i en kamp hvor VIF, klok av skade,   hadde en defensiv taktikk.   4-3 over Gjøvik/Lyn.

Brunoshow
Bruno reddet underholdingen mot Skeid i en kamp som VIF dominerte etter pause. Bruno, som fikk 8 på VG-børsen, åpnet ballet allerede etter 2 minutter foran 10.600 tilskuere. 3-1 og VIF opp på bronseplass.

Mot Brann i neste kamp hadde det møtt opp 13.400 tilskuere som luktet show. Og det begynte bra da VIF på ny satte inn et tidlig mål   ved Leif Eriksen etter syv minutter. Kampen var svært underholdende, og VG delte ut 8 til Arne Jacobsen og 7 poeng   til Bjarne Hansen og Åge Sørensen, men VIF tapte 2-4.

Show og målkalas på 50-årsdagen
Inntill det stod 3-0 etter drøyt halvspilt 1. omgang ble det brukt energi og innsatsvilje. Etterpå var det bare gøy. De tre målene kom i løpet av snaue fem minutter. Per Knudsen gjorde 1-0 etter en genial pasning fra Leif Eriksen. Så gikk Leif Eriksen selv omtrent rett opp og la på til 2-0. Og ikke lenge etter la han ett frispark til Bruno som denne dunket inn på direkten. 5-0 ble det til slutt i en kamp som samlet nesten 8.000 tilskuere på Bislett på fødselsdagen. VG-børsen ga Arne Jacobsen og Bruno 8 poeng.   Bonden Sørli, Thoffa Olsen og PK, Per Knudsen fikk 7 poeng.
Så fulgte en hard og til dels god kamp mot Viking borte. 2-2 i en match hvor Bruno var banens beste.

Bruno på sitt beste
12. serierunde 17. august gikk mot Steinkjer. Ny underholdning i lekegrinda da Bruno var banens dominerende spiller (9 på spillerbørsen). Hør bare på 1-0 målet: Bruno fanget en ball et stykke inn på egen banehalvdel. Han slo den med utsiden av foten til Leif Eriksen, og fikk den kjapt igjen - og så lå veien åpen. Det ble en forsering på 40 meter i et kolosalt høyt tempo. Da keeper riktig gikk ut for å møte, slo Bruno ballen forbi ham med vristen. Alt sammen en prestasjon det går sesonger mellom hver gang man opplever skrev journalisten i Sportsmanden. VIF spilte ypperlig fotball og dominerte kampen igjennom. Det ble 4-0 og mer kunne det blitt ovenfor 7.600 tilskuere. Vålerenga hadde krabbet opp på bronseplass igjen. Etter kampen leste vi følgende fete overskrifter:
- Vålerengens åpning bar bud om storformen
-   VIF - Norges beste lag i øyeblikket

Bohem-nedtur
Nå hadde VIF spilt glimrende fotball i en lengre periode. Og med bohemer på banen måtte det jo ta   slutt. Da det stod igjen seks kamper gikk pila rett ned. Vålerenga tapte nå mot Frigg (0-3) som vi hadde slakta   7-0 i vårsesongen.   Nytt Oslo-derby fulgte mot Lyn og enda verre: 0-5 i en kamp hvor det like gjerne kunne stått 0-10.
Bohemgutta Bruno, Leif Eriksen og Per Knudsen fikk 2 på VG-børsen.

"Bamse" Hansen til historiske 10 poeng på VG-børsen
Vålerenga holdt Fredrikstad til 2-2 i lekegrinda. Det var ingen stor underholdning, men Leif Eriksen reddet poenget med sine to scoringer og i tillegg var det storspill av centerhalf Bjarne Hansen. VIF var best før pause, men FFK var mer overlegen etter hvilen. Bortelaget misset på et straffespark. Bamse spilte iflg VG sin beste kamp noensinne og er eneste Vålerengspiller som står med topp-poeng på VG-børsen gjennom tidende.

Overkjørte Gjøvik/Lyn
Så en opptur mot bunnlaget Gjøvik/Lyn borte med ny kalas-seier 7-0. Kamp var det bare til bohemene scoret sitt andre mål etter 27 minutter. I annen omgang ble det mest gå-fotball dirigert av Terje Hellerud avbrutt av noen raske gjennombrudd av Per Knudsen og Leif Eriksen. Hjemmelaget kapitulerte totalt på Gjøvik stadion etter pause. Det siste kvarteret rant det inn fire mål og tre av dem var signert Leif Eriksen. Stopper Bjarne Hansen spilte en ny praktkamp til 9 på VG-børsen. Ni baller lå i nettet, men to av dem var offside da Leif Eriksen scoret fire av de godkjente målene og fikk en åtter på børsen. Og Vålerenga lå bare ett poeng bak bronsen igjen på fjerde plass.
Århundrets bohemtakter: Fra 7-0 til 1-6 på en match
Det åpnet bra for laget da Thorleif Olsen scoret etter bare fem minutter. 42-åringen var for anledningen satt opp som vensteving i sin avskjedskamp for Vålerenga på hjemmebane. Men Skeids unggutter kom rask til hektene og da Brunos pasninger gikk i hytt og vær, så folk lo på tribunen, var det jevnt slutt. 1-2 til pause ble overkjøring i 2. omgang. VG-børsen sier sitt:   Leif Eriksen 1. Helge Sørlie, Jack Kramer og Bruno fikk 2. Ny kontrakt ble imidlertid sikret da det ble klart at Steinkjer i praksis ikke kunne ta igjen VIF på tabellen.

Leif Eriksen scoret og ble toppscorer i 1. divisjon
Brann måtte ta poeng fra Vålerenga for å sikre seriemesterskapet. Det klarte de med 3-1 da Leif Eriksen scoret trøstemålet med nesten 20.000 tilskuere tilstede på Brann stadion.   Årets toppscorer ble dermed Leif Eriksen med 16 mål i 1.divisjon. For øvrig siste kamp for 41-årige Toffa.

VIF gjorde det godt i NM-cupen, men ble slått klart i Fredrikstad 0-3 i kvartfinalen. Det ble ny rekord for Vålerenga da i snitt 9.801 tilskuere møtte frem på hjemmekampene.

Terje Hellerud gikk til Sagene og Per Skjerven Olsen ble også borte ett år.






1964 - Fra Europacup mot Everton til NM-semifinale på fire dager

Året blir best husket for fire hektiske oktoberdager da Vålerenga spilte mot Everton i Liverpool i Europacupen og mot Rosenborg i semifinale i Trondheim. VIF endte på en trygg sjetteplass i serien.

Dette året fikk klubben østerriksk trener, Anton Ploderer. Han forlangte at spillerne skulle løpe ”zehn ronden rondt den damm”. Ti runder rundt   fiskedammen på Valle. Til sammen tre kilometer. Da var det like før det brøt ut revolusjon på Valle Hovin. Helmuth måtte bruke list og lempe. Det var på håret at ikke spillerne forlot klubben i protest. Å løpe kunne en gjøre om vinteren – ikke når gresset var grønt! Året etter ble han den første treneren i Vålerenga som kunne innkassere gull.
Av nykommere nevnes backen Nils Arne Eggen (RBK) som skulle studere i Oslo. Thorvald Larsen fra Sagene og   nordlendingen Kjell Marcussen var også nye. Indre venstre Svein O. Lauvsnes debuterte i siste seriekamp året før og fikk fornyet tillit. VIF var mer stabile denne sesongen, selv om det bare ble ett poeng mer i år. Det fremkommer bla. av   målforskjellen: 44-37 i fjor   skulle bli til 18-21 i år.

God vårsesong
Første seriekamp gikk mot Skeid og VIF tapte 0-1 på Bislett med nesten 12.000 tilstede. I neste kamp vant gutta en heldig seier, 2-1, over nyopprykkede Raufoss. Per Knudsen satte inn begge lagets mål og avgjorde matchen   9 minutter før slutt.
VIF rodde i land en ny 2-1-seier, denne gang over Viking på Bislett i en svak kamp. Så spilte VIF sin første 0-0 kamp i serien siden 1960 mot Sarpsborg borte.
Opp på sølvplass
Endelig ble det underholdning i lekegrinda mot Frigg. Den som la opp til det hele var Bruno, og han fikk godt følge av Åge Sørensen (8 på børsen) og   Leif Eriksen. Allerede i det 6. minutt stakk Åge Sørensen igjennom på en pasning fra Bruno og 1-0. Utligningen til Frigg kom på et selvmål av Thorvald Larsen. En pasning til en Frigg-spiller satte Larsen en tå på slik at ballen føk inn i hjørnet hos utraderte Bonden Sørli. Etter 35 minutter skjøt Leif Eriksen rett på keeper og returen dundret han i nettet. I 2. omgang sikret Åge Sørensen ledelsen ved å gå opp til 3-1.

I de neste rundene gikk det litt opp og ned før VIF skulle møte sølvplasserte Fredrikstad borte i siste kamp før ferien. VIF gikk opp i ledelsen   etter 10 minutter ved Leif Eriksen. Resten av kampen forsvarte laget seg bra i en lite underholdende kamp. Med 1-0 gikk VIF opp på fjerdeplass og bare målforskjellen skilte fra en sølvplass.

Glimrende mot topplaget
15. august i 13 serierunde skulle det bli ny underholdning i lekegrinda. Mot sølvplasserte Sarpsborg vant bohemene fortjent 2-0. Svein Olav Lauvsnes scoret etter 33 minutter før VIF satte inn et omdiskutert mål etter pause. Ballen gikk i tverrliggeren og ned og dommeren måtte konferere linjemannen før scoringen ble godkjent. Arne Jacobsen fikk 8 på VG-børsen.

Etter dette gikk det trått og da to kamper gjenstod lå VIF på syvende plass. Lyn, som var serieleder, og bare hadde tapt en kamp så langt stod som motstander på Bislett. Etter 35 minutter spilte Leif Eriksen igjennom til Per Knudsen som scoret. Bare fem minutter senere sørget Eriksen selv for at det stod 2-0 ved pause. Da   kvarteret gjenstod utlignet Lyn til 2-2.   Leif Eriksen sørget heldigvis for begge poengene, da han stormet fram på et høyt innlegg og headet høyt opp i venstre hjørne. Da var det seks minutter igjen av kampen og selv om Bruno hadde to store sjanser til på tampen, ble det 3-2.
I siste seriekamp tapte VIF 0-3 mot sølvvinner Fredrikstad.    

Nykommer Svein Olav Lauvsnes ble toppscorer for VIF med 6 scoringer. VIF klarte ikke å holde på fjorårets rekordpublikum, men 7.365 i snitt hjemme var heller ikke ille.

Til NM-semifinale for tredje gang
I kvartfinalen skulle VIF møte Brann på Bislett og 11.600 tilskuere møtte frem 6.   september.
Vi sakser fra Aftenposten.:
VIF ledet 2-0, Brann utlignet, men VIF vant 4-2
Dramatisk Bislett-kamp med ekstraomganger, med Roald Jensen i hovedrollen og med fem fine scoringer.
Det var cup og det var festlig, spennende og - ja, vi fikk en virkelig fotballkveld på en regntung bane.
I 1. ekstraomgang s 10. minutt fikk Vålerengens Per Knudsen til et skudd son var nesten like susende bra som Rolf Birger Pedersens tidligere, og VIF ledet 3-2. Men kampen var langt fra avgjort. Tre minutter før kampens slutt kom banens dominerende spiller Roald "Kniksen" Jensen frem på dødlinjen og dermed fulgte tre Brann-skudd fra tre meters hod, men forsvarets innsats og hell reddet Oslolaget. Minuttet efter økte så Vålerengen til 4-2 da Per Knudsen scoret.
Debut i Europacupen
Før semifinalen mot Rosenborg   skulle Vålerenga spille to kamper mot Everton FC i messebycupen. Første kamp ble spilt på Bislett 23. september.
Everton var et lag alle kjente fra tippekupongene, laget sto for det beste i engelsk fotball, og ble ligamester så sent som i sesongen 1962/63. VIF var ikke   bare stolte over, men også glade for å være norsk representant i denne turningen. Det var en spore for spillerne å komme i hard internasjonal dyst og samtidig en anledning å by det trofaste Bislett-publikum på noe utenom det vanlige.
VIF`s lagkaptein Per Knutsen, som kom til VIF fra Sandaker i 1951 fortalte før kampen: ”Vi får forsøke å gi publikum best mulig valuta i kveldens match. Spille fritt og offensivt, vi har intet å tape og blir vi ikke helt trengt tilbake på vår egen banehalvdel, kan det vel hende at vi kan slippe til noen ganger.” Og det gjorde gutta.

Arbeiderbladet hadde en maratonoverskrift dagen etter:
-   VIF ledet to ganger, 5-2 til EVERTON på kraftig sluttspurt
Sterk defensivt spill av VÅLERENGEN holdt EVERTON STANGEN i 85 minutter
18000 tilskuere på BISLETT fikk fin underholdning
Og Arbeiderbladet fortsatte: Når dagens spillere i Vålerengen skal fortelle sine barn og barnebarn om store bragder i deres fotballkarriere, kan de slå utklippsboka opp på Messekampen 1964 og minne om den gangen Vålerenga ledet to ganger på Everton.

Vi gjengir også fra "Sportsmanden" etter   debuten i Europacupen:

VIF LEDET TO   GANGER   mot   Everton   2 - 5 etter   førsteklasses   Bislet-underholdning
Arrangøren av gårdsdagens messebykamp på Bislet hadde slått på stortromma i sin forhåndsomtale, men så skal det også sies at alle løfter ble innfridd. Ikke bare ble det Bislet-show på sitt aller beste, i en god time holdt også hjemmelaget godt følge med sine berømte profesjonelle motstandere - og sjelden har vel jubelen vært større enn da VIF gikk opp til 2-1. Det   b l e   noen engelske mål mot slutten, men innen de kom, hadde det norske klubblaget vist spill av en klasse vi så gjerne kan være bekjent av.
  Etter 27 minutters spill ble VIF tilkjent straffespark for felling, Bruno Larsen trakk keeperen mot høyre og skjøt til venstre 1-0. Ti minutter senere var det 1-1.
Så   2 minutter efter pause fikk Per Knudsen lønn for strevet: Han utnyttet centerhalf Labones noe nochelante omgang med ballen, ga til Leif Eriksen - og dermed var det 2-1. Den situasjonen holdt hele 20 minutter - den perioden blir husket lenge på Vålerenga! - og hovedrollen ble bekledd av Helge Sørlie. Han tok alt som kom, og til slutt rystet britene på sine hoder: Skulle det ikke være mulig å få ballen bak ham.

Returoppgjøret skulle stå 14. oktober og var Egil "Drillo" Olsens debutkamp for Vålerenga. Det var meningen at han skulle bli i klubben, men valgte etterhvert å ta et nytt år   i moderklubben Østsiden.

Fra Aftenposten:
Vålerengen ledet 2-1 efter fin førsteomgang i Liverpool, men Everton vant 4-2
Glimrende keeperspill på Goodison Park i går av Helge Sørli som ble publikums yndling. Egil Olsen debuterte fint på VIF-laget, driblet keeper og scoret!
Hjemmelaget vant 4-2 på Goodison Park, men før man kom så langt, hadde Vålerengen ledet 2-1 og den engelske overlegenheten kom først til syne da Vålerengens lag var redusert til ni spillere. Leif Eriksen ble skadet allerede før pause og stod stille ute på wingen hele annen omgang. Bruno Larsen fikk ødelagt en arm kort efterat annen omgang begynte, og var utenfor banen et kvarter. Da han kom inn igjen, var det nærmest for å fylle ut laget.
Vålerengen hadde både Terje Hellerud og Egil Olsen på laget i kveld. Hellerud klarte som ventet ikke tempoet   ( bm. rett fra Sagene), men Egil Olsen leverte en glimrende kamp. Han var blant de beste angiperne på banen og det vart trist at han ikke ble brukt mer. Kampen ble sett av 20.700 tilskuere som alle som en kåret Helge Sørli til kveldens store spiller. Vi slutter oss så gjerne til dem. Bedre er det lenge siden vi har sett en norsk keeper spille.

Etter 14 minutter ble det jubel på tribunen. Da ble indre høyre Young spilt igjennom av Temple og scoret.   Og så plutselig efter nøyaktig en halv times spill, stod det 1-1. Leif Eriksen foretok en smart manøvre inne i Evertons straffesparkfelt efter en god kombinasjon i løperrekken, men vi var ikke et øyeblikk tvil om at han hadde vært innom ballen med den ene armen. Han fikk imidlertid fortsette og skjøt utagbart i nettet.
I det 35. minutt ble det spilt frem en lang ball til Egil Olsen. Den kom fra Nils A. Eggen, og før engelskmennene riktig visste hva som var skjedd, hadde de fått oppgaven med å ta igjen en spurtende Egil Olsen. Og Egil Olsen spurtet så godt at ingen av dem hadde chansen til å komme på høyde med ham, og da Evertons keeper kom ut for å møte, ble han fintet så grundig som man sjelden ser det. Rankin gikk til venstre, Olsen til høyre, og så kunne han spasere ballen inn i det tomme buret.
Annen omgang skal vi ikke gå så nøye inn på. Evertons scoringer kom efter 17 minutter ved Young, og så ble det 3-2 på et selvmål i det 21. minutt og 4-2 ble det fire minutter før slutt ved Vernon.

Og følgende kunne man lese i en engelsk avis dagen etter:
Hail, the valiant Valerengen and Sorlie!
"What a man; what a match!" That must have been the reaction, last night, of thousands of Everton fans as they hurried home after giving a standing ovation to Sorlie, the valiant Valerengen goalkeeper who put on the best exhibition of goalkeeping the ground has ever known.

Fire dager senere var det bittert å svelge semifinaletapet mot Rosenborg på Lerkendal. Særlig for Bonden Sørli som kom brutalt ned på jorda igjen etter toppkampen i Liverpool.

Fra Sportsmanden:
ROSENBORG slo K.O. på VIF
Svak semifinale uten spenning: 3-1
Keeper Sørlie - helt i Liverpool - ble selve ulykkesfuglen i går. Han skulle med letthet ha fanget alle de baller som gikk i mål. Leif Eriksen og Bruno Larsen ( bm. ble skadet mot Everton) burde ikke ha stilt opp, og for Nils Arne Eggen ble presset for stort, hva en så gjerne kan forstå, med hans bakgrunn i gårsdagens kamp.

Rosenborg ledet 1-0 ved pause og avgjorde det hele i løpet av en   ti minutters periode midt i 2. omgang. Da scoret de alle målene som burde vært avverget av Helge Sørli. 21.576 tilskuere kunne dermed gå fornøyd hjem.

18/10 1964 Semifinale:
Rosenborg - Vålerengen 3 - 1 (1 - 0)
Lerkendal stadion. Tilskuere: 21.576. Dommer: Trygve Dahlgren, Urædd
Mål: 27.min.1 - 0 Kåre Rønnes, 61.min. 2 - 0 Tore Pedersen, 66.min. 3 - 0 Tore Pedersen, 69.min. 3 - 1 Åge Sørensen
VIF: Helge Sørlie, Nils Arne Eggen, Jack Kramer, Thorvald Larsen, Bjarne Hansen, Arne Jacobsen, Per Knudsen,   Einar Bruno Larsen,   Leif Eriksen (Kjell Marcussen), Svein O. Lauvsnes, Åge Sørensen.


Jack Kramer, som ble NM-seriemester for VIF i ishockey en rekke ganger og legenden   Bjarne "Bamse" Hansen, forlot Vålerenga dette året.

1965 - Året bohemene slo til med seriegull

Vålerenga skulle endelig vinne noe i norsk fotball, og da passet det jo ekstra bra at de ekte Vålerenga-bohemene stod bak det første gullet i VIF-historien. Av spillerne var praktisk talt samtlige VIF-gutter av "fødsel". Backparet, som ble en vesentlig forsterkning, var riktignok hentet utenfra, Nils Arne Eggen kom i fjor fra Rosenborg og Arild Mathisen debuterte dette året etter å ha spilt for Åssiden. Thorvald Larsen var Sagene-gutt, mens Per Schjerwen Olsen begynte sin karriere i Skeid. De øvrige var ekte Vålerenga-gutter, så oppmann Helmuth Steffens kunne med full rett si at han greide å ale opp et mesterskapslag uten vesentlig hjelp utenfra.
Under ledelse av den myndige østerrikske treneren Anton Ploderer klarte laget til de flestes overraskelse å holde koken i seriens toppsjikt gjennom hele sesongen. Vålerengas seier satt dypt inne. På et tidspunkt hadde bohemene fem poengs ledelse til nærmeste klubb, men forspranget skrumpet inn. Mot slutten var Lyn faretruende nær, men de tre siste kampene avslørte en ny side av VIF som ga et fortjent mesterskap. Da viste laget at de også kunne kjempe i motgang.
Vålerengas lag var beundringsverdig stabilt og homogent. Noe som vel i stor grad skyldtes den nesten obligatoriske faste oppstilling gjennom hele sesongen. Bortsett fra et par tilfeller med skader, hadde forsvaret, keeper Bonden og backkjeden gått igjen fra kamp til kamp, og i løperrekken foretok man bare utskiftninger på et par plasser.


VIF-stallen før sesongstart
Per Knutsen, rappfotet høyreving, gjorde alltid manns jobb i kampene. Det samme gjaldt nestemann,   Arild Mathisen, back, kom fra Åssiden i Drammen før sesongen og spilte seg rett inn   på laget. Ny var også Tom Krøning, keeper-reserve, til VIF fra Rosenhoff. Men Helge Sørli, "Bonden" kallet, og var ikke lett å rokke fra VIF buret.
Klippefast på laget var også Arne Jacobsen, trofast sliter på midtbanen. I vannskorpen lå Per Skjerwen Olsen, kjent fra så vel fotball som ishockey, et uromoment i ethvert angrep. Ikke så anvendelig som Åge Sørensen, som spilte overalt, men var vel egentlig midtstopper. Lagets muntrasjonsråd nr. 1 var Nils Arne Eggen, som var en sterk og god back på venstresiden.
Deretter Svein O. Lauvsnes, mannen med "scorings-beinet", som ofte ble VIF`s redningsmann.   Sterk var Kjell Marcussen, nordlenning, ofte med spesialoppgaver. Og så Bruno da, Einar Bruno Larsen. Han skulle vel være kjent nok. Knut Presterud, stopper etter "Bamse" Hansen, og slett ikke langt etter sin berømte forgjenger. Deretter skuddsterke Leif Eriksen, en av de mest talentfulle spillere vi har hatt, men har aldri fått det store gjennombruddet.
Sliteren på midten het Thorvald Larsen, kjent fra fotball og bandy i Sagene, nå i VIF som solid støtte bak "bohem-rekken" og til slutt Terje, med etternavn Hellerud som var førsteartisten. Noen sliter var visst ikke den gode "Henger`n", men fikk han ballen, ekspederte han den gjerne videre med utsøkte slag. Hadde andre gjort som Terje foran øynene   på 15.000 på Bislett, ville det blitt piping, men når Terje viste sine spesialiteter, ble det ofte latter på tribunen.   Men - rett skal være rett - foran denne sesongen hadde Terje, som kom tilbake til faderhuset etter et opphold i Sagene, trent målbevist. Man kom ikke gratis på VIF-laget i 1965.

Bonden var suverén i seriestarten
Det startet tøft mot fjorårets sølvlag, Fredrikstad borte den 25. april. "Bonden" Sørlie spilte en praktkamp i mål (til 8 på VG-børsen) og reddet ett poeng etter en rekke artistredninger.   Årets første Vålerengamål som også var kampens første scoring kom ved Svein O. Lauvsnes som praktisk talt ble servert ballen på et fat fra en motspiller inne i feltet etter 12 minutter.
1- 0 ved pause, men 20 minutter før slutt lå VIF under 1-2 til tross for Sørlies kjempeprestasjoner til 8 på VG-børsen. Et kvarter gjenstod da Bruno Larsen gikk i været på et høyt frispark fra Leif Eriksen, og ballen suste inn oppe i vinkelen.   2-2   og Bruno var klar etter kampen: Det var mer enn godt gjort å knipe et poeng her nede.

Så var det sesongpremiere på Bislett mot Viking 2. mai og Arbeiderbladets overskrift oppsummerte greit:
"Hat trick" av BRUNO - VÅLERENGEN vant lett uten å ta seg ut: 4-0
Vi refererer 2-0 målet: Etter 46 minutter, pent lyreframspill til Bruno som i kjent fullblodstrav løp fra et tafatt Viking-forsvar og lobbet ballen over framstormende Sverre Andersen. Aftenposten konkluderte til slutt: …Men 4-0 - det var en fin prestasjon av et lag som ennu ikke har funnet seg selv.
Neste kamp gikk mot Sandefjord borte og selv med 2-0 seier stod   følgende i den lange   overskriften i Arbeiderbladet: Sandefjord bedre enn sitt rykte - forsvaret som før. Vålerengen har mye i emning, men ennå skorter det på formen. Terje Hellerud-debut - Dueller Bruno/Yngve Karlsen.

Spennende toppoppgjør
4. serierunde: Toppoppgjør mot fjorårets seriemester Lyn som ledet tabellen foran VIF. Stor omtale før matchen der hele 17.000 tilskuere skulle møte opp på Bislett. I Arbeiderbladet uttalte Helmuth Steffens dagen før kampen: - Jeg har ikke sett maken til trenings-villighet, sier VIF-basen, vi trente tirsdag og trener i dag igjen. Trener Anton Ploderer får det til, han er profesjonell og tåler ingen unnaskulking. Dessuten - jeg tror ikke gutta går med skulk-tanker over hodet. Jeg tipper 2-2 mot Lyn, men det spørs om Helge Sørli lar seg overliste to ganger. Han er i knallform.  
Steffens tippet riktig og kampen ble en underholdende og spennende oppgjør hvor lagene hadde hver sin omgang.
Lyn ledet 1-0 ved pause. Etter 55 minutter sleivsparket Leif Eriksen på en pasning som var tiltenkt Åge Sørensen, et Lynbein slenges opp og ballen lobbes over keeper. VIF våknet og etter 69 minutter spilte Leif Eriksen frem til Terje Hellerud som fintet og var alene med keeper, 2-1. Men ti minutter før pause smelte ballen utagbart i mål bak Bonden og 2-2 ble sluttresultatet.

Til topps
Nytt Oslo-derby mot Skeid i neste kamp og vi siterer fra Aftenposten: Med 1-0-seier over Skeid gikk Vålerengen opp og tok ledelsen. Scoringen kom ved Per Knudsen efter 33 minutter i 2. omgang. Skeid åpnet meget godt, men klarte ikke å score på chansene. 14.580 tilskuere så en underholdende kamp. Bonden, som nesten holdt "Everton-form", fikk en syver på VG-børsen.
I tredje Oslo-oppgjør på rad gikk nok en gang   VIF seirende ut: I løpet av to minutter i andre omgang avgjorde Svein O. Lauvsnes kampen mot Frigg med sine to mål. Og Aftenposten mente at VIF kunne ha noe på gang: Vålerengen er fremdeles uten tap i serien, på topp i 1.divisjon - kanskje det blir et virkelig VIF-år?   Det er god tó i laget nu. Lederplassen i 1.divisjon skyldes langt ifra tilfeldigheter.

I syvende serierunde skulle Odd komme på besøk. VIF gikk opp til 3-0, fem minutter ut i andre omgang. Ble litt slappe mot slutten, men vant 3-2 i den hete varmen.

Første tap, men mot en av topplagene
  Så skulle VIF   få årets første tap i neste runde mot Sarpsborg borte. 1-2 etter at Terje Hellerud reduserte ti minutter før slutt.
"LillePetter´n" en avgjørende brikke
VIF kom sterkt tilbake i påfølgende kamp og vant hele 5-1 mot Steinkjer på Bislett. Per Skjerwen Olsen debuterte for året og gjorde kampens mest spektakulære mål. Ni minutter før slutt var Nils Arne Eggen kommet helt frem og skjøt, men   "Lille-Petter´n" gjorde noe ganske uventet. Da ballen skulle passere ham kastet han seg rundt og slo ballen via stolpen og i nettet med begge hælene, 5-1 ni minutter før slutt.   Per Knudsen (2) og Leif Eriksen stod for de andre scoringene etter at VIF punkterte kampen etter 60 minutter.

"Lille-Petter´n" skulle vise seg å bli en avgjørende brikke og allerede i neste kamp mot Fredrikstad skulle   han bli kampens store spiller, da han headet tre ganger i nota. Men historien som det fortsatt snakkes om skjedde etter en halvtimes spill. Henger´n dundrer til ballen fra over 20 meter og den borrer seg helt opp i krysset. Han konstaterer at ballen går inn. Så setter han full fart mot sidelinja ved Store Stå der det står ei vannbøtte. Putter høyrebeinet ned i bøtta. Og roper til Store Stå: - Jeg må bare avkjøle´n! Det var nummeret før tribunen datt ned. Fredrikstad ble ydmyket 1-4 i lekegrinda. Nå begynte selv de største pessimistene og tro på noe stort.

Heldig mot Viking
Per Skjerwen Olsen scoret også i sin tredje kamp for året da han avgjorde kampen mot Viking på Stavanger stadion. "Lille-Petter´n" befant seg etter et Viking-angrep plutselig alene med keeper   midt på Vikings banehalvdel. Keeper Sverre Andersen nølte brøkdelen av et sekund før han rykket ut. "Lille-Petter´n" fikk kontroll over ballen og sendte den i nettet. En svært heldig seier i en kamp Viking eide.
I neste kamp vant serielederen greit 3-1 over bunnlaget Sandefjord på Bislett stadion og var nå hele fire poeng foran Fredrikstad og Sarpsborg.
Årets nedtur
Og da alt så ut til å gå på skinner skulle neste kamp vise seg å bli årets nedtur. Oslos stolthet skulle møte Lyn med nesten 14.000 tilskuere på tribunen på Bislett bare for å bevise at VIF var best i by´n. Bohemene ble spilt ut etter noter og var statister da Lyn vant 7-1. Det stod 5-0 ved pause og først 11 minutter før slutt fikk VIF sitt trøstemål ved Bruno Larsen.   Det var kattens lek med musen spesielt i andre omgang. Bohemtendenser på sitt værste.
I neste kamp skulle vi opp mot Skeid. Bohemene hadde tydligvis komplekser etter Lyn-kampen. Tungt og uinspirert virket Bruno & co denne dagen, og Skeid hadde i grunnen ikke noen større vanskeligheter med å ta hjem seieren. At den bare lød på 1-0 var nok utelukkende på grunn av svakt Skeid-angrep. VIF rykket ned til andreplass.

Bruno avgjorde først, så båret av banen
"Lille-Petter´n" hadde vært skadet siden han scoret mot Viking i 12. serierunde. Nå var han heldigvis klar igjen mot Sarpsborg hjemme. Elendig baneforhold pga. kraftig regnskyll dagen før gjorde at bare 3.400 tilskuere møtte frem på Bislett da   fire serierunder gjenstod. Skulle Bohemene komme tilbake??   Etter 32. minutter mottar "Lille-Petter´n"   en pasning fra Bruno og stikker frem slik at han er alene med keeper, og med all tenkelig ro scorer han greit og fortsatte dermed sin scoringsrekke. Like etter pause pirker Åge Sørensen en ball frem til Kjell Marcussen som smeller til på direkten og ballen fyker opp i vinkelen, 2-0. Men så snudde det seg brått og da det er igjen 12 minutter av kampen står det brutalt 2-2 på tavla. 8 minutter igjen: Bruno Larsen legger en lur ball inn til Per Knudsen foran mål. Da kommer Sarpe-keeper´n og krabber over Per Knudsen. Klart straffespark. Einar Bruno Larsen går fram og smeller ballen i nettet. Like etter sparkes han ned bakfra og blir båret av banen. Men han hinker inn igjen og får gå til garderoben med 3-2 og to poengs ledelse på Lyn.
En høydramatisk kamp som VIF tross alt vant fortjent etter at Terje Hellerud og Leif Eriksen var satt ut av laget. Dette ble imidlertid "Lille-Petter´n" siste kamp denne sesongen. Han scoret seks mål på fire kamper!!
Og Vålerenga opp på gullplass, en plass de skulle forsvare sesongen ut. For denne kampen innledet en sluttspurt med tre strake seire og en uavgjort.
Vant med redusert mannskap
Tre serierunder før slutt skulle VIF møte nedrykkstruede Odd i Skien. Kampen begynte dårlig da VIF fikk begge sine sidebacker skadet. Arild Mathiesen måtte bæres ut etter en regelrett knock out og Nils Arne Eggen måtte hinke opp som indre venstre i resten av kampen. Per Knudsen ga VIF ledelsen etter 20 minutter, men Odd utlignet bare to minutter senere slik at det stod 1-1 ved pause. Avgjørelsen kom 11 minutter etter pause. Leif Eriksen tok et frispark som Bruno Larsen headet i mål. VIF vant en fortjent seier og var to poeng foran Lyn da to serierunder gjenstod.
Avgjørende opphenting i 2. omgang
3. oktober:   I en kamp som skulle vise seg å bli avgjørende for seriemesterskapet lå VIF under 2-0 etter 48 minutter på Bislett stadion. Det var   Frigg som hadde sjokkert denne regntunge søndagen. Friggs andre mål kunne fått den store psykologiske betydning, men det var VIFs redusering like etter som liksom vendte bladet. Det var Bruno som gikk rett opp og la et høyt innlegg foran mål. Keeper løp ut men nådde ikke ballen, og da stod Leif Eriksen klar og satte pannebrasken til i tomt bur. Etter en ny stor Frigg-sjanse for Per Pettersen - som var helt alene med keeper - skjøt Per Knudsen fra langt hold. Ballen endret retning og keeper var utspilt. VIF hadde hentet opp Frigg i løpet av syv minutter. Etter 74 minutter scoret så   Svein O. Lauvsnes ett befriende mål på et langskudd. 3-2 ble sluttresultatet og alle hadde tro på VIF som fremdeles lå to poeng foran Lyn.
Avisene hadde følgende oppslag:
- Nå vinner Vålerengen mesterskapet
-   Knekkes ikke lenger i motgang
- VIF våknet og vant

I siste serierunde skulle Lyn møte sjette-plasserte Skeid hjemme. Lyn var storfavoritt etter vårmøtet da Lyn vant 5-1. VIF skulle til   femte-plasserte Steinkjer. Det så ut som om VIF måtte klare minst uavgjort på Gulbergaunet for å hale i land seriemesterskapet.

Fra Aftenposten
Vålerengen norsk seriemester for første gang

Spenning   og   dramatikk   i     Steinkjer   -
0-0   gav   Vålerengen   seriemesterskapet

  Fra Aftenpostens utsendte medarbeider   REIDAR A. FINNEVOLDEN   Steinkjer, 10. oktober.
  Dramatisk ble i hvert fall dagens seriekamp på Gulbergaunet hvor seriegullet skulle avgjøres.   Dramatisk
til siste minutt. Oppgjøret Steinkjer-Vålerengen endte målløst og dermed var det klart at Vålerengen endelig hadde gått helt til topps. Men det holdt hardt å berge det ene poenget. Leif Eriksen fikk nemlig skadet den ene foten i annen omgangs første minutter og han haltet omkring og kunne bare så vidt røre på seg. Dermed var det klart at Vålerengen med bare 10 friske mann fikk nok med å forsvare seg. Det tok imidlertid forbausende lang tid før Steinkjer for alvor kom med offensiven. Det varte faktisk vel 25 minutter av omgangen før det første skikkelige Steinkjer-skuddet kom. Men så var ikke de aller siste fem minutter av det spennende oppgjøret uten hendelser. Og det tok hardt på nervene til Vålerengen-entusiastene. Da det var 4 minutter igjen reddet Åge Sørensen et Steinkjer-skudd inne i feltet. Like efter måtte keeper Helge Sørlie gi corner. Da to minutter gjenstod kom Jan Forness med en kanon, men ballen strøk utenfor. Og så i aller siste minutt fikk Vålerengen corner som ble resultatløs. Dommer Johan Riset kunne gi sluttsignal. Vålerengen-nervene på høykant kunne dempes ned igjen. Gjestene fra Oslo lot gledesfølelsene over vunnet seriemesterskap få fritt spillerom.

  Noen stor avslutningskamp hadde det ikke vært. Men som sagt dramatisk. Ikke bare det at Vålerengen nærmest måtte unnvære en spiller i annen omgang. Da 13 minutter gjenstod av kampen, ble Steinkjers Øyvind Dahl utvist efter en stygg tackling mot Nils Eggen. Men at det var utvisningsgrunnlag er vi uenige i. Og Åge Sørensen måtte plastres i annen omgang, efter et stygt kutt like under det ene øyet. Det som ble vist av god fotball, var i første omgang, og da særlig de 20 første minuttene, med Vålerengen som toneangivende. Da var tempoet høyt, det ble spilt direkte på ballen, og det ble skapt chanser. Steinkjer-forsvaret var hardt ute å kjøre i denne tiden, og særlig ble den noe tunge centerhalfen Jens Rosenlund overspilt flere ganger. Vålerengen hadde i et hvert fall et par såkalte opplagte chanser. Ved den ene anledning stod Kjell Marcussen alene og skjøt over fra 8-10 meter. Så var det Leif Eriksen som ble spilt nydelig igjennom av Bruno Larsen, men skuddet gikk utenfor. I den siste halvdel av omgangen kom Steinkjer mer til hektene, og Olav Håkon Blengsli var frempå et par ganger, først med et skråskudd, og så med en heading, men begge ganger ble det avverget.  
  Annen omgang var ikke mer enn såvidt igang, før Leif Eriksen forstuet foten, og det var selvfølgelig veldig ergelig. Det gode spillet fra første omgang kom aldri igjen. Man skulle jo tro at Steinkjer skulle gå offensivt til verks med et klart overtak i banespill. Men det varte og det rakk. Da så endelig Forness kom med et par susere efter vel halvgått omgang, var også hjemmepublikummet med igjen. Det ble slitsomt for Vålerengen å stå imot mot slutten. Det ble mye sparking og lite spill. Men Helge Sørlie og hans kamerater klarte altså å holde buret rent, og nå var det   tross alt det som det gikk ut på. Steinkjers største chanse til scoring kom vel da 8 minutter gjenstod. Denne gangen var det Kjell Susegg som skjøt, og det skuddet var også riktig innstilt, men Sørlie knep ballen fint oppe under tverliggeren.
    Som man forstår, var dagens kamp temmelig uensartet, og det var de færreste av spillerne som holdt stilen hele kampen igjennom. Det måtte vel i tilfelle være Edgar Stakset som er i storform for tiden. Han ryddet opp, men enkelte av fremleggene var noe nonchalante. Ellers viste Oddmund Bjørge god innsats som høyre back, mens Jens Rosenlund ble for treg da det røynet på i første del av kampen. Roar Eidem var meget sterk på midtbanen,   og   hans   samspill   med Forness   gikk   mange   ganger   riktig bra. Øyvind Dahl var satt av til spes-iell   oppvarter for Einar Bruno Larsen, og han kom ganske bra fra den jobben. Det ble imidlertid for spedt fremme i angrepet med bare et par, tre mann. Hverken Blengsli eller Susegg kom liksom til sin rett.
  Vålerengen hadde altså valgt å sette Nils Eggen frem på ytre venstre. Men han ble selvfølgelig trukket ned da Leif Eriksen ble skadet, og Eggen gjorde nok best nytte for seg som forsvarer. Det var trist med Leif Eriksen og skaden, for i første omgang jobbet han virkelig fint, og hadde mye å gi. Ellers i løperrekken begynte Bruno Larsen fint, men gikk ”sur”. Per Knudsen fikk svært få løpeballer, og dermed kom heller ikke han til sin rett. Kjell Markussen var iherdig gjennom hele kampen, selv om han ikke lyktes like godt bestandig.
Det ble altså en slitsom kamp for Vålerengens forsvar. Her åpnet for øvrig høyre back, Arild Mathiesen i den helt store stilen, selv om han ikke fulgte helt den samme oppskriften kampen igjennom, så spørs det om han ikke nå er moden for representasjonslag. Også kapteinen, Torvald Larsen gjorde en god jobb, og ble nok veldig   sliten mot slutten. Helge Sørlie hadde ikke mange skuddene, men de som kom, ordnet han altså opp med.
  Dagens dommer var Johan Riseth, Namsos. Han syndet et par ganger mot formålsparagrafen, og vi er som
nevnt,   ikke enige   i   utvisningen   av Øyvind Dahl. Det var ca. 6 500 tilskuere i det kjølige høstværet.


Hos VIF-familien
    Steinkjer, 10.oktober.
  ”Vål´enggutt hei, Vål´eng-gutt hei, Vål´enggutt hei, hei, hei!”
  Det var like før taket i Vålerengens garderobe på Gullbergaunet løftet seg. Spillere og ledere felte gledestårer. Endelig hadde det lykkes også for Vålerengen   å gå   til     topps.
”Og detta har vi venta på så lenge, så lenge - - -”. Alle mann stemte i og så måtte basen Helmuth Steffens iføre seg Vålereng-drakten.
  - Det er iorden, sa   Helmuth, - hver og en spiller får beholde sin drakt som minne om seriegullet.
  Apropos Steffens. Han satt ved sidelinjen sammen med trener og reserver, men det var ikke gått så mange minuttene av annen omgang før plassen hans var tom.
- Jeg orka´ ikke sitte stille lenger, smiler han efterpå. - Jeg ble gående bak det ene målet, og du verden så sakte minuttene gikk.
- Men nu er jeg bare glad, kjempeglad. Vel var det vel ingen stor kamp av oss, men det holdt. Vi er imidlertid ikke ferdig med sesongen i og med denne kampen. Søndag skal vi til Bergen og spille mot Brann, vi håper å   få en treningskamp mot landslaget og vi skal møte Hearts i Messebycupen. Dette var en stor dag, og det er klart jeg gjerne vil være oppmann for dette gjenget også til neste år.
  Og han får sikkert ingen motkandidat!
  - Det var Vålerengen-familien som   ble seriemester, sier   lagets østerrikske trener Anton Ploderer. - Det er miljøet blant disse guttene som gjør at vi føler oss som en eneste stor familie. Det er ikke de store stjerner vi kan vise til, men et lag som spiller fotball. Dette er den lykkeligste dag i mitt ”fotballiv”. Nu reiser jeg tilbake til Østerrike i november, men 1. februar er jeg hos Vålerengen igjen og hos fotballfamilien.
- Det ble så alt for mye nerver med i denne kampen, sier Per Knudsen. - Det var liksom at nervøsiteten tappet kroppen for krefter. Du blir sliten av å løpe selv om du ikke hadde ballen engang. Jo det var en merkelig følelse.
  - Slik som kampen kom til å arte seg, ble det selvfølgelig et veldig slit mot slutten, sier lagkapteinen   Thorvald   Larsen.
- I og med at Leif Eriksen ble skadet, kom vi jo i underskudd med spillere.Det ble å kjempe og sparke og det holdt heldigvis.
  - Vi   burde avgjort kampen i det første kvarteret, sier Einar Bruno Larsen..   - Da fikk vi spillet til å gli og det burde minst være én scoring på de chansene. Endelig skulle også Vålerengen vinne et mesterskap, og det er likesom noe vi har drømt om i mange sesonger. Og jammen var det hyggelig å få oppleve det.
  - Visst er det kjempeartig, kommer det fra Arild Mathiesen, 24-åringen fra Åssiden i Drammen som har gjort Oslo-gutt av seg og som har hatt slik suksess i Vålerengen.


Dramatisk finale
Vålerengens første
Siste og avgjørende serierunde fikk et sterkt innslag av dramatikk og fikk ikke helt ut det forløp man hadde regnet med. Den store sensasjonen var at Møre-laget Hødd rykket opp i 1.divisjon efter at alle hadde regnet Rosenborg som nærmest bomsikker vinner av avdelingen. Men la oss ta tingene i riktig rekkefølge. Først og fremst er det grunn til å gratulere hovedstaden med ett nytt seriemesterskap. Denne gangen måtte det bli Vålerengen eller Lyn og når det ble Vålerengen vil sikkert alle slå fast at dette både var hyggelig og fortjent. Dette er den største triumf i Vålerengens historie og man kan gå ut fra at mange gratulasjoner vil strømme inn til både klubben og til oppmannen Helmuth Steffens. Det er nok ikke minst Steffens´ fortjeneste at VIF endelig nådde det målet klubben har strevet for i så mange år. Vålerengen var i seriefinalen mot Fredrikstad i 1949, men tapte begge kamper - henholdsvis 1-3 i Oslo og 0-3 i Fredrikstad.
  Vi kan tenke oss at mange av Vålerengens tilhengere under kampen Lyn-Skeid på Ullevål i går hadde nervene i helspinn, mens man ventet på det endelige resultat fra Steinkjer. Lyn hadde sikret seg   2-1 ledelse og siste melding fra Steinkjer lød på 0-0. Vålerengen kunne klare seg med uavgjort, men skulle Steinkjer score bare én eneste gang, var det ensbetydende med at mesterskapet gikk til Lyn. Men, endelig kom sluttresultatet: det ble 0-0 og dermed var Vålerengen mester. Dette var en dag som kommer til å skille seg ut med gullskrift i klubbens historie.

KAMPFAKTA; 18.serierunde:
STEINKJER - VIF   0-0   (0-0)
Kampsted: Gullbergaunet. 5.500 -   6.500   tilskuere. Dommer: Johan Riseth, Namsos.
VIF: Helge Sørli, Arild Mathisen, Åge Sørensen, Thorvald Larsen, Knut Presterud, Arne Jacobsen, Per Knudsen, Einar B. Larsen, Leif Eriksen, Kjell Marcussen, Nils A. Eggen.

Vi tar også med andre avisoverskrifter etter at seriemesterskapet var sikret.
-     VIF´s største dag hittill. Endelig - sa Tippen, Klemper´n og Murer´n     (Aftenposten Aften)
-     Åh - dette har vi ventet på så lenge   (Arbeiderbladet)
-     Konsentrasjon nøkkelen til VIF´s suksess
-     Han fikk lønn for 20 års strev: "Men den verste kampen jeg har vært med på", sa Helmut Steffens
      (Arbeiderbladet)
-     Helmuth Steffens jublet mest!   - Jeg fortsetter til issen er helt blank
-     Nils Eggen mest rutinert, men mange hockeymestere på VIF
-     Moderne defensivspill avgjorde 1. divisjon   (Dagbladet)
-     Vålerengen fikk Dagbladets Fair Play pokal også   (Dagbladet)

Følgende 12 spillere ble seriemestere: Helge Sørlie, Arild Mathisen,   Nils Arne Eggen, Arne Jacobsen, Knut Presterud, Thorvald Larsen, Per Knutsen, Einar Bruno Larsen, Leif Eriksen, Svein O. Lauvsnes, Åge Sørensen og Terje Hellerud.

For øvrig ble Arne Jakobsen kåret til årets midtbanespiller i VG.

Mesterskapet ble vunnet med 27 poeng, som var ny rekord.

TABELLEN 1965:
1.   Vålerengen 18 12   3   3 39-25 27
2.   Lyn 18 12   2   4 57-22 26
3.   Sarpsborg 18 10   3   5 32-24 23
4.   Steinkjer 18   9   3   6 27-21 21
5.   Fredrikstad 18   8   4   6 40.31 20
6.   Skeid 18   8   1   9 28-30 17
7.   Odd 18   7   2   9 30-35 16
8.   Frigg 18   5   5   8 22-30 15
9.   Viking 18   5   3 10 20-32 13
10. Sandefjord 18   0   2 16 12-57   2


Lille Petter´n burde fått medalje
Årets innhopper Per Skjerwen Olsen spilte bare 4 seriekamper, vesentlig på grunn av skader, men scoret 6 mål. Han nettet faktisk i samtlige matcher. "Lille-Petter´n" var en utpreget ener, en matchvinner. Han scoret tre mål mot Fredrikstad (alle med hodet), sørget for de avgjørende målene mot Viking borte og mot Sarpsborg på Bislett og var dessuten en viktig brikke i sin årsdebut - i 5-1 kampen mot Steinkjer. Han var derfor høyst delaktig i at VIF vant seriemesterskapet. Men med for få spilte kamper ble han ikke seriemester.

Mestere i to idrettsgrener
Einar Bruno Larsen, Terje Hellerud og Leif Eriksen ble mester i både ishockey og fotball. Bruno ble NM-seriemester i ishockey 6 ganger og i 1965 ble han seriemester i begge idrettene   (1960, 1962, 1963, 1965, 1967, 1973). Terje Hellerud ble NM-seriemester 2 ganger (1960, 1962) og Leif Eriksen en gang (1960). Det var en rekke personer som ble NM-seriemestere i ishockey på 60-tallet som også spilte på a-laget i fotball for Vålerenga.

Endelig hadde klubben vunnet noe i fotball, klubbhuset på Valle var ferdig og Helmuth Steffens ble valgt til klubbens femte æresmedlem.
Drømte om "the double"
Vålerengen hadde også en stund taket på NM-cupen og drømte om   "the double"   før kvartfinalen mot Frigg 12. september på Ullevaal. Bohemene kjempet godt og selv om Frigg ledet 1-0 ved pause kom VIF tilbake og scoret 20 minutter før full tid ved Svein O.Lauvsnes. Ekstraomganger måtte til før VIF måtte kaste inn håndkledet, 1-2.

Håp foran hjemmekampen
Etter at seriemesterskapet var klart gjenstod europacupkampene mot Hearts i Messebycupen. Etter et knepent 0-1 tap i Edinburgh så VIF sjansen til å avansere og reklamerte med Broken-Hearts før kampen.   Egil "Drillo" Olsen var igjen klar for VIF og nesten 15.000 hadde møtt opp på Bislett 27. oktober. Men Hearts scoret allerede etter 10 minutter og da det stod 0-2 ved pause var alt håp ute. 1-3 ble resultatet etter at Per Knudsen scoret etter 67 minutter. Overskriften i VG fokuserte mer på det økonomiske: Nå kan Vålerengen kalles "millionærene". Rekordinntekter på årets sesong.




1966 - Forventningene forsvant fort  

I 1966 forsvant Terje Hellerud mens Egil "Drillo" Olsen og Odd Syversen var klare for Vålerenga. Dette var de eneste store utskiftninger fra mesterstallen og stemningen var dermed spent før sesongstart. Men laget hadde utover sesongen mer enn nok med å forsvare toppserieplassen og havnet til slutt på en betryggende femteplass.

Men Vålerengen fikk en tøff start med tre tap på rad mot Skeid, Fredrikstad og Steinkjer.

"Lille Petter´n" i form og opp på bronseplass
Så slo "Lille-Petter´n" til på ny og scoret i fire av de påfølgende fem seriekampene som VIF vant. Og i   kampen mot Hødd, klarte VIF å vise 1965-tendenser ved å snu 0-1 til 3-1 i løpet av kampens siste kvarter.
Aftenposten beretter:   Så er Vålerengen for alvor med igjen og setter farve på norsk fotball, og det er så absolutt velkomment. I en dramatisk, spennende og ganske velspilt kamp på Høddvold i dag ble det seier 3-1. Jo, Vålerengen-laget er i fremgang - ingen tvil om det.   Etter en trygg 3-0-seier over Lyn som samlet nesten 11.000 tilskuere i åttende serierunde hadde VIF klatret opp på bronseplass. Men høyere kom de ikke.

Etter to strake tap sto sølvplasserte Fredrikstad som motstander på Bislett i 11. serierunde. Alle fryktet et nytt stortap etter vårens 0-3-i bagasjen. Banens beste spiller "Lille-Petter´n" ville imidlertid noe annet og laget show i lekegrinda med sine tre scoringer og 3-0 ble resultatet.
Stabiliteten fra i fjor var borte for i neste kamp tapte de 0-3 mot Frigg.

Drillo Olsen slo til
Vålerengen lå på 6. plass før 15. serierunde mot Lisleby borte lørdag 24. september. Det var en slags jubileumsdag med Åge Sørensens 150. og Thorvald Larsens 50. seriekamp og de to fikk   hyldest og gaver av formann Ellef Kyvåg. Det viktigste var imidlertid å vinne kampen for å få nedrykksspøkelse på lang avstand.
Etter en tam 1. omgang var stillingen fremdeles 0-0. Så skulle "Drillo" vise seg frem. Arbeiderbladet beskriver han detaljert; Egil Olsen er en fargerik spiller, og slik som han spilte mot Lisleby skapte han også både hele oppløp og noen sjanser som kunne gitt mål. Han er jo en ballsjonglør og dribler, og når det står i effektivitetens tjeneste som i visse perioder i annen omgang, da må en si at en får gå langt for å finne maken. I denne perioden kom også Vålerengens seiersmål. Per Knudsen var mannen bak det avgjørende målet   20 minutter ut i omgangen. Dagen endte godt og VIF var aldri nær nedrykkstriden senere i sesongen. 1-0.

Ny opphenting
I siste serierunde mot Sarpsborg hjemme skulle VIF på ny bekrefte sin opphentingsstyrke. Sarpsborg ledet 2-0 til det stod igjen drøyt 30 minutter på Bislett. Så slo Bruno Larsen og Odd Syversen til og stillingen var 2-2 i løpet av en to minutters periode. Ti minutter før slutt ga Åge Sørensen ballen til Bruno Larsen som ekspederte den videre i mål. Fra 0-2 til 3-2 var nok et bevis på at Bohemene kunne hvis de ville. 9 seire en uavgjort og åtte tap ble en femteplass midt på tabellen i 1966.
NM- og Europacup
I cupen kom laget nok engang til kvartfinale, men der ble Fredrikstad for sterke og VIF ble sendt hjem med 0-3 i bagasjen.
VIF spilte i serievinnercupen og møtte Linfield fra Nord-Irland. Allerede i første kamp på Bislett var løpet kjørt. 1-4 ved pause ble også sluttresultatet etter svært ineffektivt spill. I returkampen 8. november oppnådde VIF   hederlige 1-1 etter at Thorvald Larsen utlignet 8 minutter før slutt.



1967 - Semifinale og ny femteplass

I motsetning til året før begynte 1967-sesongen svært bra, men det endte til slutt midt på tabellen.

Nye av året var Yngve Andersen, Per Egill Bjørnsen og Leif Syversen.   Etter fem serierunder lå VIF på andreplass uten tap og bare ett poeng bak Rosenborg som skulle bli seriemester dette året. Men så begynte de ustabile bohemtendensene.
Etter 1-4 tap mot Skeid da det gjenstod fem serierunder, skjerpet gutta seg og vant over Lyn (4-2), Fredrikstad (3-2) og Strømsgodset (2-0). Laget lå nå på fjerdeplass bare ett poeng bak sølvet. Men med stortap 0-4 borte mot serieleder Rosenborg så det verre ut.
Spilte om bronse
VIF kunne i heldigste fall   kapre bronsemedaljen i siste serierunde mot Frigg. Denne kampen var også et farvel med mange gamle bohemspillere og VIF stod nå foran et generasjonsskifte. Det ble proklamert før kampen at dette var den siste matchen for Arne Jakobsen, Per Knudsen og Åge Sørensen. Samtidig telte Leif Eriksen på knappene. Men det skulle vise seg at Åge Sørensen og Leif Eriksen tok en sesong til. Kampen vant Frigg fortjent 2-1 og Leif Eriksen scoret sesongen siste mål ved å redusere i det 69 minutt.
Dermed ble det nok en gang en 5. plass midt på tabellen etter syv seire, fire uavgjorte og syv tap.

Ny semifinale
I 1967 ble det ny   semifinale i cupen. Vålerenga var nå i sin fjerde semifinale, skulle det nå endelig lykkes å komme til finalen?   Lyn var motstander, Vålerengen hadde slått de 4-2 og 2-0 i serien, men det ble dessverre tap med 0-4.

Fra Aftenposten:
Lyn både fikk og skapte chanser og vant hele 4-0 over Vålerengen
Vålerengen holdt den optimistiske tonen helt til semifinalen begynte på Ullevaal stadion i går. Vi fikk høre at VIF´s juniorlag var nådd frem til NM-semifinale og at guttelaget var blitt Oslomester. Nu skulle altså Lyn til pers og Vålerengen til sin første cupfinale! Optimistmen holdt seg enda en stund, men efter 17 minutter ledet Lyn 2-0. Det var 2-0 også ved pause, men bladet kunne jo snu seg - eller Vålerengen kunne snu det. Det var ikke helt bort i natten å håpe på noe i den retning. Men det ble bare skuffelse, ned som en skinnfell. Lyn vant hele 4-0. VIF-tilhengerne hadde grunn til å snakke om uflaks og tre heldige Lyn-goaler, men 4-0 var ikke til å rokke. Det var synd på Vålerengen i går. Laget hadde nok mangler på forskjellig vis, men først og fremst manglet flaksen. Det var VIF-guttene som hadde ballen mest og chansene kom på løpende bånd, men målene kom den andre veien. Nu hører det jo med å score på chansene, så noe hvis, dersom og såfremt fører ikke langt. Det var 13 847 tilskuere og fint spillevær. Virkelig stemning ville det blitt hvis Vålerengen hadde redusert da Lyn ledet 2-0, men den gang ei!  

1/10 1967 Semifinale:
Vålerengen - Lyn 0 - 4 (0 - 2)
Ullevaal stadion. Tilskuere: 13.847. Dommer: Henry Øberg, Falk
Mål: 10.min. 0 - 1 Harald Berg, 17.min. 0 - 2 Knut Berg, 73.min. 0 - 3 Knut Berg, 75.min. 0 - 4 Harald Berg.
VIF: Helge Sørlie, Per Egil Bjørnsen, Arild Mathisen, Thorvald Larsen, Leif Syversen, Odd Syversen, Leif Eriksen,   Yngve Andersen,   Einar Bruno Larsen, Egil Olsen, Åge Sørensen.

Juniorene reddet litt av sesongen da de vant NM for juniorer   ved å slå M/S i finalen.

1968 - Generasjonsskifte ga nedrykk

En miks av gamle helter og nye juniorer var dessverre ikke nok til å kunne unngå nedrykk, selv om VIF begynte sesongen bra.

Etter fem serierunder lå de godt forankret på femteplass, selv om VIF bare stod med en seier i åpningskampen mot Frigg. Det avgjørende målet laget Frigg selv på selvmål tjue minutter før slutt. Etter tre uavgjorte kamper mot Sarpsborg, Brann og Strømsgodset raknet det fullstendig.

Total kollaps
På de siste 13 kampene tapte VIF ti av oppgjørene. I siste halvdel av serien hadde gutta en periode med seks tap på rad. De tok bare tre poeng med seier over bunnlaget Frigg og uavgjort mot svake Fredrikstad.

17. juni møtte det opp hele 13.100 tilskuere på Bislett og mange av dem var trøndere som skulle heie Rosenborg frem til seriemesterskap. Det ble sølv. Selv om VIF ledet 2-1 ved halvtid etter en glimrende fem minutters periode av Harry Karlsen som scoret begge målene, snudde trønderne kampen og vant 3-2.

Siste seier i juli
Siste serieseier kom 30.juli i 10. serierunde mot bunnlaget Frigg, da Harry Karlsen og Leif Eriksen avgjorde kampen i løpet av en fem minutters periode i 1. omgang.   På de siste åtte kampene skulle det bli bare ett poeng.

Definitivt slutt
I nest siste serierunde   ble det definitivt avgjort da gutta møtte Fredrikstad hjemme. I en elendig kamp ble det tent et håp da Leif Syversen tuppet inn ballen tre minutter før pause. Men bare ett minutt før full tid utlignet Per
"Snæbbus" Kristoffersen og VIF var klar for nedrykk etter ni år i toppdivisjonen.

Ivers rekord, dessverre
Og i siste serierunde mot serievinner Rosenborg borte satte Ivers rekord med seks scoringer i en toppseriekamp mot sitt fremtidige lag og 2-7 ble sesongens største tap.

VIF endte   sist   med tre seire, bare 10 poeng og en målforskjell på 18-38!   Klubben vant igjen NM for juniorer med seire over Lyn, så her var det heldigvis mye å bygge videre på.

I NM-cupen spilte VIF seg til en kvartfinale etter å ha slått Ham-Kam på Hamar. Gutta ledet 4-0 allerede etter   13 minutter og stoppet ikke før det lå syv baller bak keeper. Yngve Andersen scoret 3 mål i løpet av 20 minutter før pause da VIF vant 7-0. I kvartfinalen tapte VIF knepent 1-2 for Mjøndalen da Yngve Andersen scoret på nytt.

VIF vant på ny juniorfinalen, denne gangen 2-0 over Lyn.

DE TUNGE ÅRENE 1969-1972

Vålerengas seriemesterskap i 1965 og gode juniorlag kunne ikke hindre at det gikk mot magrere år, med nedrykking til både 2.divisjon i 1968 og helt ned til 3. divisjon i 1970. Så langt nede hadde aldri klubben vært, og dette året hadde Vålerenga for første gang Voldsløkka som hjemmebane. Vålerenga slet både sportlig og økonomisk.



1969 - Nær opprykk

I 1969 holdt VIF å rykke direkte opp igjen, men full stopp i september gjorde at laget   endte på andreplass.

På de ni første av seriens 14 kamper avga Vålerenga bare ett poeng og var i toppen fra første match. Så i 10. serierunde kom nedturen. VIF møtte bunnlaget Vigør på Bislett og tapte 0-1 ovenfor årets rekordpublikum, 3.700.
I neste kamp da fire seriekamper gjenstod og VIF fortsatt tronet øverst på tabellen, skulle laget møte utfordrer Pors i Porsgrunn. Og kampen begynte programmessig med 1-0   etter kvarteret ved toppscorer Harry Karlsen (11 mål). Men gamle Sørlie måtte kapitulere to ganger i 2. omgang. Dermed måtte VIF vinne neste kamp for å beholde ledelsen. Nytt tap på Bislett over Bryne, 0-1, gjorde at håpet forsvant selv om Eik ble banket 6-1 i neste kamp.
Med tap også mot Haugar (0-2) i siste serierunde, rykket Pors opp med tre poengs margin til VIF på andreplass. Og VIF kom bare til andre runde i cupen da de tapte 1-2 mot Greåker.




1970 - Vålerengas svarteste år

1970 var og er Vålerenga Fotball sitt svakeste år gjennom tidene da bare "Bonden" Sørlie var igjen fra mesterlaget fra 1965. Laget var i bånn fra første stund.

Bondens arvtager Arild Blomfeldt debuterte 16. mai i tredje serierunde mot Lyn borte. Han kom fra 5. divisjonslaget Abildsø, og måtte se en ball bak seg i debutkampen. 0-1 ovenfor 2.600 tilskuere.
Faktisk lå VIF på bunnplass fra og med fjerde serierunde og ut sesongen.

Tap i skjebnekamp
20. september skulle de møte Steinkjer borte i skjebnekamp. Vi sakser fra Aftenposten: Steinkjer vant som ventet over Vålerengen i oppgjøret søndag. Sluttsifrene ble 3-1. Steinkjer har sikret seg 2.plass på tabellen, mens Vålerengen med dette tapet allerede har ett ben i 3. divisjon.
Selv om VIF vant 4-1 mot Drafn og 2-2 borte mot Raufoss i siste serierunde ble de ubønnhørlig sist. Terje Olsen scoret   målene for VIF foran 199 tilskuere på Raufoss. Laget vant bare to kamper denne sesongen, begge på hjemmebane mot Eik (2-1) og Drafn.


Trener Haakon Windingstad måtte dermed konstantere at han hadde fulgt VIF fra 1. til 3. divisjon på tre år. Og som om det ikke skulle være nok; VIF røyk 0-2 mot Ready i første runde i cupen.




1971 - Fadesen ble rettet   opp

Vålerengen skulle spille mot lag som Nordre Trysil, Ullensaker/Kisa og Brumunddal i 3. divisjon Østland/Nordre . Men laget beholdt hele tiden grepet på sitt tallrike og entusiastiske publikum og rykket opp uten problemer.

Leif Eriksen gjorde comeback og tok samtidig over trenervervet i 1971. Fadesen skulle rettes opp umiddelbart selv om det var lite penger i kassen. Ny hjemmebane ble Voldsløkka matchbane. Og ny mann var bla. midtbanespilleren Trond Hoftvedt som hjemkom fra proffspill USA (Clippers), og som tidligere hadde spilt for Frigg i toppserien. VIF gikk opp på førsteplass etter tredje serierunde og beholdt plassen sesongen ut. Først i 12. serierunde gikk gutta på ett tap mot Strømmen.
3.000 så toppoppgjør
Hele tre tusen tilskuere så oppgjøret mot Ready hjemme på innleide Ullevaal i 10. serierunde. Det stod 1-1 ved pause etter at Yngve Andersen hadde scoret for VIF. Stillingen holdt seg til det gjenstod bare fire minutter. Da var Yngve Andersen frempå igjen og VIF kunne puste lettet ut.
På 18 kamper ble det 12 seire, tre uavgjort og tre tap og klart opprykk.

Som en kuriositet tar vi med et intervju med keeper Blomma i Østlendingen i 1971 etter bortekamp mot Brumunddal 16.mai:
Penger er nøkkelen til VIF-suksess
- Vi regner med å vinne det som er i år, sa VIF-keeperen Arild Blomfeldt etter kampen på Sveum søndag. Dessuten blir vi honorert med hundre kroner for hver seier, og det inspirerer nok litt ekstra. Jeg tror ikke vi ville klare opprykk igjen om det ikke var penger med i spillet.
- Er årets VIF-lag sterkere i år enn i fjor? - Å ja. Vi har jo fått tilbake Leif Syversen fra Skeid og Leif Eriksen fra Eidsvold Turn, samt Per Edgar Larsen fra Sagene, så det er nok en del bedre i år.
- Hadde du ventet større motstand fra Brumunddal? - Vi så kampen mot Ready sist helg, og etter den så hadde vi ikke ventet oss særlig hard motstand.  
Kumøkk på banen
I Østlendingen fortelles det om fersk kumøkk da VIF besøkte Trysil 18.september:
..Det ble 1-1 etter at det hadde vært 0-0 ved pause. Og 10 minutter av andre omgang hadde Nordre Trysil også ledelsen i dette innsatsfylte møte……. Det spørs vel om ikke VIF-keeperen Arild Blomfeldt var langt mer ærlig da han etter kampen innrømmet at de hadde tatt for lett på oppgaven, og at en del fleip i garderoben gjorde sitt til at laget kanskje ikke tok oppgaven alvorlig nok. Før kampen var nemlig Oslo-laget vitne til at banen ble rensket for fersk kumøkk, og det hadde man altså merket seg på VIF-hold. Om ku-tråkkinga hadde skyld i at banen var så vidt hard og vanskelig , vil vi ikke påstå, men det kom tydelig fram allerede i løpet av kampens aller første minutter, at det var en vanskelig sprett på ballen. Dette passet nok kanskje VIF minst.  

Sensasjon i cupen
Vålerenga trengte omkamper både mot Kongsvinger i 1. runde og mot Stabæk i 2. runde før de ble satt opp mot 1. divisjonslaget Brann i runden etter. 25. juli hadde VIF leiet Ullevaal for anledningen og det tok laget godt vare på. I løpet av en syv minutters periode i første omgang   nettet Yngve Andersen og Per Edgar Larsen slik at Vålerenga kunne gå til pause med 2-0. Brann klarte aldri å komme tilbake og Terje Olsen la like godt på til 3-0 åtte minutter før slutt, og 2.200 tilskuere kunne gå fornøyd hjem. VIF var imidlertid sjanseløse borte mot nok et topplag, Sarpsborg i fjerde runde og tapte 0-4.

Terje Olsen som debuterte for Vålerenga i 1968 som 17-åring er den siste 3.divisjonsspilleren som har spilt på det norske A-landslaget i fotball.  



1972 - Holdt på å gå ned igjen

Foran sesongen var optimismen stor etter et vellykket treningsopphold i London på vårparten. Men Vålerenga måtte kjempe i den andre enden av tabellen og endte på plassen før nedrykk.

Leif Eriksen fortsatte som trener, men hadde lagt opp som spiller. VIF begynte lovende og stod uten tap etter fem serierunder. Men så ble det fullstendig måltørke. Laget spilte seks matcher på rad uten å nette og tapte hele fem av dem. Det bedret seg litt på slutten og VIF reddet seg inn til en åttendeplass av ti lag. Yngve Andersen ble toppscorer med bare fire mål. Og i cupen tapte vi 1-2 mot Lillestrøm i 2. runde.

I   tredje serierunde, 16. mai skulle vi møte Frigg som rykket opp dette året.   Fra Dagbladet:
Frigg til topps. Men Vålerengen ikke noe dårligere enn lederlaget
0-0 var det ingenting å si på. Lagene hadde en omgang hver, men det er helt klart at den usikre dommeren snøt Frigg for et straffespark etter en halv times spill. På den annen side var Vålerengens Yngve Andersen neppe offside da han scoret etter ti minutter i annen omgang. VIF har fire poeng og var på Bislett ikke noe svakere enn lederlaget. Dessuten hadde laget banens beste spiller i midtstopper og veteranen Leif Syversen. Han fikk Egil "Drillo" Olsen nærmest til å se ut som en nybegynner.

Mot Clausenengen i siste hjemmematch møtte det opp bare 345 tilskuere på Bislett. Arne Haslie og Terje Olsen scoret etter pause og trygget plassen 1. oktober. 2-0.


MOT LYSERE TIDER 1973-1976

1973 - Jubileum og opprykk

I jubileumsåret (60 år)   skulle det endelig lykkes. VIF lå på andreplass gjennom nesten hele sesongen og var dermed klar for kvalifiseringsspill til 1. divisjon som endte i opprykk.

Det begynte imidlertid ikke så bra. VIF innledet mot Pors og Sandefjord som skulle vise seg å bli blant bunnlagene. 0-0 i premiéren på Bislett mot Pors og 1-4 tap mot   Sandefjord, lovet ikke godt. VIF lå dermed tredje sist, men så skulle det også snu totalt. Laget vant sine fem neste kamper og scoret 18 mål.  

Storseier i toppoppgjør
Toppkampen 11. juni bør nevnes.   VIF skulle ta i mot serieleder Sarpsborg på Bislett og vinneren   ville toppe tabellen. Over 10.000 tilskuere overvar årets kamp hvor VIF lekte med motstanderen. Trond Hoftvedt og Even Pellerud stod for VIF´s mål i første omgang, da stillingen var 2-1 ved pause. I løpet av en fire minutters periode i 2. omgang ble kampen definitivt avgjort. Jan Willy Bjørke og VIF´s toppscorer Yngve Andersen la på til 4-1 som ble sluttresultatet.
I nest siste serierunde møtte VIF Odd som truet oss. Gutta var i storslag og Terje "Gubben" Gulbrandsen avgjorde det hele med sine to mål, før Terje Olsen puttet på det siste. 3-0. VIF var definitivt klar for kvalifiseringsspill.
Greit hjemme, hardt på Jæren
VIF stod nå ovenfor to vanskelige kvalifiseringskamper mot Mjølner hjemme og Bryne borte. Hjemmekampen gikk 10. oktober på Bislett foran 4.000 tilskuere. VIF vant en fortjent seier 2-0 etter scoringer av Terje Gulbrandsen som nikket inn i det 29. minutt og Yngve Andersen som skjøt i det 62. minutt.
17. oktober skulle skjebnekampen stå på Jæren med 2.500 tilskuere som hutret seg gjennom to råkalde omganger. Rammen rundt kampen kunne ikke vært verre. Sneen lavet ned gjennom hele kampen og skjulte alle groper og søledammer på en allerede på forhånd tung   stadion.   Spillerne skled, løp, falt, sparket og hoppet. I det tiende minutt kom avgjørelsen. Yngve Andersen headet videre et langt innkast fra Jan Willy Bjørke over den fremadstormende keeper og inn i målet. Ballen var ca. en meter over streken før en Bryne-forsvarer sparket den ut igjen, men goalen ble registrert av kampens dommer, men for sikkerhets skyld dundret Terje Olsen den inn i nettet en gang til.   VIF klarte å hale inn seieren 1-0 og var endelig klar for toppserien. 15 supportere tok turen til Bryne og selv om forholdene var ufyselige var det nok ingen som angret.
Aftenposten hadde følgende overskrifter:
- Vålerengen til toppserien - Bryne slått 1-0 i sneføyke
- Vår viktigste match på 40 år
- Noe av det verste - og morsomste

Yngve Andersen ble toppscorer for Vålerenga med 20 mål i serie-, kval.kamper og NM-cup.

Og blant de glade spillerne som klarte det var det gutter som Trond Hoftvedt, Rune Hansen, Even Pellerud, Terje Guldbrandsen, Terje Olsen og Yngve Andersen.
I god tradisjon gikk VIF tidlig ut av cupen, denne gangen i tredje runde mot Os.




1974 - Sterk toppseriedebut med bronse

Dette året overrasket nykommerne med bronse i serien, etter Viking og Molde.   Stig Mathisen, Terje Skogli, Tom Petter Hyving og Kjell Eriksen var nye foran sesongstarten. Men det var de to veteranene Terje Gulbrandsen og Trond Hodtvedt som trakk mye av lasset. Laget innledet serien svakt og lå på nedrykksplass, da omslaget kom 3. juni på Bislett stadion. Etter 4-0 seieren over Skeid spilte VIF ti seriekamper på rad uten tap. Og Vålerenga lå faktisk an til gull før den nest siste seriekampen.

Svak start
Før kampen mot Skeid i syvende serierunde hadde VIF bare vunnet mot svake Sarpsborg og stod med tre poeng etter 1-1 mot bunnlaget Raufoss hjemme.
Skeid kom helt bort i VIF`s lekegrind
VIF fikk fort kampen inn i sitt spor, ikke minst takket være to heldige scoringer til å begynne med. Terje Olsen satte inn den første etter at han selv hadde tatt en corner, og Yngve Andersen fikk ikke bedre treff enn at ballen gikk tilbake til Terje. Fra skrå vinkel smelte han til, og ballen småspratt inn i hjørnet. Terje Gulbrandsen fulgte opp med et skudd, fra skrå vinkel det også, men der burde keeper Per Egil Nygård vært ute med en arm. Den tredje skal han helt og holdent fritas for. Trond Hoftvedt dro til fra 17 meter og ballen skrudde inn helt oppe i vinkelen. Da applauderte også det skotske landslaget på pressetribunen.
Etter pause slo VIF bevist av på farten, men var aldri i fare. Den fjerde goalen kom på straffespark ved Yngve Andersen etter at Georg Hammer hadde slått ut en ball som Andersen headet mot hjørnet. Det var vilje og tæl i VIF-laget denne juni kvelden, og det klarte å få frem alle Skeids feil. Even Pellerud var satt som fremskutt spiller på høyresiden, og han skal ha ros for at han holdt plassen hele kampen igjennom. Riktignok byttet han med Terje Olsen innimellom, men de var begge disponible langs sidelinjen. Skal man komme noen vei på Bislett må man ha folk som skaper bredde i angrepet. Det hadde ikke Skeid , men er det noen nyhet?
Hoftvedt er nevnt, og Terje Gulbrandsen ga ham støtte på midtbanen både titt og ofte. I de bakre rekker var Arild Blomfeldt bomsikker i goalen, og Arne Haslie viste bedre form enn på lenge. Rune Hansen åpnet meget svakt, men etter pause var han seg selv igjen. Det som gjorde utslaget var at hele laget kjempet, -og nr. 8, Hoftvedt.
Norge skulle spille landskamp mot Skottland noen dager etter, så på Bisletts tribuner satt Denis Law, Billy Bremner og de andre skotske stjernene og var kjempe imponerte over Vålerenga.
”Jeg syntes norsk fotball har gått framover siden jeg var her og spilte mot Strømsgodset” mente Skottlands Leeds-spiller Billy Bremner etter   kampen.”Den blå åtteren var sannelig god”.  
Hvis ikke en spiller som Trond Hoftvedt som i denne kampen til de grader dominerte banen , spilte på landslaget, hvor gode var det norske landslaget da? Men Norge tapte 1-2, landslaget tapte for øvrig fem og vant bare en landskamp dette året.
Straffe avgjorde
I neste serierunde skulle vi møte Mjøndalen borte. Et klart straffespark fem minutter før full tid ble avgjørende. Trond Hoftvedt skjøt uttagbart og VIF vant 2-1. Seieren var helt fortjent etter at laget hadde hatt store målsjanser som ikke gikk inn. De første 20 minuttene dominerte Vålerenga stort, da bla. Yngve Andersen headet i tverrliggeren. VIF tok ledelsen etter 25 minutter da Yngve Andersen headet ned til Even Pellerud, videre til Finn Hagelund som scoret.   Midtveis i 2. omgang utlignet Mjøndalen på nok en heading etter at de hadde tatt over spillet. 1.300 tilskuere så til slutt at VIF rodde inn seieren og ble liggende på niendeplass.

Reddet poenget
Neste kamp gikk mot Molde borte og igjen kom VIF sterkt på slutten. Men alle trodde nok at Molde hadde sikret seg begge poengene da Odd Berg   headet inn 1-0 ti minutter før slutt. Fem minutter senere fikk VIF corner og Arne Haslie kunne utligne fra kloss hold. VIF leverte bedre og mer fantasifull fotball enn hjemmelaget skrev NTB etter kampen og kåret backen Rune Hansen som VIFs beste, men også Trond Hoftvedt utmerket seg med nøyaktig pasningsspill. 1-1.

I de neste to serierundene spilte VIF uavgjort mot Viking på Bislett   ovenfor 8.000 tilskuere og vant borte mot Ham-Kam 3-1. Yngve Andersen (2) og Trond Hoftvedt stod bak målene og Vålerenga lå på 7. plass etter halvspilt serie.
Sterk høstsesong
I første høstkamp fortsatte den gode trenden og Strømsgodset ble måkt av banen med 4-1 i "lekegrinda". Etter 1-1 ved pause tok VIF styringa og satte inn tre mål i løpet av ti minutter i 2. omgang. Dagens helt ble innbytter og   debutant   Dag Olavson som kom inn etter halvtimen av 1. omgang. I løpet av tre minutter satte han inn to mål og fikk en pangstart i Vålerenga med en syver på VG-børsen. Kampen samlet nesten 8.000 tilskuere.

VIF vant bare 1-0 over nedrykkskandidat Sarpsborg borte i neste kamp. Men Vålerenga hadde mange opplagte sjanser og lekte med motstanderen. Målet kom etter bare ni minutter. Trond Hoftvedt tok et godt frispark som havnet etter beregningen hos Yngve Andersen og fra ham gikk ballen til Terje Gulbrandsen, og videre i nettet. Det meste av spillet og leken fra VIF foregikk på midtbanen og der var "Gubben" konge og banens beste spiller.

Vinner på dårlige dager
VIF møtte nå sterke Brann borte og holdt dem til 0-0 før neste kamp på Bislett gikk mot Start. Selv på en dårlig dag for laget vant de 2-1 etter å ligget under 0-1 ved pause.   Utligningen i det 54. minutt skjedde ved at Dag Olavson gikk frekt og freidig over halve banen og ned mot dødlinjen. Pasningen bakover tok Terje Olsen på direkten, og traff helt inne ved stolpen. 23 minutter var gått da VIF sikret seieren ved straffespark som Yngve Andersen satte inn. Terje Olsen ble klart lagt ned, og det var ingen tvil.

Mål etter 20 sekunder
I neste runde mot bunnlaget Raufoss scoret VIF allerede etter 20 sekunder og dermed var i grunnen kampen avgjort på Raufoss.   Det var Terje Gulbrandsen som skjøt til venstre for keeper, men Svein Grøndalen forsøkte å stoppe den, var uheldig og sleivet den i nettet. 2-0 kom i 2. omgang da Dag Olavson stod udekket og skjøt i goalen. Ingen stor underholdning men Trond Hoftvedt gjorde mye småfikst på banen.

VIF hadde nå spilt 10 kamper uten tap og hadde rykket opp på fjerde plass.

Glipp
Laget skulle møte 8. plasserte Rosenborg hjemme i "lekegrinda" og alt lå til rette for å ta steget opp i medaljestriden. Men et elendig Vålerengalag hvor bare Rune Hansen spilte til godkjent ble utspilt av RBK og tapte 0-5. Etter 0-1 ved pause scoret Rosenborg fire mål i løpet av 18 minutter da Odd Iversen avsluttet scoringsballet.
Kom tilbake
Det skulle fort vise seg at forrige kamp bare var et uhell. I neste kamp mot Skeid var laget tilbake i slag og ledet allerede etter fem minutter ved nykommer Dag Olavson. Da Terje Olsen økte til 2-0 i 2. omgang var seieren klar.

Fire runder gjenstod da Mjøndalen ble slått i en svak kamp på Bislett. Terje Olsen avgjorde fortjent da snaue kvarteret gjenstod i en stor kamp for Trond Hoftvedt som var banens beste. Nå var VIF kommet opp på fjerde plass igjen.
Thriller mot serielederen
VIF og Bislett kunne invitere til storkamp mot serieleder Molde 29. september. Ny publikumsrekord ble også satt for året   med 10.700 tilskuere til stede. Og ny suksess ble det for unge Dag Olavson som scoret seiersmålet tre minutter før slutt. For ikke å snakke om suksess for Vålerenga som på ny var rykket opp som medaljekandidat, ja, med sjanse til gull. Molde klarte å innhente VIF både på 2-1 og 3-2, men sprakk på forsvarstabber. Moldes Jan Fuglset var med på å lage en toppmatch, men Vålerengas Stig Mathisen, Trond Hoftvedt og Rune Hansen var enda bedre! 4-3 i en thriller i lekegrinda.
Målene kom slik: 11. min.1-0 Dag Olavson, 22.min. 1-1 Jan Fuglset, 34.min. 1-2 Harry Hestad, 50.min. 2-2 Yngve Andersen, 55.min. 3-2 selvmål (Sekkeseter), 82.min. 3-3 Jan Fuglset, 87.min. 4-3 Dag Olavson.

Gullsjansen forsvant
Foran neste kamp som var den nest siste,   lå VIF bare to poeng bak serieleder Viking som nå skulle besøkes i nok en toppmatch. 21 minutter viste stadionuret da Inge Valen fikk ballen. VIF-forsvaret gikk til side som teppet på kino og fra 15 meters hold fyrte Inge løs, og ballen satt klistret nede i Arild Blomfeldts venstre hjørne. Gavepakke til Viking. Men VIF kom sterkt tilbake i 1. omgang. Yngve Andersen skulle hatt straffe og da bare minuttet gjenstod havnet et Hoftvedt-frispark på hodet til Yngve, men ballen gikk løst til side for mål.
Så seks minutter ut i 2. omgang fikk Yngve Andersen gå alene med ballen 40 meter over Vikings banehalvdel. På vei mot mål ble Reidar Goa lurt av et par ganger, og fra 11,5 meter satte Yngve ballen i venstre hjørne, 1-1. Kvarteret før slutt kom avgjørelsen. Et frispark ble tatt av Viking. Inne i VIFs målområde var det tynt befolket og Olav Nilsen   kunne score. Oppsummeringen var grei; VIF blottet seg to ganger og gullsjansen var borte.

Bronsekampen
Før siste serierunde lå vi på 5.plass og skulle møte Ham-Kam som kjempet mot nedrykk. Vi hadde fremdeles sjansen til en bronsemedalje.
Dag Olavson avgjorde kampen i løpet av to minutter i 1. omgang. Først ved at Dag fikk med seg ballen og dermed klar bane   mot keeper som var eneste motstand foran nettet. Denne scoringen skapte kanskje litt virvar i forsvaret hos Ham-Kam. Det gikk i allefall bare et minutt før Dag fikk en ny sjanse, også denne gangen fra en pasning fra Terje Gulbrandsen. Spilerommet ble like fritt som på den første scoringen og 2-0 var i boks.

Fra VG:
Tidenes sterkeste nykommere

Molde og Vålerengen nykomlinger i årets serie - kan ikke klage. De gikk rett fra 2. div. til gullstrid og fikk sølv og bronse. Men helgen brakte både sorg og glede for tidenes beste nykomlinger i toppserien. For ingen har gått rett fra 2. div. til både sølv og bronse.

HOFTVEDT   får straff neste år!

BISLETT - (Vålerengen - Hamarkam. 2 - 1) - Vålerengens midtbanestrateg, Trond Hoftvedt, 33, sikret seg sesongens femte gule kort, da han applauderte for en dommeravgjørelse i går. Og VIF-spillerens reaksjon resulterer i en skarp reaksjon fra Norges Fotballforbund.
Vålerengen spilte bedre en Ham-Kam (uten Stein Karlsen og Tom Jacobsen), men vant først og fremst på målflaksen. ”Kamma” hadde to skudd i treverket på stillingen 0-0, like før Bjørnestad lukket øynene for Olavssons forseelse som endte i belønning. Bronsemedaljen betyr UEFA-cup spill for Vålerengen neste sesong, og en slik oppmuntring skjerper viljen i laget ytterligere. Tomålscorer Dag Olavsson vil vel også utvikle seg i riktig retning.  

Fra Aftenposten:
…. Vi gjentar at VIFs seier var fortjent. Banens mest markerte spiller var Trond Hoftvedt, som leverte et fremragende spill på midtbanen. Det var først og fremst hans crossballer til vingene som skapte de store chansene. Hans ballfordeling og alltid perfekte pasninger var som regel opptakten til 5-trekks angrepene som det ble mange av. VIF tok alt i alt et hyggelig sesongfarvel med sitt publikum. Arild Blomfeldt spilte godt i mål, Rune Hansen var beste back, og på midtbanen fikk Trond Hoftvedt god støtte av Terje Gulbrandsen. Det var stadig den rette driv over angrepet som likevel ikke ble avsluttet i samme effektive stilen. Dag Olavson er blitt litt av en goalgetter, men både Yngve Andersen og Terje Olsen er likevel av dem som gir mer.

VG-BØRSEN
¸   13/10-74:
VÅLERENGEN- HAM-KAM       2 - 1           (2 - 0)
Bislett stadion. Tilskuere: 4.029. Dommer: Reidar Bjørnestad, Sandviken 3 p.
Scoringer: 37.min VIF 1-0 Dag Olavson, 38.min. VIF 2-0 Dag Olavson, 60.min. H-K 1-2 Bjørn Hval.
Gult kort: Arne Haslie og Trond Hoftvedt, VIF, Tore Stampen Ham-Kam.
Innbyttere; VIF: Kjell Jørgensen 45 min. og Tom Petter Hyving 17. min. H-K: Per Kr. Torvik 15 min. og Arild Hagen 7 min.

                                        VÅLERENGEN       HAM-KAM
Arild Blomfeldt 4 Tore Antonsen 5
Rune Hansen 6 Per Norheim 4
Arne Haslie (byttet ut) 4 Tore Stampen 5
Stig Mathisen 6 Leif Hagelund 4
Terje Skogly 4 Knut Amundsen 5
Terje Gulbrandsen 4 Kjell Haakonsen 5
Even Pellerud   (byttet ut) 4 Trond Ellefsen 4
Trond Hoftvedt 6 Knut Stensrud 3
Dag Olavson 5 Peder Tørdal 4
Yngve Andersen 4 Birger Vold 4
Terje Olsen 4 Bjørn Hval 5
            Kjell Jørgensen       5
----                             ---
SUM     12 mann 56 SUM             48
SUM     11 mann           52                                   MAR

Dag Olavson var VIFs store spiller i høstsesongen.   Fra hans debut halvveis i   serien scoret han 8 mål i 11 kamper og ble Vålerengas toppscorer. Han var dermed sterkt delaktig i bronsemedaljen som VIF overraskende kunne motta 13. oktober på Bislett stadion.

Bronsemedaljer ble delt ut til 15 spillere:
Arild Blomfeldt, Rune Hansen, Arne Haslie, Kjell Jørgensen, Stig Mathisen, Terje Skogli, Terje Gulbrandsen, Even Pellerud, Finn Hagelund, Tom Petter Hyving, Trond Hoftvedt, Kjell Eriksen, Dag Olavson, Yngve Andersen, Terje Olsen.

TABELLEN 1974:
1.   Viking 22 11   9     2   31-10 31
2.   Molde 22 12   6     4   40-18 30
3.   Vålerengen 22 12   4     6 33-25 28
4.   Brann 22   9   9     4 36-20 27
5.   Strømsgodset 22 11   5     6 38-28 27
6.   Skeid 22 11   3     8 30-26 25
7.   Start 22   9   6     7   37-31 24
8.   Rosenborg 22   9   5     8 39-31 23
9.   Mjøndalen 22   7   3   12 29-37 17
10. Hamarkam. 22   5   5   12 21-47 15
11. Sarpsborg 22   4   3   15 21-47 11
12. Raufoss 22   1   4   17 16-51   6

Men i cupen ble VIF allerede utslått i 2. runde av Kråkerøy med 0-2 i juni måned.

Og som ikke bronsemedaljen dette året var godt nok for Vålerenga; som president i norsk fotballs øverste ledelse, Forbundsstyret i Norsk Fotballforbund satt Einar Jørum fra Vålerengen.
Bare Terje Gulbrandsen, Even Pellerud, Stig Mathisen og Finn Hagelund   forsvant av bronsevinnerne etter sesongen.



1975 - Farlig med høye forventninger; klart nedrykk

Nå hadde Vålerenga selvtillit og målsetningen for sesongen   var helt klar; GULL. Men det ble i stedet nedrykk etter en sesong med bare tre seire og en målforskjell på 19-36. Bare debutant Os holdt VIF bak seg på tabellen. Vi hadde ikke evnen til å avgjøre jevne kamper noe som ti uavgjorte matcher vitnet om. Men laget hadde også et scoringsproblem. I en periode på seks kamper midt i sesongen var det fullstendig måltørke.

Trener Øivind Johannesen fikk etter opprykket ny tillitt og sammen med hjemvendte Harry Karlsen samt nyervervede Erik Foss (Abildsø) og Tor Reidar Brekke var troen stor foran sesongstart.

Mot nedrykk fra første spark
Men Vålerenga lå i bånn fra første stund og bortsett fra en periode i slutten av mai, lå laget på nedrykksplass gjennom hele sesongen. VIF møtte Skeid i første seriekamp som samlet over nitusen på Bislett. Etter stillingen 0-0 ved pause feide Skeid over oss i annen omgang og 0-3 ble resultatet.
I femte serierunde, 19. mai,   skulle vi møte Lillestrøm hjemme og hele 15.500 tilskuere hadde kommet til Bislett for å se serieleder mot bunnlaget VIF. Kampen var ikke av de helt store, men Yngve Andersen sikret ett poeng 10 minutter før slutt og 1-1.
Mot Rosenborg borte 26. mai holdt VIF på å få årets første seier da det stod 1-0 minuttet før full tid. Men Svein Grøndalen ødela seiersfesten etter at Kjell Eriksen ga VIF ledelsen etter 54 minutter.
I 0-3 kampen i neste runde mot Brann var keeper Arild Blomfeldt uheldig og sparket ballen i beina på Branns Steinar Aase og derfra trillet den pent og rolig i mål.  
Mot Viking som ble seriemester dette året tapte vi knepent 0-1 hjemme 22. juni.   VIF kunne utlignet men brente en straffe noe som var typisk for VIF dette året.
Dovregubben debuterer
Etter fjorten serierunder uten seier fikk høstens nyinnkjøpte keeper Geir Karlsen slippe til mot Mjøndalen. Det ble ingen lykkelig debut, 0-3, men "dovregubben" spilte seg stort opp i de gjenstående kampene. Han var landslagsspiller og hadde spilt for Odd, Rosenborg og som proff i skotske Dunfermline.
Og vår første seier kom endelig 31. august i 16. serierunde mot Lillestrøm borte (3-1).   VIF ledet allerede 3-0 etter 65 minutter og laget kunne innkassere to poeng etter 24 timer uten seier. Harry Karlsen (2) og Ole Bjørn Edner var de glade målscorere.
Første hjemmeseier
Vår første hjemmeseier kom i runden etter, 14.september, mot Os (3-1). Etter 20. serierunde, 5. oktober,   var nedrykket definitivt klart etter lagets niende uavgjorte kamp. VIF ledet 1-0 mot Fredrikstad borte etter at Terje Olsen scoret i det 11 minutt. Kvarteret ut i 2. omgang var det imidlertid klart for 1-1.
Siste seier, 1-0, i en ubetydelig kamp for oss kom mot bronseplasserte Strømsgodset runden etter. Og i siste serierunde spilte vi uavgjort borte mot serievinner Viking da Terje Olsen scoret begge målene.
Dermed ble Terje Olsen toppscorer for VIF sammen med Harry Karlsen,   4 mål hver.

Selvmål de luxe
I NM-cupen var vi klar for fjerde runde etter omkamp mot Østsiden. I omkampen, 2. juli tok Østsiden ledelsen på følgende måte: Arild Blomfeldt sparket ballen i bakken da han tok et utspill og Kjella skulle skynde seg å sende den tilbake til keeper. Han fikk imidlertid treff på ballen og i medvinden føk ballen i en elegant bue over Arild Blomfelt. Østsiden ledet 1-0 ved pause, men Terje Olsen sørget for avansement med to scoringer   i løpet av fire minutter i 2. omgang.   I   4. runde tapte vi 2-3 mot Ham-Kam.

Etter sesongen forsvant Rune Hansen og Terje Olsen til Lillestrøm.




1976 - Ivers kom og rett opp

FAKTA 1976 OPPRYKK
SERIEN; 2. divisjon, avd B Plassering: 1/10 Kamper: 18 V U T:   15   2   1 Målf.: 34-17 Poeng: 32
Største seier hjemme:   4-1 mot Frigg (6.pl.) Største tap hjemme:   Ingen tap
Største seier borte: 2-0 mot Skeid (4.pl.) Største tap borte: 0-2 mot Lyn (2.pl.)
Toppscorer: Odd Iversen 11, Dag Olavson 7 Flest seriekamper: Ole Bjørn Edner, Arne Hslie, Kjell Jørgensen 18
Tilskuere i   gjennomsnitt hjemme:   3.353 Tilskuerrekord hjemme: 6.953   (9/5 mot Skeid)

NM-CUP:   Kvartfinale, tap mot Steinkjer 2-3 etter omkamp Toppscorer, cupen: Odd Iversen 10
Trener: Per Hænes Hjemmebane: Bislett stadion.


Vålerengen vant 2. divisjon i 76-sesongen med bare et tap, to uavgjort og 15 seire, og var igjen klare for 1.divisjon etter at   Odd Iversen hadde kommet til klubben. Ivers innfridde alle forventninger og ble toppscorer med 11 mål. VIF krøp tidlig i teten med Ivers som det store trekkplasteret. Verste konkurrent var i starten nykomlingen Grue. Men laget skulle etter hvert vise seg nesten uslåelige. Ivers og co. imponerte ikke spillemessig, men   VIF hadde matchvinnerne som avgjorde jevne oppgjør. Vålerenga hadde   hele 12 ett målseire - noe som fortalte at Sota-laget ikke hadde noe særlig uflaks i serien! Det ble ingen storseire bortsett fra 4-1 mot Frigg 19. august da Ivers og Ole Bjørn Edner delte på scoringene.   Ni serierunder før slutt gikk VIF opp i teten for godt og ingen kunne true laget som var syv poeng foran hardeste konkurrent, Lyn ved sesongslutt.

Sammen med Ivers (Rosenborg) var Petter Morstad (Oppsal) og Rune Pettersen (Kjelsås) klare for Vålerenga. Ny trener var Per Henæs som tidligere hadde trent Moss, Sprint/Jeløy og Fredrikstad.

Ivers innfrir
Etter Ivers´ fire scoringer mot Raufoss (4-3) i sesongpremiéren (omtale under Ivers.) var det klart for Skeid 9. mai. Nesten 7.000 tilskuere hadde møtt opp på Bislett for å se oppgjøret mellom fjorårets to nedrykkslag. I 89 minutter stod det 0-0. Da tok Dag Olavson saken i sin egen hånd, forserte et par Skeid-forsvarere på venstresiden og ordnet seieren. Dermed hadde VIF fått et glimrende utgangspunkt for årets sesong.

Historisk innbytte
I niende serierunde, 27. juni, gjorde VIF´s nye trener Per Hænes et historisk innbytte borte mot Grue. Terje "Henger´n" Hellerud - bohemen fra 60-åra gjorde comeback i en alder av 37 år. Og tro det eller ei: Henger´n   som ikke hadde spilt seriekamp på Vålerengen siden 1968 scoret det avgjørende målet og ble dermed matchvinner etter bare noen få minutter på banen. Han kom inn ca. tjue minutter før slutt. Henger´n fortalte: - Det var egentlig ikke noe problem. Jeg møtte en ball på 16-meteren, og bare styrte den inn i hjørnet. 2-1-målet var ingen "revestrek", men du verden hvor moro det var å bli matchvinner etter åtte års fravær fra seriefotballen. Hellerud var hjelpetrener og trener Hænes var ikke helt fornøyd med guttas innsats og lurte på om han ville være med. "Henger´n fikk også en NM-cupkamp denne sesongen.

Ivers med fem mål mot Røros
VIF gjorde det også sterkt i NM-cupen.   Etter innledende kamper mot Birkebeineren (2-1) og   Strømmen (1-0) kom årets storseier, 8-0,   i lekegrinda mot Røros i tredje runde. Det sørget først og fremst Ivers for ved å banke inn fem fulltreffere. Han scoret allerede etter to minutter da Røros´ keeper fikk en uheldig start på kampen. Et relativt lett skudd fra Ivers gikk under keeper og i mål, og etter denne scoringen greide han ikke å få summet seg før to nye baller lå bak ham. Det stod dermed 3-0 allerede etter ni minutter etter at Petter Morstad og Ivers var frampå. På 5-0 satte Røros inn sin juniorkeeper uten at det hjalp nevneverdig. Ivers lagde ekte hatrick i 2. omgang da han stod bak alle målene etter pause.  

Oppvisning av Ivers
I fjerde runde mot topplaget Mjøndalen kom nesten 8.000 til Bislett for å se Ivers. Og Ivers innfridde da han holdt oppvisning i hodespill. To nesten identiske mål sørget han for i løpet av seks minutter i 2. omgang og 2-0.

I kvartfinalen på Bislett ble det dramatikk med over 9.000 tilskuere på tribunen. Uka før hadde Steinkjer tapt for VIF i seriekamp på samme bane - 0-1 på selvmål - nå satset de alt på revansj. Begge hadde føringen i kampen - Steinkjer to ganger, men da Odd Iversen utliknet til 3-3 tre minutter før slutt, pustet de fleste lettet ut. Alikevel skulle omkampen på Steinkjer gi hjemmelaget den revansjen de var ute etter og 3-2 på Gulbergaunet.

Ole Bjørn Edner, Tom Petter Hyving, Harry Karlsen og Terje Skogli sa takk for seg etter sesongslutt.



INNLEDNINGEN TIL STORHETSTIDEN 1977-79

Fra 1977 og fremover innledes den virkelige storhetstiden. De første årene gjenetablerte VIF seg i toppserien, men måtte nøye seg med beskjedne plasseringer på midten av tabellen. Men tilskuerne kom   tilbake da laget med Ivers i spissen begynte å vise seg frem.
Grønnsakshandler Tor Jørgensen har   kommet inn på ledersiden, han har en del penger, han har mye tid, og han har både pågangsmot og talent som fotballeder. Han hadde nese både for spillere og trenere. Investeringene var til dels store, men så godt som alle slo til.


1977 - Sikret plassen i siste seriekamp

FAKTA 1977
SERIEN; 1. divisjon Plassering: 7/12 Kamper: 22 V U T:   8   4   10 Målf.: 37-37 Poeng: 20
Største seier hjemme:   4-0 mot Molde (3.pl.) Største tap hjemme: 0-4 mot Lillestrøm (seriemester)
Største seier borte: 4-0 mot Start (4. pl.) Største tap borte: 1-5 mot Viking (5.pl.)
Toppscorer: Odd Iversen 11, Lars Petter Røise 8 Flest seriekamper: E.Foss, A. Haslie, O. Iversen og P. Morstad   22
Tilskuere i   gjennomsnitt hjemme:   9.835 Tilskuerrekord hjemme: 19.127   (9/5 mot Bodø/Glimt)

NM-CUP:   3.runde, tap mot Raufoss 2-3 Toppscorer, cupen: Odd Iversen 4, Arne Haslie 2, Rune Pettersen 1

Trener: Per Hænes Hjemmebane: Bislett stadion.

Det første året etter opprykket holdt imidlertid laget på å gå direkte ned igjen. VIF lå på nest siste plass etter halvspilt serie, og det var hele fire poeng opp til neste lag på tabellen. Laget reiste seg imidlertid på høsten og reddet plassen i siste serierunde.

Nye spillere var Lars Petter Røise (Strømsgodset), Odd Andersen (Lillestrøm), Sigurd Brynildsen   og Stig Mathiesen (tilbake fra Arvika) og treneren Per Hænes fortsatte.
Vålerenga fikk et ublidt møte med toppserien, da laget møtte fjorårets seriemester Lillestrøm på Bislett i første kamp. VIF holdt nullen i en omgang, men så tok Tor.E. Johansen, Tom Lund & co fullstendig over og vant 4-0.
Særlig bedre ble det ikke mot Molde i neste runde; 1-4.

Over 19.000 tilskuere på Bislett
Vi merker oss at Vålerenga samlet hele 19.127 tilskuere mot Glimt i tredje serierunde 9. mai på Bislett tross to strake tap og 1-8 i målforskjell. VIF spilte så bra at de fortjente begge poengene. Men bare ett minutt etter at Erik Foss ga VIF ledelsen i første omgang stod det 1-1 som ble sluttresultatet.

Første seier i 10. serierunde
Første seier kom ikke før søndag 19.juni. Da   våknet omsider VIF . 4-0 seieren over Start på Kristiansand stadion kom som et sjokk på de fleste ferierende sørlendinger. Etter 0-0 ved pause satte Ivers inn to straffemål og Egil Ramstad fikk æren av å avslutte målkalaset like før full tid.
Var det fortsatt håp om kontrakt? Jo da, laget tapte bare en   av de påfølgende syv kamper. Ivers satte inn ti mål fra og med denne kampen og ut sesongen, etter å ha stått med bare en fulltreffer så langt.
I påfølgende kamp vant VIF 3-1 over bunnlaget Rosenborg og dermed årets første hjemmeseier.

Sterk høstsesong
8. august skulle laget prøve å hevne 1-4-tapet mot Molde fra vårkampen. Og sølvplasserte Molde gikk på en stjernesmell, 0-4. VIF hadde i sannhet vist seg som et nytt lag i det siste og på Bislett hadde ikke Moldes lag et fnugg av sjanse. Vålerenga hadde flyttet midtstopper Arne Haslie opp som løper og kampen betød et gjennombrudd for Haslie som spiss. To flotte scoringer ble det og sammen med opplagte Ivers og Lars Petter Røise var Molde-forsvaret ganske konstant ute i hard vær kampen igjennom. VIF lå fortsatt nest sist med åtte poeng etter sin tredje seier for året.    
Festfyrverkeri
En av de aller morsomste og merkeligste episodene inntraff mot Brann på Bislett   22. august. På Brann spilte landslagsbacken Helge Karlsen. Etter et konstant VIF-press klarte den godeste Karlsen å sette ballen i egen tverrligger før han dundret "returen" i eget mål. Snakk om århundrets selvmål!. Nesten 16.000 personer hadde møtt frem og så at VIF banka bergenserne 5-2. Det ble en forrykende start med fem scoringer på en god halvtime. Da var det 3-2 til VIF og Brann var med på notene. Men så pådro Brann seg et straffespark før selvmålet kom fem minutter før slutt.   VIF lå fortsatt nest sist, men begynte å ta kraftig innpå de andre lagene.  

Arbeidsseier og over streken
I neste, dvs. 16. serierunde skulle VIF til Hamar. Laget rodde inn en arbeidsseier etter at Lars Petter Røise scoret kampens eneste mål mot Ham-Kam kvarteret før slutt.   For første gang var VIF over streken.

VIF bekreftet sin sterke høstform med hele 4-1 mot Bryne i lekegrinda og gutta hadde nå scoret 13 mål på de tre siste hjemmekampene. Nesten 12.000 hadde møtt fram da Røise (2), Erik Foss og Ivers stod for scoringene. Men det var midtbanestrateg Yngve Andersen som var kampens store spiller og gjorde faktisk alt unntatt akkurat å score.


Mange trodde at høsteventyret var ute etter at de to påfølgende kampene ble tapt med 1-2 og 1-5. VIF lå igjen   nest sist da tre runder gjenstod. Men Ivers ville det annerledes da ha scoret på sitt fantastiske brassespark i Moss i denne avgjørende nedrykkskampen. Han fikk en perfekt pasning fra Yngve Andersen, fikk skikkelig treff på ballen fra 16 meters hold, og Mosse-keeper Odd Skauen var sjanseløs. Skuddet smøg seg inn helt oppe i krysset.   1-0.

I nest siste serierunde skulle vi spille mot fjerde-plasserte Start i avgjørende kamp. Vi sakser fra VG:
Selvmåls-drama med VIF i hovedrollen
Det ble et bunnstrids-drama i mange akter mellom VIF og Start i går. I hovedrollene: Stig Mathisen - midtstopper hos VIF, Geir Karlsen - keeper hos VIF, og Trond Pedersen - back hos Start.
Etter 85 minutter ledet VIF fortsatt 2-0 - etter drøye 86 minutter var det 2-2!. Først løper Helge Haugen gjennom et VIF-forsvar, der det klikket helt i samarbeidet. Stig Mathisen sikret dårlig, og da Geir Karlsen skulle forsøke å stoppe Haugen med et tigersprang midt på banen, bommet han, og Haugen hadde fri bane: 1-2. Så kom akt 2: Et overlegg fra Start-angriperne skulle Stig Mathisen forsøke å sparke ut av faresonen. Han ser Trond Pedersen komme i samme sekund. Stig er ikke den som trekker seg; det gjør imidlertid Trond P., men for sent. Ballen - som Stig smeller til - forandrer såpass retning at den går med temmelig stor kraft mot eget mål. Geir Karlsen står uhyggelig langt unna i feltet da det skjer, og febrilsk forsøker han å komme ned på den overraskende ballen. Men Geir er for sent ute og må bare ligge i gresset og se ballen suse inn i nettet. Bunnstriden hadde tatt en ny vending for VIF. Fra å ha sikret seg en redningsplanke, havnet man ut   på planken før siste serierunde.
Sikret plassen mot Rosenborg
Vålerenga vant imidlertid greit 3-0 over bunnlaget Rosenborg på Lerkendal i siste serierunde, som omtalt tidligere, og laget havnet plutselig helt opp på 7. plass pga. sin gode målforskjell. VIF ble dermed reddet gjennom en kjempeinnspurt etter at laget satte innsats og glød i høysetet.
Ivers scoret i alle NM-cupkampene, men VIF måtte bite i det sure eplet etter nesten å ha innhentet 0-3 ledelsen til Raufoss i tredje runde. 2-3.
Jan Willy Bjørke, Odd Andersen, Dag Olavson og Rune Pettersen var blant de som sa takk for seg.  




1978 - Da Vålerenga snøt Lillestrøm for gullet

FAKTA 1978
SERIEN; 1. divisjon Plassering: 6/12 Kamper: 22 V U T:   9   6   7 Målf.: 44-34 Poeng: 24
Største seier hjemme:   5-0 mot Steinkjer (12.pl.) Største tap hjemme:   0-1 mot Start (seriemester)
Største seier borte: 3-1 mot LSK (2.pl.), 2-0 mot B/G (9.pl.) Største tap borte:   0-2 mot Start (seriemester)
Toppscorer: Terje Olsen og Terje Berg   9 Flest seriekamper: E.Karlsen, Pellprud, T.Olsen, O.Iversen, A.Haslie 22
Tilskuere i   gjennomsnitt hjemme:   7.344 Tilskuerrekord hjemme: 11.600   (8/5 mot Skeid)

NM-CUP:   4.runde, tap mot Clausenengen 1-2eeo Toppscorer, cupen: Odd Iversen 5

Trener: Joar Hoff Hjemmebane: Bislett stadion. 1. runde NM: Voldsløkka matchb.

Foran 1978-sesongen fikk vi tilbake de nybakte LSK-mestre Rune Hansen og Terje Olsen samt Terje Berg og Erik Karlsen også fra Lillestrøm. I tillegg kom Even Pellerud tilbake sammen med Tor Reidar Brekke (Viking).Vålerenga lå stabilt omtrent midt på tabellen under hele sesongen, men var oppe og smakte på bronsen tre ganger.

Første hjemmekamp gikk mot Lyn 27. april.   Lyn ble feid av banen med 4-0, og de fleste var tilbøyelig til å godkjenne ytterligere to mål som ble annullert.   Etter 15 minutters fotball overtok   Vålerenga spillet, men det var først i en 10 minutters periode et kvarter før slutt at Lyn sprakk. Ivers, Yngve Andersen og Even Pellerud scoret da tre på rad.
God 2. omgang ga storseier
Vi nevner også 5-0 kampen mot Steinkjer 25. mai hjemme. Her var også stillingen 1-0 etter en kjedelig første omgang, men to minutter før slutt brøt jubelen løs, da Odd Iversen viste hvordan en ball skulle heades i nettet.   - Det skader ikke at VIF lager litt fest i by´n, utbrøt en tydelig fornøyd trener Joar Hoff. Dette var over all forventning. Vi satset på tett markering og jeg ga beskjed om at det skulle presses på topp. Og akkurat det klarte vi meget bra, uttalte Hoff til Aftenposten.
VIF gjorde det spesielt sterkt på hjemmebane innledningsvis og tapte først i sin 7. hjemmekamp for året mot Bryne 14. august.
Fra 0-2 til 3-2 på syv minutter
Da tre serierunder gjenstod   lå VIF på femteplass og skulle møte bunnlaget Molde borte. Tjue minutter gjenstod da Molde ledet 2-0 og øynet håp om fornyet kontrakt. Men med Odd Iversen som regissør klarte gutta å snu 0-2 til 3-2. Og det i løpet av syv minutter. Først reduserte Terje Olsen på et skudd fra kloss hold. To minutter senere la samme Olsen corner. Corneren landet på hodet til Ivers som headet videre til Terje Berg. Han stusset ballen i mål og utlignet. Så kom Ivers for fullt. Kvarteret før slutt fyrte han løs fra 40 meters hold, men keeper avverget. To minutter senere lyktes imidlertid trønderen. Etter veggspill med Terje Berg var Ivers plutselig helt igjennom og 3-2. Vålerenga opp på fjerdeplass.

Nektet Lillestrøm gullet
I siste serierunde, 15.oktober,   skulle Vålerenga møte serieleder Lillestrøm på Åråsen. Som tidligere nevnt måtte bare LSK vinne over tafatte VIF for å bli seriemester. Keeper Geir Karlsen hadde stått dårlig i det siste   og   Arild ”Blomma” Blomfeldt hadde fått tilliten i   forrige kamp. Den tapte VIF   mot Start da det stod igjen tre minutter. Da gikk   et skudd inn fra omtrent dødlinjen, noe som keeper burde tatt. Dermed var det klart for revansje for Geir Karlsen og hvilken revansje det ble. Vi siterer fra Arbeiderbladet:

Årets kamp, men
- Hva skyldes det herr Karlsen at De plutselig står som en gud mellom stengene.
Geir Karlsen, (31), Vålerengens siste mann i forsvaret repliserer lakonisk:
- Jeg trives best i ei heksegryte med virkelig fotball-atmosfære. Det inspirerer, og akkurat tribunetramp og engasjerte tilhengere, manglet en ikke i dette oppgjøret. Sa ”Kal´sen”.
Og han har evig rett. De nærmere 14.000 tilskuerne lot ikke muligheten til å skaffe seg selv litt verbal utfoldelse gå fra seg. Kort sagt: Serie-avslutningen på Åråsen ble et forskudd på cupfinalen. At Vålerengen brukte det gode været og sin dyktighet til å temme Lillestrøm, kom som bestilt for de entusiastiske tilreisende....fra Vål´enga.
Lillestrøm galloperte gjennom hele annen omgang. Uten annen hodestups tanke enn den å ta seg inn bak Geir Karlsen...hurtigst mulig. For så vidt et enkelt nok opplegg. Men LSK´s-stormløp førte til trengsel i VIF-forsvaret som på Holmenkollbanen en utfartsdag. Det var omtrent umulig å finne en åpning. Ga den seg....stod Geir K. parat.

Målene
Det var LSK som tok ledelsen etter 13. minutter på straffe av Tom Lund. 7 minutter før pause hoppet Terje Olsen over ballen, slik at den gikk til Terje Berg. Dette resulterte i en misforståelse i LSK-forsvaret slik at keeper måtte rykke ut. Terje Bergs skudd gikk forbi keeper Arne Amundsen og i nettet, 1-1. Så, etter et vanvittig LSK-press i 2. omgang, i det 74. minutt åpnet LSK-forsvaret låvedøra. Lars Petter Røise fikk en lang ball fra Rune Hansen og Røise kunne plassere ballen i mål, enkelt og greit. 3-1 kom under minuttet senere og denne gang var det Terje Olsen som hadde gleden av å få nettkjenning. Han mottok et presist hælspark fra Yngve Andersen, keeper rykket ut, og kaldt og rolig lobbet Terje ballen over ham og i mål via tverrliggeren.  

Og vi avslutter med VG:
Etter å ha vært satt ut av laget i forrige kamp, og nærmest fått beskjed om at han like godt kunne reise hjem til Skien, gjorde han et comeback som det ”luktet svidd av”. Jo, Geir Karlsen, ”Dovregubben sjøl”, står gjerne til Dovre faller...
Med 9 på VG´s spillerbørs er han dermed den norske keeper som har gjort den største prestasjonen i en enkelt kamp i årets serie.   - Du ble fort varm i trøya? - Ja, nesten ”flying start”, da jeg reddet headingen til Birkelund. Det er alfa omega å få en god start i en kamp som denne. Da går resten av seg selv.

I cupens tredje runde måtte gutta ha ekstraomganger mot Pors hjemme og vant 5-2 etter 2-2 ved ordinær tid. Nye ekstraomganger måtte til mot Clausenengen borte, men nå gikk det ikke så bra og 1-2 tap i fjerde runde.

Vinterens følgetong   i avisene
Sesongen endte i at Joar Hoff trakk seg som trener etter misnøye fra spillerne. VIF engasjerte Leif Eriksen, nylig tilsatt Lyn-trener og tidligere bohemspiller i Vålerenga. Dette var brudd på kontakten mente Lyn og krangelen havnet i namsretten. Leif Eriksen og VIF ble idømt en bot, før det endelig roet seg før neste sesong.

Stig Mathisen (Sandaker), Tor Reidar Brekke (Viking), Terje Berg (Sander) og Sigyrd Brynildsen (Kolbotn) forlot klubben etter sesongslutt.




1979 - Sikret plassen før tidenes beste generasjonsskifte

FAKTA 1979
SERIEN; 1. divisjon Plassering: 8/12 Kamper: 22 V U T:   8   4   10 Målf.: 33-41 Poeng: 20
Største seier hjemme:   3-1 mot Ham-Kam (10 pl.) og Brann Største tap hjemme:   0-3 mot Moss (2.pl.)
Største seier borte: 2-1 mot Skeid (9.pl.) og Rosenborg (6.pl.) Største tap borte:   1-4 mot Start (3.pl.)
Toppscorer: Odd Iversen 16 (toppscorer i 1. divisjon) Flest seriekamper: Rune Hansen og Even Pellprud 22    
Tilskuere i   gjennomsnitt hjemme:   7.399 Tilskuerrekord hjemme: 12.403   (30/7 mot Lillestrøm)

NM-CUP:   2.runde, tap mot Eidsvold Turn 0-1 Toppscorer, cupen: Terje Olsen, Odd Iversen og Erik Karlsen 1

Trener: Leif Eriksen Hjemmebane: Bislett stadion. Tre seriekamper på Ullevaal st.

Før sesongen sikret Vålerenga seg landslagsspilleren og midtbanedirigenten Tom Jacobsen fra Ham-Kam og måtte   punge ut med 60.000 kroner. Beløpet var den høyeste overgangssummen i norsk fotball hittill. I tillegg var Rune Gregersen (Kristiansund) og Stein Pedersen (Norild) klare. Vålerenga lå igjen stabilt midt på tabellen, rykket opp til 5. plass da tre serierunder gjenstod, men med tre strake tap ble det åttende plass. Ivers ble imidlertid toppscorer i toppserien med 16 fulltreffere i sin avskjedssesong.

Thriller i seriestarten
I første serierunde møtte VIF nyopprykkede Mjøndalen og vant 5-4 etter ha ledet 4-1 ti minutter ut i andre omgang. Det vekslet mellom gallopp og slentrende trav i VIF-rekkene denne kvelden, men da det gjaldt som mest - da Bislett-uret tikket mot 90 minutter, tok gutta i et ekstra tak og putta på den avgjørende goalen. Etter fire cornere på rappen i sluttminuttene fikk Mjøndalen beinet ballen ut over sidelinja. Innkastet som fulgte ekspederte Yngve Andersen videre i buret. Yngve måtte for øvrig sy fire sting bak kneet midtveis i første omgang, og mens VIF-lege Imre Gabor arbeidet med nål og tråd scoret MIF kampens første mål. Men to kjempegoaler av Ivers ga VIF 2-1 til pause.

Dovregubben storspilte
I tredje runde mot Viking hjemme reddet Geir Karlsen glimrende ved to anledninger. Dermed hadde han gjort sin del av jobben og kunne puste lettet ut. For første gang siden 4. juni året før holdt han og VIF målet rent på Bislett. 0-0.
Ny seier blir det ikke før i sjette seriekamp mot Bodø/Glimt borte. Drøye kvarteret før slutt avgjorde Ivers da han avsluttet et godt angrep på høyresiden. Forsvarsspilleren Petter Morstad debuterte for sesongen da Erik Foss var skadet og   Petter´n spilte en glimrende kamp og beholdt plassen ut året.

Tok ferie etter seks minutter
I runden etter spilte VIF mot Bryne på Ullevaal.   Etter seks minutter ledet laget 2-0 og så var det bortimot ferie til det stod 2-3.   Deretter følger en kjempesluttspurt som dessverre kom for sent.   VG hadde følgende kommentar ved siden av en tegning hvor en spiller ligger sovende på banen, mens motstander goaler:   Vålerengen mener at en fotballkamp bør være maks. 2x10 min. Etter 70 min.´s pausehvile spør man dommeren om stillingen og spiller siden uklanderlig videre.
Fra niende serierunde og tre kamper fremover innkasserte VIF samtlige poeng. Ivers avgjorde først i Bergen mot Brann i 1-0-kampen. På Bislett gikk det greit mot Ham-Kam da Ivers igjen var frempå og avsluttet med 3-1- målet kvarteret før slutt. Og på Ullevaal mot Skeid var det forsvarsklippen Petter Morstad som ble matchvinner minuttet før slutt, 2-1.
VIF dårlig, Ivers i form
I 17. serierunde gjentok historien seg. I vår vant gutta 1-0 på Aspmyra - scorer Odd Iversen. Nå vant VIF igjen og målscorer var igjen Ivers. Men scoringene var ikke like. Det var denne gang Erik Foss - han hadde kommet inn som angrepsspiller etter å ha blitt frisk - som gjorde hele forarbeidet før Ivers forfulgte ballen og satte den i nettet fra kort hold. 9.500 tilskuere så en kjedelig kamp da Ivers scoret etter drøye halvtimen av kampen.

Siste seier
Fire runder før slutt tok laget sine siste poeng da bunnlaget Brann   ble slått 3-1 på Bislett i Rune Gregersens store kamp. Han scoret i sin sjette toppseriekamp sine to første mål. Gregersen hadde - fra sin midtbaneposisjon - ikke all verden med målsjanser i denne kampen, men tok svært godt vare på de mulighetene som bød seg. Ivers ble imidlertid banens beste og han satte også inn Vålerengas første mål.

Tre strake tap på slutten, men Ivers scoret og ble seriens toppscorer
VIF tapte så mot sølvplasserte Start 1-3 før de skulle møte bunnlagene Ham-Kam og Skeid. Tap i også disse matchene   gjorde at VIF falt ned til 8.plass som var bare to poeng fra nedrykksplass. Ivers scoret alle tre målene for Vålerenga i de tre siste kampene uten at det ble noe poeng. Men han vant i hvertfall kampen om å bli årets toppscorer i serien.
I cupen blir VIF brutalt slått ut 0-1 allerede i 2. runde mot Eidsvold Turn på Bislett. Og overskuddet fra 1979-sesongen var ca. 200.000 kroner.

VÅLERENGAS   GULLALDER   1980-85  

1980   CUPMESTER
1981   SERIEMESTER
1983   SERIEMESTER OG CUPFINALIST
1984   SERIEMESTER
1985   SERIEBRONSE OG CUPFINALIST


1980 - Norgesmester på første forsøk

FAKTA 1980 NM-CUPMESTER
SERIEN; 1. divisjon Plassering: 8/12 Kamper: 22 V U T:   6   8   8 Målf.: 26-26 Poeng: 20
Største seier hjemme: 4-1 mot Skeid (11.pl.) Største tap hjemme:   0-2 mot Lyn (9.pl..)
Største seier borte: 2-1 mot Viking (4.pl.) eneste borteseier Største tap borte:   0-2 mot Rosenborg (5.pl.)
Toppscorer: Morten Haugen 9, Vidar Davidsen 6 Flest seriekamper: V.Davidsen, T.Jacobsen,T.R. Jacobsen, P.Morstad   22
Tilskuere i   gjennomsnitt hjemme:   6.540 Tilskuerrekord hjemme: 10.210   (12/5   mot Moss)

NM-CUP:   CUPMESTER ettter 4-1 mot LSK i finalen Toppscorer, cupen: Morten Haugen 7, V. Davidsen, E. Foss, L.P. Røise 4

Trener: Leif Eriksen Hjemmebane: Bislett stadion. En seriekamp på Ullevaal stadion.

Høsten 1979 foregikk det et stort generasjonsskifte i Vålerenga. Samtidig blir det gjort dyre investeringer i spillerstallen da VIF satte nye prisrekorder.   Og pressen slo opp:
- Oslo´s nye stor-lag? Fotballstjerner i fleng til VIF
-"Norges fotballbørs" med dagens valutakurser: - VIF kjøper 200000,   selger det samme…

Odd Iversen (Rosenborg kr. 50.000), Arne Haslie (Lyn kr. 30.000), Geir Karlsen (Odd), Even Pellerud (KIL kr. 25.000), Rune Hansen (Bækkelaget kr. 20.000), Kjell Jørgensen (Bækkelaget kr. 100) og Erik Karlsen (LSK kr. 45.000) var blant spillerne som forlot Vålerengen denne høsten. I tillegg gikk Rune Gregersen til Kristiansund (kr. 10.000) og Hans Olaf Gjelsnes til Sander (kr. 15.000).

Og følgende spillere ble hentet inn:
- Tom R. Jacobsen, landslagskeeper fra Bryne. Kr. 100.000.
- Vidar Davidsen, midtbanespiller fra Frigg som var landslagsaktuell. Kr. 80.000
- Tor Brevik, landslagsback som kom fra Steinkjer. Kr. 50.000.
- Ernst Pedersen, solid stopper fra Bodø/Glimt, bror til Stein. Kr. 70.000.  
- Morten Haugen, angrepsspiller fra Frigg. Kr. 40.000.
- Arnfinn Moen, midtbanespiller   fra Sel. Kr. 10.000.
- Stein Madsen fra Abildsø. Kr. 10.000.

Og seriegull ble dermed et mål for Leif Eriksen som fortsatte som trener. Utover sesongen så man at VIF var et lag med kapasitet, men sammenhengen i laget var ikke alltid like god. Kort sagt manglet Vålerengen den sammensveisingen og stabiliteten som kreves for å bli seriemester. VIF reddet faktisk toppseriekontrakten først i nest siste serierunde. Vålerengen gjorde imidlertid sine beste matcher i cupen, der motivasjonen så ut til å være en helt annen. Resultatet ble et høyst overraskende NM-gull etter å ha overkjørt Lillestrøm 4-1 i finalen. Vålerenga hadde dermed vunnet sitt første cupgull noen sinne i sin finaledebut.


Sikret poeng på overtid
Det var gamlekara som reddet poenget på overtid mot Fredrikstad borte i seriepremiéren. Yngve Andersen fikk lurt inn ballen da tiden begynte å renne ut på Fredrikstad stadion. Erik Foss scoret det første målet.

Så var det første hjemmekamp på Bislett 5. mai mot regjerende seriemester Viking.
Fra VG: Lekegrinda fikk ny kjæledegge
22-åringen Morten Haugen har aldri scoret tre mål i noen obligatorisk fotballkamp. Endelig var dagen kommet for toppseriedebut fra kampstart av. Dermed gikk han ut på Bisletts ruglete gressbane og laget hat trick   mot 1970-årenes norske fotballstolhet, Viking. Kampen var ikke mer enn 13 minutter gammel da han fikk et overlegg fra Terje Olsen og headet ballen i mål. Tre minutter senere gjentok akkurat det samme seg.
Morten Haugen og Erik Foss fikk åtte på VG-børsen i kampen som endte 3-0.
Dette året ble det for øvrig trykket opp 110.000 kampprogrammer og det skulle deles ut 7.500 ekemplarer gratis på hver hjemmekamp.

Neste kamp mot Moss hjemme ledet VIF oppskriftmessig 1-0 ved pause etter et mål av Vidar Davidsen like før pause. Men Moss tok over og klarte å utligne selv om Tom R. spilte en kjempekamp i mål.

Farlig nær streken
Gutta så ikke ut til å være samkjørte etter to tap og en uavgjort på de neste tre serierundene. Selv om Morten Haugen scoret titt og ofte frem til august måned, ble det ikke mange poengene. VIF var en middelhavsfarer på nytt og stod faktisk i fare for å rykke ned da tre serierunder gjenstod.

Tap mot finalemotstander
VIF var klar for cupfinale mot Lillestrøm og skulle møte dem på Åråsen for å sikre kontrakten.
VG skriver etter 0-1 tapet:                                 Vorspiel i bakrus.
"Cupfinale? Nei, den har jeg ikke råd til å tenke på ennå. Først skal vi berge plassen i 1. divisjon". Leif Eriksen, VIF´s trener er klar i talen. Han var kommet til Åråsen for å få poeng, helst begge to, men minst ett, ikke for å føle Lillestrøm på tennene før cupens finale om tre uker.
Leif Eriksen var bitter etter at kampen ble avgjort på et straffespark som ikke var verdens klareste.

Sikret kontrakten
I neste kamp, 12. oktober,   som var seriens nest siste viste imidlertid VIF helt andre takter i en underholdende   og dramatisk kamp mot serieleder Start på Bislett. Kontrakten ble sikret etter storspill av Tom Jacobsen og Vidar Davidsen. Men det var Start som ledet ved pause etter et skudd som bare var noen cm over streken før Petter Morstad stoppet den.
Etter pause var det VIF som skulle ha centimetrene på sin side. Først etter åtte minutter rullet ballen så vidt over streken da Cay Ljosdahl gjorde selvmål, 1-1.   VIF får straffespark da bare ett minutt av ordinær tid gjenstår. Vidar Davidsen skudd treffer innsiden av den ene stolpen og ballen spretter på langs av mållinjen før den legger seg til ro like ved den andre stolpen i mål.
Vidar Davidsen fortalte: - Det var selvsagt ikke meningen å sette straffesparket i stolpen og i nettet. Egentlig skulle jeg ikke tatt straffesparket, men Terje Olsen som var pekt ut til det, ba meg om å ta det.   Vanligvis tar jeg ikke straffespark når jeg blir felt. Det ble jeg jo nå, men kunne ikke nekte da Terje bad meg og jeg var jo ikke skadd. Hadde jeg misset, vet jeg ikke hva jeg hadde gjort, avsluttet Vidar.

I siste seriekamp utlignet Vidar Davidsen mot Skeid da fem minutter gjenstod. 1-1.

VIF endte på åttende plass to poeng over nedrykkstreken med målforskjellen 26-26 og tjue poeng.


Veien mot NM-gull
Men i NM-cupen gikk det altså bedre:

2.runde;   18/6   B   Jevnaker     3 - 1
3. runde;   6/7   H   Frigg           4 - 1
4. runde;   6/8   B   Tynset         3 - 0
Kvartfinale; 2/9 H   Vard 3 - 1 eeo.

Måtte ha ekstraomganger
I kvartfinalen skulle VIF møte 2. divisjonslaget Vard på Bislett. Lett match trodde man, men VIF måtte spille ekstraomganger for å sikre avansementet. Sjanser til å avgjøre kampen hadde laget mange ganger i ordinær tid, men selv ikke straffespark gikk inn. Vard ble overspilt i perioder, men ga aldri opp. Det var Vard som sjokkåpnet allerede etter 2 minutter etter et heldig mål. Vålerengen kjørte kraftig på og Vidar Davidsen sørget for utligning etter 17 minutter med ett flatt skudd i hjørnet. Flere mål ble det ikke i ordinær tid.   Erik Foss hadde en stor kveld, og satte kronen på verket straks spillet var satt i gang i ekstraomgangene. Han fikk den første pasningen, driblet det som rakk å møte ham og scoret med en markryper. Lars Petter Røise trygget seieren da han scoret etter 120 minutter.

Tom reddet omkamp i sluttsekundene

Semifinale; 21/9 B   Mo 0 - 0 eeo.

Nok et møte med ett 2. divisjonslag som lå litt høyere opp på tabellen enn Vard i samme avdeling.

Ca 8.500 tilskuere hadde møtt opp på Sagbakken stadion for å overvære Mo´s første semifinale gjennom tidene. Frem til kampens   90. minutt hadde det vært en kjedelig kamp uten store sjanser til noen av lagene. Men i aller siste minutt headet innbytter Lars Petter Røise i vinkelen, men på feil side av stolpen.   Spenningen steg da ekstraomganger måtte til, og   kampen tok seg litt opp uten at lagene klarte å få ballen over streken. Men så,
da det gjenstod sekunder igjen av kampen. Det rekordstore publikummet reiste seg alle som en og var brennsikre på scoring da Petter Morstad i forsvaret misset på et tilbakespill til keeper. Mo´s innbytter Ståle Klubnes snappet opp ballen og stormet alene mot Tom R. Jacobsen. I noen sekunder syntes alt håp ute for VIF´s finale-planer. Klubnes skjøt   fra tre-fire meter og Tom R. Jacobsen fikk så vidt parert skuddet   med det ene benet. Tom R. var redningsmannen med stor R.
VG møtte banens beste:   Landslagskeeper Tom R. Jacobsen tar i mot gratulasjoner, skulderklapp, klemmer og kyss på skinnet til og med. Smiler godt der han sitter og slapper av i garderoben. - Om det ikke er den beste redningen jeg har gjort, vel så er det i alle fall den viktigste, sier han. Ingen tvil, ingen redning kan måle seg med denne.   - Ikke minst økonomisk legger en smilende Vålereng-oppmann Kjell Enersen, til. - Det var en redning som kan bety opp imot 600.000 kroner i cup-kassa!    

21/9 1980 Semifinale; 1.kamp:
Mo - Vålerengen 0 - 0eeo. (0 - 0)
Sagbakken stadion. Tilskuere: 8.500. Dommer: Kaare H. Lindboe, Vidar
VIF: Tom. R. Jacobsen, Petter Morstad, Ernst Pedersen, Stein Pedersen, Tor Brevik, Tom Jacobsen, Arnfinn Moen, Vidar Davidsen, Stein Madsen, Erik Foss (Terje Olsen 50 min.), Morten Haugen (Lars Petter Røise 41 min.).


Endelig cupfinale!

Semifinale omkamp; 2/10   H   Mo 2 - 0

Og endelig, etter 67 år, spilte Vålerenga seg fram til cupfinalen i 1980 etter å   ha slått Mo i semifinalen med 20.615 tilskuere tilstede på Bislett.
Det var helt andre takter over Vålerengen i returoppgjøret. Allerede etter 13 minutter kom den første scoringen.
Et frispark fra Terje Olsen ute på høyresiden fant hodet til Arnfinn Moen, og fra selve streken skjøt Morten Haugen   ballen i nettet via tverrliggeren. Fem minutter senere løp Erik Foss fritt igjennom et stillestående og avfolket Mo-forsvar. Erik skjøt et skråskudd helt opp i krysset; 2-0. Og dermed var saken klar. Det ble etter kampen fokusert på at Tom R. bokset ned   Mo-spiller Trond Sollied   etter at en situasjon foran mål var avklart. Tom R. slapp med gult kort og beklaget sterkt det som hendte.
Men overskriften i Dagbladet var klar: Finalerus for VIF. Endelig cupfinale for VIF. I det herrens år 1980 skulle det lykkes denne bohemklubben å spille seg fram til Ullevaal-finale, der motstanderen LSK har vært to ganger til i løpet av de tre siste årene. Et nesten fullsatt Bislett fikk oppleve VIF-jubel, nedslåing og storming av banen i går.

- Detta må i Guiness rekordbok
- Detta må inn i Guiness rekordbok! Vi snakker med Leif Eriksen i en VIF-garderobe som mer minner om Karl Johan 17. mai enn et sted hvor fotballspillere skal kunne hvile ut og skifte etter nitti minutter med fotball. Men i går var alt tillatt innenfor Vålerengas fire vegger. Stemningen var enorm, men det skulle da også bare mangle.

- Gratulerer Leif, sier "Tuben" med verdens bredeste smil rundt munnen. Dette har jeg ventet på helt siden jeg trente deg på småguttelaget.
- Jeg har venta jeg også, svarer Leif, men denne følelsen har det vært verd å vente på.
- Vi vant fortjent, fortsetter Leif. Viljen i laget var rett og slett fantastisk og det var to herlige goaler vi spilte oss fram til finalen på.

Arnfinn Moen banens beste
- To målgivende pasninger. Mer kan man vel ikke forlange av en spiller som bare har kostet 10 000 kroner, smilte midtbaneterrier Arnfinn Moen etter gårsdagens jubelkamp.
- Tidligere år har jeg for det meste fristet tilværelsen i 4. divisjon, og det er som et eventyr virkelig å være i cup-finalen. Da jeg kom til VIF fra Sel i fjor høst var jeg ikke engang sikker på å bli innlemmet i A-stallen…

2/10 1980 Semifinale; omkamp:  
Vålerengen - Mo 2 - 0 (2 - 0)
Bislett stadion. Tilskuere: 20.615. Dommer: Henry Øberg, Hamar IL
Mål: 14.min. 1 - 0 Morten Haugen, 18.min. 2 - 0 Erik Foss.
VIF: Tom R. Jacobsen, Petter Morstad, Ernst Pedersen, Stein Pedersen, Tor Brevik, Tom Jacobsen, Vidar Davidsen,   Arnfinn Moen   (Stein Madsen 1 min.), Erik Foss, Morten Haugen (Lars Petter Røise 5 min.), Terje Olsen.



Hvem hadde drømt om å slå BØNDA ned i støvla!!  

Cupfinale; 26/10   Ullevaal     Lillestrøm     4 - 1

Dette var den første finalen for Vålerenga siden laget spilte sin første cupkamp i 1922 mot Nordstrand. På Ullevaal var VIF lure nok til å stille med kunstgressko på det glatte underlaget, og seiret fullt fortjent 4-1 over Lillestrøm. Morten Haugen scoret to mål, og kaptein Tom Jacobsen sa etter Morten Haugens cupfinale innsats: ” Det holdt med to spark på ballen!”  
Cupmesterlaget, trent av den gamle klubbhelten Leif Eriksen, bestod av en blanding av gammelt og nytt; veteraner som Yngve Andersen, Terje Olsen og Erik Foss ble på en utmerket måte supplert av nyervervelsene (flere av dem landslagsspillere) Tom Jacobsen (Fra Ham-Kam), Vidar Davidsen , Morten Haugen (begge fra Frigg), Tor Brevik (Steinkjer), og landslagskeeperen Tom Jacobsen (Bryne). Det var også i denne kampen Vålerenga sin ”Siste Bohem” Erik Foss i sine lange blå underbukser kom med sin kommentar til Kong Olav ved mottagelsen av medaljene: ” Går du mye på Vål`engas kamper du`a?”

Cupmestere 1980; 14 spillere:
Tom R. Jacobsen, Petter Morstad, Ernst Pedersen, Stein Pedersen, Tor Brevik, Arnfinn Moen, Tom Jacobsen, Vidar Davidsen, Erik Foss, Morten Haugen, Terje Olsen, Yngve Andersen, Stein Madsen og Lars Petter Røise

.......ikke mange fra Vålerenga skole! .....men det var en fra Totengata, og han var en skikkelig nervøs supporter – Fritjof   Klemp - «Klempen» - han hadde i flere år gått hvileløst frem og tilbake utenfor Bislett, da Vålerenga spilte sine kamper der, med svetteperler på pannen. Innendørs turde han ikke gå! Men denne første cupfinalen til Vålerenga hadde gutta bestemt at han skulle se,   så de lenket han fast til benken, men etter 10   minutter begynte han å hyle og skrike og hikste etter pusten. Så han måtte slippes løs!. Han løp inn i garderoben. Der inne lå han på kne og ba til høyere makter om at englebarna måtte vinne.    

  Det var også moro at en mann som ”Hjallen” (80år), fikk med seg denne milepelen. Hjalmar ”Hjallen” Hoftvedt som hadde vært med på Vålerengas første milepel da klubben spilte seg opp i A-gruppen i 1921! Sammen med blant andre Murer`n og Tuben var Hjallen på plass på Sotahjørnet før den store cuptriumfen.

Fra VG:
SAKEN ER VIF
Saken er biff   -   saken er VIF!” NRKs nye fotballkommentator og tidligere cupvinner for LSK, Jan Birkelund, jobber i ren Lillelien-stil da han kom med dette utsagnet i sluttminuttene under cupfinalen i går. VIF stod på beina, mens LSK virket som en koloss på leirføtter under ”is-slaget” på landslagsarenaen Ullevaal.


    KRONEN PÅ VERKET

ULLEVAAL   -   Hvilken jubeldag for Tom Jacobsen!   VIF-kapteinen gikk selv i bresjen med førsteklasses spill, slo superpasninger som gav tre scoringer og besørget selv den fjerde fulltrefferen. Alt stemte liksom da 26-åringen satte kronen på verket i en oppvisningsfinale som vil bli husket lenge. Ikke bare fordi VIF tok sin første kongepokal i klubbens historie, men like meget på grunn av helhjertet angrepsfotball i 90 engasjerende minutter.

Angrepsbølgen ble satt i scene av den opplagte VIF-kapteinen som har herjet på fotballens norsktopp i ti år. Tom debuterte på A-landslaget nettopp på Ullevaal som 17-åring i 1971.

”Herlig”!  
  -   En herlig følelse, sier Tom Jacobsen.   - Tenk å utklasse LSK i en finale for TV-tittere. Slikt må bare oppleves. Det kan ikke beskrives.
  -   Hvorfor ble LSK feid så lett av banen?
  -   VIF spilte riktig fotball. LSK er sårbare når forsvaret blir satt under press.
Taktikken vår var klar fra første minutt. Offensiv fotball for enhver pris. Angrep er beste forsvar mot et lag som LSK.
Raske og lette
    VIFs mannskap består av raske spillere som klarte å løpe LSK i senk. Vi hadde selvsagt ingen grunn til å forandre taktikken etter 3-1. Forsvarsfotball er ikke vår stil, og jeg tror publikum satte pris på oss, sier Tom Jacobsen - overlykkelig over at VIF skal spille E-cup neste år.
  - Årets sesong har gitt oss enorm selvtillit. Vi har vunnet hver gang vi har følt press. Neste år skal vi kjempe om seriemesterskapet også, sier Tom som gleder seg spesielt til å få spille sammen med bror Pål igjen.
  Tom Jacobsen fikk for øvrig hjelp av Tor Røste Fossen foran finalen.   - Jeg var i tvil om fottøyet. Jeg visste ikke hva slags sko jeg skulle velge, men landslagssjefen gav meg et par kunstgressko som var helt ypperlige.


Fra Aftenposten:
VIF eksploderte i farvesprakende cupfinale-triumf

(Ragnar Larsen) Vålerengens Idrettsforening ble Norgesmester i fotball for 1980. Første gang VIF var i finalen ble det mesterskap, og det efter en strålende innsats i finalen. Lillestrøm ble regelrett utspilt, og 4-1 var heller for lite enn for mye. På det vanskelige underlaget var det VIF´s lette teknikere som fikk overtaket på LSK´s adskillig tyngre spillere. Valg av støvler og knotter fikk stor betydning, og VIF valgte riktigst der også. Einar Halle var en meget god finaledommer.

Allerede en time før avspark var innbytterne på begge lag ute for å prøve fottøy på den frosne banen. Det skulle vise seg at ikke alle var like heldige med valget. Tom Jacobsen, Erik Foss og Vidar Davidsen hadde spesialstøvlene for kunstgress, og det var uten tvil det beste. Alle de andre hadde store vanskeligheter med å holde seg på benene.
Allerede efter ti minutter burde VIF tatt ledelsen. Erik Foss, med halvlange underbenklær, utnyttet muligheten da Lillestrøms midtstoppere mistet fotfeste og gikk alene mot Arne Amundsen. Lillestrøm-keeperen rykket imidlertid ut i det riktige øyeblikk og reddet. Den situasjonen fikk vi reprise på flere ganger utover i kampen.
Litt overraskende ble det LSK som tok ledelsen. Arne Dokken la inn en fin ball fra høyresiden, og en VIF-forsvarer fikk bare stanset ballen. Vidar Hansen stupte frem og headet i nettett. Han fikk et spark under haken som krevde fire sting, og forlot banen før spillet ble satt i gang igjen. Hele 13 minutter tok det før han kom innpå igjen, men da var stillingen fortsatt 1-0.
Det kunne virke som om VIF hadde ventet på at det skulle bli like på hvert lag igjen, for bare fem minutter senere var det 1-1. Tom Jacobsen spilte frem en glimrende ball til Morten Haugen som gikk alene mot Arne Amundsen og scoret.
Ytterligere fem minutter senere tok VIF ledelsen. Arnfinn Moen ble angrepet da han forsøkte å bryte igjennom, og vi ventet indirekte frispark. Halle var imidlertid ikke i tvil, og dømte straffespark. Men Halle var sikker, og det var også Terje Olsen da han dundret ballen i nettet.
Avslutningen av omgangen ble dramatisk. Frank Grønlund kom til på en crossball fra høyre, og med en fremragende heading sendte han ballen i stolpen. Tre LSK-spillere sto klare til å sette returen i nettet, men mellom dem lå Tom R. Jacobsen som fikk ballen i fanget!
I stedet for 2-2 ble det 3-1 to minutter før pause. Erik Foss stakk av gårde igjen, og hadde med seg Terje Olsen. Innlegget ble halvklart av en back, men på returen var Morten Haugen raskt fremme og scoret.
Efter pause forsøkte Lillestrøm å presse opp spillet, men det førte bare til at VIF kom bedre til med angrepene. VIF vant rett og slett fordi laget var klart best denne dagen. Leif Eriksen hadde ikke gjort noe spesielt for å temme Tom Lund, men satset på egen styrke.


CUPFINALEN 26. OKTOBER 1980

VÅLERENGEN - LILLESTRØM   4 -   1   (3 - 1)

Ullevaal stadion, 23.000 tilskuere. Dommer: Einar Halle, Molde.
Scoringer:
15.min. Lillestrøm     0 - 1   Vidar Hansen
34.min. Vålerengen   1 - 1   Morten Haugen
39.min. Vålerengen   2 - 1   Terje Olsen (straffe)
43 min. Vålerengen   3 - 1   Morten Haugen
81.min. Vålerengen   4 - 1   Tom Jacobsen.

VIF´s lagoppstilling:
Tom R. Jacobsen, Petter Morstad, Ernst Pedersen, Stein Pedersen, Tor Brevik, Arnfinn Moen (inn 85. min.
Stein Madsen), Tom Jacobsen, Vidar Davidsen, Erik Foss, Morten Haugen (inn 77.min. Yngve Andersen),
Terje Olsen.

Kampens gang:
10. min.:   VIF har en kjempesjanse da Erik Foss går igjennom alene. Arne Amundsen i LSK-målet parerer.
15. min.:   LSK tar ledelsen 1-0. Vidar Hansen header i mål, men blir samtidig skadet, og er ute av kampen i et
                kvarter for plastring og stell av kutt i haka. I denne perioden spiller derfor LSK med 10 mann.
17. min.:   Arnfinn Moen smeller til på volley fra nesten 30 meter. Skuddet går i tverrliggeren og   over.
34. min.:   VIF utligner til 1-1. Morten "dukk opp" Haugen bryter alene igjennom et flatt LSK-forsvar og
                plasserer ballen til side for Arne Amundsen.
38. min.:   Arnfinn Moen blir felt innenfor 16 meteren. Terje Olsen setter straffesparket til 2-1 for VIF, som var
                livredd for å gli når han tok det.
40. min.:   Frank Grønlund header i stanga for LSK, returen går i fanget på keeper Tom R. Jacobsen.
43. min.:   Morten Haugen øker til 3-1. Erik Foss forserte glimrende på vingen, han la et innlegg som traff Frank
                Grønlund. Ballen spratt ut til Morten som brant til og der satt den. Kampen var så godt som kjørt.
81. min.:   Tom Jacobsen dundrer inn 4-1 på volley i et rotete LSK-forsvar.

Avisoverskriftene:
- En times VIF-fyrverkeri
- Vål´enga suveren mester
- 4-1, og en seier for angrepsfotball
- Perfekt VIF-maskin
- VIF i våre hjerter
- Saken er VIF
- Kronen på verket
- Søvnløs helt (Morten Haugen)
- VIF eksploderte i farvesprakende cupfinale-triumf
- "Schouen" og "Liffy" enige: Det var VIFs dag
- På go´fot med glattisen
- Det umulige ble mulig
- VIF i festslag
- Lykkekjøpene fra Frigg scoret i alle cupkamper
0-1, så var det slutt. Du ble for kort - Arne Amundsen
VIF flyttet lekegrinda til Ullevaal
- Ikke en kjeft tvilte på seier!
- VIF vant tribunekampen


Av årets cupmestere sa Yngve Andersen, Lars Petter Røise og Terje Olsen takk for seg.

Budsjett og fremtidssmål
Budsjettet for VIF´s senioravdeling var på 1 million kroner for 1980-sesongen og junioravdelingens på kr. 250.000. VIF´s målsetning i åra fremover var å få fram to fullgode juniorer på A-laget hvert år. Da slipper man den voldsomme utskiftningen som i år, fortalte fotballformann Tor Jørgensen




1981 - Investeringene bærer frukter - seriegullet klart seksten år etter

FAKTA 1981 SERIEMESTER
SERIEN; 1. divisjon Plassering: 1/12 Kamper: 22 V U T:   9   11   2 Målf.: 44-27 Poeng: 29
Største seier hjemme: 5-2   mot Start (8.pl.) og 3-0 mot Lyn Største tap hjemme:   0-1 mot Ham-Kam (6.pl.) eneste tap hjemme
Største seier borte: 4-0 mot Start (8.pl.) Største tap borte:   1-2 mot Fredrikstad (4.pl.) eneste tap borte
Toppscorer: Pål Jacobsen 16 (toppscorer i 1. divisjon) Flest seriekamper: Vidar   Davidsen, Morten Haugen, T.om Jacobsen, Tom R. Jacobsen, Arnfinn Moen, Petter Morstad 22    
Tilskuere i   gjennomsnitt hjemme:   10.249 Tilskuerrekord hjemme: 16..589   (10/5 mot Lillestrøm)

NM-CUP:   Semifinale, tap mot Lillestrøm   0-2 Toppscorer, cupen: Morten Haugen 7, Pål Jacobsen 6, Tom Jacobsen 4

EUROPACUP: 1.runde, tap mot Legia Warszawa (Polen) Resultat: Hjemme: 2-2 (Pål Jacobsen 2), Borte: 1-4 (Arnfinn Moen)

Trener: Leif Eriksen Hjemmebane: Bislett stadion,1.runde NM: Jordal ,E-cup:Ullevaal

Foran 1981-sesongen ble angrepet ytterligere   forsterket med landslagssenteren Pål Jacobsen fra Ham/Kam (kr. 125.000).Nok en gang stilte han på samme lag som broder Tom, og akkurat dette samarbeidet var en vesentlig ingrediens i Vålerengas gullperiode. Dette året viste laget seg å være sterkt nok til å holde også i serien, og sikret seg mesterskapet etter en solid høstspurt.
Trener Leif Eriksen fikk laget til å bli en arbeidsmaskin der stabilitet var et nøkkelord. Med Tom Jacobsen og Vidar Davidsen på midtbanen og en opplagt og nesten skadefri Pål Jacobsen som spiss var suksessen sikret. I tillegg hadde laget   "satt seg" i forhold til i fjor.

To viktige brikker i innspurten gjorde at laget ble ytterligere forsterket. Det som man kanskje hadde savnet mest i Vålerengas fremover-rettede spillestil, var et solid midtforsvar. Leif Eriksen prøvde flere alternativer, før han slapp til Dag Roar Austmo som sweeper (kr. 15.000). 25-åringen kom fra Steinkjer før sesongen, men fikk ikke noen plass på laget til å begynne med. På høsten spilte han glimrende. I tillegg dukket kjempetalentet Henning Bjarnøy opp som spiss de siste rundene, og scoret blant annet seiersmålet i siste minutt i den viktige kampen mot serielederen Rosenborg. 17-åringen, fra egen juniorstall, ble litt av en joker med sine fem mål i de fire siste kampene. Mye oppstyr ble det også, da det kom ut at VIF-ledelsen ikke kom til å satse på Leif Eriksen ennå et år. Men det var en beslutning som ble tatt på et tidlig tidspunkt. VIF-styret og Eriksen var enige om at tre år var nok.  

Flying start
Pål Jacobsen og Vålerenga   fikk en "flying start" i første seriekamp hjemme mot Lyn med nesten 11.000 tilskuere på plass. VIF vant 3-0 og var nærmere 5-0 enn Lyn redusering. Pål Jacobsen scoret de to første målene før Erik Foss laget rundens flotteste mål. - Jeg fikk full treff med høyrebeinet, sa Erik Foss som var banens beste spiller. - Jeg så at retningen var god og det var en herlig følelse å se ballen borre seg inn i vinkelen. Slikt kan nesten ikke beskrives, fortalte VIF-vingen.

Brødrene Jacobsen best
2. serierunde gikk mot Bryne på Jæren. Med   en   2-0 seier sørget VIF for å tilføre Bryne lagets første hjemmenederlag i serien på to år. Brødrene Jacobsen var best i en kamp hvor Erik Foss skjefta seg til rødt kort i sluttminuttene. Vidar Davidsen sendte VIF i ledelsen etter 16 minutter og Pål   Jacobsen laget et perlemål seks minutter før slutt. Pål mottok en stikkball fra broder Tom og trakk med seg Brynes keeper ned mot dødlinjen, før han tverrvendte og sendte ballen vakkert i motsatt hjørne.

Nesten 17.000 tilskuere hadde møtt opp da Lillestrøm gjestet Bislett i neste kamp. Revansjemøtet endte 1-1 etter at Morten Haugen ga VIF ledelsen etter 25 minutter. Reduseringen kom bare ni minutter senere.

Pål avgjør ett minutt før slutt
Så skulle Jacobsen-brødrene møte sine "egne" på Briskeby stadion i toppoppgjør. VIF ble faktisk statister i ett oppgjør som Ham-Kam ledet 1-0 helt til det gjenstod   13 minutter av kampen. Da utlignet Morten Haugen efterat lagkamerat Dag R. Austmo hadde avverget VIF-scoring på streken sekundet før. Nå våknet VIF til dåd og presset hjemmelaget sterkt. Avgjørelsen kom ett minutt før slutt da Pål Jacobsen ble felt innenfor 16 meteren. Vidar Davidsen levnet ikke keeper noen sjanse og VIF fikk dermed en svært heldig seier.

Ny opphenting
Ny Bislettkamp mot Haugar. VIF lå igjen under, hele 0-2 til det gjenstod 21 minutter. Da scoret Morten Haugen sitt tredje mål på tre kamper. Dramatisk ble det da Vidar Davidsen brenner straffesparket på stillingen 1-2 drøye kvarteret før slutt. Men to minutter senere fulgte Vidar Davidsen opp Pål Jacobsens langskudd og satte returen fra keeper i mål. 2-2   og laget hadde nok en gang klart å snu en kamp på slutten.

I sjette serierunde gikk VIF på sitt første tap etter 1-2 for bunnlaget Fredrikstad borte, som tok sin første seier for året.  
Pål scorer stadig
Så ble det tre uavgjorte kamper på rad og VIF la seg på en tredjeplass på tabellen. Det var Pål Jacobsen og Morten Haugen som stod for de fem målene i disse kampene. Mot RBK, 2-2, på Lerkendal møtte det opp hele 21.377 tilskuere for å se toppoppgjøret. De fikk se toppscorere som Pål Jacobsen og Odd Iversen i aksjon, og begge fikk inn fulltreffere. Trønderne hadde nok det meste av spillet, men VIFs kontringer var farlige og lyktes fullt ut.

Festforestilling
I 10. serierunde skulle VIF slå til mot Start med rene festforestillingen. Gutta ledet 2-0 allerede før folk fikk satt seg ned på tribunen. De økte til 3-0 før Start våknet ut i 2. omgang og stillingen var 3-2. Fem reale fulltreffere og topp dramatikk sørget for at gutta fra Sotahjørnet igjen tok steget opp i gull-striden. 5-2 over fjorårets seriemester Start lot seg avgjort høre.  
VG: Om VIF-tlhengerne har vært litt skeptiske til Pål Jacobsen og hans evner i VIF-drakta, så fikk de valuta for pengene i går. For makan til åpning på en toppseriekamp er det lenge siden vi kan huske. Og i hovedrollen Jacobsen-brødrene. For en gang skyld var det storebror Tom som virkelig fikk til "perlemålet". Hans volleytreff
etter bare tre minutter skapte nesten panikk hos Start. Og det ble ikke bedre da Pål var på farten minuttet senere. Hans snappet opp en klønete Start-pasning, stakk av gårde lynkjapt og alene med Roald Rørheim gjorde han ingen feil: 2-0. Etter bare fire minutter hadde VIF kampen i sin hule hånd. Sjansene som fulgte var mange, men et Start-hode på målstreken og noen lange bein gjorde at ikke VIF hadde ledet 5-0 etter bare kvarteret.
VIF kom også med en sterk sluttspurt med to mål på de siste to minuttene og Vidar Davidsen og Tom Jacobsen ble belønnet med 8 poeng på VG-børsen.

Syvende kamp på rad med mål for Pål
Neste kamp gikk mot Brann i Bergen. Pål var i skikkelig scoringshumør om dagen og scoret i sin syvende obligatoriske kamp på rad. Han avgjorde kampen i Bergen etter ett kvarter da han utnyttet en unødvendig retur fra Brann-keeper Kai Jensen. VIF viste sine fighteregenskaper i en kamp som Brann dominerte. VIF kunne dermed ta sommerferie etter halvspilt sesong på andreplass, ett poeng bak Rosenborg.

Bunnlaget Lyn ble slått 4-2 på Ullevaal. "Årets selvmål" var imidlertid årsaken til at VIF ikke overtok serieledelsen. Lyns Per Gunnar Bredesen skjøt et skudd fra skrå vinkel som hadde retning ca. en meter utenfor mål, men en nonsjalant Tom R. forandret ballens retning slik at den gikk i mål. Erik Foss og Pål Jacobsen stod for alle VIF-målene, ett i hver omgang.
Mot Bryne ledet VIF allerede 2-0 etter 10 minutter, men sovnet og mistet ett poeng da Bryne fikk orden på rekkene.VIF slapp med skrekken og   2-2.
Stor kamp av Arnfinn Moen  
Åråsen var stoppestedet   i 14. serierunde i et oppgjør som samlet 10.000 tilskuere. VIF vant 2-0 og kampens store spiller var Arnfinn Moen. "Nobby" som han kaltes stod ene og alene for 2-0-målet.Ute på midtfeltet slet han seg løs, serverte en teknisk detalj, og fant Pål Jacobsen. Pål slo perfekt til Morten Haugen som headet ned på Moens støvel. Fra 18 meter brente han til i hjørnet. Dermed var det hele avgjort etter knappe 60 minutter og VIF lå poenget bak serieleder Rosenborg.  
Siste tap for sesongen
Uflaks på Bislett mot Ham-Kam hvor nesten 11.000 tilskuere befant seg.   Først ble det selvmål etter 11 minutter da Arnfinn Moen headet et innlegg bak Tom R. Pål Jacobsen hadde to baller i stolpen, og et par skudd som det luktet svidd av. Og i kampens sluttminutter fikk VIF straffe, som nok engang Pål dundret utenfor og over. En dårlig kamp ble belønnet med 0-1 som var det første tapet på Bislett på to år.
Dette ble VIF´s siste serietap for sesongen. Men de hadde store vanskeligheter med å avgjøre kamper. For VIF spilte nå hele fire uavgjorte kamper på rad.
I en av de uavgjorte kampene, mot Fredrikstad   serverte VIF både underholdende og god fotball. Og fire minutter før slutt tror alle at Arnfinn Moen blir matchvinner med sin scoring. Men 40 sekunder på overtid stusset Vidar Davidsen en Fredrikstad-corner i eget nett som ble kreditert Kai Roger Olsen.

Bjarnøy avgjør gullstriden
I 19 serierunde, siste kamp før laget endelig vant igjen, spilte Moss og VIF 2-2 i en av de beste kampene for året. Juniorspiller Henning Bjarnøy debuterte med å bli VIF´s avgjørende spiller. Han kom inn etter 65 minutter, scoret etter 68 og la inn den ballen Vidar Davidsen headet inn etter 74. minutter. Bedre debut kan kanskje ingen vise til i toppserien. De fire scoringene kom i løpet av ni minutter. Men sjanser var det flust av både før og etter denne perioden.
Flaks i seriefinalen
4. oktober, tre runder gjenstår. "Høstens kamp" på Bislett - det var betegnelsen på "seriefinalen" mellom Rosenborg og Vålerengen. Og med 14.000 på tribunene ble det en dramatisk kamp. At VIF skulle   vinne i "lekegrinda" må bohemene bokføre   på Fru Fortuna. Trønderne var nemlig spillemessig best i dette oppgjøret med bla. to annullerte scoringer som fikk sinnene i kok etter hvert. Men VIF var flinke til å forsvare seg og   Henning Bjarnøy var tungen på vektskålen da han avgjorde oppgjøret i kampens siste sekunder. Før dette stod det 1-1 etter scoringer av   Morten Haugen (14.min) og Steinar Nilsen (21.min.).

Aftenposten konstanterte allerede dagen etter: Seksten år siden sist, Vålerengen! Nu har Vålerengen bare seg selv å stole på! Klubben er på tabell-toppen igjen.

Sikret mesterskapet
I nest siste serierunde, 11. oktober, falt avgjørelsen. VIF skulle til Kristiansand og møte regjerende seriemester Start som lå på sjetteplass. Henning Bjarnøy slo til nok en gang og sørget for to nye fulltreffere. Etter 37 minutter plasserte han ballen fra midten av 16-meteren hardt ned i venstre hjørnet for Start-keeperen. Dette etter at forsvaret hadde måttet gi returer på skudd fra først Pål Jacobsen og deretter Morten Haugen. To minutter etter var Tom Jacobsen frempå da han kunne sette foten til et innlegg fra Petter Morstad, 2-0. Knapt minuttet før pause var Henning frempå igjen. Han fikk ballen midt foran fra 12 meter og kunne sette ballen knallhardt opp i nett-taket og 3-0 ved pause. Pål Jacobsen satte så sluttstrek med 4-0 etter 57 minutter etter å ha utmanøvrert motspillerne.  

Dagbladet etter avgjørelsen:
”Serien er vår”
KRISTIANSAND -   Serien er vår, serien er vår...  
Vålerengas medbrakte supportere sang seg hese av sin egen versjon av ”Seier´n er vår” i går. To busslaster og en rekke privatbiler sørget for at det ble gullfeiring på Kristiansand stadion også i år. Men nå var det VIF som hadde overtatt galleriet utenfor garderoben der Start-spillerne ble hyllet for et år siden. Sørlendingene selv forlot   stadion slukøret etter å ha gitt et flaut inntrykk med 0-4 i sin jokerrolle i gullstriden. Og VIF lover sine tilhengere jubelkamp på Bislet i morgen. Der skal gullet feires mot Nottingham Forest.
  Selv om   VIF-tilhengerne stormet banen da Henry Øberg blåste av sin siste 1. divisjonskamp, sto VIF-spillerne stille og så bare spørrende på hverandre.
  - Er det gull eller ikke?
  Etter en stund hjalp speakeren til å fortelle at det   ennå sto sekunder igjen på Lerkendal. Først   da Bjørge Lillelien hadde stilnet av fra Trondheim kunne VIF-spillerne løfte hendene i været.

Klubbens første seriegull siden jubeldagene i 1965 var et faktum. Og det en uke før planen. Bare de aller største VIF-tilhengerne hadde trodd at det skulle avgjøres allerede nå.
  VIF-garderoben bar preg av kaos i gratulasjonsstrømmen etter kampen. Jubel-brølene og mange våte øyne fortalte sitt om hva som føltes. Møkkete trøyer og bukser ble kastet som suvenirer   ned til VIF-tilhengerne, som bare sang og sang.
  Mye kunne leses i trener Leif Eriksens ansikt. Etter radio- og TV-intervju ble han båret på gullstol over banen til garderoben. Det måtte unektelig føles litt spesielt for   ham - som har   trent   laget   til cup- og seriegull de to siste sesongene - og som nå tar farvel med A-laget. Nærmest andektig gikk han rundt og tok sine elever i hånda, og noen kommentarer var overflødige. Og gullet feiret med brus med sitronsmak. Verken champagne   eller seierssig var med i bagasjen. Gullfesten var ikke påtenkt før neste helg hjemme i lekegrinda.


VIF-SKIPPER´N LOSTE SKUTE     VEL     I     HAVN

Kristiansand - Cupmesterskapet i fjor, seriemesterskap i år, tenk at en hedemarking skulle få oppleve slikt!
  Kapteinen på VIF-skuta kunne ikke skjønne det var sant. Tom Jacobsen (9 på VG-børsen) ble sittende i garderoben med et håndkle rundt seg og funderte på hva som hadde skjedd. Nå har han opplevd det han håpet etter at han forlot Hamar og Ham-Kam. For ham som kaptein betyr seriegullet noe helt spesielt. Nå kan ingen lenger hevde at VIF er opp og ned, laget kan spille jevnt over en hel sesong. Og mye av det ansvaret ligger hos lagkapteinen. Men til Ham-Kam reiser VIF-kapteinen aldri for å spille fotball mer.
  ”Det er kanskje litt spesielt å være lagkaptein i VIF, men det er lite igjen av bohemtendenser i dette mannskapet. Det er en kameratgjeng som har dratt lasset sammen selv om en   kapteinsrolle   jo   betyr   litt mer enn å velge krone og mynt, sier Jacobsen.
Avgjørende mål
Den jobben Tom Jacobsen har gjort for VIF gjør at det gledet VIF-tilhengernes hjerter at nettopp han fikk æren av å sette beinet på den avgjørende 2-0- scoringen bare to minutter etter at Henning Bjarnøy hadde laget 1-0. Tom Jacobsen sørget dermed   for at Start aldri fikk kontakt. Han var også   med i   den   utsøkte   trekombinasjonen der   Bjarnøy avsluttet   med 3-0.  
-   Jeg har nok aldri vært så god som i år sesongen sett under ett, forteller Tom Jacobsen.

Uavgjort og begge lagene jublet
I siste serierunde møtte VIF nedrykningstruede Brann og spilte 2-2, noe som reddet Brann til kval.spill. VIF tok oppskriftsmessig ledelsen 2-0 etter 21 minutter. Først ved seriens toppscorer Pål Jacobsen   (16 mål) på et kanonskudd etter snaue ni minutter. Så scoret høstens wonder-boy, Henning Bjarnøy. Han var siste mann i køen av VIF-spillere som kunne putte ballen i mål etter innlegg fra Pål. Brann kom tilbake og opphentingen ble gjort allerede i første omgang.

Fra Dagbladet:
Seier´n er vår
Alle jublet og alle sang "seier´n er vår" da Rolf Haugen blåste av årets siste 1. divisjonskamp på Bislett. På banen var det tjueto spillere som alle strakk armene i været og jublet.
VIF-gutta for seriemesterskapet - Brann for retten til kvalifiseringspill. Da Tom Jacobsen løftet pokalen var det mange VIF-hjerter som hoppet over et par slag. Det øyeblikket hele Vålerenga har ventet på siden 1965 ble en realitet da klubben ble utropt til seriemester 1981.
- En bedre følelse enn da jeg hentet kongepokalen på Ullevaal i fjor høst, smiler Tom Jacobsen. Denne pokalen er beviset for at vi er Norges beste fotballag denne sesongen. Det er dette gutta har drømt om siden seriestarten i april.
- Er det noe mer vi kan vinne nå, fleiper Erik Foss midt inne i kaoset i VIF-garderoben. Fjorten jublende seriemestere med gullmedaljene på brystet blir gratulert i eninga. På sin faste plass sitter Leif Eriksen med seierssigaren og verdens største fotball-smil. Utenfor garderoben står gratulantene i kø for å slippe til. Det virker som om hele Vålerenga er på Bislett for å feire seriemesterskapet sammen med gullgutta.
- Banen var helt umulig å spille på, sier Vidar Davidsen og rister på hodet. Det er en fordel at vi ikke skal utpå igjen før i april neste år.
Og da kommer Vålerenga som tittelforsvarere, og skal vi dømme etter stemningen i garderoben er spillerne sugne på nye triumfer.
- Bare vi får fordøyd dette er vi klare til å ta et nytt mesterskap, var en av de mange kommentarene vi fikk servert
mens Vålerenga-sangen runget i den overfyllte garderoben.

Rekordpublikum
VIF vant ni kamper, spilte hele elleve uavgjorte og tapte to kamper. Det var i gjennomsnitt 10.249 personer som så Vålerengas hjemmekamper i serien pr. runde dette året. Dette er en rekord som fortsatt står.

De 14 seriemesterne var:
Tom R. Jacobsen, Petter Morstad, Ernst Pedersen, Stein Madsen, Tor Brevik, Tom Jacobsen, Arnfinn Moen, Vidar Davidsen, Pål Jacobsen, Morten Haugen, Erik Foss, Kristinn Bjørnsson (som første islandske seriemester i Norge), Stein Pedersen, Dag Roar Austmo.

TABELLEN:
1.   Vålerengen 22   9   11   2   44-27 29
2.   Viking 22 11     6   5   32-30 28
3.   Rosenborg 22   9     8   5   35-24 26
4.   Fredrikstad 22   9     7   6   45-26 25
5.   Moss 22   8     8   6   27-27 24
6.   Ham-Kam 22   8     6   8   25-21 22
7.   Lillestrøm 22   6   10   6   26-25 22
8.   Start 22   8     5   9   36-38 21
9.   Bryne 22   6     9   7   29-34 21
10. Brann 22   5     7 10   26-40 17
11. Haugar 22   2   12   8   20-38 16
12. Lyn 22   4     5 13   22-37 13


LEIF ERIKSEN OPPSUMMERER SESONGEN - VIL GJERNE VÆRE MED VIDERE
- Dette mesterskapet har vi vunnet på innsats, disiplin og spilleforståelse. Vi har fremragende spillere på alle plasser, og det kunne jammen vært artig og fått være med på neste sesong også. Men jeg forstår og aksepterer VIF-ledelsens beslutning om at tre sesonger som trener får være nok i denne omgang for mitt vedkommende. Klubben har jo hatt dårlige erfaringer tidligere med å holde for lenge på en trener, og ærlig talt gleder jeg meg til å arbeide med Vålerengens junioravdeling.  

I cupen gjorde VIF det nok en gang sterkt. Etter solide innledningskamper, fikk imidlertid Lillestrøm sin revansj fra i fjor i semifinalen med 2-0.




1982 - Fire strake seire ble til fire strake tap og trenerbytte

FAKTA 1982
SERIEN; 1. divisjon Plassering: 4/12 Kamper: 22 V U T:   10   4   8 Målf.: 35-21 Poeng: 24
Største seier hjemme: 4-0 mot Mjøndalen og 5-1 mot RBK Største tap hjemme:   0-2 mot Viking (seriemester)
Største seier borte: 2-0 mot Start, LSK og Fredrikstad Største tap borte:   0-1 mot Mjøndalen, Ham-Kam, Bryne og RBK
Toppscorer: Pål Jacobsen 8 Flest seriekamper: S. Gran,V. Davidsen, E. Foss,T. Jacobsen   22    
Tilskuere i   gjennomsnitt hjemme:   7.591 Tilskuerrekord hjemme: 13.193   (16/5 mot Ham-Kam)

NM-CUP:   3.runde, tap mot Kongsvinger 2-3 Toppscorer, cupen: Pål Jacobsen 3, Vidar Davidsen og Morten Haugen 2  

EUROPACUP: Kval.runde, tap mot Dinamo Bucuresti Resultat: Hjemme: 2-1 (P. Jacobsen,V. Davidsen), Borte: 1-3 (Stein Gran)

Trener: Knut Erik Rikheim. Fra 14/6: Leif Eriksen Hjemmebane: Bislett stadion.   E-cup: Ullevaal


Før 1982-sesongen fant man ut at laget kunne styrkes ytterligere på to, tre plasser. Derfor var det ikke så merkelig at klubben sa ja takk da Stein Gran fra Lyn og Lasse Eriksen fra Frigg meldte sin interesse. Men det ble dyrt og VIF måtte ut med over 200.000 kroner for å sikre seg spillerne. I tillegg kjøpte klubben inn bla. Trond Sollied fra Mo (kr. 30.000) og Jan Erik Kullerud (Liv/Fossekallen). Før sesongen ble det fokusert mye på Vålerengens spillekjøp ettersom A-lagsstallen hadde kostet nærmere kr. 800.000. Og i tillegg var ny trener Knut Erik Rikheim hentet fra Fredrikstad. Av seriemesterne hadde brødrene Pedersen, Stein Madsen, Arnfinn Moen og Kristinn Bjørnsson forlatt laget.    

"Proffklubben" Vålerengen
Før sesongen hadde VIF en heltidsansatt (Ellef Kyvåg) og fikk ytterligere en diplomøkonom fra juni av. Fotball-formann Tor Jørgensen fortalte at klubben kunne tilby spillerne gunstig bilordning, videre fikk spillerne betalt for utgifter i forbindelse med trening som kunne dreie seg om 30-40 kr. pr. trening. I tillegg fikk spillerne bonus for seier og uavgjort, henholdsvis kr. 300 og 150 kr. som var forbundets takster. Gutta fikk også en skikkelig avslutningstur etter sesongen, som i fjor da de var på Kanariøyene. A- stallen bestod av 24 spillere, 16 på A-kontrakt og 8 på B-kontrakt.  
Optimistmen var dermed stor før sesongstart og pressen mente at laget var enda bedre enn forrige sesong og lanserte VIF som favoritt.
VIF åpnet med fire strake seire på rad i serien, men så skar det seg, og etter bare ni serierunder fikk treneren Kjell Erik Rikheim sparken. Deretter steppet Leif Eriksen inn på ny, og etter en god høstsesong tok laget seg opp til fjerdeplass på tabellen.

God start
Det begynte altså bra mot Start på gullbanen i fjor, Kristiansand stadion. Etter 0-0 halvveis fikk VIF en drømmeåpning i andre omgang da Stein Grans pasning fant Pål Jacobsen helt umarkert ute på hjørnet av 16-meteren. Nr 2 kom seks minutter før slutt da Morten Haugen la pasningen til landslagsspissen.   Knallåpning av Pål som ikke hadde fått det til i treningskampene. I tillegg konkluderte man med at Stein Grans inntreden hadde gitt bedre balanse på midtbanen. Og reservekeeper Jon Ole Moe debuterte i serien for VIF med en syver på VG- børsen etter at Tom R. hadde slått opp en skulderskade.

Moro i lekegrinda
Sesongpremieren på Bislett   mot Sogndal ble ikke noe dårligere. VIF vant 5-2 etter en svært underholdende kamp. VIF-kaptein Tom Jacobsen uttalte etter kampen: Vi gikk ut så tett opp til voldtekt som mulig! Det fikk Sogndal til fulle erfare. Jeg tror Bislett-publikummet storkoste seg tross kulda. Vi kan love mer moro i "grinda" utover sommeren…. Pål Jacobsen spilte til ni på VG-børsen etter tre fulltreffere og en målgivende pasning og stod dermed bokført med fem mål etter to kamper. Trener Rikheim konkluderte med at VIF hadde et sterkt mannskap, med individualister og publikumsspillere. Jeg mener improvisasjon må til for å underholde.

Og etter kamp på Åråsen var avisoverskriften klar i Aftenposten:
Effektive VIF med stø kurs
Like før pause fant Dag R. Austmo Pål Jacobsen. Pål var umarkert og lobbet iskaldt over keeper Bjarte Flem. LSK hadde dominert hele omgangen og VG skrev: Vålerengen har Pål Jacobsen - en goalgetter - Lillestrøm skriker etter en tilsvarende kapasitet som vet hvor stengene står. Bare fem minutter etter pause scoret Erik Foss etter pasning fra Pål og 2-0 ble også sluttresultatet.

Våknet etter pause
I fjerde serierunde lå VIF under 0-2 for Ham-Kam på Bislett.   Og VG skrev: Fotballens "Dr Jekyll og Mr Hyde".
Det må kunne være en dekkende betegnelse på lederlaget i 1982. Alle som var i "lekegrinda" søndag måtte gni seg i øynene utover i 2. omgang da det mer eller mindre bare var et lag på banen. Rikheim forklarte: - Det var ingen tordentale i pausen. Vi kunne ikke gjøre mer galt enn de vi hadde gjort. Vi endret litt i midtforsvaret, men det var ikke nok til å snu kampen. Scoringen etter bare 45 sekunder av Erik Foss var kanskje det største bidraget til at vinden skulle blåse vår vei igjen. HamKam begynte å gjøre feil etter 1-2-målet og dermed var vi i gang.
Tom Jacobsen smelte inn 2-2 på et direkte volleyskudd. Ti minutter før full tid tar Tom et frispark som Dag Roar Austmo ekspederte i mål. Og et straffespark ved Vidar Davidsen gjorde at VIF snudde kampen fra 0-2 til 4-2 på en omgang. VIF ledet tabellen med to poeng på neste lag, 13-4 i målforskjell og alle hadde gullglimt i øyet.

Nedturen
Fire strake seire ble utrolig nok fulgt opp med fire strake tap. Det begynte mot Moss borte da hjemmelaget avgjorde på straffe seks minutter før slutt. 2-3 og første seier til Moss i år. Og det fortsatte mot Bryne på Bislett da VIF hadde et elendig forsvarsspill. "En trist forestilling. Vi må ta et realt møte på kammerset", sa trener Rikheim etter kampen som endte 1-2 og VIF ned fra tabelltoppen. Men det sviktet nok en gang borte mot Mjøndalen. Straffe måtte til for at man skulle få en utløsning på udugeligheten foran mål fra begge parter på Nedre Eiker. Bare to minutter før slutt smelte Arnt Kortgaard inn målet.

Mot trenerbytte
Før åttende serierunde, mandag 7.juni stod det å lese i VG; Det er uro i Vålerengen etter de   tre serietapene på rad. Spillerne har ikke lenger full tiltro til trener Rikheim og nå har VIF-lederne talt: Leif Eriksen skal tilbake som "rådgiver". Samtidig har Tom Jacobsen trukket seg som kaptein.
Kampen mot nyopprykkede Molde på Bislett samme dag resulterte i ennå et tap. VIF ledet helt til det gjenstod ett kvarter av kampen, resultat 1-2.   Ingen ansvarlige i VIF-ledelsen skjønner riktig klubbens problem. Ingen kan gi en fullgod forklaring på lagets black out.   - Jeg vet ikke om problemet sitter i hue eller i beina, sa Leif Eriksen.
VIF lå på sjetteplass og visste verken ut eller inn.

Storseier og ny trener
13. juni skulle de møte Rosenborg og kampen skulle vise seg å bli ett sportslig vendepunkt. VG skriver: Fire-målsseier 5-1 over Rosenborg skulle tyde på at alle problemer er borte i VIF. Slik er det imidlertid ikke! Spillet mot RBK var ikke annet enn ordinært, mens trenersituasjonen i klubben fortsatt er merkelig uorganisert til å være en av Norges mest "profesjonelle" klubber. Det var først tjue minutter før slutt at VIF overkjørte RBK da Pål, Tom og Morten Haugen scoret.
Etter RBK-kampen sa Knut Erik Rikheim fra seg trenerjobben og VIF var uten trener. Rikheim fortalte at da han merket at spillerne var innstilt på å styre det hele sjøl før RBK-kampen, hadde han ikke andre muligheter enn å bryte trenerforholdet med klubben. Leif Eriksen var trener for Bærum SK men ville påta seg oppgaven med å trene VIF-gutta så ofte han hadde mulighet.

Og dermed stoppet også tapene, men mange mål ble det ikke. Neste kamp mot Viking borte endte 0-0 og i siste kamp før sommerferien på Bislett vant VIF med 1-0 over Fredrikstad etter Morten Haugens mål 30 minutter ut i kampen. Leif Eriksen sa etterpå at gutta hadde bestemt seg for å ta fem poeng på de siste tre kampene før ferien, noe de klarte.  
Tok poeng tross skadet Pål
I en treningskamp mot Sandefjord før høstsesongen startet ble Pål Jacobsen skadet, men laget klarte fortsatt å ta poeng. Det begynte med 1-1 i "lekegrinda" mot Start, før VIF vant i en flau 1-0-kamp borte mot nedrykkslaget Sogndal. Og dermed var VIF på sølvplass to poeng bak Viking.

Mye dramatikk
Hjemme på Bislett skulle så VIF og LSK møtes med årets rekord, 12.700 tilskuere på plass. Morten Haugen reddet dagen da han utlignet 40 sekunder før full tid, 1-1.Ellers ble det intern dramatikk i pausen da Stein Gran ble småskadd og fikk en sprøyte. Det ble gitt for sterk dose så beinet sovnet og Lasse Eriksen måtte innpå. Han fikk fullstendig black out og gjorde alt feil da han merket at kroppen ikke fungerte, og gikk ut etter bare 19 minutters spill.

Lasse Eriksens første sesong
Lasse Eriksen skulle imidlertid vise seg   å bli en klubbspiller med stor K. Kanskje var det under denne kampen at VIF-trener Leif Eriksen gikk bort til sidelinjen og anropte den ferske midtstopperen, etter en haug med feilpasninger. ”Lasse, husk at du spiller med de blå!”
Lasse Eriksen skulle få ni trenere på de neste ni sesongene, men Lasse var fast inventar på A-laget, slik at han ble den spilleren med flest seriekamper for klubben etter   at seriesystemet ble lagt om i 1963, og har etter han la opp, gjort en stor administrativ jobb for klubben.

Briskeby var neste stopp der vi skulle møte Ham-Kam som lå bare ett poeng bak oss. Ham-Kams Tor Arne Granerud var helt alene med Tom R. seks minutter inne i 2. omgang og ble matchvinner slik at de overtok vår 2. plass på tabellen.

Mot Moss var Pål Jacobsen tilbake, men i dårlig slag. Allikevel vant vi 2-0 i lekegrinda etter at Vidar Davidsen drømmeåpnet med scoring allerede etter tre minutter. Banens beste, Erik Foss, puttet på det andre målet i en kamp som ellers ble husket for sine mange kort, ett rødt og seks gule. VIF lå dermed på bronseplass.

Tom Jacobsen briljerte
I neste kamp tapte VIF mot gode Bryne 0-1 borte før det ble storseier 4-0 på Bislett mot Mjøndalen. Etter en kjedelig førsteomgang uten mål endte det i en toppomgang, der Tom Jacobsen gjorde forarbeidet til 2-0-målet som Erik Foss kunne score greit på. Det var Tom Jacobsen som storspilte i denne kampen. Bare fire dager før var det klart at han skulle tilbake til Ham-Kam som heltidsansatt i moderklubben. Ham-Kam måtte ut med kr. 20.000 og forutsetningen var at han ikke skulle spille for klubben.

Det ble ingen stor sluttspurt i sesongens fire siste kamper. To tap, uavgjort mot nedrykkslaget Molde og seier mot nedrykkslaget Fredrikstad i siste serierunde ble til en fjerdeplass. Mot Fredrikstad scoret endelig Pål Jacobsen igjen etter måltørke siden 13.juni, men han ble allikevel vår toppscorer med 8 mål i serien.

Skuffet i NM
I NM-cupen skuffet VIF stort med tap for Kongsvinger i tredje runde, 2-3, da Vidar Davidsen scoret begge målene. Even Pellerud spilte meget godt mot sitt gamle lag og var en av årsakene til at VIF ble slått på Gjemselunden.

Rekordpublikum i Vålerengakamp
I Europacupen for serievinnere var   imidlertid resultatene godkjente mot Dinamo Bucuresti. 1-3 borte med   65.000 tilskuere på tribunen var respektabelt etter 1-1 ved pause.   På Ullevaal stadion fikk Tom R. solen i øynene og så ikke ballen da rumenerne scoret allerede etter to   minutter. Men VIF kom sterkt tilbake og utlignet ved Pål Jacobsen to minutter før pause. Laget hadde sjanser til både tre og fire scoringer til, men det ble med Vidar Davidsens vinnermål minutter før slutt, 2-1.
Trener Leif Eriksen takket for seg samtidig som han hadde ført Bærum til opprykk til 2. divisjon.
6. november undertegnet trener Gunder Bengtsson en treårskontrakt med Vålerenga. Samtidig konkluderte fotball-formann Tor Jørgensen med at laget burde ha forsterkninger. Åge Hareide, Roger Albertsen og Arne Dokken er jo interessante i så måte, avsluttet han.

1983 -   Økt disiplin bak tidenes beste sesong  

FAKTA 1983 SERIEMESTER
SERIEN; 1. divisjon Plassering: 1/12 Kamper: 22 V U T:   12   7   3 Målf.: 38-17 Poeng: 31
Største seier hjemme: 5-0   mot Ham-Kam (12.pl.) Største tap hjemme:   2-4 mot Brann (6.pl.) eneste tap hjemme
Største seier borte: 3-0 mot Kongsvinger (9.pl.) Største tap borte:   0-2 mot Eik (5.pl.)
Toppscorer: Pål Jacobsen 10, V. Davidsen og E. Johansen 5 Flest seriekamper: Tom R. Jacobsen, Tor Brevik, Vidar Davidsen 22
Tilskuere i   gjennomsnitt hjemme:   9.878 Tilskuerrekord hjemme: 15.730   (19/6 mot Lillestrøm)

NM-CUP:   Finale, tap mot Moss 0-2 Toppscorer, cupen: Pål Jacobsen 4, Stein Gran og   Paal Fredheim 3

Trener: Gunder Bengstsson Hjemmebane: Bislett stadion

70-år, seriemester og cupfinale
Formann Tor Jørgensen hadde store ambisjoner på klubben vegne, med nasjonal dominans og suksess i Europa som hovedmålsetning. Og foran 1983-sesongen sørget han for å kjøpe inn trenerkapasiteten Gunder Bengtsson. Svensken hadde i utgangspunktet en trygg jobb hos den ferske UEFA-cup-vinneren IFK Gøteborg, men av familiære årsaker ble Oslo et gunstig alternativ.
Gunder Bengtsson hadde sine klare synspunkter på hvordan VIF skulle spille sin fotball. VIF skulle spille med soneforsvar, VIF skulle legge press på ballfører, VIF skulle spille med disiplin. Altså et strengt organisert lagmessig forsvarsspill med press, sikring og sideforskyvning i nøye inntrente detaljer. Noen få ganske faste oppspillsmønstre i angrep, med inntrente bevegelser og timing.   De færreste kunne stå seg mot ”Gundermetoden” , og omleggingen ga resultater umiddelbart.
Vålerengen skulle imidlertid innledningsvis få problemer med å overbevise sin tilhengerskare om sin nye stil. Men det hjalp etter hvert som resultatene begynte å strømme inn. Laget var så suverent at en måtte lete med lys og lykter for å skape spenning i serien.Vålerengen ledet serien fra femte serierunde, og rykket ytterligere i fra på høsten, og trygget seieren i sluttrundene. Selv uten Pål Jacobsen i flere høstkamper (skadet) kunne VIF ro i land gullet.
På spillersiden hadde man hentet inn Oslo-guttene Jo Bergsvand (Kjelsås), Paal Egil Johansen (Bøler),Tore Nilsen (Grorud) og   Per Gunnar Bredesen (Lyn). Paal Fredheim fra Morild skulle også gjøre seg bemerket. Kjøpet av de nye spillerne var under kr. 50.000,- og skulle vise seg å bli gode investeringer til slutt. Tom Jacobsen, Petter Morstad og bohemen Erik Foss hadde forlatt klubben. I forsvaret regjerte nå nordlendingen Trond Sollied, som hadde kommet med sesongen før.
VIF kunne derfor feire   70-årsjubileet med nytt seriemesterskap. Finaleplassen var også klar i cupen, så Osloklubben hadde satset stort og med hell de siste sesongene. Klubben hadde også lokket publikum til Bislett igjen og samlet nesten 10.000 tilskuere i gjennomsnitt pr. kamp.

24. april skulle det være Bislett-premiére, men banen ble ikke klar og VIF måtte begynne sesongen borte mot regjerende seriemester Viking uka etter. Og det begynte med 0-0, et resultat som skulle stå seg i fem kamper   denne sesongen.
Den utsatte kampen mot Rosenborg ble spilt fire dager senere ovenfor 11.000 tilskuere. Vålerenga vant 3-0 og VGs overskrift var:
"Detta er´ke Vå´lenga"
"Døm speller kanskje bra fotball, men detta er´ke Vå´lenga! En av veteranene fra Sotahjørnet i VIFs bohemtid var ikke fornøyd med underholdningen på Bislett i går. Gunder-metoden falt ikke i smak. Vålerengens nye stil tiltalte ham ikke, til tross for 3-0. Etter en kjedelig førsteomgang da Pål Jacobsen scoret to minutter før pause, løsnet det til en viss grad. Tore Nilsen og Morten Haugens scoringer avgjorde kampen tidlig i 2.omgang.   Vidar Davidsen, banens beste, oppsummerte forskjellen på laget i fjor og i år: Innstilling, organisering, spilleglede og fysikk. Vi er blitt bedre på alle områder.

Bare litt over halvparten av hjemmepublikumet møtte opp til neste match mot Start. 0-0-kampen var ikke særlig underholdende, men Pål Jacobsen viste bra takter og minst et par av hans susere burde gitt uttelling.

Vidar var overalt
I fjerde serierunde slo gutta Mjøndalen på Nedre Eiker og det var ni år siden sist. Vålerengens metodiske spill ga få sjanser, men i de siste 20 minuttene løsnet det for laget. Først serverte Tore Nilsen et nyderlig innlegg til Vidar Davidsen. Han kunne bare styre ballen i mål med hodet. Deretter sendte "Snappern" Johansen inn en ball til Pål Jacobsen som stupte fram og headet ballen knallhard i hjørnet, 2-0. Vidar Davidsen, banens beste, demonstrerte på ny stor anvendelighet. Hans evne til "å være overalt" var gull verdt. Ungguttene Tore Nilsen og "Snappern" besatt begge den farge og det pågangsmot som opp gjennom tidene hadde kjennetegnet mang en VIF-stjerne.
Hattrick mot gamleklubben
Bunnlaget Ham-Kam var neste motstander på Bislett i en svært underholdende kamp 16. mai. For endelig våknet VIF skikkelig til liv. Og så var det klart at Pål Jacobsen skulle være i hovedrollen mot gamle kamerater. Han smelte inn et ekte hat trick og i tillegg brant han et straffespark. Allerede etter 16 minutter stod det 2-0 etter mål av Lasse Eriksen og "Snapper´n" Johansen. Så et gyldent minutt ni minutter senere: Først dundret Pål inn et straffespark og like etter suste et langskudd fra Pål inn i venstre hjørne og 4-0 til pause. Pål avsluttet kvelden med en heading åtte minutter før slutt og 5-0. Det som imponerte mest var nullen som forsvaret kunne skryte av etter fem runder. Vålerengen gikk rett til topps, stod uten tap, og   med målforskjell 10-0. Og VG´s journalist var glad: Hurra for 17. mai, ljomet det rundt om i det ganske land i hele går. Vi vil så gjerne stemme i med - hurra for 16. mai og det VIF-laget vi var så heldige å få se i aksjon på hjemmebane denne kvelden. For det er lenge siden vi har sett et norsk klubblag gjennomføre en kamp slik den nye serielederen gjorde mot bunnlaget Ham-Kam. Vidar Davidsen og Pål Jacobsen var banens beste.

Nullen sprakk
Så sprakk nullen for VIF og tap 0-2 mot nykommer Eik i Tønsberg i sjette serierunde. Bildet fra pressen etter kampen   viser Eiks superpatriot Jahn Teigen og målscorer Geir "Bolla" Johansen som trer "papirnullen" ned over hodet på Tom R. Allerede etter 3 minutter scoret "Bolla" Johansen før Nick Sandberg la på i første omgangs siste minutt.
Vidar avgjorde
Over 9.000 personer hadde møtt frem da VIF skulle møte topplaget Bryne i 7. serierunde. Men noen toppkamp ble det ikke. Bryne var en vrien nøtt for hjemmelaget som ikke slapp til med storspillet mot et gjerrig lag fra Jæren. I tillegg spilte landslagskeeper Per Egil Nygård en topp kamp og holdt VIF-forsøkene under kontroll. Men Vidar Davidsen fikk inn et skudd som satt helt inne ved stolperoten etter et klokkerent treff fra skrå vinkel. Målet tidlig i 2. omgang holdt til 1-0 og fortsatt serieledelse.

Vålerengen slet seg til et poeng i Bergen da Vidar Davidsen scoret nok engang og 1-1. VIF hadde imidlertid fortjent seieren, ikke minst med tanke på Pål Jacobsens kjempeskudd i tverrliggeren og kampens tvilsomme straffespark til Brann.  
Avgjort etter ti minutter
9. serierunde: En rakett-start til årsbeste ble resultatet da Moss besøkte "lekegrinda" foran 10.500 tilskuere. Det var VIF´s knallåpning som vil bli husket og var en serieleder verdig.   3-0 etter drøye ti minutter, det kunne godt vært 5-0. Etter tre minutter forfulgte Vidar Davidsen en vrien ball mens de andre passet på Pål. Da Vidar fikk tak i ballen dro forsvaret mot ham, og da pasningen kom var Pål helt alene: 1-0. Per Gunnar Bredesen slet og holdt ballen oppe på Mossehalvdelen fire minutter senere, innlegget gikk til en godt dekket Pål Jacobsen, som da valgte å legge ballen tilbake til Egil Johansen. Pang! - rett i krysset og 2-0. Tre minutter senere kom en 40-meters-pasning fra samme "Snapper´n", Stein Gran gled i gjennom forsvaret - 3-0. VIF spilte en strålende førsteomgang og det var ingen Mosse-sjanser overhodet.   Seks minutter etter pause la Tor Brevik på til 4-0, VIF slappet av og 4-2 ble sluttresultatet. VG konkluderte med at dette var VIF-rekord i leikegrinda og viste bilde av Bislettklokka.
Hattrick av Pål avgjorde seriefinalen
Så var det klart for "seriefinale" mot LSK og årsrekord med nesten 16.000 spente tilskuere på Bislett.
Pål Jacobsen skulle stå for ny underholdning og nytt hattrick. 27-åringen var i skuddet som aldri før. Med venstrebeinet dundret han læret i nettet da det gjenstod sekunder av første omgang. 1-0-målet var perfekt. At han senere fulgte opp med stupheading i mål og vårens frekkeste scoring på frispark var liksom bestilt underholdning. Da VIF fikk frisparket skulle LSK danne mur, men før de var klare smelte Pål Jacobsen til, utagbart for Arne Amundsen.   "Vi hadde fått beskjed av Gunder om å skyte med en gang en slik frisparkmulighet bød seg. Keeper stod ved den ene stolpen for å stille opp muren. Jeg brukte flatsiden og skjøt langs bakken ", sa Pål som nok en gang tenkte klokt i en målsituasjon. Pål fikk ni poeng på VG-børsen og stod med samme antall fulltreffere i serien som toppscorer. For første gang siden 1959 klarte VIF å vinne over "bønda" på Bislett. 3-1 ble resultatet etter et trøstemål seks minutter før slutt av Tom Sundby.

Siste og 11.serierunde før sommerferien gikk i Kongsvinger foran et rekordstort hjemmepublikum.
VG siteres:
VIF på høygear
(KIL-VIF 0-3) VIF-maskinen på høygear valset regelrett over Gjemselund. Stall Gunder lykkes fullkomment i en vanskelig match. ALDRI har KIL-spillerne møtt trangere forhold i 1. divisjon.
- Det var VIF-spillere hvor du enn snudde deg. Vi fikk aldri rom, sier KILs Erik Nystuen. - Etter en slik kamp kan jeg gå hjem med god følelse om å ha tapt fortjent!   Nystuen har så evig rett, KIL var sjanseløs mot serielederen. - Men vi fikk lettere spill enn antatt, sier Gunder Bengtsson. Vi spilte helt glimrende i 1. omgang og fikk en viktig goal like etter hvilen.
KIL-spissene som har scoret 24 mål (to mer enn VIF), ble nærmest statister. Spillerne fikk aldri den tiden andre lag tillater. I tillegg var VIF-spissene dyktige til å presse forsvarere, slik at alt for mange KIL-pasninger hadde dårlig adresse. Når så Gran/Davidsen fullstending tok lurven fra Tomteberget/Pellerud måtte debutanten bite i gresset. Ingen norske lag stopper VIF i gårdsdagens utgave. VIF er i ferd med å skille seg ut. En suveren målkvote (22-6) er i praksis et ekstra poeng. Så langt har innpisker Gunder holdt konsentrasjonen i laget. Han feiler neppe mye til høsten heller. Dertil er kampen om plass på laget for tøff. En solid spillerstall gjør ekstra gode utslag.   Målene kom ved Vidar Davidsen (3.min.), Dag R. Austmo (47.min.) og Jo Bergsvand (83. min.).

Aldri truet på høsten
Det tok ikke Vålerenga lang tid før laget markerte seg på høsten heller. I en meget god kamp på Lerkendal mot RBK vant Gunder-gutta 3-2 etter imponerende godt spill. Ekstra morsomt var det at den gamle trønderen Tor Brevik var best (8 på VG-børsen). Og pussig nok var det midtstopperne Trond Sollied og Dag Roar Austmo, også trøndere, som stod bak to av målene. Da matchen vippet på 2-2 tok Steinkjer-duoen   "Emil" Brevik og Austmo affære. "Emil" sendte av gårde et perfekt skrudd overlegg og Austmo møtte like perfekt med hodet. Bedre kunne det umulig gjøres. 3-2 endte kampen og VIF ga selv ikke i jevne kamper bort gratispoeng. Disiplinert opptreden i forsvarsfeltet de siste minuttene berget seieren.

Egil "Snapper´n" Johansen kom i fokus da han laget kampens eneste mål mot Viking drøye kvarteret før slutt. Han senket 70-åras lag i norsk fotball med en velplassert markkryper. Bøler-gutten kom gratis til Vålerenga mot at moderklubben fikk kr.500,-   pr. spilte match denne sesongen. Tor Jørgensen kunne røpe at trioen Sverre Brandhaug, Terje Kojedal og Einar Aas stod på innkjøpslista, samtidig som klubbens talentspeider Leif Syversen kikket rundt i Oslogryta. Dette var Vålerengas femte seier på rad og de lå nå hele fire poeng foran LSK på tabellen.
Tiger Tom banens beste
14. serierunde: Tom R. måtte varte opp med strålende keeperspill for å holde Start på avstand i Kristiansand. Legendariske Svein Mathisen innrømmet at målet som ga utligning 2-2 tre minutter før slutt var offside. VIF ledet 2-0 etter 23 minutter ved scoringer av Pål Jacobsens skudd til høyre for keeper og Trond Sollieds heading i mål.

Selv om VIF spilte sin svakeste kamp for sesongen vant de 1-0 mot bunnlaget Mjøndalen på Bislett. Denne gang var det banens beste kapteinen Vidar Davidsen, som våknet og sikret at ledelsen holdt seg stabil.

Tam kamp, vant greit
I nok en tam kamp mot et bunnlag, Ham-Kam holder   VIF stø kurs mot seriemesterskapet da de vinner   3-1 på Briskeby gressbane. Særlig merkbart var Påls fravær pga. skade. VIF la allikevel på til 3-0 seks minutter før slutt ved den eneste ekte Vålerenga-gutten på laget, Henning Bjarnøy. Ham-Kam fikk sitt trøstemål ved Terje Kojedal   fire minutter senere.

29. august ble Kong Olav V bedt på Vålerenga-kamp, da laget skulle revansjere sitt eneste nederlag hittill mot Eik.
Og etter 17. serierunde konkluderte Aftenposten:

VIF tar seriegullet
Om noen ikke visste det fra før. Vålerengen blir seriemester i fotball. Etter at VIF sa takk for sist for årets eneste serienederlag med solide 3-0 samtidig som toeren Lillestrøm gikk på en stygg 0-4 smell for nedrykningstruede Brann, er det bare i teorien - og snaut det - at VIF kan unngå å snuble i innspurten med bare fem serierunder igjen.

VG-oppslaget kommer her etter at 14.500 tilskuere var tilstede på Bislett :

Kongelig   moro i "lekegrinda”

BISLETT   (Vålerengen -Eik 3 - 0)   Vålerengen     har     fostret     mange   fotballkonger   opp gjennom   tidene.   Den   største     av   dem   alle   -   legendariske   Tippen Johansen   -   ønsket Kongen   og   hans   følge   velkommen   til   VIF-fest   i   går.

Og sammen kunne det kongelige selskapet more seg over en 19-åring som mange mener er VIFs neste kongsemne Henning Bjarnøy.
  Den eneste ekte Vålerenga-gutt på årets VIF-lag er nemlig i ferd med å avgjøre seriemesterskapet for annen gang i sin korte karriere. Ikke rart VIF-hjertene banker litt ekstra for den lysluggede pluggen.
Ukjent 17-åring
  De fleste husker sikkert hans gullkantede inntreden i norsk fotball for to år siden. Da serien dro seg mot slutten ble en ukjent 17-åring sendt på banen.
  Det begynte på Melløs 27. september. Henning kom inn og berget et VIF-poeng med sin scoring. Han fortsatte med å bli matchvinner mot RBK i neste serierunde. Og da serien ble avgjort - mot Start i Kristiansand - scoret han to av VIFs fire mål.
  Og to scoringer ble det i går også. Den første kom da matchen vippet på 1-0. Den andre avgjorde matchen definitivt. Sannsynligvis var det også avgjørende i årets serie. VIF gir aldri i verden fra seg sin seks poengers ledelse i innspurten. Ikke med Gunder Bengtsson ved roret.

Fem kamper
Henning sjøl advarer imidlertid mot å betrakte løpet som kjørt. - Mye rart skal riktignok skje om vi mister denne muligheten, men det er fortsatt 10 poeng å kjempe om.  
  Men nettopp 19-åringens evne til å score da det gjelder mest kan sørge for at de neste fem matchene blir ren parademarsj for VIF. Nå har han fått tilbake selvtilliten og den sjeldne egenskapen ”være der når sjansen byr seg”.

Skader
  Henning har imidlertid slitt hardt for å komme tilbake. I hele fjor slet han i motgang. Skader og ufornuftige treningsmengder var i ferd med å knekke den ambisiøse tenåringen.
  - Jeg   måtte få en reaksjon etter det som skjedde i 1981, innrømmet Henning.   - Det kunne bare gå en vei for meg - tilbake. Det var ikke mulig å leve opp til forventningene.
  - Dessuten trente jeg altfor mye. Jeg var oppe i åtte timer daglig. Det gikk rett vest, kroppen tålte det ikke. Akkurat da var det fint å ha Tom Jacobsen og Leif Eriksen i klubben - begge støttet meg og ga meg gode råd. Nå kommer resultatene. Jeg har mye å takke dem for.  

Tolvte kamp uten tap
Syltynn underholdning på Jæren mot Bryne ble 0-0, men man konstanterte at selv ikke på en dårlig dag var det lett å stoppe Vålerenga. VIF var så godt organisert nå at motstanderen ble tvunget på defensiven - uansett. Og det var noe nytt i norsk fotball. Noe nytt til det bedre. Derfor kunne man leve med slike matcher. En gang i blant. For nå ledet Vålerenga med syv poeng på Lillestrøm og dette var den tolvte seriekampen på rad uten tap.

Måtte avlyse gullfesten
VIF kunne dermed avgjøre serien definitivt i 19. serierunde mot Brann hjemme. Men Brann med nedrykkings-spøkelset i nakken, ødela den søte gullfesten. Gunders menn hadde bestilt lokaler på SAS-hotellet og belaget seg på en festlig kveld. Brann ledet 1-0 etter 56 sekunder og hadde 4-1 før klokken passerte 19 minutter. Landslagskeeper Tom R. som hadde holdt nullen i 11 seriekamper, slapp altså fire baller bak seg, og burde nok gremme seg over to av dem. 2-4 endte det til slutt etter scoringer av Pål Fredheim og Stein Gran, det siste på straffe. Vålerengas første tap på hjemmebane dette året. Bengtsson bekreftet at maken til slett innstilling til en kamp hadde han ikke opplevd.
Ny utsettelse to minutter før slutt
Og   VIF-jubelen holdt på å slippe løs da VIF holdt Moss til uavgjort da bare minutter gjenstod.   Med ett poeng på Melløs ville VIF ha sikret seg mesterskapet. De to klubbene som også hadde spilt seg frem til cupfinalen, lagde en fin generalprøve der Moss trakk det lengste strået og viste at cupfinalen ikke var avgjort.   Det var bare to minutter igjen av kampen da Geir Henæs avgjorde, 2-1 til Moss. VIFs sykeliste var imidlertid stor med Henning Bjarnøy, Paal Fredheim og Morten Haugen ute. Samtidig slet Per Gunnar Bredesen, Jo Bergsvand, Stein Gran, Tom R. Jacobsen og Pål Jacobsen med småskader selv om de spilte kampen i Moss.

Sikret gullet på Åråsen
Avgjørelsen falt endelig i toppoppgjøret mot Lillestrøm 2. oktober i nest siste serierunde. VIF og banens beste, keeper Tom R. (8 poeng på VG-børsen) klarte å holde buret rent i 0-0 kampen.

Fra Arbeiderbladet:
ENDELIG SERIEMESTERE !

ÅRÅSEN: Gratulerer Vålerenga - dere ER seriemestere! Det fotball-Norge har visst i flere uker ble endelig klart i går ettermiddag. Bekreftelsen kom hjemme hos ”nabo-fienden” på Lillestrøm. Med en teoretisk sprekk-mulighet kom Vålerenga til Åråsen med nerver. Tre timer seinere reiste de igjen for å sette seg til bords for seiers-måltidet. Endelig, sukket VIF-lederne. Nervene hadde ikke tålt en ny avbestilling.
  Og spør om VIF-ledelsen var nervøse da stadionuret på Åråsen tikket mot matchslutt. Glippen i Moss forrige søndag stod nærmest med klartekst i panna på hver og en av dem. Sjefen sjøl, Tor Jørgensen, var ikke langt unna å svelge sigaretten da Arne Erlandsen skjøt bare centimetere utenfor i sluttminuttet. Cato Holtets skudd like etter ble en like stor påkjenning.

Men så endelig gikk sluttsignalet. VIF-gutta jublet over mesterskapet, og for første gang denne sesongen reiste Gunder Bengtsson seg med et smil fra spillerbenken. Midt ute på banen møtte han spillernes hyllest.
  - En god følelse å få med seg det ene poenget herfra, sier Gunder. Jeg tror denne matchen ga oss det løftet vi trenger.
  - Harde sluttminutter?
  - Med Mosse-kampen friskt i minne er det klart det var litt nervøst, innrømmer Gunder, men jeg satt egentlig med følelsen av at denne matchen ville slutte 0-0. Når ingen av lagene hadde klart å score på sine sjanser tidligere i matchen følte jeg liksom at det var bestemt at det skulle bli målløst.
Og det ble det også, merkelig   nok.
For begge lag hadde kvalifiserte tilbud. Lillestrøm, med sine to treff i tverrliggeren og   et par   andre   vasse tilbud kunne fort ha scoret to ganger denne ettermiddagen. Det kunne også Vålerenga, med en treff i tverrliggeren blant andre gode muligheter.
Selv om de fleste av oss ville ha det til at seriemesterskapet for lengst var avgjort har de to siste nederlagene skapt nerver i Vålerenga. De største skeptikerne begynte å snakke om en ond sirkel.
  - Det er lettere å vinne i medgang, sier Gunder. At gutta kom tilbake her på Åråsen ser jeg som meget positivt. Spillerne viste seg som konkurransemenn. Det gleder meg kanskje mest av alt.
Nå har Vålerenga fjorten dager   på seg til å stable finalelaget på beina. På Åråsen i går satt Pål Jacobsen   og Jo Bergsvand på tribunen. Pål håper å   være   i   trening   igjen   allerede   i  
morgen. Jo Bergsvand spiller etter all sannsynlighet den siste seriekampen mot Kongsvinger.
Det   gjør   derimot   ikke   Dag   Roar Austmo, som pådro seg sitt tredje gule kort. Om Gunder Bengtsson velger å kjøre helt safe hviler trolig også Vidar Davidsen. Med to gule kort ei uke før cupfinalen finnes det ingen anledning til å ta sjanser. Det likner heller ikke den godeste Gunder Bengtsson å gjøre det.
Gullstriden ble altså avgjort på Åråsen. Kampen om sølvet ble det ikke.   Og akkurat det følte Lillestrøm-spillerne litt bittert etter kampslutt. De var bare centimetere fra å greie Vålerenga for andre gang i år. Når avslutningene gikk mot goal var Tom R. Jacobsen som vanlig utilnærmelig.

VIF 80-åras serielag
Fra Dagbladet
n n   Vålerengen ønsket   ikke å utsette seiersfesten lenger og tok det ene poenget som måtte til for å sikre seriemesterskapet 1983. Et mesterskap som for så vidt har vært klart lenge, men slik serien utviklet seg ble det ikke det rekordenes år for Vålerengen som det lenge så ut til.

n n   0 - 0   i nest   siste   serierunde var nok til at spillere og ledere slipper å tenke på den siste kampen. Det var nok mer liv og røre da det siste seriemesterskapet ble vunnet for to år siden, med ett poeng mindre enn det VIF allerede har sikret seg. Den avslutningen   er ikke så lett å glemme for VIF-patriotene, da laget tok igjen Rosenborgs tre poengs ledelse og vant alt som var å vinne.
n n   0 - 0 var også nødvendig da VIF vant sitt første seriemesterkap i 1965, og med 0-0 kom laget tilbake fra Steinkjer. Når 80-åra er over, er det grunn til å tro at VIF   har   skaffet seg en solid posisjon. VIF ser ut til å bli   vanskelig å rokke.

Smakte med gull!
Gullet er servert - Vålerenga er seriemestere og kunne endelig ta plass rundt festbordet i går kveld. Men samtidig kunngjør VIF-formann Tor Jørgensen nye mål for framtida. Et norsk seriemesterskap er ikke nok…
- Om to år skal Vålerenga være av europeisk middelklasse. For å nå målet, trenger vi bl.a. å styrke A-stallen med to-tre etablerte spillere, sier fotballformannen. Han mener at 84-sesongen blir tøffere enn årets, ikke minst på grunn av deltakelse i Serievinnercupen. - For å stå best mulig rustet til den styrkeprøven, satser vi på mange utenlandskamper. Det koster penger, men er helt nødvendig for å kunne heve nivået på laget. Allerede tidlig på nyåret håper vi å starte matchingen mot utenlandske motstandere.
- Spillersituasjonen i mesterlaget?   - Foreløpig har ingen sagt nei til å gå på en ny sesong. Vi regner med å få beholde det meste og tilføre det nødvendige.  
- 1983-sesongen økonomisk? - Et normalår. Budsjettet lød på 200 000 kroner i overskudd. Det endelige overskuddet blir trolig på 100 000 mer.

Fra Aftenposten:
Og så slapp VIF jubelen løs!
For første gang i år - "vi er da nøkterne optimister" - hadde Vålerengen med seg champagne til en seriekamp. Og de rørte den. Ikke fordi laget spilte "champagne-fotball", men fordi 0-0 borte mot Lillestrøm var nok til definitivt å sikre Vålerengen seriemesterskapet.
Dermed har Vålerengens Idrettsforening gitt seg selv den beste jubileumsgaven (70 år i år), og kan om tre uker plusse på med enda en trofé.

I siste serierunde 8. oktober møtte 8.200 Enga-tilhengere opp i "lekegrinda" for å feire seriemesterne. Kongsvinger klarte med 0-0 å redde plassen i 1.divisjon og dermed var det klart for dobbel æresrunde på Bislett.  

Fra Aftenposten:
Dobbelt æresrunde på Bislett
Først løp Kongsvinger-spillerne æresrunde. Derefter fikk VIFs seriemestere sine gullmedaljer av NFFs visepresident Odd Flattum. Så ny æresrunde til tonene av "When the saints…". Alle jublet efter at Kongsvinger og VIF satte et felles seriepunktum ved å spille 0-0 på Bislett. For gjestene betydde det ene poenget ny kontrakt, for VIF svært lite. Men mesterlaget "la" seg aldri. Aller minst Tom R. Jacobsen som igjen var i alle tre hjørner. Både det venstre, det høyre og det umulige.

Arbeiderbladet:
Vålerenga fikk GULL - KIL drakk champagnen
Vålerenga var seriemestere og hadde akkurat fått sine medaljer, men champagnen fløyt over gangen. Kanskje ikke så rart. Mesterlaget gjorde unna feiringen forrige søndag. I går var det Kongsvingers tur til å feire ny kontrakt med 1. divisjon.

Vålerengens 15 seriemestre:
Tom R. Jacobsen, Per Gunnar Bredesen, Trond Sollied, Dag Roar Austmo, Tor Brevik, Stein Gran, Vidar Davidsen, Tore Nilsen, Pål Jacobsen, Egil Johansen, Paal Fredheim, Lasse Eriksen, Henning Bjarnøy, Jo Bergsvand, Jan Erik Kullerud.

VIF vant 12 kamper, spilte syv uavgjorte og tapte tre kamper, derav bare et tap på hjemmebane.

TABELLEN:
1.   Vålerengen 22 12   7     3 38-17 31
2.   Lillestrøm 22 10   8     4 40-28 28
3.   Start 22 10   7     5 47-27 27
4.   Moss 22   8   8     6 31-34 24
5.   Eik 22   9   5     8 34-32 23
6.   Viking 22   8   6     8 31-34 22
7.   Rosenborg 22   7   7     8 41-38 21
8.   Bryne 22   7   7     8 31-32 21
9.   Kongsvinger 22   7   6     9 44-42 20
10. Brann 22   7   6     9 31-32 20
11. Mjøndalen 22   5   7   10 17-34 17
12. Ham-Kam 22   3   4   15 15-50 10


DYRT VIF-GULL
Vålerengen var den klubben i norsk fotball som hadde høyest omsetning. I år var det brutto et sted mellom 4-6 millioner innom klubben.   Vålerengen trakk flest tilskuere. Gjennomsnittet lå tett opp i 10.000. Ingen av de andre hadde så høye sponsor- og reklameinntekter. Trass i det var klubben en fattig klubb. Den eide ingenting bortsett fra et meget beskjedent klubbhus på Valle Hovin. Det fantes lite penger på å sette inn i nytt klubbhus trass i økonomisk og sportslig suksess. VIF brukte nesten alt den tjente på A-laget. Klubben vant gull som kostet flesk. VIF hadde den dyreste A-lagsstallen. Samtlige spillere var kjøpt inn, med unntak av et par mann. Deriblant flere i 100.000 kroners-klassen. Spillerkjøpene hadde kostet mye og lønnsomkostningene var høye.
VIF betalte spillerne en grunnlønn på 1000 kroner måneden, 800 kroner pr. poeng, og bonus i cupen. For de aller beste ga dette en uttelling på nærmere 30 000 i år.
Vålerengen kjøpte fortsatt spillere men etter helt andre retningslinjer enn tidligere. Nå var det de sterke, arbeidssomme, disiplinerte spillerne som var ettertraktet.

Veien til cupfinalen
Vålerenga ble også   klar for sin andre cupfinale gjennom tidene, men først skulle de igjennom seks harde kamper:
1.runde;   26/5   B   Oppsal 3 - 2

Allerede i første runde kunne det gått riktig galt. Serielederen gikk sjokkskadd til pause på Trasop-banen med 0-2, noe   som Oppsalgutta ordnet på en snau halvtime. Det var først ti minutter før slutt at   "Snapper´n" reddet dagen, etter at Trond Sollied og Stein Gran hadde utlignet kort tid etter pause. 1.100 tilskuere.

2.runde;   8/6   H   Lillehammer 6 - 0
3. runde;   22/6   B   Stranda         2 - 0
4. runde;   27/7   H   Lillestrøm 2 - 0

Keepertabbe gjorde det lettere
Ca. fem uker etter seriekampen mot LSK som endte 3-1 var det nytt oppgjør på Bislett. Det ble påstått etter kampen at LSK hadde for stor respekt for serielederen, bla.   fordi de brukte angrepsspilleren Arne Erlandsen som bakerste mann.   1-0 kom etter en forsvarstabbe da keeperen ropte "ballen er min".   Jo Bergsvand var imidlertid høyere med hodet og scoret etter 23 minutter. Stein Gran sørget for 2-0 i det 58.minutt ovenfor 9.200 tilskuere.
.
  Kvartfinale; 24/8 B   Strømmen 2 - 1

Fredheim scoret begge
Det var Vesterålens representant på årets VIF-lag som sendte Vålerenga til semifinalen. I Pål Jacobsens fravær fikk Paal Fredheim sjansen, benyttet den godt, og avgjorde tidlig en kamp som egentlig ble ganske makelig for serielederen. Han scoret dermed sine første mål for VIF i en obligatorisk kamp, da han allerede etter 26 minutter stod med to fulltreffere.



        VIF MOT TO GULL

Semifinale; 18/9 B   Steinkjer 1 - 0


Cupfinale med minste margin
Vålerenga nådde sin andre cupfinale på minste mulige margin. For Steinkjer lagde alvorlig trøbbel i en semifinale som fikk det reale cup-preget over seg etter pause, da nord-trønderne oppdaget at de kunne slå VIF hjemme i lekegrinda.   Plutselig haglet det med sjanser rundt keeper Tom. R. Jacobsen som måtte ta fram sine beste egenskaper for å hindre baklengs. Men Vålerenga rodde inn en 1-0 seier etter at Paal Fredheim scoret vakkert etter bare elleve minutter.
I første omgang var kampen jevnspilt. Efter pause presset Steinkjer, og VIF lignet minst av alt på et tetlag i 1. divisjon.   Dagens eneste scoring kom etter at Jo Bergsvand la ut til Henning Bjarnøy på høyrekanten. VIF-spillerne sto i kø for å putte innlegget bak Steinkjers keeper Geir Mediås. Et innøvd trekk og et pent mål.
For øvrig debuterte Bengt Eriksen, sønn av Leif da han kom inn fem minutter efter pause og lignet minst av alt på en debutant. Unge Bengt tok faktisk et lite tak i en forvirret midtbane. Sikker i pasningene, fin plasseringsevne og med et realt fighterinstinkt. Ikke rart at pappa Leif Eriksen smilte bredere   enn han pleide å gjøre etter en VIF-seier. Ni tusen tilskuere så at VIF vaklet til cupfinalen.  


22. oktober skulle det være cupfinale mot fjerdelaget i serien, Moss. Og Vålerenga var favoritter noe som VG bekreftet før finalen.

Saken er biff -
"DOUBLE" TIL VIF…
To unge jokere, Egil"Snappern" Johansen og Henning Bjarnøy, kan bli Vålerengens trumfkort som tar inn det siste stikket og cup-potten på Ullevaal i morgen.
Vålerengen står på tur til å vinne "The Double". Den henger høyt i norsk fotball, men ikke høyere enn at seks klubber kan smykke seg med den ettertraktede dobbelttriumfen siden krigen. VIF er svak favoritt denne gang. Gunder Bengtssons mannskap har fått den tid det trenger etter en anstrengende serieinnspurt til å bringe ro og orden i rekkene igjen. Vålerengen har udiskutabelt det best organiserte mannskapet i 1. divisjon. Ikke minst det teller mye i en cup-finale.


Cupfinale; 23/10   Ullevaal     Moss             0 - 2


Arbeiderbladet:
  BESTO PRØVEN  
Det stemte for Moss. Det gjorde det aldri for Vålerengen. Derfor ble det Moss på Ullevaal i går. I cupfinalen , for 23 000 tilskuere plasserte Moss seg på NM-kartet. Det med en 2-0 triumf. En seier som får en til å ta fram klisjeene; fullt fortjent, en verdig mester. Men i en finale-match som ikke vil feste seg i minnet. Til det ble kampen mer "en kamp" enn skapende spill.

Dagbladet:
EMIIIIIIIL!
- Rødt kort, Emiiil! Thorodd Presberg tviler ikke et øyeblikk på at marsjordren til VIF-backen Tor "Emil" Brevik var korrekt. Til tross for Breviks voldsomme protester mot avgjørelsen, ble de to "kamphanene" gode venner på banketten.
- Det virket som om Thorodd Presberg var ute etter meg. Utvisningen var ikke bare en   kjedelig avslutning på sesongen, men også helt uforståelig.
VIF-backen Tor Brevik (28) kan ikke godta marsjordren han fikk av finaledommeren på Ullevaal:
- Geir Henæs var ute av balanse da vi tørnet sammen, verre var det ikke. Det var fordi han like i forveien var blitt taklet av Dag Roar Austmo. Henæs falt over ende da vi barket sammen - verre var det ikke. Jeg sa ikke et ord til dommeren, verken før eller etter det røde kortet. Slik jeg ser det, var det altfor strengt dømt.

Også i straffespark-situasjonen var det Brevik som var synderen.   - Straffesparket var også tvilsomt idømt.
Like før det skjebnesvangre øyeblikket, ble jeg dyttet unna. All right at jeg var borti Geir Henæs, men det var fordi han løp inn i meg. Den kroppen er en mester i å filme til seg straffespark. Det vet vi godt fra før. Noe av det siste trener Bengtsson sa til meg før finalen, var at jeg ikke   måtte være borti Henæs innenfor 16-meterstreken. Skjebnetaklingen i går var vel så vidt på feil side av denne streken.

Hørt etter kampen:
- Dette var ikke Presbergs dag, like lite som det var vår. Vi må vinne med den dommeren vi til enhver tid har på banen. Ellers kommer vi ingen vei. Det første målet kom etter offside på et par meter. Den situasjonen burde avgjort vært vinket av. (Fotballformann Tor Jørgensen)
Leif Eriksen bare rister på hodet. - Var ikke Geir Henæs offside i forspillet til 1-0-målet, skal jeg aldri mer gå på fotballkamp.
- Han dømte som om vi spilte basketball. Bare vi var i kontakt med en mossing ble det frispark. (Vidar Davidsen).
- Dommeren skal ikke synes i fotballkamp, i dag var han hovedpersonen! Grunnen er at Presberg liker å være sjef, og vil styre hele kampen (Stein Gran).
- Presberg dømte 70-30 i fordel Moss (Imre Gabor, lege, tidligere oppmann).



CUPFINALEN 22. OKTOBER 1983

VÅLERENGEN - MOSS   0 -   2   (0 - 1)

Ullevaal stadion, 23.000 tilskuere. Dommer: Thorodd Presberg, Strømsgodset
                              Rødt kort: Tor Brevik, VIF (73. min.)
Scoringer:
  9.min.   Moss           0 - 1   Stein Kollshaugen (straffe)
79.min.   Moss           0 - 2   Geir Henæs


VIF´s lagoppstilling:
Tom R. Jacobsen, Per Gunnar Bredesen, Trond Sollied, Dag Roar Austmo, Tor Brevik, Henning Bjarnøy, Vidar Davidsen, Stein Gran, Egil Johansen, Lasse Eriksen (Paal Fredheim 29 min.), Jo Bergsvand (Pål Jacobsen 29 min.)
Bare Tom R. Jacobsen, Tor Brevik og Vidar Davidsen var igjen fra cupfinalelaget i 1980. Seks av spillerne hadde landskamper for Norge. Henning Bjarnøy var eneste ekte VIF-gutt.

Kampens gang:
8. min.:         Geir Henæs stikker igjennom. To Mosse-spillere står i offside uten å være med i spillet. Henæs
                    skjermer ballen inne i straffefeltet, og en utålmodig og aggressiv Tor Brevik går rett i fella. Han
                    feier Henæs ned.
9. min.:         Straffesparket setter Stein Kollshagen kontant i mål.
30-45.min:   Midtstopper Dag Roar Austmo skyter hardt og godt to ganger. Men litt uflaks og en våken Mosse-
                    keeper er en del av forklaringen på hvorfor ikke ballen går inn.
50.min.:         Dag Roar Austmo har en sjanse på en heading.
Like etter:     Moss Hans Deunk header i åpnet mål før Trond Sollied dukker opp fra intet.
73.min.:         Tor Brevik feller Geir Henæs da han er igjennom. Presberg fulgte regelboken da han viser Brevik
                    det røde kortet som punktum på hans svarteste dag på fotballbanen.
79. min.:       Geir Henæs fosser igjennom på en fin ball fra Grøndalen. Henæs er kald og rolig når han til slutt
                    plasserer ballen nede i Tom R.´s høyre hjørne.
Siste minutter: Et par VIF-muligheter.



Avisoverskriftene:
- EEEMIIL !
- Trio i fokus: Matchvinneren     Syndebukken   Mannen i sort
- VISST VAR DET OFFSIDE!
- EMIIIIIIIL!
- Tor Brevik: - Skjønner ingenting
- Geir Henæs: "Uriutinert av Brevik"
- Thorodd Presberg: "To klare avgjørelser"
- Dommeren scoret ikke!
- KLAR OFFSIDE!
- Angrer ikke på noen ting
- "Kråkene" var gode og lure
- VIF-trekket som mislykkes
- Herlig å være mossing!
- Endelig gull-lukt i Moss


Hvor er det blitt av penga?
På årsmøtet halvt   spurte, halvt konstanterte den tidligere spillerbohemen Einar Bruno Larsen: - Vålerenga har spilt inn ca. 50 millioner kroner på de siste   20 åra. Klubben eier ei brakke på Valle. Hvor er resten? Ingen   svar å få, men alle forstod at spillerkjøp kostet flesk. Fotballhøvdingen Tor Jørgensen måtte ha ekstraomganger før regnskap med overskridelser på 1,1 millioner ble enstemmig vedtatt.




1984 - Overlegent seriegull, men mangel på økonomisk styring

FAKTA 1984 SERIEMESTER
SERIEN; 1. divisjon Plassering: 1/12 Kamper: 22 V U T:   13   6   3 Målf.: 40-14 Poeng: 32
Største seier hjemme: 4-0   mot Eik (9.pl.) Største tap hjemme: Ingen tap hjemme
Største seier borte: 5-0 mot Rosenborg (6.pl.) Største tap borte:   0-2 mot Viking (2.pl.) og 1-3 mot Bryne (4.pl.)  
Toppscorer: Vidar Davidsen 9, E. Johansen og T. Sollied 5 Flest seriekamper: T. Sollied, D. R.Austmo, P. E.Mordt, T. Nilsen 22
Tilskuere i   gjennomsnitt hjemme:   5.486 Tilskuerrekord hjemme: 10.485   (16/5 mot Lillestrøm)

NM-CUP:   3.runde, tap mot Ørn 0-1 Toppscorer, cupen: Per. E. Mordt 2

EUROPACUP: 1.runde, tap mot Sparta Praha (Tsjekko.) Resultat: Hjemme: 3-3 (Pål Jacobsen 2, Jo Bergsvand), Borte: 0-2

Trener: Per A. Sjøvold. Fra 23/5: Gunder Bengtsson Hjemmebane: Bislett stadion.   En seriekamp på Briskeby gressb.

1984 begynte med at trener Gunder Bengtsson fikk et profftilbud som han ikke klarte å motstå. Han hadde en klausul i kontrakten hvor dette kunne godkjennes og tok på seg et fire- måneders engasjement for Maritimo fra Madeira.Vålerenga stod uten trener og assistenttrener Per Anders Sjøvold måtte ta over roret. Men Gunder Bengtsson var tilbake igjen før sjette serierunde etter at VIF hadde vunnet fire strake seire. Under svenskens ledelse gjennomførte laget en bunnsolid høstsesong, og var klare som seriemestere tre runder før slutt. Da kunne klubben innkassere sitt tredje seriemesterskap på 4 år. Klubben vant serien med hele 7 poeng mer enn Viking og en suveren målforskjell på 40-14!

Dette var den fintesterke og hurtige Egil ”Snappern” Johansens store år, og ellers fikk klubben en ny landslagsspiller i det unge backtalentet Per Edmund Mordt som kom gratis fra Kolbotn. Ham-Kam-spilleren Knut Arild Løberg som senere skulle bli Vålerengatrener var også ny i miljøet. Av fjorårets seriemestere var det bare Jan Erik Kullerud som hadde forlatt klubben. Morten Haugen trappet også ned. Sesongens beste kamp spilte laget på Lerkendal, der Rosenborg ble beseiret 5-0.

I denne prosessen skiftet VIF image. Det var blitt et homogent, gjennomsystematisert lag som aldri hadde vært så konkurransedyktig, men heller aldri så sjarmløst. Det systematiske og dels fast dikterte spillet kjedet publikum, og dette var   en for skarp kontrast til det improviserte, overraskende og morsomme teknikk-krydderiet som ga mange tilhengere i gamle dager.   Sultne VIF-fans kastet seg yre over Tore Nilsen og Egil ”Snappern” Johansen, som i alle fall var små og hjulbeinte og kom fra Oslo øst. Men de måtte inn i systemet de også, og ble ikke riktig de bohemene som Vålerenga hadde avlet på 50-tallet. Publikum hadde ikke lenger noen å identifisere seg med. Hvor var VIF-gutta? VIF vant kamp etter kamp og vant sitt mest suverene seriemesterskap, men for hver kamp ble det også færre på tribunene. Det var ikke seirene som hadde brakt folk til leikegrinda. Det var like mye tapene. Det var showet. Folk kom ikke lenger. Tilskuersnittet pr. kamp hjemme falt fra 10.000 i 1983 til katastrofale 5.500, altså nesten en halvering, enda laget viste storform. Og i høstsesongen hadde snittet sunket til urovekkende 3.420 tilskuere pr. match.

Samtidig med at VIF opplevde større sportslig suksess enn noen gang kom et økende fokus på dens administrative svakheter og mangel på økonomisk styring.   Bengtsson krevde bla. at spillerne skulle overnatte på hotell natten før en bortekamp, selv om reisen bare gikk til Moss. Gjelden hopet seg opp.   Uroen begynte på generalforsamlingen i 1983, da det ble   krangel om regnskapet. Det førte til slutt til bokettersyn i regi av NFF i 1984, som avdekket mange huller, mange ulovlige utbetalinger bla. til spillere og en skrikende mangel på bilag. Dette var godt førstesideoppslag i avisene og konsekvensene ble at Tor Jørgensen ble utestengt fra alle idrettslige verv ut året og fikk en bot på 5000 kr. Også Pål Jacobsen ble idømt en streng karantene, men fikk siden delvis nåde da han til slutt ble suspendert i 14 dager og fikk 6.000 kr i bot for å ha mottatt penger under bordet. Dette var perioden da amatørismen gjorde sine siste krampetrekninger, og Pål Jacobsen la ikke skjul på at han følte seg gjort til syndebukk for noe som var en vanlig praksis.

Usikkert før start
Mange skader i sesongoppkjøringen gjorde at resultatene i treningskampene varierte endel. Man trodde imidlertid at laget var på bedringens vei da "Generalprøven" mot Lillestrøm gikk av stabelen på Åråsen en uke før seriestart. Men dengang ei.. LSK vant hele 4-1 og Vålerenga fikk en tankevekker. Gutta tok tydeligvis dette signalet alvorlig, for når alvoret startet var det som om et nytt lag gikk på banen. Laget tapte bare en kamp i løpet av vårsesongen, og fikk to tap på høsten.
Fire strake
Vålerenga dro til Tønsberg med fjorårets nederlag i bakhodet i sesongpremiéren mot Eik. Det ble revansje 1-0 hovedsakelig gjennom godt forsvarsspill. Og midtbanespilleren Tore Nilsen gjorde som han ville mot den kommende HSV-proffen Erik Solér. Banens beste og minste spiller, 1,64, stod også bak målet da han la inn et hjørnespark som stusset Dag Roar Austmo slik at VIF kunne ta med seg begge poengene hjem.
Vålerenga hadde mye sykdom og skader i troppen men vant også greit på Bislett mot nyopprykkede Fredrikstad.     Uten Henning Bjarnøy, Lasse Eriksen og Vidar Davidsen samt bare noen minutter for Pål Jacobsen og Stein Gran, gikk VIF rett opp i tabell-tet. Nykommer Morten Hanssen fra 5. divisjonsklubben Askim, ga VIF ledelsen etter 24 minutter før Tore Nilsen fastsatte resultatet 2-0 i 2. omgang etter dårlig underholdning i "lekegrinda".

Dyr spiller avgjorde
I tredje serierunde ble det igjen full klaff. Seriemesteren vant 1-0 over Molde borte. Det var fortsatt ingen "store takter" over VIF men så lenge Norges dyreste fotballspiller, Stein Gran, ordnet seier var det ingen grunn til å klage før toppoppgjøret mot LSK tre dager senere.
VG har stort oppslag om VIF og LSK som har kjøpt seg til suksess og understreket at ingen av de 22 som løper ut på Bislett i dag er fra egen avl. VG priste hvert lag til 1, 2 millioner kroner og mente at VIF er både proffen og amatøren i norsk fotball. Den proffe bruken av sjekkheftet har skaffet mesterskap , men på den administrative siden drev   klubben amatørmessig.

Fest i lekegrinda
10.500 tilskuere møtte opp til fest på Bislett 16. mai og festforestilling skulle det endelig bli til seks på VG-terningen. Landslagssjef Tor Røste Fossen var høylytt imponert over VIF-guttas spill, og betegnet kampen som en av de beste seriekampene han hadde sett. Og best av dem alle var Pål Jacobsen som stod for to av målene da laget senket LSK 3-0. "Snapper´n" Johansen stod bak det første målet etter snaue kvarteret før skadeskutte Pål Jacobsen laget huskestue i "lekegrinda" etter 43 og 57 minutter. LSK var sjanseløse denne kvelden.
På selveste 17. mai hadde Gunder Bengtsson returnert til Oslo og samme dag satt han i samtaler med trener og formann. Og etter at seiersrekka ble brutt i neste kamp mot Bryne på Jæren 1-3, var Gunder på nytt klar for VIF 23. mai.
Dagen før var imidlertid VIF førstesidestoff i flere aviser av helt andre grunner. Dagbladet brukte hele førstesiden på å fortelle;
Pål Jacobsen, Jon Ole Moe, Morten Haugen   INNKALT
  I morgen må Pål Jacobsen og de to tidligere Vålerengen-spillerne Morten Haugen og Jon Ole Moe møte i amatørutvalget i Norges Fotballforbund. Der må de forklare seg om penger de mottok fra VIF i forrige sesong.   Og i Dagsrevyen ble det hevdet at en revisjonsrapport slo fast at det er utbetalt titusener av kroner i strid med amatørreglementet, gitt lån uten gjeldsbevis og at det var påvist store mangler i regnskapene.
Tor Jørgensen redegjorde: Reglementsbruddet var at istedenfor å gi spillerne premie/gavekort som VIF kjøpte gjennom NFF, løste vi ut disse i kontanter. I tillegg gjorde hovedkassereren en generaltabbe. I stedet for å aktivisere et betydelig lån, la jeg ut til Pål Jacobsen vedrørende et bilbytte, som hovedkassereren utgiftsførte.

Innleder 14 kamper uten tap
Saken gir heldigvis ingen utslag på banen der VIF begynte sin rekke med historiske 14 kamper uten tap. Først ut er bunnlaget Strindheim. I 28 minutter stanget VIF mot bastante forsvars-legger. Da syntes Pål Jacobsen det var nok: Årets hardeste scoring kilte seg opp i nærmeste kryss uten at keeper rakk å løfte en finger. Det var scoringene som gledet i dette oppgjøret. Per Edmund Mordt avsluttet førsteomgang med et knallhardt venstrebeinsskudd ved motsatt stolpe. "Snappern" sørget for kveldens punktum i kjent stil: En glimrende dragning endte med at han vippet ballen over en frustert keeper. VIF på tabelltoppen igjen.

To 0-0-kamper
Fjorårets cupfinaletap skulle revansjeres mot Moss på Melløs der nettopp finaledommer Presberg   skulle dømme. Vålerenga måtte slite for målsjansene og kampen endte til slutt   0-0 uten "Røde Emiiiil" på banen.

VIF klarte også å holde nullen i lagets fjerde hjemmekamp, denne gangen   mot Start. Kampen ble betegnet som   kjedelig og nitrist nesten uten målsjanser og helt uten underholdningsverdi. Lagene spilte med omtrent samme resept; lange og tilfeldige poleballer frem mot to enslige spisser og et overbefolket forsvar.

Imens hadde NFF´s domsutvalg bedt om forklaring fra samtlige VIF-spillere som i 1982 og 1983 mottok kontante penger i stedet for gavekort   for vundne kamper og mesterskap.

Første baklengs hjemme
I   9. serierunde hjemme mot Kongsvinger måtte VIF slippe inn mål på Bislett. Sist gang det skjedde var 11. september året før. 2-2 endte kampen da Pål Jacobsen nok en gang ble skadet og ble borte en periode.  
Vidar Davidsen satte inn to perler hvor Tore Nilsen og Pål Jacobsen stod for forarbeidet til dem. VG konstanterer at VIF har problemer for tiden. Det blir mer slit enn spill. Denne karakteristikken er i ferd med å bli VIFs varemerke-dessverre. VIF lå nå på andreplass.

Målkalas   på Lerkendal
Hadde VIF problemer i forrige runde på Bislett, var det nok til å få skikkelig fart på laget på Lerkendal. Utklassingen 5-0 i regnværet var en mester verdig og viste at VIF ikke lot seg vippe av pinnen så lett. "Snappern" slo an tonen med to fulltreffere og dominerte sammen med lagkaptein Vidar Davidsen.
Og oppslaget i   VG og Dagbladet var: "Send VIF til OL" og Dette var storveis, VIF  
Fra VG: Send Vålerenga til OL, skrek en sønderknust trønder og RBK-patriot da 0-5 var et faktum to minutter før slutt. Aldri hadde han sett sine egne bli til de grader rundspilt. Lite ante han vel at nesten hele VIF-laget er OL-klarert. Bare kapteinen sjøl, Vidar Davidsen og keeperen Tom R. faller utenfor. Så RBK-patriotens forslag var faktisk - om ikke realistisk- så i alle fall en besnærende tanke.
For når VIF fungerer som det gjorde i går, er det et spørsmål om vi har noe bedre å by på i norsk fotball.VIF-showet var et kraftig spark til alle kritikere av Gunder-metoden - og dem er det jo blitt en del av etter hvert.
VIF knekket RBK allerede i åpningsminuttene. Aggressiviteten var tilbake i laget, og motstanderen fikk knapt låne ballen i lange perioder.   Snappern Johansen åpnet ballet etter 6 minutter. Han tok ned ballen på brystet i trengt posisjon, forserte en meter, og dro til på volley. Snappern fulgte opp med en ny fulltreffer slik at det stod 2-0 ved pause. Så avsluttet Trond Sollied, Vidar Davidsen og Tore Nilsen slik at flere syvere og åttere vanket på VG-børsen.  
Til topps for godt
Mot Viking på Bislett møtte det bare opp drøye 5.000 da VIF skulle ta tilbake serieledelsen for godt. 2-2 ble resultatet etter en del dramatikk med bla. et selvmål som ga motstanderen ledelsen snaue kvarteret før slutt. Før det hadde Vidar Davidsen satt inn en straffe. Trond Sollied reddet poenget da han gikk opp med hodet bare 6 minutter før full tid. Dagen kunne endt med seier, men Vidar Davidsen brant sitt andre straffeforsøk.    

Vinner klart, langt fra festspill
I   tolvte og siste serierunde før ferien satte VIF bunnrekord så langt i sesongen. Bare 3.900 tilskuere overværte oppgjøret mot Eik som blir overkjørt 4-0 på Bislett. VIF-formann Tor Jørgensen syntes det var en skam for hovedstaden som fotballby og ristet oppgitt på hodet. VIF hadde budsjettert med et gjennomsnitt på 8.200 i sesongen og endte opp med 5.500. Det ble samtidig klart at syv av spillerne hadde undertegnet non-amatør kontrakt. Dette gjør vi først og fremst for at det er mer renslig, slik at vi kan utbetale pengene uten å bryte noen regler, forklarte formannen. VIF er i ferd med å få et mannskap med internasjonalt snitt. Laget vinner selv om det langt fra er festspill som blir servert, ble det skrevet. Eik holdt i 40 minutter før Jo Bergsvand ordnet 1-0 etter innlegg fra Snappern. Henning Bjarnøys fulltreffer på Mordts pasning var kveldens hurra-mål tidlig i andre omgang. Vidar Davidsen og Stein Gran satte inn de to øvrige.

Dommen klar
To dager før sommerferien var over ble VIF slått "groggy" av den endelige dommen fra Norges Fotballforbund: Pål Jacobsen fikk karantene til 1. januar 1985 og fotballformann Tor Jørgensen ble utestengt fra all fotball i halvannet år.
Men i serien fortsatte VIF å vinne, denne gangen i Fredrikstad 2-0. Kaptein Vidar Davidsen førte an med to scoringer og periodevis glitrende spill mot rødbuksene. Han fortalte at gutta var i sjokktilstand fredag. Etter hvert som vi fikk problemene på avstand, gikk det over i raseri. Men ingen skal stoppe VIF! Endelig fikk vi anledning til å vise fotball-Norge at vi har et mannskap som står for en støyt så vel fysisk som psykisk, sa kapteinen etter matchen.

Tom A. Schanke tok så initiativ til å anke dommen til NFF´s appellutvalg som skulle ta opp saken etter neste serierunde.
Imens malte VIF-maskinen videre med 3-0 over Molde på Bislett og plutselig var serielederen hele fire poeng foran LSK. Og pressen skrev:         Gull for tomme tribuner.   Nå lukter det gull.
Fra Dagbladet: VIF spiller som et gull-lag. Organisert, få personlige feil, selvtillit og solid arbeide hos samtlige. Men det er bare så sjelden det er moro å se VIF. Moro var det bare ved de tre scoringene. Jo Bergsvand, Vidar Davidsen og Tore Nilsen satte inn målene.

Mildere straff
Dagen før VIF skulle spille "seriefinale" mot LSK tok   appellutvalget til fornuft. Tre kampers, dvs. 14 dagers karantene samt en bot oppjustert til 6.000 kroner mente trioen var passende straff for Pål Jacobsen. Han mente det fortsatt var horribelt og påpekte at om han ble betegnet som profesjonell, kan i hvert fall ingen beskylde NFF for å være det. De er renbarka amatører. Tor Jørgensen ble utestengt ut 1984 og så var den saken over.


VG etter 15. serierunde 19. august: - Takk for følget
To fatale keepertabber og et VIF-mannskap som markerte tett og jobbet bedre enn de spilte underholdende fotball - og kampen om gullet er så godt som avgjort. Vålerengen sa takk for følget på Åråsen. For med seks poengs ledelse skal det skje et under for Gunder, om ikke svensken haler inn sitt andre seriemesterskap på to år i norsk fotball.Ute på banen var det lite som minnet om "seriefinale" . At publikum forlater Åråsen et kvarter før full tid - på stillingen 0-1 - sier alt om matchen. Det var rett og slett kjedelig uten nerve.
VIF er udiskutabelt norsk fotballs beste mannskap. Laget tåler en Pål Jacobsen (karantene) og Egil Johansen (skadd) ute av spill. Like fullt har man fin-fin kontroll i "seriefinalen" på utebane. Det sier sitt.
1-0 kom da Dag Roar Austmo lå inne i feltet og ventet på en ball langt over bakken. Han skulle stange den i mål. Ballen falt imidlertid ned, Dag Roar og keeper ble omtrent like forvirret, men Austmo kom først til hektene, 1-0.
Henning Bjarnøy avgjorde definitivt kampen åtte minutter før slutt. VIF stod med 12-0 og full pott på de siste fire seriekampene.
Pål tilbake
Hjemme mot Bryne reddet serielederne ett poeng på et selvmål og   en Austmo-heading tre minutter før slutt. 2-2 ble dermed resultatet i en middels kamp der Pål Jacobsen spilte godt etter sin karantene.
VIF seilte sikkert videre mot seriegullet mot nykommer Strindheim. Banens beste Trond Sollied satte inn det første målet før Henning Bjarnøy avsluttet til 2-0-seier. På ny var det to tabbemål som ble avgjørende.

18 serierunde mot Moss var folketom og målløs. Ny bunnrekord på Bislett for året da bare 2.355 tilskuere så oppgjøret som fratok kasserer Rolf Stålsett mesteparten av nattesøvnen. En scoring lå i luften over en regntung bane, men den kom aldri. Små, store og klare målsjanser hjalp ikke de to lags angripere det minste i nok en middels kamp.

Ny gullfeiring i Kristiansand
Så sikret Vålerenga seg seriemesterskapet i toppoppgjøret mot Start. Som i 1981 kom avgjørelsen på   gullbanen Kristiansand stadion, denne gang da hele   tre serierunder gjenstod.  
16/9; Dagbladet:  
CHAMPAGNE-FOTBALL
Start-VIF 2-3. Først slet de som galeislaver, og sikret Vålerengen det fjerde seriegullet. Deretter stormet de bort til trenerduoen Gunder Bengtsson og Per Anders Sjøvold, kastet de to i været og jublet. Vel oppe på verandaen kastet VIF-spillerne draktene sine ned til publikum - og moret seg med å sprute litervis med champagne utover folkemassen.
Så var det da også champagne-fotball de to lagene vartet opp med i Kristiansand i går. Særlig venstrebacken   Per Edmund Mord imponerte. Sammen med Knut A. Løberg ble han seriemester for første gang. Det var en opplevelse som tydelig ga mersmak.
Gullfest
Til seint i natt feiret VIF-spillerne gullet.På restaurant Valentes vanket det alt, fra tre retters middag til godord. Blant gratulantene på Fornebu i går kveld var bla. landslagstrener Tor Røste Fossen og utestengte Tor Jørgensen - VIF´s fotballsjef de seinere åra. Tårene trillet hos grossereren da han i tur og orden omfavnet mesterne.
Forsvar beste angrep
En av årsakene til VIF-suksessen er at samtlige spillere scorer. De to midtstopperne for eksempel Dag Roar Austmo og Trond Sollied har fire seriemål hver. I går scoret begge, Austmo ble sågar matchvinner. - Alle målene mine i år har vært avgjørende. Første gangen jeg ble matchvinner, var i seriepremieren mot Eik (1-0), sier Austmo, som måtte ha to headinger for å få seiersmålet i nettet.
- Egil Johansen la inn en corner, Jo Bergsvand stusset bakover, og headingen min gikk rett i keeper. Returen hadde han heldigvis ingen sjanse på, uttalte matchvinneren, som tviler på at han går på en ny sesong i VIF. Det fordi fotballen tar så mye tid.
Største siden lilleputt
Per Edmund Mordt - gårdsdagens beste mann, sier til Dagbladet at seriegullet er det største han har opplevd på fotballbanen siden lilleputtalderen. - Som guttunge var jeg med å spille finale i Umbro-Cup på Ullevaal. Dette mesterskapet er den største fotballopplevelsen siden den gang. I mellomtida har jeg bl.a spilt sju kamper på juniorlandslaget, en på U-landslaget og to på A-landslaget, sier Mordt, som var spesielt overrasket over det frie spillerommet i gårsdagens Start-forsvar.
Andre gang
Også for tre år siden avgjorde VIF seriegullet i Kristiansand. Lagkaptein Vidar Davidsen var med også på den gleden. - Årets seriegull er en mye større prestasjon enn de tidligere mesterskapene i 80-åra. Det på grunn av all uroa om VIF denne sesongen. I går møtte vi et lag som ville angripe, ikke en motstander som la seg med sju-åtte mann i forsvar. Dermed ble det også en flott kamp ut av det. Også i fortsettelsen skal vi slippe oss løs på samme måten og gi publikum full valuta for inngangspengene, sier VIF-kaptein Vidar Davidsen til Dagbladet.


Fra VG:
BITRE GLEDESTÅRER
Han lo, han gråt, tørket tårer, klemte spillere og trenere, gratulerte og svelget og svelget. Tor Jørgensen, mannen som har VÆRT Vålerenga siden 1979. Grønnsakhandleren som er MANNEN bak 80-årenes lag i norsk fotball., fikk ikke lov til å være tilstede da klubben i hans hjerte tok sitt fjerde seriegull.
Tor Jørgensen måtte nøye seg med å møte spillerne på Fornebu etter triumfen over Start. Han var glad og bitter på en gang. Suspendert fram til nyttår på grunn av brudd på amatørreglementet. 5000 kroner i bot på kjøpet.

Fra Aftenposten:
Vålerengens styrke eller andres svakhet?
VIF seriemester tre runder før slutt. I praksis har laget vært gullvinner siden seieren over Lillestrøm i midten av august. Nå kan Oslolaget tangere Lillestrøms poengrekord på 36. I tillegg har Vålerengen scoret flest og sluppet inn desidert færrest mål i 1. divisjon.
Hipp hurra for Vålerengen og deres fortjente seriemesterskap. Men spørsmålene melder seg: Er det Vålerengen som er sterke eller er det de andre lagene som er svake? Har Oslolaget fått det for lett på sin vei mot seriegullet?   lurte Aftenposten på.

Kampfakta   Start-Vålerengen   2-3   (2-1)
Kristiansand stadion. 6651 tilskuere. Dommer: Rolf Haugen. LFK.
Scoringer: 2. min.   0-1   Trond Sollied, 19.min.   1-1   Kjetil Osvold, 42.min. 2-1 Sten G. Håberg, 56. min. 2-2   Egil Johansen, 85. min. 2-3 Dag Roar Austmo
VIF: Geir Mediaas, Per G. Bredesen, Dag R. Austmo, Trond Sollied, Per E. Mordt, Tore Nilsen (Henning Bjarnøy 25 minutter), Knut A. Løberg, Vidar Davidsen, Egil Johansen, Pål Jacobsen, Jo Bergsvand (Paal Fredheim 1 minutt).


Kampen mot Kongsvinger i påfølgende runde ble nærmest et pliktløp. Etter 14 seriekamper uten tap ble det 0-1 i kofferten hjem fra Gjemselunden. Banens beste, keeper Mediaas spilte glimrende bak parkerte VIF-forsvarere.

Hjemmekamp på Hamar !
I siste hjemmekamp skulle endelig seriemesterne hyldes. Men Bislett var stengt og i protest mot at laget ikke fikk spille i Oslo, bestemte ledelsen seg for å legge kampen til Hamar og Briskeby gressbane. Der ble det selvfølgelig satt ny bunnrekord for sesongen med bare 1.469 tilskuere. VIF vant 1-0 over Rosenborg i en kjedelig kamp der Trond Sollied avgjorde etter 65 minutter og hvor keeper Mediaas nok en gang spilte glimrende.   Håper aldri man opplever det paradoksale igjen at en hjemmekamp legges utenfor Oslo.

I siste serierunde møtte seriemesterne Viking som kunne sikre seg sølvmedaljene ved å slå Vålerenga. VIF-spillerne innledet langt mer motivert enn i de to andre "plikt-kampene" etter at seriegullet var klart. I åpningsminuttene viste de seg som verdige mestere   og spilte regelrett ball i hatt med Viking. Pål Jacobsen skjøt i stanga og Paal Fredheim var alene med keeper uten å lykkes. Men så tok cupfinalist Viking fullstendig over og scoret to mål og ledet 2-0 etter 35 minutter,noe som holdt kampen ut.
Så kunne Vålerenga og Vikings spillere løpe æresrunde side om side på Stavanger stadion. VIF med sine gullmedaljer dinglende rundt halsen, mens det blinket sølv av Viking-spillerne. Gunder forlot stadion og VIF med å påpeke at han hadde følelsen av å ha tilført seriemesterne det han satte som mål; nemlig å få til et stabilt lag.

AVISOVERSKRIFTER GJENNOM SESONGEN:

- Dag Roars "gullhår" (etter 1-0 borte mot Eik)
- "Sjukehuset" rett i tet (etter 2-0 hjemme mot Fredrikstad)
- Og så kom Pål (etter 3-0 hjemme mot Lillestrøm)
- Strindheim slapp billig (etter 3-0 hjemme mot Strindheim)
- Tom R. i toppslag (etter 0-0 borte mot Moss)
- Flipper-spill på Bislett (etter 0-0 hjemme mot Start)
- Vålerenga i rykk og napp (etter 4-0 hjemme mot Eik)
- Sparket på dør (etter domsavsigelse i NFF)
- VIF frykter framtida (om publikumssvikten)
- Vålerenga mot gull (etter 2-0 borte mot Lillestrøm)
- Tatt til nåde (etter Appellutvalgets reduksjon av dommene)
- GULL! Scorer bare viktige mål (etter 3-2 borte mot Start)
- VIF-seier (etter 1-0 "hjemme"på Hamar mot Rosenborg)

Seriemestere (15 spillere): Tom R. Jacobsen, Per Gunnar Bredesen, Trond Sollied, Dag Roar Austmo, Per Edmund Mordt, Tore Nilsen, Vidar Davidsen, Egil Johansen, Jo Bergsvand, Pål Jacobsen, Stein Gran, Henning Bjarnøy, Paal Fredheim, Knut Arild Løberg, Tor Brevik.

Tre serierunder før slutt var altså seriegullet sikret - at man da tapte to av de tre siste kampene spilte ingen rolle. Vålerenga vant mesterskapet med 7 poengs margin til Viking, og på denne tiden var det bare 2 poeng for seier!

TABELLEN:
1.   Vålerengen 22 13     6   3 40-14 32
2.   Viking 22   9     7   6 33-23 25
3.     Start 22 10     5   7 33-29 25
4.     Bryne 22   7   10   5 37-36 24
5.     Lillestrøm 22   8     7   7 39-30 23
6.     Rosenborg 22   8     7   7 36-37 23
7.     Kongsvinger 22   9     5   8 29-32 23
8.     Molde 22   7     7   8 36-41 21
9.     Eik 22   8     3 11 30-36 19
10.   Moss 22   4     9   9 26-30 17
11.   Fredrikstad 22   5     7 10 23-35 17
12.   Strindheim 22   5     5 12 18-37 15

I cupen røyk allerede VIF ut i tredje runde, 0-1, da de møtte Ørn bare tre dager etter oppvisningskampen (5-0) mot Rosenborg på Lerkendal.

Øynet avansement
I Europacupen for serievinnere møtte de Sparta Praha fra Tsjekkoslovakia i første runde. I hjemmekampen hadde Sparta virket to nummer for store i 86 minutter for Vålerenga. Tsjekkerne ledet 3-2 og hadde full kontroll inntil VIF avslørte sitt farligste våpen: kontringer og Pål Jacobsen. Og dermed 3-3 i en kamp hvor en dårlig dommer kom i fokus og der Vidar Davidsen misset på straffe.
VIF øynet dermed en sjanse til avansement, men dette ble fort skrinlagt   i løpet av en to minutters periode i første omgang. VIF tapte 0-2 i Praha.


ØKONOMI-KAOSET
"REGELBRUDD OG KAOS" var overskriften i avisene da det ble kjent at klubben hadde brutt NFF's Amatørreglement:
- Titusen-vis av kroner var utbetalt til spillerne
- Store rentefrie lån var ordnet med uten bilag
- Regnskapene var et eneste stort kaos

NFF's domsutvalg behandlet saken, og ila klubb, ledere og spillere bøter og utestengelser, men alle dommer ble anket. Etter appellutvalgets behandling ble følgende dommer gjort endelige:
  Spiller Pål Jacobsen                 14 dager utestengelse og kr. 6000 i bot.
  Tidl. spiller Morten Haugen   14 dager utestengelse og kr. 5000 i bot.
  Tidl. spiller John Ole Moe       7 dager utestengelse og kr. 2000 i bot.
  Leder Tor Jørgensen               Utestengt ut året og kr. 5000 i bot.
  Klubben   Vålerenga                 Kr. 50000 i bot.
  Ytterligere en leder og 19 spillere fikk bøter på mellom kr. 100 og kr. 1500.


Til tross for disse ubehagelige hendelsene kunne ingen hindre Vålerenga i å sikre klubbens fjerde seriemesterskap gjennom tidene - DET vitner om sterkt samhold og selvfølgelig et MEGET godt lag!


Syv seriemestre gikk
Hele syv av VIF´s   beste spillere som hadde blitt seriemestere sluttet etter sesongen. Noen skyldte på Gundermetoden mens andre gikk lei av fotballen og de fleste trappet faktisk ned i lavere divisjoner. Underskudd i klubben truet hele virksomheten på høsten, men VIF fikk orden på sakene og ansatte en ny svenske på treårskontrakt. Jan-Olof Nordin eller Olle er mannen som ble utpekt av Gunder og hadde bla. bakgrunn som aktiv fotballspiller for IFK Gøteborg i perioden 1977-80.


Årsmøtet 27. november
(Fra Dagbladet 4/10-93)
Årsmøtet i fullsatt matsal på Maskinistskolen på Etterstad, to måneder og 11 dager etter at VIF tok sitt fjerde og siste seriemesterskap. Pokalen kostet 3,6 millioner, gjelda var kvelende, krisa rådde, og Jørgensen var nå suspendert for brudd på NFFs amatørreglement.   - Vi har ikke spist en pølse for mye, brummet Tor Jørgensen - som året før måtte svare for penger til dagrom på Park Hotell i Drammen ved bortekamper i Mjøndalen, og for overnatting på hotell i Moss, en times kjøring fra eget klubbhus.   Underskuddet på en halv million ble ikke gjenstand for særlig diskusjon. Det var en praktisk forsamling, og som skraphandler Leif Antonsen - "Makker´n" - sa: - La oss gå fort og gærnt gjennom regnskapet, og se framover. For det er vel ingen i denne salen som har den halve millionen. Det var det ikke. Tor Jørgensen tok pause- "Vålerengas Bør Børson", skrev Viggo Johansen om grønnsakshandleren i boka som endte i etterforskning av klubben.  
Fylkesmann Gunnar Alf Larsen ble formann og gjenvalgt året etter. Han fikk 79 av 101 stemmer i en forsamling med 95 stemmeberettigede, og var flertall nok til å feie vekk formalfeil.

1985 - Seriebronse og cupfinale med toppscorer Jørn Andersen

FAKTA 1985 SERIEBRONSE
SERIEN; 1. divisjon Plassering: 3/12 Kamper: 22 V U T:   9   6   7 Målf.: 44-31 Poeng: 24
Største seier hjemme: 6-0   mot Brann (11.pl.) Største tap hjemme: 0-2 mot Molde (8.pl.) og mot Kongsvinger (4.pl.)
Største seier borte: 7-0 mot Start (6.pl.) Største tap borte:   0-3 mot Brann   (11.pl.)  
Toppscorer: Jørn Andersen 23 (toppscorer i 1. divisjon) Flest seriekamper: Jørn Andersen, Per E. Mordt, Vidar Davidsen 22
Tilskuere i   gjennomsnitt hjemme:   4.461 Tilskuerrekord hjemme: 8.293   (29/9 mot Lillestrøm)

NM-CUP:   Finale, tap mot Lillestrøm   1-4 Toppscorer, cupen: Paal Fredheim 6, Jørn Andersen , Knut A. Løberg 5

EUROPACUP: 1.runde, tap mot Zenit, Leningrad Resultat: Hjemme: 0-2, Borte: 0-2

Trener: Olle Nordin Hjemmebane: Ullevaal st. (til og med 10/6), Bislett st. (resten)

Bengtsson lærte også klubben noe om behovet for kontinuitet, og mente   sin landsmann Olle Nordin var personen som skulle kunne føre den nye VIF-stilen videre i 1985. Nesten halvparten av seriemesterne hadde sluttet; Trond Sollied (RBK), Dag Roar Austmo (M/S), Per Gunnar Bredesen (Ørn), Tom R. ( Fram), Pål Jacobsen (Ham-Kam), Stein Gran (Lyn) og Tor Brevik (Abildsø). Ny var Jan Erik Aalbu (Jardar) som senere ble landslagstrener i kombinert. I tillegg gjorde Vålerenga et sjakktrekk da de fikk Fredrikstads Jørn Andersen gratis til klubben. Sesongen for Jørn endte med   23 seriemål, scoringer som ga cupfinaleplass, landskamper og proffkontrakt i Tyskland. Oslos stolthet gjorde dermed en bra sesong med bronsemedalje i serien og kom til nok en cupfinale. Her ble erkefienden Lillestrøm for sterke og revansjerte   sitt 1-4 tap fra 1980 med de samme siffer. VIF-ledelsen hadde kalkulert med 6000 tilskuere på hver hjemmekamp, mens bare 4.500 møtte opp, noe som gjorde at klubbens økonomiske problemer fortsatte.

På bånn etter tre serierunder
Generalprøven før sesongstart mot Lillestrøm endte med 1-6-tap og som fryktet gikk VIF på et tap mot Brann i Bergen i første serierunde. VG skrev at forsvaret var lekk som en sil og at back-kvartetten samarbeidet som om de skulle være uvenner. Evnen til å tackle var helt under båten. VIF gjorde fatale feil og tapte 0-3 for laget som skulle vise seg å rykke rett ned.
Neste seriekamp gikk 14 dager senere fordi hjemmekampen mot RBK måtte utsettes. Laget hadde kommet noe til hektene og tok med seg ett poeng da   de spilte 1-1 mot Bryne. Paal Fredheim som ikke hadde noen nettkjenninger året før, ga gutta ledelsen etter ni minutter på Jæren.
Så var det forsinket sesongpremiere i Oslo på ukjent hjemmebane. Ullevaal skulle fungere som reservebane frem til og med 8. runde. Tittelforsvareren tapte 0-2 for Molde etter helslapp innsats og var nå på bånn av tabellen . Vidar Davidsen kom med følgende kraftsalve etter matchen: "I øyeblikket har vi en gjeng "verdensmestere" på laget som spiller uinspirert uten innsats. Enkelte får finne ut om de har ambisjoner eller ikke".

Omslaget kom på gullbanen
Fjerde seriekamp for året skulle gå på lykkebanen Kristiansand stadion. Og jammen skulle det slå til igjen. Kampens store spiller, Jørn Andersen, hadde våknet   og scoret sine fire første mål da VIF vant 7-0 ! I yr glede lot Jørn Andersen jubelen slå ut i sambatakter i VIF-garderoben. Og sambafotball var det. "Det virker som om vi må være langt nede for å reise oss, men dette var ufattelig", sa banens beste Jørn Andersen. Showet begynte etter sju minutter da Bengt Eriksen la inn. Paal Fredheim hoppet over ballen så Jørn kunne dundre inn ballen. Åtte minutter senere endte en corner til slutt hos Jørn som scoret fra kort hold. 2-0 holdt seg til pause men så puttet Paal Fredheim, Jørn   Andersen og Knut A. Løberg ytterligere på i en fem minutters periode. Og drøye kvarteret før slutt fulgte Jørn opp med med sitt siste for dagen før Vidar Davidsen fastsatte 7-0 to minutter senere. Start hadde aldri tidligere opplevet et så ydmykende resultat i toppdivisjonen og VIF skulle nå spille syv på rad uten tap.
Sambatakter
VIF fortsatte scoringsfesten og sambataktene -   denne gang med 5-1 over Moss på Ullevaal. VIF dominerte hele kampen, men før pause manglet det sting i avslutningene. Først 11 minutter etter pause kom det første målet. Jørn Andersen fyrte av et godt skudd fra utsiden av 16-meteren. Fem minutter senere var det Snappern sin tur. De tre siste målene kom i løpet av kampens 9 siste minutter ved Paul Fredheim (2) og Jørn Andersen. Superlativene haglet nå formelig etter kampen: Jørn er mer skuddsterk og har nå glidd inn i spillerstilen. Angrepsduen (Jørn og Paal) er sterke, gode i lufta, innsatsvillige, oppofrende og uegoistiske.   Bak og rundt spissene formelig vrimler det av VIF-gutter som elsker å angripe…..
Mordt på godt og ondt
Tre dager senere var det sølvplasserte Rosenborg som kom på besøk. Nå var det Per Edmund Mordt som kom i fokus på godt og vondt i denne utsatte kampen. Han stupte først innenfor RBKs 16-meterstrek så dommeren dømte straffe, som ble omgjort i scoring ved Vidar Davidsen. RBK-forsvareren Trond Sollied fikk sjokk, fordi han ville hatt frispark og ikke straffe mot seg. Tre minutter etter pause nikket så Per E. Mordt inn RBKs utligningsmål. Han gikk nydelig i været, hang der til ballen kom og fikk klokkerent treff med panna   i eget mål. Og dermed ebbet kampen ut i 2-2 og VIF hadde avansert fra bunn til bronseplass på tre underholdene kamper. Men publikum sviktet i år igjen og   snittet ble ytterligere redusert med 1.000 tilskuere dette året.

I syvende serierunde besøkte laget Tønsberg Gressbane som var i svært dårlig forfatning. Det ble lite fotball og mye "flipper-spill" i oppgjøret som endte 1-1. Typisk for kampen scoret VIF på straffe ved Vidar Davidsen og bunnlaget Eiks redusering var nærmest et selvmål. Keeper Geir Mediås og Lasse Eriksen ble ikke enige om en klarering utenfor 16-meteren og etter mye rot kunne en Eik-spiller putte ballen over målstreken.

Siste kamp på Ullevaal
Siste hjemmekamp på Ullevaal endte i nok et uavgjort resultat, 2-2 mot Viking. Ute på gressmatta var Vålerenga suverene, men foran motstandermålet virket det som panikken tok overhånd. - Hemsk! utbrøt trener Olle Nordin og var mildt sagt oppgitt etter på nytt å ha gitt bort viktige seriepoeng. Snappern fulgte imidlertid opp med et pent mål da han driblet av halve Viking-laget, spilte vegg med Jørn, rundet keeper og plasserte ballen i tomt mål.

En rettferdig poengdeling ble det da serieleder Lillestrøm tok imot gutta på Åråsen. Fjerde uavgjorte på rad, 1-1 sørget Jørn Andersen for da han utlignet for VIF. Seks minutter før pause var Snappern på dribleferd og hans perfekte, løse overlegg kunne seriens toppscorer bare stusse inn med sin lyse lugg.

Endelig i 10. serierunde var VIF tilbake i lekegrinda og ledet 2-0 allerede etter 25 minutter over Mjøndalen. Med goalgetterens instinkt-blikk og uungåelig flaks ordnet Jørn Andersen begge målene. Først på en perfekt volley fra tredve meter da keeper sto feil plassert og senere kunne han lett putte på i tomt mål etter en dårlig Mjøndalen-klarering. 7 minutter før slutt reduserte MIF til 2-1 som ble sluttresultatet i en kamp VIF dominerte før pause.

Siste kamp før ferien gikk i Kongsvinger. Etter syv kamper på rad uten tap, ble laget sendt hjem med 1-2   etter at spillerne så ut som om de hadde tatt sommerferie allerede. Jørn Andersen reduserte i kampens siste minutt.

Jørn Andersen med fire treffere og 6-0
Ingen tvil om hvem som fikk "flying start" på årets høstsesong. Vålerenga smelte til med en solid revansje for 0-3 tapet i Bergen og utspilte Brann etter alle kunstens regler, 6-0.   Kampens helt ble naturlig nok Jørn Andersen som smelte inn hele fire mål og scoret i sin femte kamp på rad. "Dette laget kan skape underholdning, selv om mange påstår vi er et kjedelig lag", sa Jørn Andersen og ble omringet av små VIF-fans. Toppscoreren spilte også fram Per Edmund Mordt til den siste scoringen og fikk hele åtte poeng på VG-børsen. Branns overmenn fungerte glimrende som lagenhet, og det var flere enn Jørn som utmerket seg i en festkamp i nettopp lekegrinda.

Sterk seier på Lerkendal
Så var det kamp mot vordende seriemestre Rosenborg borte i 13. runde. " Ni er underbara!" jublet trener Olle i garderoben etter nok en seier. Etter 1-0 til RBK ved halvtid viste VIF et modigere angrepsspill i 2. omgang. Spillerne torde å vinne ballen høyt oppe på banen og var ikke redde for å gå direkte på mål. Tore Nilsen utlignet bare tre minutter etter pause etter en forsering over nesten hele hjemmelagets banehalvdel. Litt seinere gjentok Per Edmund Mordt prestasjonen. Et nytt flott mål og 2-1-seier i nok en underholdende match. VIF hadde kommet opp på tredje plass, en plassering   laget skulle vise seg å ligge på resten av sesongen.

Trampeklapp
19. august var det klart for Bryne og mer show i lekegrinda. På vegne av hele Bislett kom superreporter Bjørge Lillelien entusiastisk inn i garderoben etter kampen, tok trener Olle i hånda, bukket ærbødig og sa: "Takk for showet".   Før det hadde publikum trampeklappet. Det ble mye dramatikk, spesielt for Vidar Davidsen som brant et straffespark allerede etter to minutter. Seks minutter senere misset han for åpent mål og ikke lenge etter ledet Bryne 2-0. For Vidar var det balsam for nervene å redusere til 1-2 sekunder før pause. Elleve minutter etter pause gjør en Brynespiller selvmål. Men Bryne kom igjen vel kvarteret før slutt. Bernt Mæland feide ballen i tverrliggeren og ned, mens keeper Mediås avverget returen med en lynrask beinparade. Da Jørn Andersen gikk kraftfullt   i været og stanget inn Snapperns bananinnlegg sju minutter før slutt, var seieren et faktum. Banens flittigste og beste Tore Nilsen (8 poeng i VG), fikk fortjent gleden av å øke til 4-2 minuttet før slutt etter en utspekulert blindsidepasning fra Jørn Andersen.

Ute av gullkampen
Konklusjonen etter neste kamp var at VIF var ute av gullkampen. 0-2 mot Molde borte i en kamp hvor Vålerenga ikke klarte å utnytte sjansene sine.
Start skulle hevne 0-7-tapet i vårkampen og jevnt og spennende ble det på Bislett 29. august. Men Jørn Andersen ble igjen en joker med sine tre mål i 4-3-oppgjøret. Seiersmålet ble satt inn på et omdiskutert straffespark seks minutter før slutt.   Jørn Andersen hadde ikke bommet på straffe siden han var småguttspiller. Likevel var han nervøs da ballen ble lagt på 11-metersmerket.   "Du vet hvor jeg er svak hen", ropte Start-keeperen til ham i et siste forsøk på å distrahere. Banens beste, Jørn Andersen lot seg ikke affisere og dundret ballen i nettet og hans 20 seriemål var et faktum. Nå begynte proffoppkjøperne å melde seg også.

I 17. serierunde på Melløs skulle Vålerenga gå på et nytt bortetap i 2-3-kampen mot Moss.

Hjemme på   Bislett mot Eik tok det kvarteret før Jørn Andersen var på farten nok en gang. Bengt Eriksen spilte fint fri Knut Arild Løberg som igjen passet til Jørn og 1-0.   Eik kom tilbake og det stod 1-1 ved pause.   Men på nytt et kvarter ut i 2. omgang satte Jørn pannebrasken til et innlegg fra Vidar Davidsen og 2-1. Fire minutter senere var det klart for 3-1 som holdt seg kampen ut. Lasse Eriksen dundret ballen i buret etter et nytt flott angrep. En ordinær forestilling som tok seg opp etter pause og som samlet skuffende 2.900 tilskuere.

Svake borte
Tredje bortetap på rad ble konstantert da VIF tapte 0-1 mot Viking, men laget lå fortsatt på bronseplass.

Serieleder Lillestrøm kom på besøk i 20.serierunde og årets rekordpublikum, 8.300 hadde møtt opp. Men kampen ble et antiklimaks - intet mindre. Resultatet ble 0-0 og terningkast 1 i VG.

Avgjorde bronsekampen
I nest siste serierunde avgjorde Vålerenga kampen om bronsen. På Nedre Eiker mot Mjøndalen var kampen bare ni minutter gammel da avgjørelsen falt. Jørn Andersen vant en høydeduell med backen Jan E. Kristiansen om et langt overlegg fra Per Edmund Mordt, og inn under tverrliggeren forsvant ballen uten at keeper reagerte.

Fra Arbeiderbladet:
BRONSELAGET
NEDRE EIKER: Ikke like berømt som 1936-utgaven, men like fullt et bronselag. Det ble Vålerenga da Jørn Andersen headet inn sin 23. goal for sesongen og samtidig viste kollega Odd Johnsen i Mjøndalen hvem som er årets toppscorer i norsk fotball. Og så godt som seier´n smakte. Den første gevinsten siden Eik ble slått på Bislett 8. september kom som bestilt.
"Vi trengte en seier", sier trener Nordin. "Følelsen som følger er den beste. Den gir økt sjøltilitt og lyst på nye oppgaver. Og så veldig langt unna er det jo ikke for oss. Faaberg (NM-semifinale)   i morgen er en stor oppgave. Matchen her var den beste oppladningen vi kunne fått"
Og ikke var det så verst spillemessig heller. I hvert fall ikke før pause. Da gjorde Vålerenga det de hadde blitt enige om, fikk ballen så fort som mulig dit farlighetene oppstår og scoret en lærebok-goal, som ga dem seieren.

I siste seriekamp mot Kongsvinger fikk Vålerenga utdelt bronsemedaljene. Supporterne sviktet totalt da bare 2.200 tilskuere fulgte seansen. Årets dårligst besøkte hjemmekamp. Vålerenga nådde aldri opp til sitt vanlige spilletempo og tapte 0-2 mot Kongsvinger. KIL ble dermed stående med like mange poeng, men måtte ha vunnet med ti mål for å ha tatt fra oss medaljen.

Bronsevinnere var (13 spillere):
Jørn Andersen, Per Edmund Mordt, Lasse Eriksen, Egil Johansen, Jo Bergsvand, Vidar Davidsen, Paal Fredheim, Knut Arild Løberg, Tore Nilsen, Geir Mediås   (keeper), Bengt Eriksen, Jan Erik Aalbu, Morten Hanssen


NY CUPFINALE AVSLUTTET VÅLERENGAS GYLDNE ÅR
Vålerenga nådde sin tredje cupfinale på seks år etter å ha unngått å møte toppserieklubber på veien til finalen.
1.runde;   24/5   B   Bjørkelangen   2 - 1
2.runde;   13/6   H   Sarpsborg   4 - 0
3. runde;   26/6   B   Sprint/Jeløy     2 - 1
4. runde;   31/7   B   Odd   2 - 1

Etter å ha gått igjennom tre av rundene med 2-1-resultat, bla. mot Odd da Jørn Andersen puttet på begge, var det klart for kvartfinale mot 2. divisjonslaget Strindheim i lekegrinda.

Kvartfinale; 22/8       H   Strindheim       9 - 1

Historisk storseier
Vålerenga fikk de fleste til å sperre opp øynene da laget stod for etterkrigshistoriens største kvartfinaleseier. Knut Arild Løberg var banens beste da han bla. puttet på tre av målene på Bislett. Etter 4-0 ved pause slapp VIF seg virkelig løs da drøye ti minutter gjenstod. Perioden innledes med Løberg som scoret for tredje gang etter nydelig veggspill med Jørn Andersen. To minutter senere stupte Jo Bergsvand inn i feltet og styrte ballen forbi keeper med hodet. Så en dribleserie a la Snappern og 8-1 før Paal Fredheim avsluttet showet med 9-1 to minutter før slutt.
Semifinale;   22/9       H   Faaberg             3 - 3 eeo

Opphenting etter pause
Ny kamp i lekegrinda og endelig hadde folk fått opp øynene. Årets største publikum, 17.000 møtte opp og regnet med nok en storseier over nok et 2. divisjonslag. Men den gang ei.
Dagbladet oppsummerte kampen slik:
Faaberg imponerte med offensivt, godt spill med lange, drivende pasninger og aggressive spisser som hovedingredienser. 2-0 ved pause var fortjent, men så uventet for Faaberg-spillerne at de ikke helt tok sjansen på å fortsette i samme stil. Vålerenga ble mer aggressive i 2. omgang, fikk god hjelp av dommeren til å redusere til 1-2 på et feil idømt straffespark og snudde kampen på 17 minutter. Faabergs gode spisser reddet uavgjort i dramatiske underholdende og spennende 90 minutter. Faaberg sikret i ekstraomgangene. VIF hadde ikke krefter til å avgjøre.
Dermed måtte lagene ut i ny dyst - tidenes første semifinale i Gudbrandsdalen.
Ellers husker mann at kommunen ikke klarte å få folk inn gjennom portene. En halvtime etter kampstart var det fortsatt et par tusen tilskuere utenfor murene.

Semifinale; 1.kamp:
Vålerengen - Faaberg 3 - 3eeo. (0 - 2, 3 - 3)
Bislett stadion. Tilskuere: 17.006. Dommer: Thorbjørn Aass, Brage
Mål: 24.min. 0 - 1 Kai Ole Haugstad, 29.min. 0 - 2 Arnstein Hammershaug, 55.min. 1 - 2 Vidar Davidsen (str.),
        62.min. 2 - 2 Per Edmund Mordt, 73.min. 3 - 2 Paal Fredheim, 79.min. 3 - 3 Arne Martin Tøftum.
VIF: Geir Mediås, Jan Erik Aalbu, Jo Bergsvand, Lasse Eriksen, Per Edmund Mordt, Knut Arild Løberg, Vidar   Davidsen, Bengt Eriksen,
        Egil Johansen (Morten Hanssen 9 min.), Jørn Andersen, Paal Fredheim.

  Semifinale omkamp;   8/10 B   Faaberg   4 - 1


                                                                                Skjerpet seg
Dagbladet oppsummerte på nytt: Det var hos Vålerengen det hadde skjedd forandringer siden forrige kamp. Nå spilte laget aggressivt igjen, hvilket er helt avgjørende for at det skal lykkes. Faaberg-backene fikk aldri samme mulighet som sist til å slå de presise framspillene, og spissene ble nektet å komme inn i rommet bak back-rekka til VIF. I angrepsspillet var VIF-gutta flinke til å snu spillet. Det ble mange lange baller, men hva annet nyttet på dette underlaget? Det ble altså atskillig trangere arbeidvilkår for Faaberg-spillere.

" Jo, vi ville følt oss litt utdriti hvis vi hadde tapt her. Det passer seg tross alt ikke å bli utslått i semifinalen av et 2. divisjonslag. Selv om det er godt". Sa Vålerenga-kaptein Vidar Davidsen, og var mer lettet enn strengt tatt ellevill glad. "   Det var godt å markere forskjellen såpass klart", synes Vidar. Semifinalefesten mistet mye av peppen like etter at den virkelig skulle ha begynt; da Paal Fredheim scoret i kampens tredje minutt. Ni minutter seinere laget Vålerenga ett nytt mål, men de 11 000 kviknet til da hjemmelagets Torbjørn Evensen sendte ballen i mål. "Men jeg følte at vi hadde bra kontroll, selv om Faaberg ble mer aggressive etter scoringa", sier Vidar Davidsen.
Både Paal Fredheim og Jo Bergsvand fikk stå ensomme på cornere fra Tore Nilsen slik at VIF ledet 2-0 allerede etter ett kvarters spill. I 2. omgang kontrollerte Vålerenga fullstendig etter at Løberg i 50. minutt rundet keeper og puttet ballen i mål fra spiss vinkel. Det var bare som ventet at Jørn Andersen efter samarbeid med Tore Nilsen fastsatte sluttresultatet tre minutter før slutt.

8/10 1985 Semifinale; omkamp:  
Faaberg - Vålerengen 1 - 4 (1 - 2)
Jorekstad stadion. Tilskuere: 10.850. Dommer: Einar Halle, Molde
Mål: 4.min. 0 - 1 Paal Fredheim, 13.min. 0 - 2 Jo Bergsvand, 16.min. 1 - 2 Torbjørn Evensen, 50.min. 1 - 3 Knut
        Arild Løberg, 87.min. 1 - 4 Jørn Andersen.
VIF: Espen Muggebye, Jan Erik Aalbu, Jo Bergsvand, Lasse Eriksen, Per Edmund Mordt, Tore Nilsen, Knut Arild Løberg (Steinar Enerly
        1 min.), Vidar Davidsen, Egil Johansen, Jørn Andersen, Paal Fredheim   (Morten Hanssen 1 min.).



Cupfinale; 20/10 Ullevaal   Lillestrøm         1 - 4

Uten sjanse i cupfinalen

Fra Dagbladet:
BARE MOTSTANDER   MANGLET
Det var en velspilt finale. Det var en finale med fine mål og en stor helt: André Krogsæter. Det var flott vær og fullt hus. Og likevel manglet det noe: Vi savnet en motstander til Lillestrøm.
Det hjalp godt at Lillestrøm var så bra og viste oss hvordan effektiv og god fotball skal spilles. Men vi hadde nesten ønsket oss Lillestrøm litt dårligere, slik at motstanderen også hadde hatt en sjanse.
Det hadde ikke Vålerengen på Ullevaal. Kanskje skalv LSK-patriotene litt i buksene etter at Vålerengen hadde redusert til 1-2 , men snart viste det seg at målet bare skyldtes at Lillestrømlingene var litt nonchalate noen minutter.
Ganske snart var alt som det skulle være i denne finalen: Lillestrøm vant alle de viktige duellene, Lillestrøm visste nøyaktig hvor de skulle spille og løpe, Lillestrøm hadde de beste enkeltspillerne, Lillestrøm hadde størst selvtillit.  

CUPFINALEN 20. OKTOBER 1985

VÅLERENGEN - LILLESTRØM   1 -   4   (0 - 2)

Ullevaal stadion, 18.200 tilskuere. Dommer: Tore Hollung, Østsiden

Scoringer:
27.min.   LSK           0 - 1   André Krogsæter
34.min.   LSK           0 - 2   André Krogsæter
56.min.   VIF           1 - 2   Vidar Davidsen
74.min.   LSK           1 - 3   André Krogsæter
                84.min.   LSK           1 - 4   André Krogseter

VIF´s lagoppstilling:
Espen Muggebye, Jan Erik Aalbu, Lasse Eriksen, Jo Bergsvand, Per Edmund Mordt, Knut Arild Løberg,
Vidar Davidsen, Tore Nilsen (Steinar Enerly 10 min.), Egil Johansen (Henning Lund 2 min.), Jørn           Andersen, Paal Fredheim.

Kampens gang:
27. min.:     André   Krogsæter   stikker fram på et fremspill   fra   Joar   Vaadal   og   scorer sikkert ved siden   av
                  VIF-keeper Espen Muggebye. 0-1.
34. min.:       André Krogsæter utnytter en tabbe av Vidar Davidsen og løper alene mot mål helt fra midtstreken.
                    Hans første skudd treffer Muggebye men returen legger han sikkert i mål. 0-2.  
54. min.:     Lillestrøms Rune Richardsen og Joar Vaadal er alene med keeper, men Muggebye rydder opp.
56. min.:     Vidar Davidsens vridde skudd er utagbart for keeper. 1-2.
                    Vålerenga forsatte å presse.
74. min.:     André Krogsæter scorer sitt tredje mål etter corner.
84. min.:     André Krogsæter skriver fotballhistorie da han scorer sitt fjerde mål i en cupfinale. Målet kommer
                  etter en oppvisning i presist målrettet angrepsspill av Joar Vaadal og André Krogsæter.

Avisoverskriftene:
-   Nordins nederlag
-   For snille
-   LSK bød opp til dans

Stort publikum
I Europacupen for serievinnere ble nok en gang Vålerenga slått ut i første runde. Denne gangen av Zenit fra Leningrad (St. Petersburg) i Sovjet. Første kamp gikk foran 51.000 på Kirov stadion. Selv om Vålerenga spilte en god kamp ble de slått 0-2. Først scoret russerne på en kontring og deretter fikk de tildelt et straffespark.
I hjemmekampen fikk VIF tildelt straffe etter 49 minutter, men Vidar Davidsen satte den utenfor etter at Jørn Andersen ble felt. Russerne tok så over og scoret to raske mål da ca. ti minutter gjenstod.

Jørn Andersen til Tyskland som proff
Jørn Andersen, årets toppscorer i 1. divisjon, scoret 23 av Vålerengas 44 mål. I tillegg scoret han fem mål i NM-cupen. Han ble straks lagt merke til av proffklubbene og ble kjøpt for ca. en halv million av tyske FC Nürnberg. Trener Olle Nordin som ryktes å ha hatt en årslønn på nærmere 500.000 gikk også. VIF fikk ca. kr. 200.000 av det svenske forbundet som ansatte han som landslagstrener. Tragisk rent sportslig, men en redning økonomisk da klubben slet med millionunderskudd.  

Fra Vålénga - Sett, sagt & skrevet 1985:
FULLT KAOS I VÅL´ENGA, ELLER ?
Det er morsomt å kunne våkne en morgen, få kaffe og avisen på senga, og lese at det hersker fullt kaos i den klubben du arbeider i til daglig. Du var på et styremøte kvelden før der alt gikk rolig for seg. Hvor er kaoset? Du kjenner ikke din egen klubb igjen fra artikkelen du leser! Hva har skjedd?
Jo da, det ble et lite sjokk for alle i Vål´enga da vi fikk rede på at vår trener Olle Nordin skulle bli forbundstrener i Sverige, og at klubben stod uten trener. Pressen ble etter hvert meget opptatt av klubbens trenerspørsmål, og vi kunne lese om den ene kandidaten etter den andre i norske aviser.
At det i samme periode ble avholdt årsmøte med valg av fotballstyre gikk heller ikke upåaktet hen, og på nytt kunne vi lese om kaoset i klubben. Bare valget av ny fotballformann skapte litt "røre". Advokat Per A. Flod ble foreslått som benkeforslag, og en kraftig debatt om hvem som var best av han og sittende formann Gunnar Alf Larsen kunne begynne. Spillerne forlangte, med Vidar Davidsen i spissen, formannens hode på et fat. Hovedstyret, juniorstyret og valgkomitéens formann holdt på Gunnar Alf. Gunnar Alf Larsen ble valgt med stor flertall, og kan ta fatt på et nytt år. Vi får håpe konfikten med spillere og styremedlemmer kan ordnes. Tross alt, er disse viktige brikker i Vål´enga.



NEDTUR BÅDE SPORTSLIG OG ØKONOMISK 1986-90

  I årene 1986-88   ble   VIF   en middelhavsseiler og havnet på 7. plass tre år på rad.   I tillegg fulgte store økonomiske problemer.   I 1986 hadde 22 spillere non-amatør kontrakt, noe som måtte halveres før 87-sesongen. Dessuten kjøpte de mange og dyre spillere før sesongen.   I 1987 ble klubben begjært konkurs men ble reddet nærmest på overtid. Tilskuerne sviktet og laget klarte bare å samle snaue 3.300 tilskuere i gjennomsnitt på hjemmebane i denne femårsperioden. I 1989 ble klubben av økonomiske grunner delt i tre. VIF Fotball ble det nye navnet. Perioden endte med nedrykk i 1990.


1986 - Dramatisk tilskuersvikt da moroa var over

FAKTA 1986
SERIEN; 1. divisjon Plassering: 7/12 Kamper: 22 V U T:   9   4   9 Målf.: 29-28 Poeng: 22
Største seier hjemme: 3-0   mot Rosenborg (8.pl.) Største tap hjemme: 2-3 mot mot Molde (9.pl.)
Største seier borte: 3-1 mot Strømmen, 5-3 mot Ham-Kam Største tap borte:   0-3 mot Lillestrøm (1.pl.), 1-4 mot Mjøndalen (2.pl.)    
Toppscorer: Paal Fredheim 8, Egil Johansen 7 Flest seriekamper: Geir Mediås, Lasse Eriksen, Jo Bergsvand 22
Tilskuere i   gjennomsnitt hjemme:   2.969 Tilskuerrekord hjemme: 6.284   (5/5 mot Mjøndalen)

NM-CUP:   4. runde, tap mot Kongsvinger 0-1 Toppscorer, cupen: Egil Johansen, Paal Fredheim 2

EUROPACUP: 1.runde, tap mot Beveren, Belgia Resultat: Hjemme: 0-0, Borte: 0-1

Trener: Christer Nilsson. Fra 21/7: Dag Vestlund Hjemmebane: Bislett stadion

Fra   bronsevinnerne i fjor hadde Jørn Andersen, Per Edmund Mordt og Morten Hanssen forlatt Vålerenga. Nye spillere ble innkjøpt for kr. 400.000 uten at de ble noen stor suksess. Eivind Arnevåg (KFUM/Oslo), Jarle Ødegaard (Start), Øivind Huseby (Moss) og Øystein Kruge (Eik) var blant nykommerne. Erik Foss gjorde også comeback, men ble lite brukt.   Og man fikk smertelig erfare at toppscoreren var borte. Paal Fredheim stod imidlertid bak noen svært viktige og poenggivende mål med sine åtte fulltreffere som holdt for å toppe VIF´s scoringsliste. Laget lå gjennom hele sesongen trygt plassert på midten av tabellen. Men publikumssvikten fortsatte; usle 2.969 tilskuere i snitt så hjemmekampene.
Fotballformann Gunnar Alf Larsen hadde ryddet opp i papirmølla, men med kalkulerte 6.000 tilskuere sa det seg selv at de økonomiske problemene fortsatte. Midt i sesongen måtte VIF nedlegge generalsekretærstillingen, løse   trener Nilsson fra kontrakten og halvere bonusene til spillerne. Dag Vestlund tok over treneransvaret fra 21. juli på deltid.  

Vant tross tidlig utvisning
I første serierunde mot nykommer Strømmen ble lagets nye forsvarsspiller   Jarle Ødegaard utvist allerede etter 19 minutter. Han felte en strømling i klar scoringsposisjon som bakerste mann. VIF hadde allikevel god kontroll på kampen selv om det første målet først kom 11 minutter ut i 2. omgang. I en 10 minutters periode rullet det inn tre mål først ved Eivind Arnevåg som stupte inn ballen, så fulgte Paal Fredheim og Øivind Husby opp. Resultatet ble 3-1 og VIF til topps på tabellen.
Over seks tusen forventningsfulle tilskuere møtte opp til Bislett-premiére mot Mjøndalen 5. mai. Men publikum fikk ikke valuta for penga i en svak kamp der Mjøndalens mål etter halvtimen ble avgjørende.

Vålerengas beste kamper ble spilt mot Rosenborg. I fjerde serierunde på Lerkendal vant de 2-1.
Fra Dagbladet:
- Gjorde utrolig godt
Vålerenga slår seriefavoritt Rosenborg på bortebane takket være at kampens siste spark på ballen sender den i mål. Da er vel VIF plutselig et topplag igjen da, eller som markedssjef Erik Lorentzen sa det i seiersrusen like etterpå; "gull-VIF"? Nei da, og det vet også Lorentzen. For Vålerenga vant en kamp som hele tida lå og vippa, en kamp der motstanderen kom seg alene med keeper ofte nok til at Vålerenga burde blitt straffet for det dristige forsvarsspillet.
Raskt mål
Paal Fredheim var rask frempå mot Ham-Kam 13. august og scoret allerede etter 18 sekunder. Det var kaptein Knut Arild Løberg som sendte av gårde en rask langpasning etter avspark. Paal Fredheim mottok ballen og smatt igjennom forsvaret og 1-0. Fortsettelsen ble imidlertid bare et langt gjesp og savnet etter skadede Vidar Davidsen og Snappern (tre gule kort) var stort. Jan Åge Fjørtoft og Ham-Kam kom tilbake og 1-1.
Samtidig var Mjøndalen-trener og Lillestrøm-medlem Ivar Hoff aktuell som ny trener, men man ble ikke enige.

Årets beste kamp
Årets beste hjemmekamp var svært underholdende da RBK nok engang fikk unngjelde. 3-0 og årets største seier.
Overskriftene var - Visst kan VIF! (Arbeiderbladet), Dette har vi savnet (VG), Et medaljelag (Dagbladet)
Dagbladet:   Dette var Vålerenga slik Vålerenga skal være. Eller var det nettopp det det ikke var? Uansett; her var arbeidslaget i sving igjen. VIF spilte akkurat så aggressivt som i den siste storhetstida, og da nytter det ikke for motstanderen å prøve seg med vakker fotball. Gjennom sitt imponerende intense forsvarsspill la VIF også grunnlaget for angrepsspillet. Dette VIF-laget skal ingen få det lett mot, hvis entusiasmen holder seg.
Kampen ble spilt 25/8;   Scoringene: Tore Nilsen (10), Egil Johansen (19), Paal Fredheim (39). Tilskuere: 3.386.

Siste seier på lykkebanen
På Vålerengas lykkebane de siste sesongene, Kristiansand stadion, slo VIF nok engang til. Da tre serierunder gjenstod vant de 2-1 i det som skulle bli lagets siste seier for sesongen. VIF kunne imidlertid hentet en medalje med seier i de to siste kampene. I   påfølgende hjemmekamp mot KIL møtte bare 1.458 tilskuere opp da laget tapte 0-1. Og mot nedrykksklare Viking tapte de 0-1 i siste serierunde.

VIF endte på 7. plass med ni seire, fire uavgjorte og ni tap. Laget lå stabilt gjennom hele sesongen mellom femte og åttende plass.

I NM-cupen ble det farvel etter 4. runde da laget tapte 0-1 for Kongsvinger på Gjemselunden.
Beveren fra Belgia var motstander i UEFA-cupen. Etter hedelige   0-1 borte var det håp om å gå videre, men i en målløs kamp hjemme i åttitallets siste europacupkamp ble det heller ikke denne gangen avansement.  

9. oktober kunne man lese følgende i Dagbladet:
SPILLERFLUKT FRA VÅLERENGEN
Mye taler for at det blir spillerflukt fra Vålerengen etter denne sesongen. En av hovedårsakene er den dårlige måten klubben ledes på. Det vil ikke være noen stor overraskelse dersom mer enn halvparten av spillerne i årets A-stall forsvinner.
Resultatet ble ikke fullt så dramatisk, men Vidar Davidsen (LSK), Jan Erik Aalbu, Knut Arild Løberg (Brann), Jarle Ødegaard og Øystein Kruge forlot klubben.

Selv om publikumsinntektene ble kr. 700 000 lavere enn forventet ble det lagt frem et regnskap   med overskudd på kr. 64.000. Styret hadde fått en forskuddsbetaling   fra en sponsor på 1.140.000 for årene 1987 og 1988 noe som gjorde at klubben tross alt klarte å komme noenlunde   i havn dette året.




1987 - Reddet plassen i siste serierunde men klubben trues med konkurs

FAKTA 1987
SERIEN; 1. divisjon Plassering: 7/12 Kamper: 22 V U T:   8   1/4   9 Målf.: 26-27 Poeng: 30
Største seier hjemme: 4-0   mot Start (12.pl.) Største tap hjemme: 0-2 mot Brann (8.pl.), 1-3 mot Kongsvinger (3.pl.)
Største seier borte: 3-1 mot Ham-Kam (10.pl.) og Start (12.pl.) Største tap borte: 0-4 mot Molde (2. pl.)  
Toppscorer: Egil Johansen og Paal Fredheim 6 Flest seriekamper: J. Bergsvand, L. Eriksen, T. Nilsen, T. Sara 22
Tilskuere i   gjennomsnitt hjemme:   2.546 Tilskuerrekord hjemme: 4.833   (3/5 mot Tromsø)

NM-CUP:   2.runde, tap mot Kjelsås 0-2 Toppscorer, cupen: Ståle Brandsrud 1


Trener: Svein Ivar Sigernes Hjemmebane: Bislett stadion

Noen nye spillere ville prøve lykken i VIF selv om klubben slet sportslig og økonomisk. Best huskes vel keeper Thomas Gill (Jerv). Andre nykommere var Jørn Skjervik (Faaberg), Jon Ove Johansen (Strømmen) og Asbjørn Helgeland (Djerv 1919). Trener Svein Ivar Sigernes var også nyankommet. Laget måtte gjennom hele sesongen kjempe mot nedrykksspøkelset og reddet først plassen i siste serierunde.

I 1987 måtte klubben innom skifteretten og ble truet med nedrykk til nederste divisjon. Redningen ble dannelsen av et aksjeselskap med advokaten Leon Bodd, en av de som har stilt opp mest for klubben, som styreformann.

Norges Fotballforbund innførte dette året 3 poeng for seier. I tillegg prøvde man   Tom A. Schankes idé om at alle uavgjorte kamper skulle avsluttes med straffesparkkonkurranse. Laget som vant   fikk ett poeng ekstra, men ordningen med straffer ble avskaffet året etter.
Vant første straffekonk.
Og VIF skulle bli første lag som nøt godt av den nye ordningen. 0-0 på Bislett i første serierunde mot Tromsø ble til 3-2 og to poeng til Enga. Ytterligere fire kamper endte uavgjort men her tapte vi alle straffekonkurransene.
I andre runde mot KIL endte kampen nok engang uavgjort. Men fokus ble satt på de åtte VIF-tilhengere som ble arrestert og bøtelagt av politiet, noe klubben måtte beklage.
Første seier kom i femte runde mot Ham-Kam borte 3-1 og man måtte vente helt til åttende serierunde før tre-poenger´n   kom på Bislett. Den kunne innkasseres mot erkerival Lillestrøm som også kjempet i bånn, foran fattige 2.300 tilskuere. Trener Svein Ivar Sigernes forklarte: VIF vant denne matchen på viljen. Viljen til å løpe og krige. - Det var jobbing, og stå-på fotball for alle penga. Vi ville vekk fra sisteplassen., og gutta gjorde et solid dagsverk. Vi lyktes med å utnytte rommet bak LSK-backene og det ga oss scoringssjanser. VIF´s første fulltreffer var en perle! Tore Nilsen slo et hardt frispark inn fra kanten. Kaptein Jo Bergsvand tok sats og ble hengende i lufta. Helt perfekt timet han sparket fra Tore, og nikket knallhardt i buret.   Innbytter Jon Ove Johansen la på til 2-0 før slutt. Hodestuss fra Ståle Brandsrud, og løft inn i målet.
Suksessen i Kristiansand mot Start fortsatte og VIF vant 3-1 i påfølgende runde og rykket opp på 8. plass.
Men etter flere tap kom VIF ned i bunnstriden igjen og lå på 10.plass i august måned. Da kunne man notere årets bunnnotering, 1.600 tilskuere mot nedrykkslaget Ham-Kam. VIF vant 1-0 da Paal Fredheim var frempå.

Årets største seier
Storseieren   kom mot bunnlaget Start, 4-0, da tre serierunder gjenstod.   Fra Dagbladet:
Det ble en fotballkamp som hevet seg fra historiens dårligste til trivelig publikumsfrieri. - Skam dere, var overskriften vi hadde tenkt oss da Eivind Arnevåg plutselig dukka opp etter en drøy time og sendte VIF-gutta i føringa. For det skulle ikke mer enn én fattig VIF-goal til for å gjøre dårlige Start til et elendig fotballag. Og til å gjøre fotballkampen trivelig. For artig er det jo tross alt når et lag får til det de har øvd på i månedsvis og plutselig scorer mål, som på bestilling. At motstanderne ikke er der bryr jo ikke vi publikummere oss om.

Jevnt i bunnen
I nest siste serierunde tapte laget 0-3 borte mot nedrykkslaget Mjøndalen og dermed var VIF selv i faresonen foran siste match mot femteplasserte Bryne på Bislett.   Stillingen før kampen var følgende:
VIF             25-27   27
Brann         20-28     27
Ham-Kam   25-33     26
Mjøndalen   26-33     25
Start             29-40     25
Teoretisk kunne alle lagene både fornye kontrakten og rykke ned. Både Brann og Ham-Kam vant sine kamper så bare seier var godt nok for å unngå kval.plassen skulle det vise seg.
Fra Dagbladet:
Et lys i tunnelen
VIF- Bryne 1-0. Forhåpentlig er dette begynnelsen på noe nytt. Eivind Arnevågs goal og VIFs tre poeng mot Bryne fikk VIF-formann Svein Larsen til å ta fram smilet - for første gang denne sesongen. En tung sesong er endelig over, VIF har klart seg i 1. divisjon - og dermed ser Larsen lysere på situasjonen igjen. Til tross for gjeld
oppunder øra og kreditorer som maser.
Vi skal klare dette også, sier Svein Larsen, der han gratulerer alle spillerne med innsatsen etter kampen. - Hadde vi rykka ned, hadde situasjonen vært annerledes. Nå håpervi at kreditorene gir oss tid. Og gutta på laget er også glad for at sesongen er over. Det har vært tungt, meget tungt stadig å kjempe med ryggen mot veggen.   - Vi synes vi måtte gjøre det litt spennende for dere, sier Øyvind Husby. Men stemmen bærer preg av ironi. Vålerenga ville gjerne kjempet i den andre delen av tabellen. Det har bare ikke gått i år. For ujevnt lag er hovedårsaken til dette. Det vet både ledelsen og trener Sigernes.  
Eivind Arnevåg scoret målet etter 16 minutter og bare Brynes keeper sto i veien for at VIF ikke scoret flere. Bare 1.775 tilskuere ville se denne skjebnekampen for Oslos eneste toppklubb. Seieren gjorde at vi kopierte fjorårets syvende plass.

Og Kjelsås ble vår skjebne i NM-cupens 2. runde da vi tapte 0-2 på Bislett.

Tre spillere ble imidlertid tatt ut til landslaget; Jo Bergsvand, Egil Johansen og Øyvind Husby.
Både Snappern og Jo Bergsvand forlot klubben sammen med Paal Fredheim, Jørn Skjærvik, Geir Mediås og Bengt Eriksen.  

Stort underskudd
På årsmøtet la ledelsen frem ett underskudd på 1,5 millioner. Formann Svein Larsen innledet: - Problemet er ikke at vi ikke har oversikt over økonomien i Vålerenga. Problemet er at vi har den. Andre hoder så andre problemer: - Alle som kan legge sammen i Vålerenga, har vært inneom styre og stell i en eller annen fasong. Nå stoler jeg ikke på noen av dem, sa Roger Christiansen, "Pølsemaker´n".

Noe av forklaringen på underskuddet kunne også være tilskuersvikten. Ny bunnrekord i toppseriesammenheng for VIF, som fortsatt består, da bare 2.546 i gjennomsnitt pr. kamp møtte opp på hjemmekampene.

Til skifteretten
13. november var klubben klar for skifteretten. Representanter for advokatselskapet Groth, Gade og Christiansen
møtte med lisens til å drepe, men noen minutter før klokka 14 travet enda en jurist inn i Oslo Skifterett. På vegne av sin anonyme klient kjøpte han kravet på 28.900 kroner.


Følgende var å lese   i Vålereng-guttens siste nummer for året:    
Kjære VIF-venn!
I løpet av desember/januar må VIF samle inn minimum 750.000 kroner. Dette må vi gjøre for å sikre vårt videre liv. Pengene skal brukes til å betale våre kreditorer og er den summen som står igjen etter at vi har gjennomført gjeldsforhandlinger. Dersom vi ikke greier dette vil VIF bli slått konkurs. Som det står i annonser og løpesedler som vi er ute med "det er opp til deg om Vål´enga skal overleve". Det er ingen sannhet med modifikasjoner - det er slik det faktisk er og derfor ber vi om at dere alle tar et tak for Vål´enga i de ukene vi nå er inne i.

Og i første nummer i jubileumsåret (75 år) kunne Vålereng-gutten konstantere:
Vålerengen reddet !
Vålerengen kan puste lettet ut. Det nødvendige antall kreditorer med Staten i spissen har akseptert et frafall på 75 prosent av gjelden. Til sammen skyldte Vålerengen 3,3 millioner kroner til sine kreditorer.  





1988 - Klubben reddes og laget ligger lenge an til medalje

FAKTA 1988
SERIEN; 1. divisjon Plassering: 7/12 Kamper: 22 V U T:   8   6   8 Målf.: 26-32 Poeng: 30
Største seier hjemme: 4-0   mot Strømmen   (11.pl.) Største tap hjemme: 0-2 mot Moss (4.pl.) og   mot Molde (3.pl.)
Største seier borte: 5-2 mot Strømmen (11.pl.) Største tap borte: 1-6 mot Bryne (10. pl.)  
Toppscorer: Eivind Arnevåg 9, Stig Arne Gjellestad 4 Flest seriekamper: Thomas Gill, Stig Arne Gjellestad, Tor Sara 22
Tilskuere i   gjennomsnitt hjemme:   3.678 Tilskuerrekord hjemme:   9.898   (7/8 mot Rosenborg)

NM-CUP:   Kvartfinale, tap mot Moss 0-1 Toppscorer, cupen: Eivind Arnevåg 5, Stig Arne Gjellestad 3


Trener: Svein Ivar Sigernes   Fra 30/6: Alf I. Notkewich Hjemmebane: Bislett stadion

Vålerengas redningsaksjon ble sluttført i 1988. Sportslig så det også lyst ut lenge. Laget lå og snuste på medaljer men kollaps etter 14 seriekamper gjorde at syvende plassen ble kopiert nok en gang. Av nye spillere skulle senere fotballproff Lars Bohinen (Lyn) bli mest interessant. Andre spillere var Marvin Arnesen (Molde), Tom Schou Henrichsen (Start), Kai Braathen (Start), Kai Lagesen (MIF) og Stig Arne Gjellestad (MIF). Knut Arild Løberg var også tilbake. Midt i sesongen ble det trenerskifte etter at spillerne var misfornøyde med bla. treningsmåten og dermed måtte hjelpetrener Alf Inge Notkewich ta over. Han fastslo at VIF fra nå av skulle spille som Liverpool. Men Liverpool passet åpenbart ikke så godt på norske baner. Aldri har den berømte Liverpool-maskinen tatt færre poeng og kvittet seg med så mange tilskuere som i løpet av fire måneder dette året. Bare 1000 tilskuere møtte opp på siste hjemmekamp mot Molde.


Første serierunde i Bergen 1. mai endte med full pott. Fra VG:
VIFs nye dirigenter
Utrolige VIF kan fortsatt. Mens bergenserne hadde begynt å feire årets første seier, slo de nye VIF-dirigentene Eivind Arnevåg og Lars Bohinen til. Selv om det var Vålerengens prest Arnevåg som stjal poengene da han satte inn 2-1-målet i nest siste minutt, var det unge Lars Bohinen som stjal mesteparten av oppmerksomheten i matchen. Det er disse gutta som ser ut til å slå an VIF-tonen i år. Først dempet Bohinen ballen elegant på brystet og dundret inn VIFs utligning. Så sendte han kaptein Arnevåg alene igjennom med en langpasning like før slutt. En stort bedre åpning kunne ikke den 18-årige VIF-debutanten ha fått.

1 neste match kom over 8.000 tilskuere til første hjemmekamp mot Lillestrøm. 0-0 endte kampen da banen kom mest i fokus. Blant tuster og småstein var det umulig å spille toppfotball.
Dagen etter, 10 mai, ble Vål´enga A/S stiftet på Aker Brygge, med en aksjekapital på kr. 500.000,-. Formann var advokat Leon Bodd. Formålet var å skape et økonomisk grunnlag slik at den sportslige aktiviteten i klubben skulle få best mulige arbeidsforhold. Senere inviterte selskapet til å kjøpe "folkeaksjen" som kostet kr. 1.000,- pr stk.  
Vålerenga vant tredje kamp mot nykommer Djerv 1919 og lå dermed på tredjeplass.   Så tapte VIF mot Rosenborg borte (22.411 tilskuere)   og Moss og spilte uavgjort mot Tromsø før laget gikk inn i en sterk periode.

Åtte kamper uten tap
Fra 7. serierunde og åtte kamper fremover unngår Vålerenga tap og lå fortsatt på bronseplass. Det begynte med overkjøring av Strømmen 5. juni da VIF vant 5-2.   VIF reddet seieren mot Bryne med Stig Arne Gjellestads   scoring to minutter før full tid på Bislett.
Det fortsatte med seier 2-0 mot KIL, før gutta reddet ett poeng borte mot Molde i en sterk sluttspurt. Molde ledet 2-0 17 minutter før slutt. Selv med 10 mann, etter at Henning Bjarnøy ble utvist, klarte VIF en opphenting. Marvin Arnesen scoret først før Eivind Arnevåg utlignet på straffe.
Det ble 1-1 mot Sogndal hjemme da begge lag scoret på straffe. Samme resultat mot Brann i neste kamp også på Bislett før de dro til Åråsen og vant 1-0 mot det kommende sølvlaget Lillestrøm. Toppscorer for VIF, Eivind Arnevåg scoret i sin femte kamp på rad. Hele fire av målene hans ble satt inn på straffe, noe som også skjedde mot Lillestrøm. 7. august var det klart for toppoppgjør mot serieleder og senere seriemester Rosenborg. Nesten 10.000 tilskuere overvar kampen på Bislett som endte 0-0 og VIF på bronseplass.

Nedturen
Så begynte nedturen. På de siste åtte kampene ble det seks tap og to seire og VIF havnet altså på 7. plass igjen. Årets største seier kom mot Strømmen på Bislett 4. september da et svært redusert VIF-lag vant som de ville over svake strømlinger, 4-0. I neste kamp, 11. september, gikk imidlertid laget på et kjempetap 1-6 for Bryne. VIF tok ledelsen, men ble kasteball etter pause da målene trillet jevnt og trutt inn bak Thomas Gill.

I NM-cupen kom VIF til kvartfinalen men tapte her 0-1 mot Moss på Bislett.

29 mai dette året døde Vålerengas og Norges legendariske keeper Henry "Tippen " Johansen, 83 år gammel.

Thomas Gill, Stig Arne Gjellestad, Tor Sara, Kai Lagesen, Øivind Husby, Tom Schou Henrichsen, Jon Ove Johansen og Kai Braathen var blant de spillerne som forlot Vålerenga etter sesongslutt.

Fotballavdelingen satt igjen med et underskudd på en halv million. VIF hadde nådd et sportslig høydepunkt på begynnelsen av åttitallet og   hadde nå tapt noe fundamentalt på veien. Det ble påstått at VIF hadde mistet sin identitet, og dermed også sitt magiske grep på publikum. Uten tilskuere sank VIF hen. Økonomien sviktet dramatisk. Så dramatisk at hele foreningens fremtidige liv hadde vært truet de siste årene. Men VIF hadde nå klart å rydde opp i sin økonomi. Klubben hadde tatt den smertefulle belastningen ved å legge alle tall på bordet og konfrontert kreditorene med situasjonen. VIF har taklet sine problemer på en voksen måte som avtvinger respekt, ble det sagt.  

29 mai dette året døde Vålerengas og Norges legendariske keeper Henry "Tippen " Johansen, 83 år gammel.



1989 - Reddet etter kvalifiseringsdrama

FAKTA 1989
SERIEN; 1. divisjon Plassering: 10/12 Kamper: 22 V U T:   7     2   13 Målf.: 29-52 Poeng: 23
Største seier hjemme: 2-0   mot Start, Brann og Mjølner Største tap hjemme: 2-8 mot Rosenborg (2.pl)
Største seier borte: 3-2 mot Rosenborg (2.pl.)   eneste seier Største tap borte: 0-5 mot Molde (4. pl.) og Kongsvinger (5.pl.)  
Toppscorer: Eivind Arnevåg 7, Erling Ytterland 6 Flest seriekamper: E. Arnevåg, E. Muggebye, M. Arnesen, B. Eriksen   22
Tilskuere i   gjennomsnitt hjemme:   3.758 Tilskuerrekord hjemme: 8.939   (23/7 mot Lillestrøm)
KVAL.SERIE: Vinner og beholder plassen Kamper: 1-0 mot Djerv 1919, 2-2 mot Ham-Kam

NM-CUP:   4.runde, tap mot Sogndal   0-2 Toppscorer, cupen: Eivind Arnevåg og Erling Ytterland 3


Trener: Alf Inge Notkewich   Fra 8/9: Dag Vestlund Hjemmebane: Ullevaal st. (til og med 25/6), Bislett st. (resten)

Denne sesongen berget laget seg så vidt, etter nervepirrende kvalifiseringsspill. Samme år delte man opp Vålerengens Idrettsforening og VIF Fotball ble uavhengig og frittstående fra de andre idrettsgrenene i gamle VIF. Spillerne ble konfrontert med sparekniven og kontrakts-innskrenkinger, og spillerstallen så etter hvert nokså tynn ut etter ekspertenes mening. Man innførte også fotballklubbens nye upersonlige navn VIF Fotball som dessverre skulle vare helt til 1996, da bydelens og klubbens navn endelig var tilbake.

Nye spillere var Anders Jacobsen (Asker), Espen Muggebye (Drøbak/Frogn), Inge H. Johansen (Strømmen), Erling Ytterland (Aalesund), Helge Nilsen (Nest), Eivinds bror Tore Arnevåg (KFUM/Oslo) og   senere Man. U.-spiller Henning Berg (KFUM/Oslo). Bengt Eriksen hadde også kommet tilbake fra Strømmen.

VIF-Fotball innledet med tap over LSK borte, seier mot Start hjemme og tap borte mot Viking.

Overrasket frem til ferien
Så begynte en meget sterk periode frem til halvspilt serie; 6 seire, en uavgjort og ett tap ble til en sensasjonell tredjeplass til ferien.
Vålerenga måtte låne Ullevaal i de første fem hjemmekampene og vant alle oppgjørene. En av de mest spennende vårkampene gikk på Ullevaal mot Sogndal 11. juni.
Fra Aftenposten:
    Gunstig bytte
Innbytterne spilte hovedrollen i de dramatiske sluttminuttene på Ullevaal. Først reduserte Sogndals Vidar Åsen til 1-2. Så laget VIFs Inge Johansen straffespark slik at Sogndal utlignet 5 minutter før slutt. I sluttsekundene
avgjorde så VIFs Helge Nilsen kampen med sitt første spark på ballen. - Dette var en stor opplevelse, sier dagens helt i VIF-garderoben. - I fjor spilte jeg 6. divisjonsfotball for Nest på Sotra. Nå avgjør jeg 1. divisjonskamper for VIF. Vålerengen serverte mange godbiter på Ullevaal. Offensivt backspill, der spesielt Anders Jacobsen imponerte. Morsomme "finte-show" med Lars Bohinen. Og sluttresultat 3-2.
Også kampen mot kommende seriemester Rosenborg på Lerkendal må nevnes, der VIF vant 3-2.

Ett poeng på 11 kamper
Om første halvdel av serien hadde vært bare fryd og gammen ble siste halvdel en gedigen nedtur. VIF innledet med et knepent tap mot serieleder Lillestrøm. Så spilte de uavgjort mot Start. Og så ble det ikke et eneste poeng mer. Fasiten ble dermed ett usselt poeng i seriens   siste 11 kamper. Trener Notkewich måtte gå i september. Treneren som ble genierklært på vårparten for å ha skapt gull av gråstein, kom i konflikt med ledelsen. Først innkalte han til pressekonferanse for å kunngjøre sin avgang, men ble overtalt til å fortsette. Men da det stod igjen fire kamper var det imidlertid over og ut. Inn på arenaen kom Dag Vestlund, som hadde vært assistenttrener i klubben og med solid erfaring fra kvinnelandslaget. Han hevdet at spillerne var elendig trent og forsøkte å redde stumpene. Det lyktes ikke i serien.
VIF tapte de ni siste seriekampene, men reddet allikevel kvalifiseringsplassen. Bislett ble absolutt ingen "lekegrind" denne sesongen og siste hjemmekamp mot RBK endte 2-8. Dagbladet ga hele ni spillere fattige ett poeng på børsen, da RBK trillet rundt med VIF som falt sammen som et korthus.   Da hadde allerede gutta   tapt 0-2 mot bunnlaget Mjølner i runden før. Og i siste serierunde på Gjemselunden ble det ny stjernesmell, 0-5 mot KIL.
Nesten fusjon med Frigg!!!!!
Panikken bredde seg i klubben. Skulle hovedstaden bli uten 1. divisjonslag for første gang siden 1976? VIF gikk i forhandlinger med Frigg om en mulig sammenslutning og supporterne fortvilte. Men etter siste kval.kamp kunne Tor Jørgensen berolige fansen: - Vi skal ha vesentlige fordeler for å fusjonere med Frigg. Slike fordeler ser jeg ikke i dag, konstanterte han.

Kvalifiseringskampene
VIF skulle møte Djerv 1919 og Ham-Kam i kvalifiseringsspillet. Nervene var på høykant i VIF. Hvordan skulle et lag som ikke hadde vunnet en seriekamp siden 9. juli, kunne mobilisere vilje og innsats nok til å klare denne oppgaven?
Første kamp mot Djerv 1919 gikk på Bislett 15. oktober og ble en nervepirrende affære da vel 2.700 tilskuere møtte opp. Et høyst unødvendig keeperangrep på VIF-kapteinen Eivind Arnevåg medførte straffespark……
Fra VG:
Endelig en kvalifisert VIF-utgave
Eivind Arnevåg ble felt, og Eivind Arnevåg skulle ta straffesparket. Mannen som ble felt skal ikke ta straffen, heter en av fotballens uskrevne lover. Det ville også vært typisk for VIF at det ble bomskudd, etter at de hadde kontrollert matchen. - Pulsen var høy etter fellingen, men på vei bort til merket roet jeg meg ned, og   flere ganger gikk jeg gjennom den viktige prosessen som skulle komme. Da jeg smalt til hadde jeg allerede scoret tre/fire ganger i tankene mine, sier Arnevåg, som endelig fikk humøret inn i Oslo-laget og håp om fortsatt spill i 1. divisjon.
- Den grusomste opplevelsen som trener, sa Dag Vestlund om de minuttene på Bislett i går. Han hadde tårer, men nå var det gledestårer i øynene. VIF-spillernes nerver må ha vært som fiolinstrenger, og i to dager har de nå hatt samling i bånn på kurshotellet på Klekken. 1-0 til VIF.

I neste kamp vant Djerv 1919 2-0 over Ham-Kam.   Og så, i siste kamp på Briskeby gressbane mot Ham-Kam 21. oktober skulle det hele avgjøres. Seier eller uavgjort ville gi VIF ny kontrakt. Ham-Kam ville rykke opp med tre- målsseier og en seier med mindre enn tre mål ville sende Djerv 1919 opp.

Fra VG etter 2-2-kampen:
Bohinen klar for "YoungBoys":   Jublet og takket for seg
Nå drar jeg med god samvittighet, sa Lars Bohinen. I dag er VIF-helten, og arkitekten bak fortsatt 1. divisjonsspill for Oslo-laget, med landslaget i Kuwait. Deretter blir det Young Boys i Sveits.

Kvalifiseringskampen på Hamar ble en skikkelig dramatisk batalje, og innen terminologien kalles disse kampene "leve eller dø". Det siste kvarteret spilte Ham-Kam for at VIF skulle ut av 1. divisjon på bekostning av Djerv 1919. Kojedal & Co. var da sjanseløse til å score tre mål. Seks minutter før slutt var Djerv tre centimeter fra opprykk. Da klasket Stein Kollshaugens skudd på innsiden av stanga. At VIF klarte uavgjort og ble i 1. divisjon var mer enn fortjent. De hadde drøssevis med klare målsjanser. Lars Bohinen, Eivind Arnevåg og Erling Ytterland var alle alene med keeper, uten å få dyttet ballen over streken.
Erling Ytterland ordnet hvilepuls hos tilreisende supportere etter et kvarters spill. Han snappet opp et svakt tilbakespill, rundet keeper og gjorde 1-0. Men kort tid etter kom utlikningen ved Tom Fodstad. Lars Bohinen gjorde et vakkert forarbeid til 2-1 etter snaue halvtimen, som Eivind Arnevåg ekspederte i mål fra kort hold.
Ett kvarter før slutt kom det skikkelig nerve i kampen. Stein Kollshaugen skrudde et frispark i mål. Kampen ebbet ut i en rekke store sjanser i begge ender av banen.

Erik Lorentzen i Bladet Vål´enga skildret slutten på kampen slik:
Stillingen er 2-2. Vålerenga må ha det ene poenget for å berge plassen i 1. divisjon. Ham-Kam skyter i stolpen. Hjertene slutter og slå på VIF-benken. Tiden står stille. Pulsen har aldri vært så høy. Endelig. Dommeren blåser for full tid. Vålerenga er fremdeles i 1. divisjon. Det hersker reneste sydlandske stemninger på Briskebys grønne gressteppe. VIF-fansen stormer gresset. Utmattede spillere kaster seg rundt halsen på hverandre. Trener Vestlund gråter. Oppmann Stålsett sitter   på benken utslitt.

I NM-cupen hang vi med til 4. runde da laget tapte 0-2 for Sogndal i fruktbygda.


------------------------------

Vålerengens IF - klubben som ble delt i tre
Midt på 80-tallet gikk plutselig ikke folk på Vålerengens fotballkamper lenger. Men fortsatt brukte man penger. At tilskuerne ikke kom skyldtes været, VM i fotball, TV og OL. "Neste år blir det bedre", sa man. Men det ble det ikke. Nye ledere kom til. Men fortsatt brukte man like mye penger. Penger man ikke hadde. En dag var det slutt og Vålerengens Idrettsforening måtte møte i Oslo Skifterett. "Konkurs", krevet en kreditor brutalt. En ukjent støttespiller kom med en sjekk. Vålerengens I.F. ble reddet av gong-gongen da dommeren var i ferd med å telle klubben ut på knock-out.
Krisen var et faktum. Men i krisetider kommer ofte også kreative løsninger. Etter et mislykket mellomspill med et aksjeselskap, dukket ideen om tredeling (fisjon) opp igjen. Nå hadde publikum begynt å gå på ishockeykamper. Ishockey var blitt folkesport. Vålerengens Ishockeylag hadde begynt å tjene penger.
Håndballen har aldri verken brukt særlig mye penger, eller tjent særlig. Men den sportslige kvaliteten var også kommet inn her. Grunnlaget for fisjonen var skapt.
Etter et kort komite-arbeid, var inntillingen klar. Vålerengens Idrettsforening ble ribbet, men fikk beholde livet. Samtidig ble det født et tre-hodet troll: VIF Fotball, VIF Ishockey og VIF Håndball. Tre forskjellige klubber i samme familie, bygd på prinsipper om egen styrer, egen økonomi og egen sportslig satsing, men allikevel et forpliktende fellesskap. Vedtaket på generalforsamlingen 27. april 1989 var banebrytende i norsk idrettshistorie.

(Utdrag   fra Per A. Flod sin artikkel i Bladet Vål´enga   nr 1- 1990.)      



1990 - Tidenes klareste nedrykk

FAKTA 1990 NEDRYKK
SERIEN; 1. divisjon Plassering: 11/12 Kamper: 22 V U T:   4   4   14 Målf.: 26-53 Poeng: 16
Største seier hjemme: 4-1 mot Strømsgodset   (9.pl.) Største tap hjemme: 1-6 mot Rosenborg (seriemester)
Største seier borte: 2-1 mot Viking   (5.pl.) eneste seier Største tap borte: 1-5 mot Moss   (12. pl.) og 2-6 mot Start (6.pl.)  
Toppscorer: Are Christensen 5   Flest seriekamper: Henning Berg, Erling Ytterland, Kenneth Nysæther 22
Tilskuere i   gjennomsnitt hjemme:   3.484 Tilskuerrekord hjemme:   7.253   (4/6 mot Rosenborg)

NM-CUP:   3.runde, tap mot Råde 1-4 Toppscorer, cupen: Egil Johansen 3, Anders Jacobsen 2


Trener: Dag Vestlund   Fra 12/8: Olle Nordin Hjemmebane: Bislett stadion

Vålerenga lå i nedrykksposisjon fra første stund og etter 20. serierunde ble det definitivt klart. VIF måtte ned etter 14 sesonger i toppserien. Og da nedrykket var klart satte VIF en rekord man kunne vært foruten. Tidenes laveste tilskuertall i hjemmekamp i toppserien ble et faktum i siste Bislett-kamp for året. Bare 550 personer møtte opp da VIF vant 2-0 over Fyllingen. I neste kamp skulle en ny bunnrekord settes mot Moss borte. Tidenes laveste tilskuertall i en VIF-kamp i toppserien, 443 personer, møtte opp på Melløs i siste serierunde. Og VIF tapte hele 1-5 mot bunnlaget.

Nye for året var bla. Kenneth Nysæther (Lillestrøm) og Egil Snappern Johansen som kom tilbake fra Frigg. Are Christensen, Ståle Andersen (Malmø FF), Andre Nieuwlaat (Frigg), Dorian Stefan (Bucuresti), Terje Joelsen (Ullensaker/Kisa) og Jo Bergsvand   (Frigg) var også nye, men fikk spille under halvparten av kampene. Trener Dag Vestlund og senere Olle Nordin prøvde alle mulige varianter uten å lykkes. Da VIF spilte sin siste seriekamp var det bare fire spillere igjen fra førsteelveren i sesongpremieren.

Gamblet og vant i en kamp
Situasjonen før 14. serierunde mot Viking var helsvart. Laget lå på sisteplass med syv poeng og hadde vunnet én seriekamp, 1-0 mot LSK , og det var ni serierunder siden.VIFs fotballtrener Dag Vestlund, hadde måttet tåle mye sur kritikk, mye "bak ryggen snakk" og mye elendig presseomtale. Gråtekoret var endeløst og noe måtte gjøres. Etablerte spillere hadde ikke gjort det man kunne forvente av dem. De yngre hadde ikke slått ut i full blomst. Før kampen 5. august. sto treneren foran sitt store valg. Skulle han fortsette i samme stil, eller skulle han gjøre forandringer. Hva kunne gjøres? Ståle Andersen var kommet på lån fra Malmø FF. Jo Bergsvand spilleklar fra Frigg. Are Christensen - en målfarlig unggutt hadde ennå ikke fått sjansen. Dag bestemte seg. Gikk inn til styret og fortalte: - Jeg setter ut 5 av de faste. De får ikke engang bli med til Stavanger. Vi MÅ satse på yngre, sultne spillere. Styret var enig. Dag Vestlund "gamblet" og vant.   Resultatet ble at VIF tok sin eneste borteseier for året, 2-1, da Anders Jacobsen scoret begge målene i 2. omgang etter å ha ligget under ved pause. Men VIF hadde allerede tatt kontakt med Olle Nordin som vendte "hjem" etter fem år og tok over som trener allerede i neste match. Unggutten Are Christensen fikk spille 11 kamper og ble toppscorer med fem mål.  

Definitivt klart
23. september etter kampen mot KIL i Kongsvinger var nedrykket klart. Fra Aftenposten:

Spillet er over
KIL-VIF 3-0. Spillet er over for VIF. Gjemselund ble ikke uventet et Waterloo. Nedrykk er nå svaret på alle regnestykker. Det nye spørsmålet svirret i Kongsvinger-luften: Vil det sagnomsuste Vål´enga-laget komme tilbake? - Ja svarte VIF-boss Tor Jørgensen med en liten innlagt forutsetning: VIF må opp igjen på ett år. Ellers kan det bli tøft. - Det vil dessuten koste, vi må låne penger for å oppnå målsetningen.
VIF-ferden ned lot seg ganske enkelt ikke stoppe. Mannskapet har rett og slett ikke holdt mål. I søndagens nitti helt avgjørende minutter manglet i tillegg viljen til å overleve. Ingen aggressivitet, ingen tøffhet. - Vi rykker aldri ned, sang 40 mann fra Apeberget. På stillingen 0-3 var det ikke mer å synge om, da startet bussturen tilbake til Oslo.  
VIF endte nest sist etter 4 seire, 5 uavgjorte og 14 tap. Så mange seriekamper hadde vi aldri tapt noen gang.
Vi fikk Råde-bank da laget tapte hele 1-4 i tredje runde i cupen av nettopp Råde.

HARDT FØR OPPRYKK 1991-93

1991 - Dårlig høstform ødela opprykkssjanser

FAKTA 1991
SERIEN; 1. divisjon, avd A Plassering: 3/12 Kamper: 22 V U T:   13   1   8 Målf.: 31-26 Poeng: 40
Største seier hjemme: 4-1 mot Haugar   og Strømmen Største tap hjemme: 1-5 mot Mjøndalen   (1.pl.)
Største seier borte: 3-1 mot Fana (6.pl.) Største tap borte: 0-3 mot Hødd (4.pl.) og Bryne (2.pl.)  
Toppscorer: Are Christensen 10, Terje Joelsen 5 Flest seriekamper: Thomas Gill, Rune Jarl 22
Tilskuere i   gjennomsnitt hjemme:   1.146 Tilskuerrekord hjemme:   3.812   (27/7 mot Mjøndalen)

NM-CUP:   3.runde, tap mot Moss 1-4 Toppscorer, cupen: Are Christensen 3, Knut Arild Løberg 2


Trener: Olle Nordin Hjemmebane: Bislett stadion

I 1991 satset klubben på å ta seg raskt tilbake til toppen. Olle Nordin hadde kommet tilbake høsten før, og hadde i mellomtiden vært svensk landslagstrener dog uten suksess. Etter at laget toppet tabellen etter halvspilt serie, tapte de fire kamper på rad og havnet på tredjeplass.

Dette året innførte NFF ny divisjonsbetegnelse, toppserien ble hetende Tippeligaen, og dermed kunne man konstantere at Vålerenga var i 1.divisjon tross nedrykket.
Like før sesongstart hadde Olle Nordin ordnet en kamp mot det svenske 1. divisjonslaget Häcken. Etter 0-3-tapet stod det i Dagbladet:
Olles tøffe påstand: - VÅLERENGA RYKKER OPP
- De spillerne som valgte Vålerenga framfor klubber i Eliteserien tok en klok beslutning. Jeg har såpass høye tanker om meg sjøl at jeg vet jeg kan tilføre dem mye. Og sjøl om det høres dumt ut etter en forferdelig innsats i Gøteborg, er jeg overbevist om en ting: Vi rykker opp, sier VIF-trener Olle Nordin.

Årets VIF-utgave ER Olle Nordin. Uten svensken ville det vært dårlig med tro, håp og kjærlighet i bohemklubben fra Oslo øst. Det var Olle som kom, Olle som ble og Olle som fikk spillernes tillit.
Vålerengas verste motstander var som vanlig økonomien. Man hadde budsjettert med 2.000 tilskuere i snitt, men fasiten ble bare 1.146 betalende pr. hjemmekamp og sponsorinntektene var ikke all verden. Nye spillere som fikk bra med spilletid var maler Rune Jarl (Kjelsås) og   student Anders Solheim (Kvik Halden). Før sesongen   gikk VIF Fotball ut med et brev til motstanderne og advarte mot Apeberget. Klubben tilbød vakthjelp. Mot kr. 200 pr. vaktperson og dekket utgifter skulle motstanderne få hjelp av Apeberget for å passe på Apeberget.

Mjøndalen og Vålerenga som var tippet som sterke opprykkskandidater skulle møtes allerede i første serierunde på Nedre Eiker. I en svak kamp av VIF vant Mjøndalen fortjent 1-0.

Syv strake seire
Men så får laget troen på seg selv og vinner de neste syv kampene. Fem av kampene ender 1-0 og følgende avisoverskrifter kan leses:

-   VIF-stil til opprykk   (etter 1-0 i 5. serierunde mot Strømmen borte)
-   VIF holder følge - ny knapp seier   (etter 1-0 i 7. serierunde mot Djerv 1919 borte)
-   "Med sånn flaks MÅ vi rykke opp!"   (etter 1-0 i 8. serierunde mot Bryne hjemme)

Andre overskrifter var: "VIF-supportere berserk, familie slått ned på campingplass", "Fylla skaper all dritten", "Fotballforbundet vil svarteliste supportere".

I niende og siste serierunde før feriehvilen tapte et skadeskutt VIF hele 0-3 mot Hødd borte. Seks skadde spillere av en stall på 18 var fortsatt situasjonen da serien tok til igjen.   1-1 mot Fana hjemme og 3-2 mot Surnadal borte gjorde at VIF toppet tabellen ved halvspilt serie.
Nedturen
  Så begynte nedturen med fire tap på rad. Avisoverskriftene fortalte alt:
-   VIF på trynet   (etter 1-5 i 12.serierunde mot Mjøndalen hjemme)
-   VIF-rot ga tap   (etter 1-2 i 13. serierunde mot Haugar borte, da VIF ledet til det gjenstod 4 minutter)
-   Nordin mister grepet, VIF holder ikke   (etter 0-1 i 14. serierunde mot Kristiansund hjemme da Kr.sund scoret
  20 sekunder før slutt)
-   Enda et VIF-tap   (etter 1-3 i 15. serierunde borte mot Aalesund)

I 17. serierunde var håpet ute etter tap for Frigg. Fra Aftenposten:
Håpet ute for Vålerengen
Vålerengen kan glemme eliteserien. I går knuste Frigg drømmene om retur til toppdivisjonen med å beseire erværdige VIF 1-0. Kun draktene er igjen av storlaget Vålerengen. Og Olle Nordin er bitter.

Fra Arbeiderbladet samme dag:           DØDT !
- En guds lykke at ikke Forbrukerombudsmannen var her. Da ville alle 1089 fått penga sine. Makan har jeg aldri sett. Ordene er hentet fra en oppgitt Trond Hoftvedt - gammel VIF-strateg. Hva i all verden har Olle Nordin bedrevet dette året. Han har ikke fått utrettet noen verden ting. Jeg garanterer at dette er det dårligste VIF-laget jeg har opplevd. Og det er det   mange gamle VIF-spillere som er enige i. Sier en skuffet Trond Hoftvedt.

I cupen spilte vi tredje runde mot Moss borte og tok ledelsen tidlig ved Løberg, men det ble stortap 1-4 til slutt.

Økonomisk innstramming
Lillestrøm var på jakt etter Olle Nordin, men treneren forlangte rundt 550.000 i årslønn som var alt for mye for LSK-ledelsen. I Vålerenga   tjente han 600.000 pluss pluss , men han ba om lønnskutt etter sesongslutt for å hjelpe VIF opp neste år. Fotballformann Tor Jørgensen fortalte at alle i VIF må ned i lønn. Vi må justere kostnadene. Det er for mange som driver for kreditors regning. Vi kan ikke fortsette den galoppen, påpekte Jørgensen.
Thomas Gill, Egil Johansen, Henning Berg og   Anders Solheim er blant de som takket for seg etter sesongen.




1992 - Reddet fra avgrunnen i siste serierunde

FAKTA 1992
SERIEN; 1. divisjon, avd A Plassering: 9/12 Kamper: 22 V U T:   9   2   11 Målf.: 20-29 Poeng: 29
Største seier hjemme: 3-0 mot Fredrikstad (12.pl.) Største tap hjemme: 0-4 mot Elverum   (5.pl.)
Største seier borte: 5-0 mot Fredrikstad (12.pl.) Største tap borte: 0-5 mot Bodø/Glimt (1.pl.)    
Toppscorer: Terje Joelsen 8, Anders Jacobsen 6 Flest seriekamper: Bengt Eriksen 22
Tilskuere i   gjennomsnitt hjemme:   1.191 Tilskuerrekord hjemme:   2.509   (11/5 mot Strømsgodset)

NM-CUP:   4.runde, tap mot Viking 1-3 Toppscorer, cupen: Rune Gjertsen 2


Trener: Olle Nordin Hjemmebane: Bislett stadion

80-års jubilant i 2.divisjon?
Og i sesongen 1992 var klubben nær å rykke ned enda en divisjon. Før den siste kampen lå klubben på nedrykksplass. Skulle det bli som i 70-sesongen, hvor klubben rykket ned? Skulle 80-årsjubilanten spille 1993-sesongen i det store intet? VIF måtte vinne, og et av lagene over måtte avgi poeng. Det gikk bra.

Nye spillere var Ståle Andersen, Robin Berntsen, Espen Strømme, Bjørn Viljugrein, Morten Dahl, Jan Morten Bråten og Sigve Fredriksen. Årets budsjett ga ikke rom for en typisk målscorer, slik at Kjell Roar Kaasa som mange ønsket seg, gikk til KIL istedenfor VIF. Med tredje plass på tabellen i 1991 ble det satset hardt på opprykk i '92 - og ALLE var som vanlig optimistiske. MEN, for et mareritt denne sesongen skulle bli!

Tredjeplass halvveis
Alt så imidlertid rosenrødt ut ved halvspilt serie, Vålerenga lå på tredje plass, bare 3 poeng bak Bærum på andre plass. Så kom høsten! På 10 kamper ble det 2 seire, 1 uavgjort, 7 tap og 9-20 i målforskjell. I juli/august hadde vi en periode med seks strake tap.

Før nest siste serierunde lå VIF på 8.plass og skulle møte Tromsdalen som lå på plassen bak i første skjebnekamp. Fra Aftenposten:
. . .   og VIF rykker ned?
VIF Fotball kunne berget plassen i 1.divisjon med seier over Tromsdalen i lørdagens skjebnekamp, men tapte. Dermed vakler det gamle storlaget bokstavelig talt på kanten av stupet. - Med dette resultatet satte vi oss selv i en fryktelig vanskelig situasjon. Det er beklagelig at laget senker nivået så kapitalt fra forrige helg i en så utrolig viktig kamp for klubben, sier VIF-trener Olle Nordin.
Da Roger Ness banket inn Tromsdalens seiersmål 11 minutter ut i 2. omgang i et passivt VIF-forsvar etter et innkast, rystet de alvorlig på hodet, alle de gamle VIF-ledere som har opplevd en del større stunder med sitt kjære VIF: Leif Eriksen, Tor Jørgensen, Svein og Gunnar Alf Larsen og Helmuth Steffens. - Forferdelig. Det må være noe galt med ledelsen og treneren. Hvorfor byttet ikke Nordin inn et par mann? Han kunne umulig være fornøyd med alle de 11 som fikk fullføre kampen. Og dette kaller jeg ikke underholdning, mente Helmuth Steffens.

Utdrag fra tabellen før siste runde:
5.   Bærum 30-33 29
6.   Elverum 39-33 28
7.   Tromsdalen 27-33 28
8.   Odd 32-41 28
9.   Moss 32-27 27
10.VIF Fotball 27-39 26


Tidenes   skjebnekamp!
Siste kamp for sesongen ville bli et være eller ikke være for klubben. Foran den siste serierunden lå Enga under nedrykkstreken og MÅTTE vinne siste kamp mot Eik i Tønsberg, et Eik-lag som hadde slått Vålerenga 5-2 på Bislett tidligere i sesongen. SAMTIDIG var man avhengig av at resultatene i andre kamper gikk Enga's vei. Hele 6 lag kjempet for å unngå den siste nedrykksplassen. Med Vålerengas elendige høstsesong var det ikke rart at avisene i uka før skjebnekampen hadde overskrifter som:"... og VIF rykker ned?" - "VIF-tap kan sende klubben i 2. divisjon" - "Thriller i bunnen" - "Farvel til en farverik storhet?"
På Tønsberg Gressbane søndag 4. oktober 1992 sto "Fanden klar med ljåen utenfor garderoben, klar til å hogge" sa Olle Nordin, som denne dagen ledet laget i sin siste kamp som Vålerengas trener. Før kampen var stemningen mildt sagt ubehagelig, men spillerne skjønte alvoret og viste raskt at denne kampen skulle de vinne. Vålerengas 12. spiller, Klanen, var selvfølgelig på plass og ga laget full støtte gjennom hele kampen. De var for anledningen smokingkledd til "bli-hvor-vi-er"-party og kampsangen "Vi rykker aldri ned".
Enga vant 3-0, etter scoringer av Terje Joelsen (2) og Are Christensen. Men fremdeles var man avhengig av at resultatet i minst en av de andre kampene gikk vår vei - OG når speakeren kunne opplyse at Tromsdalen hadde slått Odd med 3-1, var saken klar. Ut fra gledesscenene som utspant seg både på banen og på tribunen etter dette,skulle man tro at Vålerenga hadde blitt seriemestere i Tippeligaen.
(Dag Bredesen/JT)

Fra Aftenposten:
Først jubel - så hudfletting
Først jublet Anders Jacobsen lojalt for VIF Fotball som berget plassen i 1. divisjon. Deretter hudflettet han klubben!
Gledesscenene i Tønsberg sto i sterk kontrast til de forholdene VIF-kaptein Anders Jacobsen avdekket om klubben bare minutter etter at kontrakten var berget. Det lå mye symbolikk i Jacobsens handling da han gikk av Tønsberg Gressbane. Da kastet han støvlene sine til fansen fra Apeberget, som trofast har holdt med et lag i motgang. - Tilhengerne er de eneste jeg føler noe for i Vålerenga. Vil de ha støvlene mine, fortjener de å få dem. For øvrig var det hull i dem. Klubben har ikke hatt råd til å kjøpe nye til meg.
Med to enkle mål av Terje Joelsen og et straffespark fra Are Christensen, var det klart at VIF unngikk "begravelsen" mange har annonsert - ettersom Tromsdalen samtidig slo Odd 3-1. Men gravøl ble det likevel - gjennom Anders Jacobsens intervju med Aftenposten. VIF må greie seg uten Jacobsen neste år. Allerede før han var kommet i dusjen, var gleden borte i ansiktet. - Nå føler jeg ingen grunn til å være lojal lenger. VIF-ledelsen
har ikke stått for noe annet enn løftebrudd på løftebrudd. Jeg er blitt holdt for narr………..Og det slutter med.
VIF feiret fornyet kontrakt på veikroa i Sande. I dag setter maten seg kanskje fast i halsen hos enkelte i VIF Fotball?

Kampfakta: 22. serierunde   4. oktober (med VG-børsen):
Eik - VIF Fotball   0-3   (0-2)
Tønsberg Gressbane. 817 tilskuere. Dommer: Lars Ola Rogstad, Gjerdrum.
Mål: 0-1 Terje Joelsen (23), 0-2 Terje Joelsen (26), 0-3 Are Christensen str. (76)
Gult kort: Anders Jacobsen og Ståle Andersen, VIF. Arild Borge, Eik.   VIF ingen innbyttere.
VIF: Espen Strømme 5 - Robin Berntsen 4, Anders Jacobsen 5, Bengt Eriksen 6, Rune Jarl 5 - Anders Solheim 5, Are Christensen 5, Ståle Andersen BB 7, Rune Gjertsen 4 - Sigve Fredriksen 4, Terje Joelsen 6.


UTDRAG FRA   AVISOVERSKRIFTENE GJENNOM SESONGEN:

- Godkjent - men opprykk blir det ikke, Olle! (etter 1-1 hjemme mot Odd)
- VIF endelig kvitt måltørka (etter 3-1 borte mot Drøbak/Frogn)
- Deilig å være VIF-gutt! (etter 2-1 hjemme mot Strømsgodset)
- Verste VIF jeg har sett (etter 0-3 borte mot Elverum)
- Bra av VIF - men ikke mesterlig (etter 3-0 borte mot Moss)
- Reddet æren - såvidt (etter 2-1 hjemme mot Pors)
- VIF knust! (etter 0-5 borte mot Bodø/Glimt)
- Fantasiløse VIF tapte for bunnlaget (etter 0-1 borte mot Tromsdalen)
- Måltyven som senket VIF alene (etter 2-5 hjemme mot Eik)
- Fjerde tap på rad for VIF (etter 0-2 hjemme mot Drøbak/Frogn)
- VIF-kollaps mot SIF (etter 0-4 borte mot Strømsgodset)
- Verre og verre (etter 0-4 hjemme mot Elverum)
- Endelig kunne Olle juble (etter 5-0 borte mot Fredrikstad)
- Vålerengen lever farlig om dagen (etter 0-3 hjemme mot Bodø/Glimt)
- Ett skritt fra stupet (etter 1-0 borte mot Bærum)
- VIF rykker aldri ned (etter 3-0 borte mot Eik)
- Seiers-samba (etter 3-0 borte mot Eik)

VIF Fotball kom til fjerde runde i cupen hvor det ble 1-3 tap mot Viking hjemme.

Oppvask
Bare to dager etter siste seriekamp var det oppvask i VIF. Lønnskutt, farvel med Olle Nordin, og fyken til Anders Jacobsen. Anders Jacobsen hadde tidligere uttalt seg i pressen vedrørende bla. manglende inntekt og var selv klar i uttalelsen etter Eik-kampen: "Jeg spiller ikke mer i denne klubben. Nå er jeg lei alt rotet og den behandlingen jeg har fått."   "Vi ønsker ikke illojale spillere som i skarpe ordelag kritiserer kamerater i media", sa daglig leder Lars Stensby.
Tor Jørgensen som hadde vært synonymt med VIF Fotball i mange år trakk seg. - Vi tre i i styret som går ut har overlevd oss sjøl. Ikke har vi lykkes heller, sa den avtroppende fotballformannen.

Mange forsvant
Følgende spillere med flere enn ti kamper i sesongen forlot Vålerenga:   Anders Jacobsen (Skeid), Robin Berntsen (Tromsdalen), Are Christensen (Abildsø), Rune Jarl (Kjelsås), Bjørn Viljugrein (Lørenskog), Morten Dahl (Mercantile) og Jan Morten Bråten (Stabæk) . Mange av spillerne var lei av Vålerenga. De ville vekk.




1993 - Rett opp med Vidar Davidsen

FAKTA 1993 OPPRYKK
SERIEN; 1. divisjon, avd A Plassering: 1/12 Kamper: 22 V U T:   13   4   5 Målf.: 52-29 Poeng: 43
Største seier hjemme: 7-1 mot Strømsgodset, 6-0 mot Åssiden Største tap hjemme:   1-2 mot Skeid (8.pl.), 2-3 mot Eik (3.pl.)
Største seier borte: 3-1 mot Åssiden, 2-0 mot Elver. og Tromsd. Største tap borte: 1-4 mot Nardo (4.pl.)    
Toppscorer: Espen   Haug 16 Flest seriekamper: H. Lunde, E. Haug, A. Solheim, R. Gjertsen 22
Tilskuere i   gjennomsnitt hjemme:   1.435 Tilskuerrekord hjemme:   2.031 (10/9 mot Skeid)

NM-CUP:   4.runde, tap mot Strømsgodset 1-3 Toppscorer, cupen: Terje Joelsen 6, Espen Haug og Anders Solheim 3


Trener: Vidar Davidsen Hjemmebane: Bislett stadion

Ï jubileumsåret 1993 (80 år) overtok den gamle spillerhelten Vidar Davidsen trenerjobben, noe som førte til en ny giv. Et mer offensivt spillende VIF-lag endte til slutt på toppen av tabellen med betryggende margin og opprykket var et faktum.

Mye nytt
Lettelsen var stor da Vidar Davidsen ble klar for Vålerenga, nå som trener. Forsterkninger ble innkjøpt og Mjøndalens Svein Erik Pettersen og   Strømmens Espen Haug meldte overgang   i november. Ellers ble Håvard Lunde (Stord), Terje Olsen (Strømmen), Espen Enerly (Grei), Knut Aga jr. (Bryne) og Tommy Berntsen ( jr. stall) klare for A-lagsspill.
Ny trener, nye spillere, nytt styre og ny økonomi, men målsettingen var ikke først og fremst å rykke opp. Målsetningen er å utvikle produktet over lang tid. Først da kan vi satse på å ta steget opp, sa Vidar Davidsen før sesongstart.
Bedring i økonomien ble det vesentlig pga. salget av Henning Berg fra LSK til Blackburn. Det innbrakte rundt en million i en heller slunken klubbkasse. Det gjorde at Vålerenga kunne starte sesongen uten røde tall i boka.   Men selv om gjelda var borte var det fremdeles lite å rutte med. Dette kunne ny daglig leder Lars Stensby opplyse.
En Haug med mål
VIF skulle møte fjorårets topplag Mjøndalen i første runde på Bislett. Og for en knallåpning da Vålerenga vant 3-0. Avisoverskriftene forteller alt da debutant Espen Haug lagde ekte hattrick: Davidsen tilbake i triumf. En Haug med mål. VIF-trippel på sju minutter. Kongen på "VIF-Haug´en".
Fra VG leser vi: VIF-klanen på Store stå gråt gledestårer da Espen Haug (23) scoret tre ganger på syv minutter i seriepremiéren. Endelig har man fått noe å juble for i VIF Fotball etter flere år med sportslig motgang og bunnskrapt klubbkasse. - Utrolig morsomt. Nesten for godt til å være sant, sa en jublende Espen Haug, mens den store skare av tilhengere sang hans navn av full hals lenge etter at kampen   var over.

Litt opp og ned før laget stabiliserte seg
I neste runde ventet nyopprykkede Nardo fra Trondheim som ingen hadde hørt om. Og for en nedtur. Etter 1-1 ved pause ble VIF utspilt i 2. omgang og 4-1-tap ble resultatet.
VIF reiste seg hjemme mot Strindheim og vant 2-0 etter nytt mål av Haug´ern. Ny blemme, 0-2, borte mot Mjølner og man   begynte å lure på om laget hadde et bortekompleks.  

7-1 i toppoppgjør
Men så fulgte fem kamper uten tap og derav hele 7-1 mot Strømsgodset som stod med like mange poeng som VIF. Dagbladet skrev følgende om kampen på Bislett 12. juni:
Vi spiller ikke som i gamle dager, men vi tar med oss humøret ut på banen, sier VIF-trener Vidar Davidsen. Fortsetter gutta hans med det rykker Vålerenga rett opp i Eliteserien. For når du vinner 7-1 i en toppkamp, er alle spørsmålene besvart. Til laud. For Vålerenga framstår plutselig som et lag med mange potensielle målscorere. Og en gjeng som er i stand til å score helt ville mål. Terje Joelsen tverrvendte på straffemerket og ga Vålerenga 2-1 helt nede i kroken. Da var det tre minutter igjen av første omgang og nok tid til å score en til. Og sjølsagt gjorde Jan Kokkim det. For Vålerenga. Espen Haug gjorde 4-1 på en lobb fra 28 meter. Jan Kokkim blåste inn det femte etter et angrep Drillo gliste rått av. Fem trekk fra eget cornerflagg - hvorav det fjerde var en med-ryggen-til-volley-pasningen fra Joelsen til Kokkim - ble avsluttet som et hammerslag. Av et venstrebein Graham Taylor ville kyssa om han hadde sett det. Terje Joelsen kjempa inn det sjette og Knut Aga mælte inn det sjuende. Dermed var det klart for æresrunde på Bislett.  

På topp halvveis
VIF lå på topp etter halvspilt serie og skulle møte Mjøndalen etter ferien. 0-1 og ned på tredje.   Men så strammet
gutta grepet og etter 15. serierunde gikk de til topps igjen og var siden urokkelige. Bare mot Skeid skar det seg (1-2) i de resterende kampene da bla. Åssiden ble banket 6-0 på Bislett.   Mot bunnlaget Strømmen borte ledet VIF hele 4-0 etter 36 minutter og laget hadde vist seg fram som ett topplag. Lagdelene fungerte bra. Løpslyste spillere gjorde mye bra   på både store og små flater. Så kom "væromslaget" etter pause. I løpet av en to minutters periode stod det 4-2.   Heldigvis la Espen Enerly på til 5-2, før Strømmen spurtet inn og 5-4 ble sluttresultatet. Hadde kampen vart lenger ville man ikke blitt overrasket om Strømmen hadde stjålet poeng da VIF kort og godt spilte hasardiøst.
Opprykk og nye gledesscener i Tønsberg
I nest siste serierunde skulle det bli reprise på fjorårets gledesscener   i Tønsberg. Men denne gangen var det i form av opprykk. 26. september kl. 16.45 hadde VIF vunnet 1-0 over Eik og da man samtidig fikk vite at Nardo slo Strømsgodset var saken VIF. Fra Aftenposten: Scenene kunne ikke vært hetere i syd-Italia da VIF-fansen stormet banen. Vel hadde Apeberget jublet ellevilt for resultatene fra Trondheim, men feiringen av eget lag gikk helt av skaftet. Og spillerne fulgte opp. Gikk opp på verandaen på klubbhuset som det skulle ha vært podiet på Wembley - og kastet effekter til fansen. En sto sogar tilbake som naturist! Rune Gjertsen ble én av to helter. Etter 35 minutter av 1. omgang hælsparket Terje Joelsen elegant, og Rune Gjertsen sendte ballen kontant i hjørnet.

Espen Haug ble seriens toppscorer med 16 mål. VIF rykket opp med fire poengs margin sammen med Strømsgodset. Tilskuersnittet var fortsatt lavt med 1.435 på hjemmebane, men nå ventet man spent på publikum i eliteserien.
I NM-cupen gikk det bra innledningsvis mot Galterud (7-2), Høland (9-0) og Aalesund (4-1) før vi møtte Strømsgodset i 4. runde. Seks uker tidligere hadde vi banka dem 7-1, nå tapte vi   1-3 på Bislett.

På høsten var VIF svært villige til å handle og sendte bla. brev til følgende spillere: Tor Andre Flo (Sogndal),
Ronny Johnsen (Lyn), Kjell R. Kaasa (Lyn), Vegard Skogheim (Ham-Kam), Harald Brattbakk (Bodø/Glimt) og Erik Mykland (Start). Ingen av dem kom.

Bare Bengt Eriksen og keeper Espen Strømme forlot klubben av interessante spillere.

ETABLERINGSPROBLEMER OG POENGTREKK 1994-01

Tidsepoken kan oppsummeres med Vidar Davidsens trenerperiode frem til og med 1997, som bestod av bla. århundrets økonomiske redningsaksjon og investorenes inntog i 1995, samt suksessesongen to år etter som kuliminerte i Norgesmesterskap og   ellevill fest på Rockefeller. Videre Drillo-effekten som reddet Vålerenga fra nedrykk i 1998, etter en høstsesong hvor vi var Norges nest beste lag og kvalifiserte oss til kvartfinale i cupvinnercupen etter mirakelet i Istanbul. Ny sportslig redningsaksjon året etter, da bla. innleide Diallo reddet eliteserieplassen. Men nye høstkjøp påfølgende sesong kunne ikke hindre nedrykk etter gjørmeslaget mot Sogndal i regn- og stormbyger på Ullevaal. Rekdal tok over som trener i 2001 og kunne på nytt bringe klubben dit den hørte hjemme. Perioden ble ellers preget av stadige offentlig krangel og skittentøyvask i og rundt klubbens styre og stell samt flere ilagte bøter og poengtrekk fra Norges fotballforbund.  


1994 - Sikret plassen på målforskjellen

FAKTA 1994
SERIEN; Eliteserien Plassering: 9/12 Kamper: 22 V U T:   5   7   10 Målf.: 32-40 Poeng: 22
Største seier hjemme: 4-0 mot Tromsø (7.pl.) Største tap hjemme:   0-2 mot Start (4.pl.)
Største seier borte: 4-0 mot Sogndal (11.pl.) Største tap borte: 2-7 mot Rosenborg (1.pl.)    
Toppscorer: Knut Aga jr. 8, Kenneth Nysæther 5 Flest seriekamper: Tore Krogstad, Håvard Lunde, Kenneth Nysæther,
Terje Olsen, Knut Aga jr., Fredrik Kjølner 22
Tilskuere i   gjennomsnitt hjemme:   5.905 Tilskuerrekord hjemme:   13.286   (23/5 mot Rosenborg)

NM-CUP:   4.runde, tap mot Brann 0-2 Toppscorer, cupen: Kenneth Nysæther 5, Espen Haug 2


Trener: Vidar Davidsen Hjemmebane: Ullevaal stadion

Foran   gjensynet med toppserien nøyde klubben seg med en nøktern målsetning om fornyelse av kontrakten. Det ble også oppnådd, men bare hårfint, takket være bedre målforskjell enn Bodø/Glimt og Sogndal. Pressen dømte VIF rett ned før seriestart og VG var helt overbevist: Ikke le - VIF går NED. Da Vidar Davidsen overtok treneransvaret i VIF Fotball var fleipen og gleden blant spillerne borte. Nå er den tilbake, men smilet vil stivne og latteren forstumme. Laget rykker rett ned igjen.   Selv med den innleide proffen Kenneth Nysæther fra tyske Fortuna Sittard på plass rett før sesongstart var forhåndstipset klart. Ellers var keeper (S)Tore Krogstad (LSK), Fredrik Kjølner (Eik), Morten Kihle (Eik), Kjell Sture Jensen (Bærum) og Arild Tønnesen (Start) klare for innsats.

17. april var det seriepremiére mot fjorårets bronsevinner Lillestrøm på ny hjemmebane, Ullevaal stadion. Og VIF overrasket og med godt midtbanespill av Morten Kihle og Ståle Andersen kunne laget håve inn seriens første poeng, 0-0.
Storseier i Sogndal
Og i neste kamp mot Sogndal borte, overkjørte de fruktbygda 4-0. Samtidig kunne banens beste (8 poeng på VG-børsen), keeper Tore Krogstad juble for sin   fjerde kamp på rad uten baklengs. Agressiviteten ga gutta 1-0. Det og Jan Erlend Kruses herlige behandling av ballen. Og det var ikke en dumpekandidats manglende teknikk og sjøltilitt som scoret det første målet etter allerede fire minutter. Espen Haug headet inn 2-0 etter corner. Kenneth Nysæther utnyttet to grove keepertabber av U-landslagsmannen Andre Ulla og scoret to ganger i 2. omgang, og VIF opp på 2. plass. Dagbladet satte tabellen på hodet etter 2. serierunde og konkluderte: Bare slik kan VIF rykke ned hvis de fortsetter som nå…

Men Vålerenga sprakk allerede i neste kamp mot Kongsvinger (0-1),og måtte vente helt til 7. august og 14. serierunde på neste seier. Imens hadde VIF kjøpt innlånte Kenneth Nysæther for ca. kr. 750.000 og rykket ned på sisteplass med ni poeng.
Vellykket trekk
Før kampen hadde Vidar Davidsen gamblet og flyttet Knut Aga jr. frem på høyre flanke fra sin vante backposisjon. Og avisene konkluderte: VIF satset og vant - Liv laga med Knut Aga. Det var sjakktrekket som avgjorde, og resultatet ble to fulltreffere og en målgivende for Aga jr over Kongsvinger borte. - Deilig, rett og slett, sa dagens VIF-gutt. Han fikk endelig spille spiss etter to sesonger i klubben. - Det er der jeg hører hjemme, og i dag funka det glimrende i samspill med de andre gutta. 3-1.

Mot Ham-Kam hjemme i neste kamp hadde VIF innleid svensken Patrick Karlsson.   Og for en debut; Etter å ha vært benkesliter i LSK trengte svensken 51 sekunder på å score årets mål. Fra drøyt 20 meter smelte han til. Ballen gikk over Ham-Kam-keeper, traff tverrliggeren på undersiden og endte i nettmaskene. 2-2 stod det til fem minutter gjenstod av kampen. Da dukket plutselig Svein Erik Pettersen opp utenfor straffefeltet. Fikk fulltreff og sørget for seier, 3-2. Og nå takket Vålerenga svensken Karlsson   og idrettspsykolog Frank Beck for seks poeng på to kamper. Og lagets første hjemmeseier i år.
Aga igjen
Etter et knepent 2-3-tap i Bodø hvor Knut Aga jr. scoret igjen, var det klart for årets underholdning på Ullevaal. Knut Aga jr. sviktet heller ikke mot Tromsø. Han scoret 2-0-målet ved hjelp av et herlige rykk og et skudd fra skrå vinkel. Deretter stormet han inn i Tromsøs straffefelt på en kontring, ble felt som en elg i jakttiden og gav Terje Olsen muligheten til å lage 3-0 på straffe. Og til slutt avsluttet Aga sitt store kvarter med å dundre inn 4-0 som ble sluttresultatet. Og VG skrev: Knut Aga skyter Vålerenga ut av bunnstriden. VIF-spillerne tok bølgen foran sitt kjære Apeberg. Og publikum svarte med hese hyllingssanger om laget som "aldri mer skal tape".For det var "good old days" da VIF spilte sirkusfotball, og endelig var det gøy å se fotball i Oslo igjen.  

Mot Viking i neste kamp kunne man konkludere med at hard arbeid var i ferd med å gjøre laget stabilt. Morten Kihle løp, taklet og slo pasninger til han stupte - samtidig som han trikset til gullballen. Målet hans var fenomenalt. Det første skikkelige angrepet endte med en praktfull og flyvende volley-scoring fra Kihle. Da VIF utliknet og fastsatte resulatet til 2-2 var det Knut Aga jr. som dælja ballen i goal.

Mot Rosenborg på Lerkendal sjokkåpnet VIF da Karlsson var frempå etter minuttet. VIF holdt følge til 2-2 ved Aga jr, men ble senere rundspilt og tapte 2-7. Nedtur etter å ha overrasket med 1-1 i vårens hjemmekamp.  

Håvard Lunde avgjorde
Det stod igjen   tre seriekamper da VIF skulle møte Brann,   i en kamp som skulle vise seg å bli avgjørende for videre toppseriespill. VIF vant 3-2 i Håvard Lundes store match. To ganger fosset VIF-backen Lunde frem på Ullevaals   enorme oppløpsside. To ganger scoret han. Og det siste avgjørende målet kom kvarteret før slutt. VG skrev: Klanen elsker pol´ti. I går elsket VIF-tilhengerne lovens håndhevere. Tok politiet i sin favn. I hvertfall gjaldt det to av Willy Hauglis sprekeste gutter: VIF-heltene Håvard Lunde og Tore Krogstad. Sammen sørget de for at Vålerenga kan berge ny toppseriekontrakt. - Jeg har ikke vært mer overrasket siden VIF-trener Vidar Davidsen ringte meg for to år siden og spurte om jeg ville prøve meg i Vålerenga, sier Håvard Lunde.
Da regnet de fleste med lett match mot nedrykksklare Strømsgodset i neste kamp. Men det var VIF som ble rundspilt, 1-4-tap.   Gutta reddet likevel plassen etter å ha fått hjelp fra "fienden" Lillestrøm, da de vant 5-0 over Bodø/Glimt.
I siste ubetydlige kamp mot Start ble det mest sunget om Erik "Myggen" Mykland da han var klar for et klubbskifte.   - Myggen elsker Vålerenga, sang Klanen og håpet på hans signatur. Myggen kvitterte med hælspark, tunneler og vink tilbake, men kom aldri. 0-2 tap.

VIF reddet seg dermed på målforskjellen:
9.   VIF Fotball 22 5   7   10 32-40 22
10. Bodø/Glimt 22 5   7   10   30-46 22
11. Sogndal 22 6   4   12 19-40 22
12. Strømsgodset 22 4   3   15 22-55 15

Høstens sjakktrekk med Knut Aga jr. gjorde han til VIF´s toppscorer med 8 mål foran Nysæthers fem. VIF hadde samlet nesten 6.000 tilskuere i gjennomsnitt hjemme. Så mange hadde ikke sett Vålerenga siden de samlet 10.000 som seriemestere i 1983.

I cupen kom vi til fjerde runde og tapte 0-2 mot Brann i Bergen.
Christen Seeberg, Espen Enerly og Rune Gjertsen gikk til Skeid. Ellers forsvant Kjell Sture Jensen, Anders Solheim, Tommy Berntsen, Jan Kokkim og Arild Tønnesen.

Innkjøp uten penger
Etter sesongslutt kunne man lese at Vålerengas var vinneren i høstens overgangssirkus. Først sikret de seg Bjørn Arild Levernes fra Kongsvinger, så fulgte den glimrende midtbanespilleren Dag Riisnæs (KIL) etter og til slutt var driblekongen Kent Bergersen klar fra Rosenborg.

Poengstraff
Men 28. november kom første sjokk:   VIF Fotball starter eliteserien med minus to poeng neste år. Det var Norges Fotballforbunds straff for økonomisk rot. NFF-styret hadde på fotballtinget på våren fått myndighet til å straffe klubbene med inntill fire minuspoeng ved nettopp økonomisk rot. Dette i forbindelse med at NFF vurderer klubbenes økonomi   ved tildeling av profflisens.
VIF-formann Roy Schellander fortalte: - Vi har for så vidt vært forberedt på en reaksjon etter at vi var for sent ute med halvårsregnskapet i sommer. Det skyldes interne forhold som vi har ryddet opp i. - Dessuten sleit vi med stram likviditet gjennom hele sesongen.
NFF stilte i tillegg krav om at VIF innen nyttår måtte framlegge et realistisk budsjett for 1995 som viste et beregnet overskudd på en million kroner.   - Det beskymrer meg ikke, fastslo VIF sjef Schellander. DET BURDE DET HA GJORT.




1995 - KRISE og tidenes største økonomiske redningsaksjon

FAKTA 1995
SERIEN; Eliteserien Plassering: 7/14 Kamper: 26 V U T:   11   6   9 Målf.: 47-44 Poeng: 37
Største seier hjemme: 9-2 mot Strindheim (14.pl.) Største tap hjemme:   0-4 mot Bodø/Glimt (3.pl.)
Største seier borte: 2-0 mot Stabæk og 3-1 mot Lillestrøm Største tap borte: 0-5 mot Viking (5.pl.)    
Toppscorer: Kenneth Nysæther 10, Espen Haug 9 Flest seriekamper: Tore Krogstad, Bjørn A. Levernes, Knut Aga jr. 26
Tilskuere i   gjennomsnitt hjemme:   6.464 Tilskuerrekord hjemme:   11.982   (6/8 mot Rosenborg)

NM-CUP:   2.runde, tap mot Strømmen 0-1 Toppscorer, cupen: Dag Riisnæs 4, Espen Musæus 2

Trener: Vidar Davidsen Hjemmebane: Ullevaal stadion

Foran sesongen skulle klubben igjen satse friskt og handlet altså inn forsterkningene Dag Riisnæs, Bjørn Arild Levernes og Kent Bergersen. Kort tid etter kjøperunden ble det imidlertid klart at klubben var inne i sin verste krise noensinne. Et nytt styre, ledet av forretningsmannen Jon H. Nordbrekken, fant over seks millioner kroner i gjeld, noe som førte til beinharde krav fra Fotballforbundet om opprydning og orden på økonomien i løpet av halvannen måned. Det ble satt i gang et intenst arbeid for å redde klubben, med ny ledelse og   salg av spillerstallen til aksjeselskapet VIF Fotball ASA.   I tillegg satte VIF-klanen, med leder Anders Krystad i spissen, igang en storstilt   innsamlingsaksjon hvor de alene samlet inn en halv million kroner. Nok en gang endte det godt. I en periode etter sesongslutt var klubben riktignok igjen ille ute økonomisk, men nye sponsorkontrakter gjorde at man overlevde også denne vinteren.

Tross fratrekk av to poeng som straff fra forbundet, fulgte laget opp med en respektabel 7. plass i serien. I vårkampene levde VIF opp til sitt gamle rykte, iallfall resultatmessig. Innimellom bragdseirer mot de beste tapte laget for hvem som helst, og i cupen var VIF det første eliteserielag som røk ut allerede i 2. runde. Vidar Davidsen sa etter hvert fra hva han mente om dribleserier i målgården, og da Svein Erik Pettersen kom inn som Fredrik Kjølners makker i midtforsvaret var det farvel til de aller verste tabbene. Toppbetalte Kent Bergersen og Dag Riisnæs brukte en stund på å bli varme i trøya, men utover høsten leverte de sammen med Bjørn Arild Levernes spill av høy klasse og bidro til å gjøre VIF til et av de mest attraktive lag i eliteserien. Det hjalp også at VIF i Espen Haug hadde en av seriens giftigste foran mål. En stund så klubben ut til å blande seg i medaljekampen og kjempe om UEFA-cupplass, men litt for ofte måtte laget nøye seg med ett poeng i kamper det burde vunnet. Etter 2-1-tapet i Tromsø i tredje siste serierunde var sesongen i realiteten over for VIF, og dermed begynte bråket igjen - da fotballtallene igjen ble byttet ut med regnskapstall. Daglig leder Knut Aga, en av klubbens reddere, fikk sparken før siste serierunde. Selv om poengstraffen til slutt ikke fikk noen praktisk betydning, vil nok de fleste Vålerenga-fans mene at laget hadde kommet atskillig nærmere medalje om ikke dette hadde skjedd.

Tidenes krise
27. januar var det årsmøte i VIF-Fotball og dagen etter kunne man lese i Arbeiderbladet:
¸ 4.439.519…og Roy fikk skylda
VIF Fotballs underskudd for 1994 ble fastslått til skremmende 4.439.519 kroner. Og mannen som fikk skylda for disse mørketallene var fjorårets formann Roy Schelander. Han var ikke til stede da årsmøtet i går ga han inn etter noter. Men Schelander kan nok ikke bare si "sorry" og fortrenge sitt skjebnesvangre år. For nå venter trolig sivilt søksmål.
Statsautorisert revisor Lars T. Uvholt gikk igjennom fjorårets regnskap, og kom samtidig med saftig kritikk til de som hadde ansvaret for makkverket. - Her er det utvist en påfallende mangel på kompetanse. Det er ikke trukket skatt etter lovforskriftene, og arbeidsavgift er ikke betalt. Fullstendig ansvarsløst.
Den gamle VIF-spilleren Bengt Eriksen var hardest i sin domsavsigelse: - Hadde spillerne vært like amatørmessige som fjorårets ledere, ville vi spilt i samme liga som Taxis andrelag.

Så kom kravene fra NFF-styret: Aftenposten 6. februar :
33 dager på å redde VIF Fotball
10. mars er VIF Fotballs galgenfrist. 33 dager på å dokumentere fem tøffe krav til profflisens, til å skaffe til veie minst et par millioner og redde eliteserieplassen. Er det i det hele tatt håp for VIF?
- Vi visste om kravene, men hadde ønsket oss mer tid, sier Nordbrekken, som ble VIF-formann etter årsmøtet forrige fredag.
Trusselen var å havne i 8. divisjon. De fem kravene fra NFF var:
-   Avtale med offentlige myndigheter og betalingsordning for ubetalte skatter og avgifter.   VIF skyldte kemneren
  i Oslo 1,5 mill.
-   Krevde avtale med spillere og andre ansatte om betaling av skyldig lønn. VIF skyldte ca. 500.000 i lønn fra
  1994.
-   Krevde nedbetalingsavtale med kreditorer. VIF skyldte 1,5 mill.
-   Krevde bekreftelse fra ekstern finansiering av spillerkjøp. VIF hadde vedtatt å danne et investeringsselskap.
-   Krevde realistisk budsjett for 1995.  

Utdrag fra avisoverskriftene:
- Sterk kritikk mot VIF: Hvem skal betale for de nye?
- Kommentar: Det går ikke an!
- Klar tale fra Riisnæs, Bergersen og Levernes: Følger ikke VIF ned!
- VIF slåss mot klokka
- Frykter tiden er for knapp
- Oppgjør med juksekulturen
- Vi ofrer våre spillere. VIF kjemper for å bli i eliteserien

Redningsaksjonen
Så skjedde tidenes redningsaksjon etter at gjelda endelig stanset på 6,3 millioner. Vi fikk se hva som bor i Vålerenga. Klanen gjorde en fantastisk innsats, gikk gatelangs, fra dør til dør med innsamlingsbøsser. Over en halv million ble samlet inn i bøtter og spann. Spillerne ble priset til fire millioner og folk som ville redde Vålerenga ble invitert til å kjøpe aksjer i VIF Fotball Invest AS. Leon Bodd gikk aller tyngst inn - med en million kroner i kapital, pluss store garantier. - Det var sterkt å oppleve hvor mye Vålerenga betyr for mange mennesker. Før jeg kom til klubben, ante jeg ikke hvor sterke følelser som kunne komme i sving, kunne Nordbrekken fortelle. Keeper Tore Krogstad var med i arbeidsutvalget som ryddet opp i det vanvittige økonomiske uføret VIF hadde havnet i, og har også sin del av æren for at man klarte å ordne opp. Veldig mye takket være Krogstads innsats ble alle de fire nye - Riisnæs, Levernes, Bergersen og Viggo Strømme - i klubben.

Så kunne endelig fotballsesongen begynne, men før seriestart ble også Espen Musæus hentet inn fra KFUM Oslo. NFF økte dette året antall toppserieklubber til 14 lag.

Klanen jublet så   gjerdet røyk
VIF skulle til Nadderud i Stabæks første toppseriekamp gjennom tidene. Etter femten minutter og et frispark sørget nyimporten Kent Bergersen for 1-0. Kenta så en fristende luke, gode Dag Riisnæs så Kenta, og vips var Stabæk sjakk matt. VIF-klanen raste i begeistringen gjennom et dårlig gjerde. På grunn av all viraken ble kampen stoppet i fem minutter. Knut Aga jr. la på til 2-0 kvarteret før slutt etter en frekkis. Dommeren ga fire gule og ett rødt kort til Stabæks Bjørn Viljugrein. - Sterkt. Jeg er imponert over aggressiviteten hos gutta. Kampen ble akkurat som ventet - tett, hard og jevn, sa trener Davidsen.

Det ble rask nedtur mot nyopprykkede Ham-Kam i Ullevaal-premiéren. Som ventet styrte VIF kampen og hadde nesten alle sjansene. To målsjanser hadde Hamar-laget. Det ga to mål og tre poeng. "Jævla bønder", ropte Klanen i 90 minutter. Da løp Svein Erik Sætre 50 meter med ballen, forbi tre av klanens helter, og scoret seiersmålet foran nesten 9000 tilskuere. Musa headet inn sitt første mål for Vålerenga etter 49 minutter. 1-2.

Også i tredje seriekamp møtte VIF et nyopprykket lag, Hødd og nå tapte VIF fortjent 0-3. Luktet det krise !
Mot Tromsø hjemme ble laget overkjørt i første omgang, men reiste seg da Aga jr. ble helten i løpet av fem minutter i andre omgang, 2-1 og opp på 7. plass.
To Levernes spesial
Mot nok en nykommer Strindheim fikk Bjørn Arild Levernes sjansen som venstreving. Han takket for tilliten ved å bli matchvinner. På et frispark fra 17 meter skrudde han lærkula klint oppe i krysset. Syv minutter senere skjøt han i lengste hjørnet og 2-1 til VIF. Kenneth Nysæther var også klar etter skade og skapte tyngde og stabilitet da han kom inn etter pause i Trondheim.
Tredje seier på rad kom da Start måtte bite i gresset på egen bane. VIF scoret etter 8 minutter, forsvarte seg med 80 minutters grovarbeide og reiste hjem med nok en borteseier.1-0.
Så ble det stortap 0-4 mot Bodø/Glimt hjemme, en heldig seier mot Molde da Morten Kihle satte inn 1-0 minuttet før slutt og nytt tap hjemme for Kongsvinger, 1-3. Dette ble imidlertid VIFs siste tap hjemme denne sesongen.

Serieleder Rosenborg borte lovet ikke godt, men Vålerenga sjokkerte, gutta scoret på to av tre sjanser, ledet 2-1 til 6 minutter gjenstod, men tapte 2-3 på overtid. Deretter raste VIF-trener Davidsen. - Jeg har aldri opplevd maken. Dommeren valgte å legge til tid uten grunn. Det hadde knapt vært et eneste avbrekk i kampen. Og fire minutter på overtid scoret RBK seiersmålet, sukket   treneren.

Så slo endelig VIF og Kent Bergersen til på hjemmebane: Med Kenta i ny og fri rolle tok de årets andre hjemmeseier i 11. serierunde. Fintesterk, god i en-mot-en-situasjon, en scoring og et glimrende forspill til en annen gjorde at VIF vant 3-1 mot Brann.
To på rad mot LSK og fire poeng
Etter 0-0 mot LSK hjemme var VIF på 8.plass ved halvspilt serie. I denne kampen ble det mest fokusert på den klanseide fårehunden "Backo" som satte tennene i baken på Morten Kihle. Og det i avskjedskampen hans.
Dette året snudde man kampoppsettet på hodet og dermed var det på nytt klart for Lillestrøm, nå på Åråsen. Etter en horribel pasning fra en LSK-back i sluttminuttet av 1. omgang, fikk Knut Aga jr til slutt ballen og 1-0. Et herlig direkte frispark av Levernes utenfor 16-meteren to minutter etter pause, vippet forestillingen over i favør VIF.   Fem minutter før slutt la Espen Haug på til 3-0, før LSK fikk et billig straffespark, 3-1. - Vår plan var å satse på de hurtige overgangene, og det lyktes fullt ut, forklarte keeper Krogstad som spilte en kjempekamp.

Revansje og Rosenborgs første serietap
6. august i 17. serierunde var det klart for revansje mot serieleder Rosenborg på Ullevaal med 12.000 tilskuere tilstede.   - Deilig. Denne seieren fortjente vi virkelig. Keeper Krogstad var fra første til siste minutt høyt, lavt og akkurat der han skulle være. Fra første spark tro VIF til. Ikke mer enn fem minutter var gått før festen startet. Bjørn Arild Levernes sendte en perfekt stikker og åpnet hele RBK-forsvaret. Kenneth Nysæther ble plutselig alene med keeper og kunne nesten ikke unngå å score.   Jubelen hadde knapt lagt seg før RBK slo tilbake. VIFs seiersmål kom bare tre minutter senere etter at Levernes fant Espen Haug. Keeper By Riise ble skadet etter sammenstøtet i lufta med Haug og måtte forlate banen. - Her burde det vært frispark for keeper, sa RBK-trener Eggen og raste etter kampen. Og deretter opplevde man et munnhuggeri mellom trenerne i TV-debatten som fulgte. 2-1 til Vålerenga.

Etter tre uavgjorte kamper var det klart for Start hjemme 10. september. Fra Dagbladet:
Kenta på VIFT
VIF-Start 4-1. Kent Bergersen er en showmann av toppklasse når han får det til ute på venstrekanten hos Vålerenga. I går vippet han først ballen over hodet på to Start-spillere, dempet den elegant på brystet og avsluttet showet med å feie inn hjemmelagets fjerde mål. - Det fineste målet mitt i år. - I går torde vi å slippe oss ordentlig løs. Da kan det ende med slike goaler. Så var det også første kampen i år hvor vi hadde kontroll hele veien, sier Kent Bergersen til Dagbladet. Også Dag Riisnæs vil huske gårdsdagen en stund. Sekundet før 3-0 målet ydmyket han Erik Myggen Mykland med en tunnel. Levernes begynte showet etter 8 minutter og Espen Haug la på til 2-0 i det 39. minutt. Starts Petter Belsvik tok samtidig en prat med VIF-ledelsen og fortalte at det stod mellom Lillestrøm og Vålerenga.
9-2 og Nysæther nesten historisk
22. serierunde 24/9: Alt gikk på skinner mot Strindheim på Ullevaal. - Det var bare å starte, så fikk jeg ballen i beina, sa femmålscoreren Nysæther. Han var bare ett mål fra og tangere scoringsrekorden til Ivers og Jan Fuglset. - Hadde jeg visst det, så skulle jeg bedt Espen Haug om å få tatt straffesparket, fortalte Kenneth etter kampen. VIF imponerte med høyt tempo på både ball og spillere. Aggressivt press i   gjenvinningsfasen, var en viktig del av utklassingsformelen. Laget var nå i støtet og håpet på UEFA-cup-plass. VIF hadde nylig tapt to-poengssaken i NFF sin tvistenemnd, men var innstilt på å anke videre, i hvertfall dersom de skulle tape en europacup-plass.

Men med tap mot Tromsø i neste seriekamp var det bare å glemme medaljekampen.

Underholdning med Kenta spesial
Tre kamper gjenstod da Hødd gjestet Oslo. Nytt finteshow med Kenta da VIF vant 3-2. 15.minutt: Dag Riisnæs legger corner, og det heades ut til Kent Bergersen. Han finter i samme bevegelse som han demper ballen, en forsvarer mister balansen - og så skrur han ballen rundt keeper og i lengste hjørnet. 1-1.   64.minutt: Kenta får ballen på egen halvdel. Spiller ballen forbi en back og løper rundt. Driller en mann til og stormer inn i feltet. Venter akkurat lenge nok til at keeper har balansen på feil ben; da legger han ballen i det andre og 3-2. Det var en underholdende kamp, med spenning og nerve, to gode lag og artister på hver side. Men Kenta var best.

Nytt tap borte mot Ham-Kam som slet for ny kontrakt. Hjemmelagets Iver Sletten fikk spille tre minutter og avgjorde matchen minuttet før slutt. Keeper Tore Krogstad holdt VIF inne i kampen og var banens beste. 0-1.

Etter 26. og siste seriekamp 15. oktober   ble det fokusert mer på hvordan VIF skulle klare seg økonomisk gjennom vinteren, enn selve kampen mot Stabæk på Ullevaal. Poengdeling 2-2 var rettferdig etter at VIF hentet opp 0-2 etter pause.
Kenneth Nysæther ble toppscorer med 10 mål, 6.500 tilskuere i snitt møtte opp hjemme og VIF endte på syvende plass. Uten poengstraffen hadde det blitt sjette plass. VG-børsen   hadde Dag Riisnæs, Tore Krogstad, Jan Erlend Kruse, Kent Bergersen og Bjørn Arild Levernes som lagets beste gjennom sesongen.

I NM-cupen fløy VIF til 2. runde med 9-0 mot Nordstrand da Dag Riisnæs scoret fire mål. Men det ble rask nedtur mot Strømmen borte i neste kamp med 0-1-tap.

Terje Olsen, Ståle Andersen (Drøbak/Frogn) og Terje Joelsen (Holter) forsvant og i tillegg hadde Morten Kihle (Eik) forlatt klubben etter halvspilt serie.
Økonomisk i havn
28. oktober kunne Aftenposten meddele at Vålerenga Fotball var økonomisk i mål takket være en sponsoravtale. Ledelsen hadde gjort en kjempejobb gjennom hele året og tilfredstilte med et nødskrik NFFs overskuddskrav. Profflisensnemnda forlangte 2,2 millioner kroner, det endelige resultatet ble to millioner, men gjelden ble betjent slik nemnda forlangte. Hadde overskuddet blitt ned mot en million, hadde profflisensen antagelig røket. Takket være en garantiavtale med Sponsor Marketing var klubben nå ajour med lønnsbetalingen fra 1994, samtidig som klubben lå brukbart an i forhold til nemndas like knallharde krav for neste år. Vålerenga Fotball hadde for øvrig en omsetning på 13 millioner og 2,7 millioner i sponsorinntekter dette året.

Spillerlønningene øker
Foran årets sesong sløyfet Vålerenga hele premieringssystemet slik at bonuskroner ikke var aktuelt. Klubben hadde til gjengjeld en av de høyeste grunnlønningene i toppserien. Gjennomsnittlig grunnlønn for spillerstallen var kr. 200.000 dette året. Toppspillerne Dag Riisnæs og Kent Bergersen tjente kr. 500.000, noe som var høyest i eliteserien. Klubben brukte høsten til å reforhandle spillerkontraktene, ikke nødvendigvis med de beste, men med de nestbeste og nedover. VIF hadde også vært igjennom samme prosess før jul året før. Da gikk blant andre Kenta frivillig med på en lønnsreduksjon fra 600.000 til 500.000 kroner.




1996 - Ned i siste seriekamp, men investorene kommer

FAKTA 1996 NEDRYKK
SERIEN; Eliteserien Plassering: 13/14 Kamper: 26 V U T:   6   9   11 Målf.: 30-40 Poeng: 27
Største seier hjemme: 4-1 mot Moss, 3-0 over SIF og Skeid Største tap hjemme:   0-4 mot Rosenborg (1.pl.)
Største seier borte: 4-2 mot Start   (14.pl.) eneste seier Største tap borte: 0-6 mot Rosenborg (1.pl.)    
Toppscorer: Espen Musæus 8, Espen Haug 5 Flest seriekamper: Tore Krogstad, Espen Haug, Dag Riisnæs 26
Tilskuere i   gjennomsnitt hjemme:   6.204 Tilskuerrekord hjemme:   16.738   (1/5 mot Rosenborg)

NM-CUP:   Semifinale, tap mot Tromsø   0-0, 0-3 Toppscorer, cupen: Dag Riisnæs 4, Espen Haug 3, Espen Musæus 3

Trener: Vidar Davidsen Hjemmebane: Ullevaal stadion

Klubbøkonomien ble radikalt forbedret. Formann Nordbrekken klarte å mobilisere en gruppe investorer til å spytte inn friske millioner i klubbens aksjeselskap i september måned. På banen var det på den andre side svært trist; et skaderammet lag havnet tidlig i bunnstriden, og etter tap for Stabæk i den siste kampen endte det med direkte nedrykk. Den eneste trøsten dette året måtte være at klubben kom helt til semifinalen i cupen, hvor det ble tap for Tromsø.
VIF-trener Vidar Davidsen innså raskt at det trengtes en målkåt spiss, ga styret beskjed, men først i juli ble Kjetil Løvvik leid inn fra Brann. Det bedret seg litt da han og Kent Bergersen og de andre meldte seg til tjeneste utover sommeren. Faktisk spilte Vålerenga ti kamper uten tap - hvis vi ser bort fra 0-6 mot Rosenborg - fra begynnelsen av juni, men det ble likevel mest uavgjort. Vålerengas beste kamp kom typisk nok i cupen, i 2-0-kampen mot Strømsgodset. Kuvicek-saken, da Vålerenga ble fratatt ett poeng, var lenge en verkebyll i VIF-miljøet, selv om den til slutt ikke fikk betydning for tabellen. Men det kan likevel ha virket inn på prestasjonene i de siste og avgjørende kampene. Klubben fikk gigantgjelden under kontroll, de viktigste spillerne ble med videre og investorene sverget lojalitet på tross av nedrykket. Vålerenga hadde fått en plass i hjertet til folk, ikke bare på østkanten i Oslo, men over hele landet, og hadde fortsatt et stort potensiale.

Mange skader
VIF hadde hentet inn Joachim Walltin (Strindheim), Kent Karlsen (Ham-Kam) og Juro Kuvicek (Strømsgodset) foran årets sesong. Pressen tippet Vålerenga midt på tabellen etter at laget hadde vært plaget av skader gjennom hele vinteren. På det verste hadde trener Vidar Davidsen syv mann på trening. Den perioden varte i 14 dager, og klubben måtte avlyse to kamper. Kenta var en av de skadede og hadde vært igjennom en kneoperasjon på vinteren og var ikke 100 prosent restituert. Men laget hadde på tross av dette oppnådd gode treningsresultater.

Katastrofal åpning
Det begynte med fire strake tap og målforskjell 1-10. Avisoverskriftene sa det meste om situasjonen: Vålerenga venter på scoringer - og "Kenta" (etter 02-2 mot LSK borte). Hvem kan sette spiss på Vålerenga? På jakt etter måljeger (etter 0-2 mot Brann hjemme). Davidsen: - Surt og bittert. Jumbolaget Vålerenga halter videre (etter 1-2 mot Viking borte).
Den fjerde kampen   gikk mot seriemester Rosenborg hjemme og laget ble kledd av, 0-4, ovenfor ca 20.000 tilskuere (uoffisielt). VIF la seg bakpå for å satse på kontringer. Det ble den rene katastrofen og RBK rundspilte laget etter alle kunstens regler. Avisoverskriftene var klare: Absolutt bånn Vålerenga. Ble avkledd av RBK.

Så skulle klubben til Moss som lå nest sist på tabellen. Og det gikk på skinner for spillerne til å begynne med. Dag Riisnæs og Bjørn Arild Levernes sørget for 2-0 etter 25 minutter - det siste på en suser i vinkelen fra 25 meter. Men Vålerenga ga fra seg initiativet, ble feige og Moss overspilte gutta etter hvilen. Spillerne reddet med et nødskrik ett poeng   og 2-2.
Musa fikk Klanen til å brøle
- På tide, sa en lykkelig Espen "Musa" Musæus etter å ha sørget for klubbens første serieseier siden 8. oktober året før. I bunnoppgjøret mot Start fikk Musa et perfekt innlegg fra Kenta, ga full guffe og la ballen i mål fra tre-fire meter. Etter 1-0-seieren på Ullevaal kunne man nesten høre trener Vidar Davidsens sukk av lettelse på sidelinjen.
Etter 1-2 tap for Skeid i påfølgende kamp fortalte Davidsen at han hadde sendt en ønskeliste for over et halv år siden til styret. Men klubben hadde ikke penger og laget spilte over forventning i vinterens treningskamper.

16. mai-fest
I åttende serierunde fant VIF endelig melodien og vant 3.0 over Strømsgodset hjemme. Levernes ble flyttet fram som ving og Svein Erik Pettersen ble satt inn sentralt på midtbanen. Det viste seg å være en genistrek. Endelig ble det trøkk og sting i angrepet. Anført av nevnte "Kongen" Pettersen ga laget en festforestilling man ikke hadde sett på lang, lang tid med bla. 11 målsjanser før pause. Og VIF rykket for første gang opp over streken.

Men klubben var tilbake i gjørma med ett bittert 0-1-tap borte mot Kongsvinger. Etter 12. serierunde mot Tromsø, som var siste kamp før ferien, reddet Levernes ett poeng i 2-2-kampen på overtid og erkjente: - Jeg har sviktet klubben. Så seint som ved juletider var han landslagsspiller. Sammen med Dag Riisnæs var han mannen som skulle heve Vålerenga.   - Klubben har lov å forlange mye mer av meg. Jeg må heve meg på det meste. Da hadde ikke VIF vunnet siden 16. mai og lå på kval.plass med to seire og ni poeng.

Opptur med bare ett tap på ni kamper
Trener Davidsen ga ikke spillerne en eneste fridag   og ble belønnet med seier over tetlaget Lillestrøm etter nesten fire ukers seriehvile. LSK hadde fått skadet toppspillerne Geir Frigård og Frank Strandli. Vålerenga benyttet muligheten og hentet hjem en arbeidsseier. Ett mål av Espen Musæus og Espen Haug og massevis av innsats holdt mot LSK som nesten ikke skapte noen ting framover. Kjetil Løvvik debuterte som leiesoldat, utleid fra Brann, og var et friskt pust på laget. Han kostet VIF bare en løpende lønn på kr. 10.000 i måneden.
I neste kamp delte Stabæk og Vålerenga poengene i et målløst oppgjør som mest lignet på en stillingskrig.

To praktmål av Kenta
Så fulgte en underholdende match mot bronseplasserte Brann i Bergen. Vålerenga var uhyre nær å ta sin første borteseier, men et svært tvilsomt idømt straffespark fratok laget seieren på stillingen 2-1. Kent Bergersen ble dagens VIF-helt med to scoringer i kremmerhus-klassen. Begge kom på hel volley etter innlegg fra høyre, den ene satt klistret i vinkelen.   - Litt uvant, ja, medga Bergersen som ikke hadde for vane å lage mål. Driblekunstneren var som regel nest sist på scoringene. 2-2 ble dermed resultatet ovenfor nesten 8000 tilskuere.

Tredje uavgjorte på rad
Vålerenga hadde det meste av spillet og de fleste sjansene mot Viking på Ullevaal, men Viking-keeper Lars Gaute Bø var i det umulige hjørnet og gutta måtte nøye seg med målløs kamp og bare ett poeng. Bare fire dager før hadde de slått Viking 2-1 på samme sted i cupens 4. runde. Vidar Davidsen uttalte: - Med det spillet vi presterer for tida, har jeg veldig vanskelig for å se at vi rykker ned. Samtidig påpekte pressen at laget måtte i så fall begynne å score på sjansene sine.

Stortap før Løvviks store match
Guttene gikk så på en kjempesmell mot Rosenborg borte, 0-6, og havnet under streken igjen. Mot bunnlaget Moss reiste de seg imidlertid stort, da innleide Kjetil Løvvik sørget nesten alene for at Vålerenga vant 4-1 med sine tre første scoringer for klubben. Den godeste Løvvik (8 på VG-børsen) var også nest sist på ballen ved den fjerde scoringen. Men Klanen fryktet det verste da Martin Andresen ga Moss ledelsen nesten rett fra avspark. Men spillerne koblet grepet om kampen rett etter kalddusjen, og spilte tidvis morsom fotball. Det begynte etter 10 minutter da Løvvik tok ned et fint overlegg fra høyre som han skjøt med yttersida av høyrefoten akkurat der han skulle mellom stanga og keeper. Tre minutter senere troklet Løvvik seg gjennom mosseforsvaret og leverte uegoistisk til Espen Haug som scoret. Etter 40 minutter lobbet Musæus rett i klypene på keeper, som hadde såpe på hanskene. Ballen glapp bakover, og der dukket Løvvik opp og økte til 3-1. I siste spilleminutt vendte Løvvik elegant og skjøt og keeper ga retur. Fra liggende stilling kjempet Løvvik seg opp og scoret.

Alle fire av Musa
Vålerenga skaffet seg tre viktige poeng i bunnkampen mot Start i Kristiansand. Kjetil Løvvik ble igjen en av forgrunnsfigurene sammen med Espen Musæus som scoret alle målene i 4-2-kampen. - Jeg er verken rask eller særlig flink på hodet. Styrken min er at jeg er på riktig sted til riktig tid, sa Musa etter matchen som ga han 8 poeng på VG-børsen. VIF tok dermed sin første borteseier for året.

I 20. serierunde trykket Skeid mot Vålerengas forsvarsmur den første halvtimen, men det var Kjetil Løvvik som scoret midtveis i omgangen. Derfra og ut var det VIF som dominerte, og vant 3-0 etter scoring av Kenta og et selvmål.

Over streken
To ganger hentet Vålerenga opp Strømsgodsets ledelse. Belønningen smakte: VIF klarte å krype opp på trygg grunn igjen. Men det var mer flaks enn dyktighet som ga Enga 2-2 på Marienlyst. Årets femte SIF-keeper, en juniorspiller, hadde ingen heldig debut, og var fryktelig på bærtur da Dag Riisnæs headet inn 1-1. Scoringen som til slutt reddet det ene poenget var et mislykket brassespark fra Espen Musæus. Ballen traff   Espen Haug og endret retning, før den trillet inn i nettmaskene.

Kongsvinger utløste Kuvicek-saken
Vålerenga fikk vanvittig dårlig betalt da Kongsvinger kom på besøk 8. september. Laget sløste bort flere store målsjanser, og måtte ta til takke med 1-1 og ett poeng - trodde alle.
KIL protesterte nemlig mot at Vålerenga benyttet Juro Kuvicek uten at alle overgangsregler var fulgt til punkt og prikke. NFF avviste først protesten, men ble overprøvd av forbundets ankeutvalg som to uker etter kampen satte resultatet til 0-0. Ankeutvalget fratok Vålerenga det ene poenget, mens KIL ble tilkjent seieren og alle tre poengene. Vålerenga ba om ny behandling i ankeutvalget, men et nytt utvalg opprettholdt avgjørelsen.

Sendte inn B-skjema, men glemte en liten blå lapp
16 minutter spilte Juro Kuvicek for Vålerenga uten formelt å være spilleklar for klubben. Pengene var betalt i tide, men en liten blå lapp (A-skjema), et haleheng til et B-skjema, ble aldri sendt Norges Fotballforbund for registrering av spilleren. KIL ble tipset rett etter kampen av Norges Fotballforbunds overgangssjef, som ikke informerte Vålerenga før kampen. Strømsgodset protesterte også, men pga. at NIF-styret først avviste protesten fra KIL hadde ikke NIF noen formell mulighet til å ta opp denne saken fordi fristen var ute.  

INVESTORENE KOMMER
Fra Aftenposten 18. september: Private investorer er villige til å gå inn i Vålerenga med til sammen 17 millioner kroner. Men først må klubben berge plassen i forballens eliteserie. I går ble en million kroner satt inn på Vålerengas konto. Vidar Davidsen & Co. kan notere ytterligere seks millioner på kontoen om de berger plassen i eliteserien. Og det er bare begynnelsen på eventyret. Øystein Stray Spetalen og Ola Mæhle er hovedpersonene bak dette som kan bli en svært gull-kantet avtale for Vålerenga. I snaut to måneder har de to jobbet tett opp mot klubbledelsen om en avtale. Der andre investorene er skipsreder John Fredriksen, Odfjell Drilling, Vibeke Nagell Erichsen/Engebret Fekene, Tor Axel Volberg og Saga Security.
Bare 10 dager senere modererte   investorene kravet om berging av plassen. Selv med nedrykk skulle VIF få 10 millioner fra sine nye sponsorer. I tillegg gikk Ola Mæhle og Spetalen ut med at de ville støtte klubben i en femårsperiode.  
Overkjørt
I nedrykkskampen mot Bodø/Glimt på Aspmyra ble Vålerenga overkjørt 3-0 og bare målforskjellen   holdt laget over streken. Men det skulle bli enda verre. Klubben var nemlig ennå ikke blitt fratatt poeng i Kuvicek-saken. Det skjedde fem dager etter denne serierunden dvbs. den 20. september.

Blått lys
Mot Molde hjemme mistet laget ytterligere to poeng. Men denne gangen kunne de bare klandre seg selv. Nervene hang tykt utenpå spillerne, som ikke fikk fasong over spillet før i 2. omgang. Kampen var jevnspilt før sidebytte, med et lite sjanseovertak til Molde. Etter hvilen hadde Vålerenga kontroll, men Molde kikket mer og mer på stadionuret i oppgjøret som ble målløst.   Davidsen var fryktelig skuffet over at det bare ble poengdeling.   I de to kampene som   gjenstod skulle Vålerenga møte formsterke Tromsø borte, og Stabæk hjemme på Ullevaal.

Under streken
Etter 0-0 mot Tromsø var Vålerenga under streken. VIF hadde ikke scoret på over en måned og det inkluderte fem kamper i serie og cup. Ironisk nok trengte laget hjelp fra Kongsvinger for å overleve i eliteserien foran siste serierunde.
2. omgang ga nedrykk
Etter siste serierunde var imidlertid skjebnen klar selv om KIL "hjalp oss" og presseoverskriftene var :
- Vi har bare oss selv å takke (Aftenposten)
- Tungt og vondt (Dagbladet
VIF satser knallhardt og vil tilbake (Aftenposten)
- Skal leve som toppklubb (Aftenposten)
- Milliardær på Vift (VG)
Før pausen gjorde Vålerenga jobben, og ledet 2-1 etter to scoringer av Kenneth Nysæther, det siste etter en skrekkelig keepertabbe av Henning Friise. Stabæk tok over initiativet etter pause og vant 3-2 etter scoringer av Petter Belsvik og Kjell Roar Kaasa som begge skulle komme til klubben etter hvert. Vålerenga hadde flere muligheter til 3-3 i sluttminuttene, men greide aldri å få ballen i mål. Nærmest var ironisk nok Juro Kuvicek, men det løse skuddet gikk rett på keeper. Hadde Kuvicek scoret hadde farsen vært fullkommen. Da ville nemlig Vålerenga rykket ned   fordi laget var fratatt ett poeng. DET hadde neppe blitt et vakkert kapittel i norsk fotballs historie.
Klanen stod igjen og sang og spillerne ble med videre
Spillerne vandret ut av Ullevaal-gresset lenge etter at kampen var over. Bak ryggen deres sang VIFs trofaste supportere. - Jeg tror de fleste av spillerne blir hos oss, sa leder Jon H. Nordbrekken. - Jeg må tenke litt over det. Når jeg ser klanen stå og synge 20 minutter etter at vi har rykket ned, har jeg ikke mye lyst til å dra herfra, sa Espen Haug - til nikk fra Bjørn Arild Levernes i garderoben. - I alle andre klubber hadde det vært utenkelig å spille i 1. divisjon. Men ikke i Vålerenga, sa en nedbrutt Dag Riisnæs.
Og gutta ble med videre. Bare Kent Bergersen, Knut Aga jr. og innleide Kjetil Løvvik forsvant etter at Klanen hadde vist Vålerenga-sjela ovenfor spillerne og resten av Norge. Klanen var blitt unik i supportersammenheng.

Til semifinale i cupen
I fjerde runde skulle VIF møte topplaget Viking på Ullevaal. Foran Viking-målet haglet det med sjanser, men det ble med to mål av Dag Riisnæs og Kent Bergersen som reddet avansementet. 2-1.
I kvartfinalen mot Strømsgodset på Marienlyst avgjorde Vålerenga i løpet av ett gyldent minutt. To presise Kenta-innlegg var alt som skulle til da Riisnæs og Haug scoret. 2-0 og VIF var i semifinalen for første gang siden 1985.
Mot Tromsø borte i semifinalen reddet VIF nullen pga. fremragende keeperspill av Tore Krogstad. Men det hjalp lite i returkampen på Ullevaal da laget ble knust 0-3.

For øvrig lå lønna denne sesongen gjennomsnittlig på kr. 300.000 pr. spiller.




1997 - Opprykk og full fest da Vålerenga ble Norgesmester

FAKTA 1997 OPPRYKK
SERIEN; 1. divisjon Plassering: 1/14 Kamper: 26 V U T:   19   3   4 Målf.: 70-21 Poeng: 60
Største seier hjemme: 8-0 mot Runar   (11.pl.) Største tap hjemme:   1-2 mot Sarpsborg   (14.pl.) eneste tap
Største seier borte: 6-0 mot Eik-Tønsberg   (3.pl.) Største tap borte: 0-2 mot Start (4.pl.) og 1-3 mot Harstad (13.pl.)    
Toppscorer: Espen Musæus 16, Espen Haug 14 Flest seriekamper: T.Krogstad, K.Haraldsen, T.Berntsen, B.Viljugrein 25
Tilskuere i   gjennomsnitt hjemme:   4.190 Tilskuerrekord hjemme:   9.164 (7/7 mot Moss)

NM-CUP: CUPMESTER ettter 4-2 mot Strømsgodset. Toppscorer, cupen: John Carew 5, Kjell Roar Kaasa 3


Trener: Vidar Davidsen (hovedtrener), Lars Tjærnås Hjemmebane: Bislett stadion


I 1997 ble suksesstreneren Lars Tjærnås knyttet til klubben, og nye spillere som Kjell Roar Kaasa og Bjørn Viljugrein (begge fra Stabæk), samt ungguttene Knut Henry Haraldsen (Start) og John Carew,   Norges dyreste juniorspiller fra Lørenskog, ble hentet inn. Laget hadde først en treg start i serien, men kom så i siget, festet grepet etter å ha vunnet 6-2 over serielederen Moss på Bislett, og holdt unna for konkurrentene på høsten. Denne oppturen gikk parallelt med en storveis cupinnsats, med seier i tur og orden over eliteserieklubbene Brann, Sogndal og Viking. Semifinalekampene mot sistnevnte var for øvrig gjennombruddet for supertalentet Carew. Finalen mot Strømsgodset var velspilt og spennende, og endte med en velfortjent 4-2-seier til Vålerenga. På minussiden dette året kom nytt bråk om ledere og trenere i klubben; Vidar Davidsen fikk ikke fornyet kontrakten, og avskjeden til daglig leder Siri Wormdahl endte med rettslig etterspill.


«Fotball er ikke en sak som gjelder liv eller død - det er viktigere enn det!»                             (Bill Shankly, Liverpool)

Og det var viktig for Vålerenga i 1997 å bli Norgesmestere, få opprykk til eliteserien, viktig å få tidenes største overskudd på 3,1 millioner kroner,   få opprykk for damene, få opprykk for rekruttlaget, få seier i Norway Cup. Viktig for bydelen,   og alle menneskene som har sjela si i Vålerengen I.F.

Preken ga glede !
7. februar var Klanen møtt opp til gudstjeneste i Vålerengen kirke. Styremedlem i Vålerenga Fotball, Petter Nome,   gikk opp på prekestolen og forrettet:   - Jeg tror det går an å spørre. Hadde Gud gitt oss fotballen, Dag Riisnæs, Tore Krogstad hvis det ikke var for at vi skulle glede oss og dyrke de gledene det gir oss. Jeg er helt sikker på at når Klanen jubler da jubler   Gud også!

Klippetro på opprykk
Vålerenga satset alt på direkte opprykk. Klubben var så klar i sin tro at de ga hele 17 av de 22 spillerne i A-stallen et tilbud som tilsa at de kunne reforhandle kontrakten eller gå gratis til en annen klubb dersom de ikke lyktes. Samtidig gikk Vålerenga ASA inn med 13 millioner og garanterte for spillernes lønninger. Dukket ikke avtalt lønn inn på spillernes konto, kunne kontrakten brytes umiddelbart.

Tam åpningskamp da tribunen sviktet
Åpningskampen mot nyopprykkede Sarpsborg borte ga tvil om Vålerengas kapasitet da laget reddet seg inn til 0-0. Best huskes kampen for sine dårlige tribuner som knakk sammen under 1.200-1.300 klansmedlemmer. Matchen måtte stoppes i fem minutter, men det gikk bra selv om en person ble lettere skadet.

Solide seire
Fortsettelsen skulle bli stor og i Bislettpremiéren debuterte Kjell Roar Kaasa med to praktscoringer og ble klanens helt og banens beste spiller. VIF overkjørte Bryne og ledet 3-0 allerede etter halvtimen. Etter fem serierunder hadde gutta ennå ikke sluppet inn mål og fra denne kampen av skulle laget vinne hele ni matcher på rad. VIF banka bla. Ham-Kam 5-0, Hødd 4-1 og   Start 4-0 i lekegrinda.

Feiet over topplaget
Det kuliminerte med overkjøring av serieleder Moss i 13. serierunde. Vålerenga vant 6-2 i lekegrinda og hele 9.200 tilskuere fikk se Musa score tre mål i løpet av kampens første 18 minutter. Bare 49 sekunder behøvde Musæus på å sette i gang scoringsfesten. Med venstrebeinet pirket han en corner over streken. Det stod utrolige 4-0 etter snaue 20 minutter. Det var en utrolig maktdemonstrasjon i det som alle trodde skulle bli et jevnt toppoppgjør. Ytterligere en femte scoring før pause, den fjerde fra Musæus, satte punktum for en fantastisk førsteomgang av Vålerenga. Flere av scoringene var rene perler og da Espen Haug økte til 6-0 straks andre omgang var satt i gang gikk Klanen inn i en lykkerus. VG ga kampen seks på børsen og laget gikk til topps på tabellen.
Tidlig opprykksklare
Etter dette gikk VIF på en flause mot bunnlaget Sarpsborg (0-1) som for øvrig var John Carew sin debutkamp da han fikk slippe til de siste fem minuttene. Laget lå lenge på andreplass men sikret opprykk hele   fem serierunder før slutt. 5. september var det nemlig klart da Espen Haug ble matchvinner etter 34 minutters spill mot Aalesund på Bislett. - Vi skulle bare vinne. Vi vant og rykket opp. Det er den beste bursdagspresangen jeg kunne få, strålte John Carew. Han hadde fylt 18 år dagen før og jublet sammen med Klanen.

Historisk mål og 14-0 på to kamper
I neste serierunde lekte spillerne mot Eik i Tønsberg og reservekeeper Ivar Rønningen fastsatte sluttresultatet til 6-0 på straffespark to minutter før slutt. For øvrig den eneste keeperen som har scoret et mål i obligatorisk Vålerengakamp gjennom tidene. Det fortsatte på Bislett med 8-0 over Runar da Musa stod med hattrick allerede etter 14 minutter og VIF avgjorde divisjonsseieren i nest siste seriekamp da laget banket Drøbak/Frogn 5-1 hjemme.
Vålerenga ble dermed stående med 19 seire, tre uavgjorte og fire tap, hele 70-21 i målforskjell og 60 poeng. I tillegg var klubben klar for sin fjerde cupfinale i det som skulle bli trener Vidar Davidsens avskjedskamp..

ENDELIG GULL IGJEN

Vålerenga skulle gjennom åtte cupkamper før Vålerenga kunne motta sin andre Kongepokal:

1. runde;   22/5 B   Elverum 3 - 0
2. runde;   11/6 B   Abildsø 1 - 0

Vålerenga presset og presset, men fikk ikke mål ved Østensjøvannet. Til slutt fikk Espen "musa" Museus slippe inn på og ni minutter før full tid ordnet han saken.   Han fikk en lissepasning fra banens beste Dag Riisnæs som erobret ballen ved midtstreken. Da var det bare å løpe fra Abildsøs midtstopper og gjøre som jeg alltid pleier - kline til mot det lengste og håpe på treff, fortalte Musa etter kampen.

3. runde;   25/6 B   Gevir Bodø 2 - 0

Venstreback Håvard Lunde lukket øynene og brente til fra 25 meter elleve minutter ut i kampen. Da han lukket opp øynene hadde ballen laget en stor kul på nettet bak Gevir-keeperen. Skuddet var et stjernetreff av de sjeldne. Klistret opp i lengste hjørne.

4. runde; 10/7 H   Brann   3 - 0

VIF vant Bislettfesten
Bølgen gikk, 18.000 tilskuere sang og danset, Kjell Roar Kaasa slo til og Vålerenga fortsatte der de slapp mot Moss (6-2). Det var fotballfest på Bislett. Det var nemlig ingen tvil mot Brann. Vålerenga var best i alt: Pottetett forsvar. Energiske midtbanespillere som vant det meste, la lekre fremspill og alltid i bevegelse. Angrepsspillerne var ikke mye dårligere. Ihverfall ikke etter at Kjell Roar Kaasa slapp innpå., Han ville for enhver pris bevise at han var god nok for laget. Og gjorde det med to lekre scoringer. Den første kom etter en løpsduell med Per-Ove Ludvigsen. Det andre var enda finere. Kaasa fikk ballen inne i feltet, vendte, og skjøt så nettet blafret bak Brann-keeperen. Likevel var det Juro Kuvicek som lagde dagens mål. Han fikk en retur fra corner på rundt 25 meters hold. Lot ballen sprette en gang og klinte til med venstrebeinet på volley og pang i nettet. Den scoringen var verdt inngangspengene alene.  
Og trener Vidar Davidsen proklamerte etter matchen:
” Klanen er vårt hemmelige våpen. Vår ”ekstra mann”. Vår tolvte spiller.”

Kvartfinale;   6/8 H   Sogndal   3 - 2

Carews drømmedebut
Nerve, spenning, fem scoringer, vekslende ledelse og stor stemning. Det var beholdningen etter cupkrigen mellom VIF og Sogndal hvor en ny stjerne ble tent. For på Bislett ble en 17-åring ved navn John Carew det store navnet da han avgjorde kvartfinalen mot Sogndal. Carew spilte sin første kamp fra start for VIF og viste de 10.000 tilskuerne hvorfor klubben hadde investert 1,4 millioner kroner på ham.
Vålerenga fikk en kalddusj da Sogndal scoret på frispark fra 30 meter ved Rune Buer Johansen etter bare fem minutter. Men fire minutter senere ble Carew felt og Espen Haug omsatte straffesparket i mål. Bjørn Arild Levernes ga hjemmelaget ledelsen før Tommy Hansen utlignet. Avgjørelsen ordnet John Carew i det 59. minutt. Da headet han inn seiersmålet på et nydelig innlegg fra Joachim Walltin. Dermed var den langbeinte, fysisk sterke ferskingen blitt matchvinner og Klanens nye superhelt. Signingsferden var på 50 meter og varte i et snaut minutt. Brølene fra Klanen truet med å løfte taket av den ærverdige arenanen. Og Lille-John var helt klar etter matchen - Helt vanvittig. Det største jeg har vært med på.
Avisene hadde følgende overskrifter: En stjerne ble tent (Aftenposten), Lille-Johns (17) EVENTYR ( VG), - Helt vannvittig - Jeg skjelver ennå, sier Vålerenga-helten John (Dagbladet)

6/8 -97 Kvartfinale:
Vålerenga - Sogndal 3-2 (2-2)
Bislett stadion.Tilskuere: 10.046. Dommer: Rune Pedersen, Sprint/Jeløy.
Mål V: Haug (str. 23), Levernes (29), Carew (59) S: Buer Johansen (5), Hansen (32)
VIF: Krogstad, Berntsen, Haraldsen, Kjølner, Walltin, Haug, Levernes, Riisnæs, Kaasa (76: Gärdemann), Carew (82: Lunde), Musæus.


Semifinale 1. kamp; 24/9 B   Viking   4 - 1

Lille-Johns gjennombrudd og Vålerenga så godt som   klare
Klanen var neppe klar over hvilken juvel klubben hadde skaffet seg før laget dro til Stavanger for å møte eliteserielaget Viking i den første semifinalen. Med landslagssjef Drillo Olsen på tribunen imponerte 18-årige John Carew med sin voldsomme avslutningskraft. Tre ganger feide han ballen i nettet bak en forfjamset Viking-keeper, Thomas Myhre, og punkterte all spenning omkring finaleplassen allerede før returkampen på Bislett.
- Mitt andre mål er mitt beste noensinne. Jeg kjempet meg forbi to Vikingforsvarere, og klinte til. Ballen føyk heldigvis opp i krysset, og kampen var avgjort, sa helten. Håvard Lunde fikk æren av å ydmyke Viking totalt da han fastsatte 4-1 minuttet før full tid ovenfor minst 500 Klansmedlemmer. Avisoverskriftene var: Tre stjerneskudd og rett hjem (Aftenposten), Tidenes beste kjøp (Dagsavisen), John VM AKTUELL (VG), Benfica vil kjøpe Carew (Dagbladet).

24/9 1997 Semifinale; 1.kamp:
Viking - Vålerenga 1 - 4 (0 - 1)
Stavanger stadion. Tilskuere: 7.057. Dommer: Tore Hollung, Østsiden
Mål: 32.min. 0 - 1 John Carew, 61.min. 1 - 1 Ganiyu Owalabi, 63.min. 1 - 2 John Carew, 76.min. 1 - 3 John Carew, 89.min. 1 - 4 Håvard Lunde.
VIF: Tore Krogstad, Thomas Berntsen, Knut Henry Haraldsen, Fredrik Kjølner, Joachim Walltin, Espen Musæus   (Juro Kuvicek 23 min.), Bjørn Viljugrein, Bjørn Arild Levernes, Espen Haug (Håvard Lunde 13 min.), Fredrik Gärdeman (Dag Riisnæs 45 min), John Carew.


Semifinale 2. kamp; 27/9 H   Viking   1 - 1

Skjøt VIF til finale
John Carew punkterte spenningen totalt da han feide inn 1-0 etter bare fire minutter. Da snappet Carew ballen fra en Viking-forsvarer, tok sats og bare løp rett gjennom det som var igjen av Viking-forsvar. Så skjøt han ballen hardt under keeper. Riktignok utlignet Vegard Skogheim for Viking, men nærmere kom ikke Stavangerlaget og Vålerenga var finaleklar. Festen startet med 11.000 på tribunen og fortsatte på ulike stamsteder utover hele natten.
John Carew skjermes nå mot proffklubbene og Vålerenga er veldig klar over problemstillingen knyttet til unggutten. Klubben setter nå inn store ressurser på å pleie sinn nye spissfunn på beste måte. Blant annet har tidligere proffagent Per A. Flod gått inn i rollen som en slags personlig rådgiver for John Carew.

Fra Aftenposten: VIF-brølet rekker helt til Ullevaal.
Strengt tatt burde det vært satt lyd til dette bildet (festsstemte Klansfolk). For VIF-supportere spyttet, harket, gaulet og sang om Vålerenga for full hals til langt inn i søndagsnatten. For første gang på et dusin år er Vålerenga igjen i en cupfinale etter 5-2 sammenlagt over Viking. VIF-supportere har god grunn til å juble i en måned, og enda lenger - hvis det blir seier.
Da Aftenposten loddet stemningen på de mest populære supporterstedene i Oslo var jubelen desivbelt best på ”Stedet” i Torggata.
- Våååållleerenga!! Hundretalls supportere sto dønn fast skulder til skulder, og sang seg hesere og hesere bak grønne gjerder som gradvis ble forsøkt flyttet lengre og lengre ut i gågaten. De blå lagdraktene, flaggene og capsene var naturlig utrustning.

27/9 1997 Semifinale; 2.kamp:
Vålerenga - Viking 1 - 1 (1 - 0)
Bislett stadion. Tilskuere: 11.214. Dommer: Terje Hauge, Lyngbø
Mål: 5.min. 1 - 0 John Carew, 51.min. 1 - 1 Vegard Skogheim.
VIF: Tore Krogstad, Thomas Berntsen, Fredrik Kjølner, Knut Henry Haraldsen, Joachim Walltin, Espen Musæus (Juro Kuvicek 26 min.), Bjørn Viljugrein, Bjørn Arild Levernes, Espen Haug (Kjell Roar Kaasa 10 min.), Dag Riisnæs, John Carew (Håvard Lunde 6 min.).


Større enn Lillehammer-OL !!

Cupfinale; 26/10     Ullevaal   Strømsgodset       4 - 2  

For en festdag! Og for et spennende lag! Og for en fest etterpå, først på «Store Stå», så «Stedet» og Rockefeller hvor det ble feiret som bare Enga kan feire. Dagen ble for alle fra Vålerenga større enn OL på Lillehammer! Vålerenga IF var i seiersrus og hadde tro på fremtiden. Kongepokalen var hentet hjem, de knuste all motstand i 1.divisjon og rykket opp til Tippeligaen.
Vålerenga våget; Vålerenga vant, Vålerenga scoret fire mål, Klanen vant slaget på tribunen og klubben kunne hente kongepokalen for andre gang i historien. Alt stemte denne dagen: Flott spillevær, fantastisk stemning på tribunene og en thriller av en fotballkamp med hele seks scoringer. 4-2 var egentlig i minste laget i forhold til sjansene. Vålerenga slo an tonen med fire sjanser allerede etter fire minutter og i det fjerde minutt innledet Kjell Roar Kaasa VIFs-triumferd med sin velplasserte scoring. Enorm jubel i Klanssvingen for denne pang-åpningen. Vålerenga burde vunnet med tre-fire mål mer dersom sjansene var lagt til grunn.
Derfor ble kampen en av de mest underholdende cupfinaler som er spilt på år og dag. Banens dominerende spillere var Vålerengas midtbanetrio, Bjørn Viljugrein, Espen Haug og Bjørn Arild Levernes. De tok fullstending lurven fra Strømsgodsets midtbane. I forsvaret holdt hodespesialistene Knut Henry Haraldsen og Fredrik Kjølner en tydelig skaderammet Jostein Flo i sjakk. Vålerenga våget å spille sitt spill og vant fortjent på det.

Cupmestere 1997; 18 spillere:
Tore Krogstad, Thomas Berntsen, Knut Henry Haraldsen, Fredrik Kjølner, Joachim Walltin, Bjørn Viljugrein, Bjørn Arild Levernes, Espen Haug, Kjell Roar Kaasa, John Carew, Espen Musæus, Viggo Strømme, Svein Erik Pettersen, Kent Karlsen, Håvard Lunde, Dag Riisnæs, Fredrik Gärdeman, Juro Kuvicek.  


Fra Dagsavisen
Et løft   for Vålerenga
■   Trener Vidar Davidsen var Klanens største helt da Vålerengas cupvinnere møtte fansen for feiring på by´n i går kveld. Treneren Vålerenga ikke vil ha mer, benyttet også jubeldagen til et alvorsord.
■   - Pengefolkets inntog i VIF har vært helt nødvendig for årets suksess.   Men de er fryktelige utålmodige, og sånn sett er de en hemsko, sier han.

Han startet festen
- Jeg var et tvilsomt valg, ler Kaasa

ULLEVAAL STADION; (Strømsgodset-Vålerenga 2-4). Fire minutter ut i cupfinalen, og på Vålerengas tredje sjanse, fikk Kjell Roar Kaasa den ballen og den tiden han trengte for å sette inn ledermålet. Festen kunne starte.

Allerede torsdag fikk Kjell Roar beskjed om at han skulle spille fra start. Det var en beskjed som skapte ro i sinn og sjel for Kjell Roar Kaasa. For det var ikke gitt at Kjell Roar skulle være blant de elleve utvalgte som skulle starte kampen på Ullevaal.
Valget fra de to som bestemmer var klokt og riktig.
  - Det ga meg ro og trygghet å vite at jeg skulle spille fra start. Jeg kunne konsentrere meg om de oppgaver jeg skulle utføre på banen.
Den viktigste   oppgaven var å score mål.
  - Jeg trodde vi hadde det hele i boks da Espen Haug stup-nikket inn 2-0. Selv da Strømsgodset utlignet til 2-2, og hadde trykket, var jeg rolig. Jeg var sikker på at vi skulle hente hjem ”Haralds pokal” noe senere på ettermiddagen, gliser han.

TVILSOMT VALG
- Jeg var et tvilsomt valg, ler målscorer Kaasa, som takket for tilliten med scoring og vill jubel.
  For da Vidar Davidsen og Lars Tjernås skulle plukke ut en mann på topp, stod det mellom Kjell Roar og Juri Kuvicek.
  - Etter en bra vårsesong, gikk det nedover etter sommeren. Men jeg har følt at formen var på anmarsj, sier han.
Det viste han til full fire små minutter ut i cupfinalen.   - Jeg så John Carew fikk et oppspill, og jeg startet løpet. Jeg ropte at jeg måtte få ballen, fikk den, fintet ut Vegard Hansen, og satte ballen i lengste hjørnet. Verre enn det var det ikke, sier han.
Det så enkelt ut, og det var fullt fortjent. For Vålerenga gikk ut i hundre, og et paralysert Strømsgodset trodde nesten ikke det de opplevde.      

- Vi var rett og slett bedre enn dem, sier Kjell Roar, som endelig har funnet seg til rette, etter mislykkede opphold i Rosenborg og i Stabæk.

FIKK SPARKEN
Kjell Roar tok utfordringen da RBK-trener Nils Arne Eggen ringte og ville ha hans tjenester oppover til Trøndelag.   - Oppholdet ble noe i nærheten av et mareritt, sier han.   - Jeg trodde faktisk jeg skulle bli en bedre fotballspiller i Rosenborg. Det ble han ikke. Heller ikke oppholdet i Stabæk ble slik som forventet.
  - Jeg fikk ikke fornyet kontrakten. På godt norsk heter det at jeg fikk sparken, sier han ærlig. Der og da kunne historien fått en ende.
  - Heldigvis kom Vålerenga, som eneste klubb med et seriøst tilbud. Det snudde opp ned på karrieren, sier han.
  For etter mange år som ”Kaasa og gaasa i sekken” og som VIF-klanens mobbeoffer nummer en i mange år, har ukvemsordene forstummet.
  - Første gang jeg skulle delta som fullverdig medlem av Brakkebandet, trakk Tore Korgstad meg opp på scenen på Oset Høyfjellshotell med en svart søppelsekk tredd over hodet. Han dro av meg sekken, og sa at nå var Kaasa trukket opp av sekken for godt.
  Mindre populær ble han ikke da han i sin første kamp for Vålerenga scoret to mål mot Stabæk i en treningskamp i Østfoldhallen.
  - Det var mitt aller første møte med VIF-klanen, legger han til.   - Scoring i hjemmedebuten mot Bryne var heller ikke noe minus, sier han.   I går var han igjen klanens helt. Og sørget for at Haralds pokal ble med hjem til Østkanten.


Fra Dagsavisen:
DERFOR VANT VIF
Vålerenga skapte flere sjanser og fikk bedre uttelling enn Strømsgodset, som vi i all beskjedenhet antydet på forhånd. Når et lag scorer sitt første mål på sin tredje målsjanse i det fjerde minutt, og har seks hjørnespark på de elleve første minuttene, sier det alt.
Vålerenga var imponerende aggressive og hadde noen lynkjappe overganger helt fra utkastene fra keeper Tore Krogstad. I den delen av spillet var kontrasten stor mellom lagene. Men det aller viktigste var at det vi trodde kunne bli lagets problem, vingbackene, kneblet Strømsgodsets flankespillere fullstendig. Det skyldtes også den hardt arbeidende midtbanen med en brilijant Bjørn Arild Levernes i front. Framspillene som skulle åpne VIF-forsvaret fikk de aldri ro på seg til å slå.
Troen på egne krefter var også imponerende sterk da Strømsgodset tilsynelatende var i ferd med å snu kampen da de hentet opp 0-2 til 2-2. Da viste Tore Krogstad seg fram med noen super-redninger samtidig som spissene fikk bedre plass.  

”-   Å vinne noe med Vålerenga er det største du kan oppleve som fotballspiller!”
Bjørn Arild Levernes, VIF-spiller

Fra Aftenposten:
Treneren tok jublende farvel
- Vi gikk knallhardt ut og fikk kampen inn i den rytmen vi gjerne ville ha. Poenget var å skape overganger og true bakrommet. Det morsomste var at vi lyktes med å spille på våre egne premisser. Bare i bortekampen mot Viking i semifinalen la vi opp litt av spillet etter motstanderen, men det også gikk jo bra, sier han med et stort smil.
Vidar sto sammen med Lars Tjærnås ved sidelinjen i to ganger 45 uforglemmelige minutter. Han nøt det. Gutta lyktes med det meste, fulgte det taktiske opplegget, skapte 16 målsjanser og laget fire mål.
Trenerkollega Lars Tjærnås tar over som hovdansvarlig for det nyopprykkede eliteserielaget. Vidar er skjøvet ut. Mannen som har vært klubbens trener de fem siste sesongene er rett og slett ikke lenger ønsket av Vålerenga-ledelsen.
- Jeg synes jeg har gjort en ganske bra jobb, jeg, men det er tydeligvis ikke nok. Vi har oppnådd alle de målene vi satte oss for fem år siden. Det er jeg veldig godt fornøyd med, sier han. Davidsen hevder at avgjørelsen om et trenerskifte ble tatt allerede i fjor høst, etter nedrykket til 1. divisjon.
- Signalene som er kommet går ut på det, men jeg vil ikke utdype det noe nærmere. Det jeg vet sikkert, er at det var et styremøte høsten 1996 hvor det ble diskutert om jeg skulle få sparken eller ikke.  



INGEN FEIRER SOM VÅLERENGA

”Maken til elektrisk lykkerus-stemning har aldri før funnet sted etter en idrettsprestasjon i Norge!! Man kunne sendt inn personer i dyp depresjon og de ville vært friske i løpet av natta!!” Jarle Teigøy, klansmedlem

Fra Dagsavisen:
Klokka 19.39 i går kveld, fire og en halv time etter at cupgullet var sikret, kom VIF-heltene til Rockefeller, hvor fansen var samlet. Avtroppende trener Vidar Davidsen ble umiddelbart kåret til den største gullgutten.
Helt fra cupfinalen var ferdigspilt, samlet VIF-supporterne seg på Rockefeller. Da Dagsavisen kom inn i lokalet klokka 18, var det en utrolig stemning. Alle Vålerengasangene ble spilt på full guffe, og folket sang, hoppet og danset, hele tiden mens flagg og bannere vaiet. Flere hundre mennesker var hemningsløse.
Før altså utløsningen kom klokka 19.39, da spillerne kom fra banketten på Grand. Spillerne tok plass oppe på scenen. Tore Krogstad åpnet den første champagneflasken og lot de ivrigste på første rad få smake, mens ”Vi er Vålenga, vi er Vålenga” ljomet. ”Kongen”, Svein Erik Pettersen, starter: Klanen, klapp-klapp-klapp, og alle spillerne stemmer i, og Klanens medlemmer blir rådløse, og istemmer i det som er ment som en hyllest av dem.
Så heiser spillerne Vidar Davidsen opp på armene, og kaster ham ut blant publikum, i det som på rockekonserter kalles stagediving. Klanens medlemmer tar ham i mot, og sender ham rundt i salen, til ellevill jubel.
Davidsen som en rocker
Vidar Davidsen har kastet dressjakka, og er den eneste på scenen som har iført seg en VIF-skjorte. Tydelig beveget, men vanvittig glad og stolt. Deretter er det Espen Haug som er den første av spillerne til å kaste seg ut som en rocker. Så kommer de en etter en. De heldigste på første rad får også kjenne litt på kongepokalen, under nøye oppsyn av politimann, kaptein og burvokter Krogstad.
Så får publikum endelig sendt John Carew ut, og de tar vel vare på ham, han sendes rundt og rundt, og vi ser han er engstelig for ikke å rekke tilbake til SAS hotellet hvor han skal møte U-landslaget.

Fest til langt på natt
Så synges den nyeste av VIFs mange sanger, den som går sånn: ”Vi reiser til Oslo vest kun en gang i året og da er det greit å bruke tida til å hente Haralds pokal”. Håvard Lunde har brukket beinet, og turte ikke ta sjansen på divingen, men sendte krykkene ut som erstatning. Så er det dags for noen etterlengtede ord fra helten over alle heltene i går kveld, trener Vidar Davidsen, som sa: - Kjære Klanen. Det dere gjør er helt utrolig. Dere er jævla bra å ha i motgang, og like bra i motgang. Jeg skal ikke fortelle en vits, for det er så mange fintfølende mennesker her, men jeg skal dele ut en pokal, og den går til Bjørn Arild Levernes, som var så suberb i går. Popgruppa Queen på full guffe: ”We are the champions”, og deretter bare hemningsløs glede. Hovedstaden er på fotballkartet igjen.

Stort
Vålerenga På Nett hadde ikke mye omtale dagen etter. Men det som stod forteller alt:
Det som skjedde på Ullevaal stadion i går var forferdelig stort, nesten for stort til at en liten supporter kan sitte og skrive noe meningsfylt om det. Ikke har jeg ork til å begynne å sitere fra alle avissidene heller. La meg derfor nøye meg med å rette en stor takk til alle som representerte Vålerenga i går. Spillere, trenere, ledere og supportere, alle som én ga meg en opplevelse umulig å glemme. Kanskje orker jeg å utdype senere i dag, eller i morgen, men akkurat nå er det for mye for meg. Gratulerer alle sammen!                         (Redaktør Stian Reklev).

Klanen til terningkast 6
Dagbladet ga Klanen 6 og Godsetunionen 2 etter kampen og skildret Klanen slik:
I går var det alvor med opptog fra Sotahjørnet via Bislett med svære flagg, hornmusikk, drakter, kinaputter og verdens største kor med overhese Joe Cocker-stemmer. Inne på Ullevaal okkuperte Klanen svingen og vant supporterkampen lenge før avspark. Klanen satte et definitivt stort rød-blått-punktum for jubelsesongen 1997. De lydviste fram det meste og beste fra sitt storslagne repertoar. En herlig miks av suntsatire, supre allsanger, de sju dverger-marsj, gamle BALLA-rop, bondehets og en tribunesving i stadig hoppende bevegelse m.m.m. (med mye mer). Klanen fortjener minst en av Kongens pokaler.



CUPFINALEN 26. OKTOBER 1997

VÅLERENGA - STRØMSGODSET   4 - 2   (1 - 0)

Ullevaal stadion, 22.678 tilskuere. Dommer: Roy Helge Olsen, Harstad IL
Scoringer:
4.min.   Vålerenga         1 - 0   Kjell Roar Kaasa
51.min. Vålerenga         2 - 0   Espen Haug
53.min. Strømsgodset   2   - 1   Marco Tanasic
56.min. Strømsgodset   2   - 2   Marco Tanasic
63.min. Vålerenga         3 - 2   Espen Musæus
65.min. Vålerenga         4 - 2   Bjørn Arild Levernes

VIF´s lagoppstilling:
Tore Krogstad - Thomas Berntsen (inn 84.min. Viggo Strømme), Knut Henry Haraldsen, Fredrik Kjølner, Joachim Walltin - Bjørn Viljugrein, Bjørn Arild Levernes (inn 86. min. Svein Erik Pettersen), Espen Haug ( inn 88.min. Kent Karlsen) - Kjell Roar Kaasa, John Carew, Espen Musæus.


Kampens gang:
2.min.: Bjørn Viljugrein sender en lang markkryper tversover banen som Musæus rekker inne foran mål. Han
er alene med SIF-keeper, men skyter skrått tilside for mål.
2.min.: Like etter vinner Vålerenga ved Carew en høy ball, får delvis kontroll og skyter fra 16 meteren like
tilside for mål.
4.min.:   John Carew legger en pasning til Kjell Roar Kaasa som lurer av Vegard Hansen og plasserer ballen i det
        lengste hjørne til høyre for SIF-målvakten Glenn Arne Hansen. 1-0.
51. min.:Bjørn Arild Levernes fyrer av et lavt skudd, som Ousman Nyan redder på streken. Espen Haug kaster
    seg fram på returen og header ballen i mål. 2-0 til VIF.
53. min.:VIF-keeper Tore Krogstad feiler på en utrusning, vet ikke hvor ballen er og Marko Tanasic setter ballen
i nettet fra kort hold. 2-1.
56. min.:Jostein Flo,SIF, brassesparker bakover og Tanasic header inn utligningen. 2-2.
63. min.:Et glimrende VIF-angrep ender med at Espen ”Musa” Musæus får ballen ute på venstresiden. Han slår
til på direkten og ballen fyker inn i hjørnet.3-2.
65. min.:Bjørn Arild Levernes feier et frispark fra 25 minutter   inn i vinkelen. SIF-keeper er nær ballen, men
klarer ikke å forhindre scoring. 4-2.
66. min.:Bjørn Viljugrein lurer av en forsvarsspiller, forserer, lurer av en til og kommer alene skrått mot keeper.
Han skyter fra ca. syv meter og ballen går noen centimeter til side for mål. Nesten 5-2.
70. min.:SIF ved Rune Hagen skyter fra venstre side inne på syv meteren, men en refleksredning med
knyttneven av Krogstad redder Vålerenga.
73. min.:Lasse Olsen er alene med Tore Krogstad på tre meter men keeper dekker målet godt og   redder skuddet
som kommer rett på   ham.
73. min.:Like etter forserer Espen Musæus på venstresiden, lurer av en spiller og kommer skrått inn på SIF-
keeper. Musa skyter fra syvmeter rett på keeper.
76. min.:Rune Hagen legger inn i feltet og SIF´s Espen Hornsrud header like til side for mål.


Avisoverskriftene:
-   Solid revansje for "Kaasa i sekken"
-   GULLGUTTEN   Vidar Klanens store helt på Rockefeller i natt
-   Han startet festen:   - Jeg var et tvilsom valg, ler Kaasa
-   Treneren tok jublende farvel
-   Funnet droppet festen. Carew gadd ikke feire: - Drikker ikke, liker ikke fester
-   VIF-klanen vant over "bønda´"
-   På glid mot en ny storhetstid
-   Stupte i Klanens armer
  -   Et løft for Vålerenga.   Vidar var helten da VIF-festen fortsatte langt inn i natta
-   VILL FEST for Vål´enga i natt
-   Vilt og vemodig farvel
-   Ingen feirer som Vålerenga!
-   Cup og opprykk har kostet 12 mill.
-   Alle guttas største natt
-   Vidar Davidsen vant kongepokalen, men tapte maktkampen
-   Endelig har Oslo fått et lag å bry seg om
- Største du kan oppleve (Bjørn A. Levernes)
-   Kommentar: Moroa ha så vidt begynt

Spillerbørsene:
Toppkarakter i VG og Dagbladet er 10 poeng , i Aftenposten 6.
Aftenp. VG Dagbladet Totalt Gjennomsnitt Dagbladet og VG:
1.   Bjørn Viljugrein 5 7BB 7 19 7
1.   Bjørn Arild Levernes 5 6 8BB 19 7
3.   Fredrik Kjølner 4 6 7 17 6,5
4.   Knut Henry Haraldsen 4 6 6 16 6
5.   Tore Krogstad 4 5 6 15 5,5
5.   Joachim Walltin 3 5 6 14 5,5
5.   Espen Haug 4 5 6 15 5,5
5.   Espen Musæus 4 5 6 15 5,5
9.   Thomas Berntsen 3 5 5 14 5
10.John Carew 3 5 4 12 4,5
11.Kjell Roar Kaasa 3 4 3 10 3,5

Optimistmen var stor og alle cupmesterne så frem mot eliteseriespill. Den eneste som trappet ned var Svein ”Kongen” Pettersen.



1998 - Fra bånnlag til Drillo-mirakel i Istanbul

FAKTA 1998
SERIEN; Eliteserien Plassering: 7/14 Kamper: 26 V U T:   10   3   13 Målf.: 44-48 Poeng: 33
Største seier hjemme: 4-0 mot Sogndal   (14.pl.) Største tap hjemme: 1-5 mot Lillestrøm (8.pl.)
Største seier borte: 5-0 mot Strømsgodset (10.pl.) Største tap borte:   0-3 mot Viking og Brann, 1-4 mot Molde
Toppscorer: Kjell Roar Kaasa og John Carew 7 Flest seriekamper: K.H.Haraldsen, E. Haug, F. Kjølner, T. Krogstad 25    
Tilskuere i   gjennomsnitt hjemme:   7.865 Tilskuerrekord hjemme: 12.318   (20/9 mot Molde)

NM-CUP:   3.runde, tap mot Skeid   1-3 Toppscorer, cupen: Espen Haug 1  
EUROPACUP 98/99:   Til kvartfinale 1.runde: Rapid Bucuresti   B: 2-2, H: 0-0   2.runde: Besiktas H: 1-0, B: 3-3  

Trener: Lars Tjærnås. fra 9/8: Egil "Drillo" Olsen Hjemmebane: Bislett stadion.   E-cup: Ullevaal

Noe skjedde med Vålerengas sjel. Oslo ville ha en del i den. Supportergjengen Klanen økte fra 1700 medlemmer til 6200 på ett år. Å heie på Vålerenga ble plutselig hipt. Trener Tjærnås og spillerne var i støtet, de følte seg uovervinnelige. Det smittet over på formannen i Vålerenga Jon Nordbrekken. VIF skulle bli Norges Manchester United, og Tjærnås snakket om å bli landets ledende klubb. På sikt. Men i august måned lå laget desidert sist i serien. Avgåtte landslagstrener Egil "Drillo" Olsen ble hentet inn og den kyniske Drillo-stilen reddet Vålerenga fra nedrykk. Ikke bare det. Vålerenga vant syv av ni seriekamper under Drillo og de eneste som gjorde en bedre serieinnspurt var seriemester Rosenborg. I tillegg skjedde det største miraklet i VIF-historien. Vålerenga var klar for kvartfinale i europacupen etter å ha hentet opp 0-3 mot tyrkiske Besiktas i Istanbul.

Rekordkjøp og optimisme
3. januar signerte den 26 år gamle svenske AIK-spissen Pascal Simpson en treårskontrakt med Vålerenga. Han ble innkjøpt for 6,5 millioner kroner og VIF vant budrunden mot   klubber som Aalborg, IFK Gøteborg og Blackburn. Vålerenga-leder Jon H. Norbrekken uttalte at Pascal ville tilføre Vålerenga en helt ny dimensjon. - Jeg har hatt en skade i leddbåndet, men jeg er snart i full trening igjen, sa nyinnkjøpet.
I tillegg kom Tom Henning Hovi (Skeid), Christer Ellefsen (Mjøndalen), Brynjar Bjørn Gunnarson (KR Reykjavik) og Jon Eirik Ødegaard (Byåsen).  
Optimistmen var stor og media tippet Vålerenga på 3. - 5. plass. VIF hadde kraft, teknikk og profiler som kunne løfte Vålerenga i 1998-sesongen, alt lå til rette for en god sesong: Gode spillere, en ny trener med tillit, få skader, 41 investormillioner i ryggen, den beste supporter gjengen............men så enkel er ikke verden og   i hvert fall ikke Vålerenga!

Det ble sesongpremiere med 0-3 mot Viking i Stavanger.
Dyrt og dramatisk
9.252 tilskuere fikk til slutt kommet inn på Bislett etter at VIF-ledelsen hadde endret billettsalgsrutinen. I tillegg hadde de lagt på prisene; En familie med to voksne og to barn måtte ut med 800 kroner for å få sitte på hovedtribunen og VIF var med det landets dyreste. Følgende replikk utspant seg da en familiefar skulle kjøpe billetter   -   Jeg ska´kke kjøpe Vålerenga, vi skal bare heie på dem.
Mot Haugesund reddet Kjell Roar Kaasa laget fra en marerittstart på årets eliteserie med sine to mål på ni minutter. Da hadde VIF ligget under 0-2 etter snaue halvtimen, men Kaasa samarbeidet godt med Pascal Simpson og kunne ta hjem seieren med 3-2.

Både supermål og toppseriens raskeste, men tap
13 sekunder hadde gått da Kjell Roar Kaasa nettet på Åråsen. Etter en god pasning fra Espen Haug var han alene med keeper og gjorde ingen feil. Scoringen sendte han inn i historiebøkene som det raskeste noensinne i   eliteserien. Men Lillestrøm hadde en afrikaner ved navn Mamadou Diallo på banen som til slutt skulle avgjøre kampen. På stillingen 2-1 til Lillestrøm lagde imidlertid Bjørn Viljugrein årets supermål da 12 minutter gjenstod.
Han tok sats på et langt overlegg fra høyre, strakk den venstre vristen helt ut - og klinte til alt han orket med feil fot fra noe nær død vinkel. Ballen føk i mål som et prosjektil. Det så til å gå mot uavgjort, men på overtid bredsidet Kjetil Nilsen Diallos vakre innlegg i mål.  

Et trekk og rett i mål da tribunen brast
VIF vant 3-2 over Brann på Bislett ovenfor 11.000 tilskuere. - Slikt lykkes vi med i bare ett av 100 tilfeller, sa VIF-keeper Tore Krogstad om 1-1 målet. Han så at både Pascal Simpson og Kjell Roar Kaasa startet, og spilte ballen langt ut - rett i beina på Simpson. Han var kald som is, trillet ballen mellom beina på Brann-keeperen og i mål.   Da skjedde det fatale på ”store stå”; Klanen tok helt av og tilskuerne ”falt” nedover ståtribunen som dominobrikker. Bølgedemperne klarte ikke å ta av for trykket, gjerdet brast og folk falt over hverandre og ut av tribunen. Fire personer ble kjørt til legevakten og en av dem ble merket for livet.

Så begynte katastrofen
På de neste 13 kampene ble det bare en seier og det mot bunnlaget Sogndal. Avisoverskriftene forteller det meste:
3/5   Stabæk borte 0-2 : Hvor er det blitt av Vål´enga ? Dagen da absolutt ingenting stemte   (Dagsavisen)
7/5   Bodø/Glimt hjemme 2-2: Poengtap i ”lekegrinda”. Bislettmagien borte (Aftenposten)
11/5 Moss borte 2-3: - Bytt ut hele forsvaret!   (Dagbladet)
16/5 Kongsvinger hjemme 2-3: - Tar på meg skylda. Krogstad reiser på fisketur for å finne seg sjøl (Dagsavisen)

Ut mot Skeid
I 3. NM-runde mot 1. divisjons-bunnlaget Skeid gikk Enga på nok en smell. Ivar Rønningen fikk prøve seg i buret etter noen Krogstad-misser. Men Rønningen hadde like glatte hansker og Skeids avgjørende 3-1-mål gikk mellom hendene på VIF-keeperen. Trener Tjærnås snakket etter kampen om kjøp av nye spillere og om å sende laget til psykolog.

7/6   Molde borte 1-4: VIF på kanten av stupet (Aftenposten) Stortap ga VIF selvtillit (Dagbladet)
9/7   Tromsø borte 1-2: Investorene frykter ikke baksmell (Aftenposten)
13/7 Strømsgodset hjemme 1-1: Carews første, men VIF jublet for tidlig (Aftenposten)
19/7 Viking hjemme 2-2: ”Super-musa” reddet VIF.   -VIF vant ett poeng, sier trener Lars Tjærnås (Dagsavisen)

I ren desperasjon proklamerte daglig leder Anders Krystad i pausen mot Viking at de hadde kjøpt inn jugoslaven Milos Mirkovic. Men det viste seg fort at høyrebacken ikke passet inn i lagets spillestil og   innkjøpet til 1,5 millioner var en fiasko. Han fikk en seriekamp for Vålerenga før han returnerte til Jugoslavia året etter.  

Svarteliste!!
23. juli   skriver Aftenposten at Vålerenga har brukt 12 millioner kroner til å handle spillere for. Likevel er Vålerenga nær nedrykk. Samtidig blir det opprør i spillergruppa etter at det har lekket ut en ”transferliste” over uønskede spillere. Oppvaskmøte ender i at spillerne ber ledelsen holde kjeft.
Gamlegutta er opprørte over bomkjøp, svake resultater og dårlig ledelse og kommer med følgende kraftsalver:
” Tore Krogstad er sikkert en god politimann, men han er en forferdelig keeper”.   Terje Hellerud
” Jeg hadde følt meg som en dritt hvis jeg var Bjørn Arild (Levernes), du får beskjed fra en annen klubb om at du er til salgs. Trond Hoftvedt
Tapene fortsatte mot Haugesund borte etter nye keepertabber. - Jeg burde tatt dem, innrømmet Krogstad, kapteinen for et lag som stod til knes i gjørme. Samtidig uttalte Pascal Simpson at han var dårlig i dag.

Grensa er nådd
2. august møtte VIF et Lillestrømlag som lå på sjetteplass. Et Vålerenga uten forsvar, og en Diallo i scoringshumør ble rått parti og 1-5 foran 7.500 tilskuere på Bislett. - Vi sparker fotball, ikke trenere, uttalte daglig leder Anders Krystad etter nedturen. - Dette er en av de verste fotballkampene jeg har vært med på, og den klart   verste i år, konstanterte trener Lars Tjærnås. - Nå må vi ha ny trener, grensa er nådd for hva vi tåler, uttalte Klanstalsmann Kjell Grønningen.

Drillo
Og bare to dager senere var det klart. Egil ”Drillo” Olsen gikk rett fra jobben som suksessrik landslagssjef og inn som manager for Vålerenga, etter forslag fra Tjærnås. Han skulle få 300.000 for å trene VIF i de ni siste seriekampene. To dager før han tok over tapte VIF 0-3 mot Brann i Bergen og ble liggende desidert sist på tabellen. VIF stod etter 17 kamper med tre seire, tre uavgjorte og 11 tap og 25-42 i målforskjell med sine 12 poeng.
Drillo spilte selv for Enga i 1966 og 1967, og hadde fortsatt varme følelser for klubben, og han ville   ha sine ansvarsområder rundt laguttak, kampanalyse, organisering og «coaching» av laget under kamper, i samarbeid med trener Lars Tjærnås. Drillo fikk for øvrig klengenavnet sitt   av lagkameraten i Vålerenga, Per Scherwen Olsen som sjelden fikk ballen fra vingspilleren!
I Vålerenga nytter det ikke bare « å komma her og komma her» og i hvert fall ikke for en ”bonde” fra Østfold.                     Velkommen tilbake til Vålerenga, Drillo!
  Den første   Drillo treningen ble holdt 10.august, og Tjærnås holdt seg i bakgrunnen. (Ære være Tjærnås for en profesjonell holdning i en vanskelig tid!) Trenerne snakket ikke lenger om å bli Norges Manchester United. Heller ikke om å bli Norges ledende klubb i år. De snakket om å   overleve Tippeligaen.   Drillo-stilen er våpenet.   De elleve spillerne skal bruke det. Og de vil klare det, mest fordi Vålerenga har også en uvurderlig 12.mann på laget: Klanen! Klanen som   ønsket Drillo velkommen med en blomsterbukett plassert i en pæle før debutkampen.
Forvandlingen
  Og søndag den 16.august, i Drillos første kamp som trener, ble Stabæk (4. plass) slått 2-0 foran 9.000 trofaste tilskuere på Bislett. Drillo forvandlet Vålerenga fra et slurvete taperlag til et gjerrig vinnerlag på tre treningsdager. Med 4-5-1 og ni mann bak ballen så fort Stabæk fikk ballbesittelse. Bedringen i forsvaret var den mest synlige forandringen, samtidig som John Carew fungerte perfekt i rollen som ensom spiss. VIF ledet allerede 2-0 etter 19 minutter da John Carew scoret etter en corner fra Dag Riisnæs.
I neste kamp borte mot Bodø/Glimt tapte riktignok VIF 1-2, men det var etter et billig straffespark i sluttminuttene som selv Glimt-spillerne syntes var i billigste laget.
Men hjemme på Bislett ble det nye tre poeng etter at stopper Knut Henry Haraldsen gikk opp på en corner rett før pause. 1-0 mot Moss.
Årets første borteseier kom mot Kongsvinger og Vålerenga var endelig over streken. VIF ledet 2-1 etter halvtimen og etter en andreomgang hvor KIL ikke skapte en eneste sjanse, kunne VIF gå av banen med 3-1.

Begynnelsen på E-cup-eventyret
Det fortsatte i Europacupen da Vålerenga møtte Rapid Bucuresti i Romania. John Carews kjempetreff to minutter før slutt ga 2-2. Med ryggen mot mål tok han sats på Musæus´ overlegg og klinket ballen hardt i lengste hjørne.   Dermed sikret Enga seg et meget godt utgangspunkt foran returkampen etter to Carew-mål.  

Slo serielederen
Moldeinvestor Kjell Inge Røkke hadde sponset 1.000 Moldesupportere med tur da serielederen besøkte Bislett. Men John Carew og Vålerenga skulle gi topplaget årets første nederlag. Superlativene haglet over VIF-spissen etter 3-1 seieren. - Han er unik, sa Drillo. - Et helt angrep alene, tilla trener Tjærnås.   Den ensomme spissen scoret det første selv, da han headet inn en dødlig presis corner fra Tran fire minutter etter pause. På stillingen 1-1 tre minutter før slutt, slo han til igjen. Carew mottok et innkast med ryggen mot mål. Han fintet, overlistet Knut Anders Fostervold, og gikk i bakken. Straffen satte Bjørn Viljugrein inn. På overtid fikk innbytter Jon Eirik Ødegaard fulltreff med venstre og VIF vant fullt fortjent i en underholdende kamp som samlet 12.300 skuelystne.
Sogndal skulle bli neste offer for Drillo-effekten på Fosshaugane. Jon Eirik Ødegaard kom inn fra benken 24 minutter før slutt på stillingen 0-1. Han serverte en målgivende og scoret et mål selv, da laget i denne perioden scoret tre mål. På stillingen 1-1 to minutter før slutt snappet kokken Ødegaard opp en ball og med sin følsomme venstrefot lobbet han ballen over keeper, via tverrliggeren og i mål.   3-1 og Vålerenga var oppe på 9. plass.

E-cup avansement
Så skulle Vålerenga spille sin mest defensive kamp noen gang. Laget måtte holde nullen for å gå videre og det holdt hardt. Etter 73 minutter var Tran nær ved å skape et mareritt for seg sjøl og Enga. Han headet ballen over egen keeper Krogstad og ballen traff, heldigvis på utsiden av stolperota. Men før det hadde Drillo som lå på sykehus etter en hofteoperasjon, ringt til trener Tjærnås i pausen. Han hadde hørt på radioen at vi mistet for mange baller på midten, forklarte Tjærnås.   - Nå føler vi oss uslåelige, sa keeper Krogstad etter bragden.

Mot serieleder Rosenborg borte ble det imidlertid for hardt. Men Vålerenga holdt nullen i 88 minutter før Joachim Walltin ble litt overivrig da han skulle takle Bent Inge Johnsen. 0-1 på straffe.

Plassen sikret
Med krykkene hevet mot himmelen signaliserte Drillo at jobben var gjort for Vålerenga. Han ble hyllet som en konge. Samtidig tryglet Vålerenga-spillerne Drillo om å fortsette i klubben etter kontraktsslutt 5. november.
- Han har gjort alle spillerne bedre, sa John Carew. Uavgjort kunne holde for begge lag da Tromsø og VIF entret Bislett. Etter 0-0 ved pause koblet Vålerenga mer og mer grepet i 2. omgang, og tok fortjent ledelsen ved Dag Riisnæs 18 minutter før slutt som holdt kampen ut.

Det ble fest med Enga mot tyrkiske Besiktas
- Lagtaktisk var Besiktas hjelpeløse. Hadde de ikke vært det, ville vi vært sjanseløse. Jeg er stolt av spellera. Dette er det beste de har prestert under min tid. Nå er det 50/50 om å gå videre til kvartfinale, sa en smilende Drillo etter matchen som endte 1-0. Besiktas hadde taket på spillet den første halvtimen og kom til en rekke farlige avslutninger før VIF tok over. Pause-praten må ha vært en vitaminbombe av de store, for Vålerenga sjokkåpnet. Omgangen var bare tre minutter gammel da et nytt bevis på lagets høst-forvandling kom. Nøkkelmann bak angrepet som ga 1-0 var banens beste, Dag Riisnæs. Med en av de mest følsomme innsidepasningene landslagsgresset opplevde dette året, åpnet han Besiktas-forsvaret på vidt gap. Ballen havnet til slutt hos John Carew. 19-åringen forsøkte å tråkle seg vei de siste metrene mot mål, men ble stoppet til slutt. Det spilte ingen rolle, for Bjørn Arild Levernes trillet returen til venstre for burvokter Tuncay. Nå var det muligheter i Tyrkia.
Overbevisende i siste seriekamp
Vålerenga var skikkelig i støtet. Laget fremstod som en kompakt, gjerrig og effektiv enhet på banen og overkjørte Strømsgodset 5-0 i Drammen. Tidlig festet Enga et solid grep på midtbanen, og i de bakre rekker avviste forsvaret - anført av en kompromissløs Kjølner - alle forsøk fra SIF-spissene. I angrepet opptrådde Carew
med giftig ballkontroll og iskald effektivitet. Og det uten at han svettet nevneverdig i den innlånte ”bortedrakta” til Godset (VIF hadde glemt sine egne hjemme). Da Enga øket fra 2-0 til 4-0 kort tid etter pause, var kampen avgjort.
Nest best i serien med Drillo
Vålerenga krøp dermed opp på en 7. plass. Og etter Drillos inntreden 10. august var det bare Rosenborg som hadde tatt flere poeng, ett mer enn Enga.   På sine 9 seriekamper hadde han vunnet syv og tapt to. Målforskjellen var 19-6 og poengsummen var 21.
I tillegg stod han bak avansementet til   Europacupens kvartfinale med 2-2 (b) og 0-0 (h) mot Rapid Bucuresti og 1-0 (h) og 3-3 (b) mot tyrkiske Besiktas.

Mirakelet i Istanbul
Av Bjørn Arild Gjerdalen
En sur tirsdag   i november dro vi fra Valle med retning Istanbul. Og for noen dager vi skulle få i Tyrkia! Godt samhold og vennskap i varme omgivelser som toppet seg torsdag 5 november, da Vålerenga skulle møte det beryktede hjemmelaget Besiktas på Inønu stadion.
  Da vi kom fram til hotellet på kvelden vekslet vi kr. 500,- hver i tyrkiske lire, og vi fikk 19 millioner femhundreogfiretusen å boltre oss med!!! Godt å   være mangemillionær for noen dager!
  Vi fikk med oss en konferanse med Drillo på vårt hotell, og med Nils Arne Eggen på Rosenborgs Conrad hotell før Champions League kampen mellom Galatasaray og Rosenborg som vi fikk se på «Ali Sami Yen» stadion onsdag kveld. Og når vi får oppleve «TRØKKET» på tribunen, og at et så godt lag som Rosenborg må tåle et 0-3 tap, så både gledet og gruet vi oss til vår kamp.
  Vi fikk med oss mange gode tyrkiske retter, shoppet i «Grand Bazaar», var på sightseeing i Palasser, på cruise i Bosphors-stredet og ikke minst slappet av på verandaen med sol og gode historier, hvor det meste var sant!
  Men tilbake til den fantastiske torsdagen hvor vi ble hentet   på Hilton hotell med buss ved 18-tiden, vi var pyntet til fest, og fest skulle det bli! Vi ble fraktet ned til stadion med politibil foran med blålys. Utenfor stadion ble vi møtt av noen av de 1884 politifolkene samt panservogner!
  Vel inne på stadion ble vi hilset med «varm» velkomst av de 30 000   elleville Besiktas   tilhengerne, og på motsatt langside sto det et stort skilt på norsk;
«VELKOMMEN TIL HELVETE»
Og det å få lov til å være   med på 0-3 etter første omgang, for så å klare 3-3, og oppleve denne gleden der og da må bare oppleves! Arne Larsen fra Aldermannsligaen utbrøt i seiersrus: «Dette er det største jeg har vært med på, dette er større enn frigjøringa!!»
Vålerenga til kvartfinalen i cupvinnercupen…........og kronet mirakelhøsten med dette under, det er jo ikke mer enn to   måneder siden vi sto på Brann stadion, vi hadde tapt 0-3, vi hadde ikke hatt en ordentlig målsjanse og vi var helt sist på tabellen.


TIL KVARTFINALE I EUROPACUPEN FOR FØRSTE GANG;
5/11 1998:   2.runde i cupvinnercupen; Fra Dagsavisen

VI ER MÅLLØSE !
Tidenes VIF-bragd - 0-3 ble 3-3 og kvartfinale

ISTANBUL: (Besiktas - VIF 3-3, sammenlagt 3-4).   - Det æ´kke tel å tru, sa John Carew. Han hadde nettopp vært vitne til   tidenes fotballeventyr i Istanbul. Selv er vi akkurat det VIF ikke ble: Målløse!  
Dette er   bare helt stort, hylte det som var av VIF-folk i Istanbul. Drillo sa før kampen ay gutta måtte løpe, løpe, løpe, løpe, løpe, løpe. Det er det eneste som gjelder, sa´n. Det gjorde gutta. Fenomenalt, sier eks-klanleder, nåværende styremedlem i VIF, Anders Krystad.

HISTORIE OG STORM
For VIF skapte både historie og storm midt i Istanbul i går. Fra å ligge under 0-3, og ha sett ut som første-reisgutter, avsluttet de som de hadde reist på de syv hav i en mannsalder. På sidelinja sto kaptein Drillo og kastet krykkene   opp   og   ned i ellevill glede.
- Vi visste jo at vi var ute på 0-3, og så skjer dette, sier Anders Krystad.
  I   kampen som kan ha vært Drillos avskjed med VIF skrev han seg nok en gang inn i norsk fotballhistorie.
- Går vi til kvartfinalen i europacupen er det vel på linje med det beste jeg klarte med landslaget, sa Drillo før kampen.

BRAGDEN
Det beste han greide der var ”Mirakelet i Marseille”, da 0-1 ble til 2-1 mot Brasil. ”Eventyret i Istanbul” havner i nøyaktig samme skuffe - den for bragder og under.
  Faktisk er denne et strå hvassere. For noen uker siden holdt dette Vålerenga-laget på å rykke ned fra norsk eliteserie. Drillo kom. Det samme med VIF. I går lå de under 0-3, under halvtimen igjen å spille. Da skjedde det samme.
  Nervøse med lua i hånda, 0-3 ved pause. Norske journalister satt og skrev om havariet i Istanbul. Et kvarters prat med Drillo i pausen, og skipperen hadde fått skuta på rett kjøl. Skal vi holde oss til sjømannsterminologien litt til, kan vi kalle det sjørøveri.   Det var ikke til å tro.
  Slik så de siste 26 minuttene ut: 1-3: Knut Henry Haraldsen   lykkes   endelig   å   få   ballen   i   mål   etter corner. VIF måtte likevel score en til for å ha mulighet til avansement.
  Den scoringen kom bare tre minutter senere, da innbytter Kjell Roar Kaasa fikk lirket inn 2-3. Da trodde fanatiske hjemmepublikummere de så syner, mens Klanens 250 tilreisende kastet av seg gensere og holdt på å gå fra forstanden. Vi så Drillo og resten av gjengen på benken sitte nervøse og bivåne det som viste seg å bli den store sensasjonen. Kunne de bare holde tett bakover nå, så var de i kvartfinalen i cupvinnercupen.

”DRILLO ER GUD”
Etter 73 minutter kom Egil Olsen ut av båsen med krykkene til værs. For hvem andre enn John Carew scoret like gjerne en til . 3-3.
- John løp fortere enn han noen gang har gjort, rundet keeper og la ballen i tomt bur.
  ”Drillo er gud”, het det mens han var sjef for landslaget. En blir fristet til å myse opp i den mørke himmelen.
  Hvem hadde i sine villeste feberfantasier drømt om dette på vårparten, da VIF fikk bank av Skeid   i cupen?
  Klisjegryta åpnet seg lenge før denne artikkelen ble påbegynt. For dette er nettopp så stort at vi irriterer oss over at ordene er oppbrukt på sportslige likegyldigheter.   For etter å ha sett den siste halvtimen her i Istanbul er vi fristet til å tro på alt. Repeterer: ALT!     Iallfall så lenge Drillo står på sidelinja.

VG-kommentar - Truls Dæhli:
Har Drillo kontakt med høyere makter?
Vålerenga snur 0-3 til 3-3 og går til kvartfinale i cupvinnercupen i en kokende tyrkisk gryte, og mitt umiddelbare spørsmål er dette: Har Egil ”Drillo” Olsen helt personlige og svært gode kontakter i det hinsidige?
Det er slike absolutt nonsens-spørsmål og høytflygende tanker som presser seg fram når Vålerenga-spillerne løfter armene og står som en av de store vinnerne i europeisk fotball denne torsdagen. For nonsens er det jo. Drillo er en av de minst religiøse og mest jordnære personer nasjonen har fostret. Han tror ikke på høyere makter. Han tror bare på beinharde og dokumenterte fakta.   Men likevel.

DAGENS MORSOMSTE
”Når Vålerenga snur 0-3 til 3-3 og går videre i Europacupen, så kan ikke jeg bare gå ned og si ”hysj” dere må være stille” .
Yat Yiu Cheng - på restaurant Oriental da støyen fra VIF-puben i etasjen under fikk gjestene hans til å gå

Avisoverskriftene
Vålerenga til kvartfinalen. Et stort under i Istanbul   (Aftenposten)
- Trodde på seier, selv på 0-3. ”Sultan Drillo” hadde strategien klar hele veien (Dagsavisen)
Saken er VIF. Drillos største mirakel (Dagbladet)
… og Klanen tok helt av (Dagbladet)
Magiske Drillo!   Drillo-magi! (VG)
- En vannvittig opplevelse. Matchvinner Kaasa kjempet for ny kontrakt (VG)
- Vålerenga feiret bragden. En natt for historiebøkene (Aftenposten)


5/11 1998; Europacupen for cupvinnere, 2.runde, 2. kamp:
Besiktas, Tyrkia -Vålerenga 3 - 3 (3 - 0)
Inönü stadion. Tilskuere: 28.000. Dommer: Edgar Steinborn, Tyskland
Mål: 8.min. 1 - 0 Oktay, 40.min. 2 - 0 Tayfur, 43.min. 3 - 0 Oktay,   64 min. 3 - 1 Knut Henry Haraldsen, 67. min. 3 - 2 Kjell Roar Kaasa, 73. min. 3 - 3 John Carew.
VIF: Tore Krogstad - Joachim Walltin, Fredrik Kjølner, Knut Henry Haraldsen, Hai Ngoc Tran - Espen Haug (Juro Kuvicek 86. min.), Bjørn Viljugrein, Bjørn Arild Levernes (Fredrik Thorsen 89. min.), Tom Henning Hovi, Dag Riisnæs (Kjell Roar Kaasa 46. min.) - John Carew .

  Fra før hadde Lyn (1969), Brann (1997) og Rosenborg (1997) spilt kvartfinale i europacupene, men ingen av lagene skulle trekke med seg så mange nordmenn som Vålerenga kom til å gjøre når Vålerenga møtte Chelsea på Stamford Bridge i mars 1999.

Drillo ble med videre
18. november undertegnet Drillo en treårsavtale med klubben. Men han hadde flere klausuler i kontrakten, bla. dersom det dukket opp et fristende tilbud fra en utenlandsk klubb. - Det er ganske stor motstand mot meg i fotball-Norge. Det er en spore til å ta Vålerenga, sa Drillo etter signeringen.

Spillere som Brynjar B. Gunnarson, Ivar Rønningen, Fredrik Gärdeman og Viggo Strømme var ferdige på Vålerengas A-lag etter sesongslutt. I tillegg ble Tore Krogstad skadet og måtte etter 1999-sesongen innse at hans karriere var over.



MENINGENE OG DRØMMENE OM EGET FOTBALLSTADION

Den 5.mai 1998 skrev Aftenposten at Vålerenga-toppenes drøm er å bli eier eller deleier for et nytt Bislett stadion.
  Meningene og drømmene er tilstede både blant supportere og ledere, og ASA-styrets formann Morten Grødahl følgende prioriteringsliste vedrørende Vålerengas fremtidige hjemmebane i fotball:

1.prio:- Vi kjøper Bislett (alene eller sammen med andre), bygger om hele stadion til en ren fotballstadion, med butikker, kontorer, leiligheter og så videre.
  Bislett må rives ned, men må bygges opp igjen med følsomhet og respekt for tradisjoner og omgivelser.
2.prio:-Vi kjøper Jordal. Bygger ren fotballstadion pluss tilbehør som butikker.
3.prio:- Vi bygger på Bjørvika, evt. på   Vestbanetomten. Men VIF trenger et nytt stadion forholdsvis raskt, og dette er et 10-års prosjekt?
4.prio:- Vi leier, men vi kan ikke fortsette som nå, med et slitent anlegg, og en utleier som ikke ivaretar sikkerheten for publikum.
...............Så drømmen om et intimt fotballstadion i bydelen levde enda i 1998!




1999 – Året med bare bråk, men det begynte bra i serien

FAKTA 1999
SERIEN; Eliteserien Plassering: 11/14 Kamper: 26 V U T:   8   4   14 Målf.: 40-53 Poeng: 28
Største seier hjemme: 4-2 mot Viking, 3-1 mot LSK, 2-0 mot Molde Største tap hjemme: 0-5 mot Rosenborg (1.pl.)
Største seier borte: 3-0 mot Strømsgodset og Odd Grenland Største tap borte:   0-4 mot Kongsvinger (14.pl.)
Toppscorer: Pascal Simpson 8, John Carew 7 Flest seriekamper: Knut Henry Haraldsen, Øyvind Bolthof 26    
Tilskuere i   gjennomsnitt hjemme:   6.626 Tilskuerrekord hjemme: 12.231 (12/5 mot Rosenborg)

NM-CUP:   4.runde, tap mot Brann   1-3 Toppscorer, cupen: Espen Musæus 4, Milos Mirkovic 2  
EUROPACUP 98/99:   Til kvartfinale Kvartfinale: Chelsea B:   0-3,   H: 2-3 (Kjølner, Carew)

Trener: Egil "Drillo" Olsen. Fra 17/6: Knut Arild Løberg Hjemmebane: Bislett stadion. 3 kamper på Ullevaal st. (bla. E-cup)

Året startet så bra med historisk nedtelling til kvartfinalen i cupvinnercupen, klansunderholdning i London og som serieleder etter fire kamper. Men fortsettelsen skulle bli bråk og sportslige nedturer som pressen slo stort opp. VIF lå nok en gang i nedrykkstriden da sommeren nærmet seg, da Drillo og Tjærnås valgte å forlate klubben til fordel for trenerutfordring i Wimbledon. Laget reddet imidlertid plassen ved å leie inn Rosenborgs Børge Hernes og Morten Pedersen, og spesielt Lillestrøms Mamadou Diallo som stod bak mange av målene i serieinnspurten.

Nye spillere før sesongstart var Ronny Døhli (Skjetten), landslagsspiller Aki Riihilathi (HJK Helsinki), keeper Mikko Kavén (Motherwell) og keeper Øyvind Bolthof (Årvoll). Media hadde i flere måneder hatt nedtelling til den store kvartfinalekampen mot Chelsea.

CHELSEA - VÅLERENGA
av Bjørn Arild Gjerdalen

For mange var ikke Chelsea drømmelaget å få i kvartfinalen i cupvinnercupen, de var i 1999 et av Europas beste lag, de ledet den engelske serien, og det var flere lag som hadde vært vesentlig lettere å møte for å komme videre til semifinalen.........men for meg er dette veldig spesielt. I begynnelsen av 1970 sto engelsk fotball som det helt store. Tippekampen og FA cupfinalene gjorde at alle gutta i klassen hadde   sitt lag, vi kjøpte de engelske fotballmagasinene «Goal» og «Shoot» og klistret opp våre stjerner på gutterommene. De fleste holdt med Arsenal eller Leeds i min kameratgjeng. For meg ble det Chelsea! Jeg så laget i FA cupen mot Leeds i 1970, slå Real Madrid i cupvinnercupen i 1971 og fikk sympati for dette laget, og når de tapte 1-2 for Stoke i ligacupen i 1972 ble jeg helt «frelst» på Chelsea!
Det var «ingen» andre som holdt med dette laget, det var «mitt» lag, og en lagoppstilling som Bonetti, McCreadie, Harris, Hollins, Dempsey, Webb, Cooke, Hudson, Osgood, Baldwin og Houseman sitter spikret den dag i dag.
  Som guttunge hjemme i Ski var det Vålerenga som var det nærmeste fotballaget å se, og de var jo også «konger» i ishockey på den tiden, med spillere som «Sleiper`n» Jansen, Gundersen, Mikkelsen og Bjølbakk, har jeg mange gode minner fra Jordal Amfi fra begynnelsen av syttitallet. Selv om fotballaget spilte i 2.divisjon, strømmet folk til VIF`s fotballkamper, og særlig sesongen 1973 husker jeg godt, spillere som Trond Hoftvedt, Yngve Andersen og Terje Olsen fikk Vålerenga opp i 1.divisjon. Men skulle jeg se 1.divisjons fotball, så tok jeg toget helt til Fredrikstad for å se kamper med   spillere som Jan Aas, Per Haftorsen og Jan Fuglset på ærverdige Fredrikstad Stadion.
  Men selv fotballspillere som Fuglset og Olsen nådde ikke opp til Osgood, Bonetti og Hudson fra Chelsea!   Etterhvert ble følelsene for Vålerenga sterkere enn følelsene for Chelsea, men jeg har fått med   meg flere kamper på Stamford Bridge, og når jeg er i London, oppholder jeg meg i bydelen Chelsea, her er jeg lokalkjent, her kjenner jeg gatene, restaurantene og pubene som min egen bukselomme.
  Jeg har skrevet historien om klubben og bydelen i Chelsea Chat, som er de norske Chelsea tilhengernes blekke.   Så det å komme tilbake til Chelsea enda en gang, og det å se Chelsea møte Vålerenga var for meg en drøm som gikk i oppfyllelse!!!
Klanens kamp
For et liv over 3000 Vålerenga supportere lagde i London!   Vi ble dessverre slått ut av Chelsea, men…………..”HEIA KLANEN OG LITT VÅLERENGA!” sto det med store bokstaver på framsiden av Chelsea Chat etter kampen på Stamford Bridge i London, videre sto det: ”…Aldri har et bortelags   supportere greid å sette slike spor som Klanen gjorde på Stamford Bridge 4.mars". Inne i bladet finner du beretninger om hvordan Chelseas engelske supportere tok i mot Klanen, hvordan de opplevde den utrolige stemningen mellom begge lags supportere før, under og etter kampen.
Chelsea-supporterne tok etter Klanens måte å beherske tribunen på i neste kamp mot Manchester United – bedre bevis på hvilke spor Klanen satte i London er det ikke mulig å skaffe. Aldri har det vært bedre ambassadører for Norge og norske supportere på noen bane i England. Klanen var et mønster for hvordan du stiller deg bak ditt lag uansett resultat på banen.
Gratulerer med at så mange av dere klarte å komme, ropte speakeren noen minutter før avspark. Da hadde over 3000 nordmenn synget og danset i over en time på Chelseas hjemmebane. Og et godt stykke ut i andre omgang tok det av på Stamford Bridge. Plutselig danset hele Klanen jenka. Rad etter rad hoppet de bortover, mens måpende politi sto som saltstøtter og så på. Jenka-dansen ble tatt imot med applaus av Chelsea-fansen. ”The Independent” gir Klanen mye skryt, selv om de får litt ris fordi de nektet å sitte på tribunen. De hadde noen bisarre ritualer, blant annet viftet de med nøkkelringer over sine egne hoder, skrev avisens utsendte forbauset. Men det var jo bare da den klassiske bondehetsen ”Bønda skjønner ingen ting, dinge, linge, dinge ling” ble framført. Og bønda skjønte jo absolutt ingenting i denne kampen.

Fra Dagsavisen:
Grei arbeidsøkt for Chelsea - håpet ute for VIF - selv med Drillo

LONDON: (Chelsea -Vålerenga 3-0). Det ble som Egil “Drillo” Olsen innerst inne visste, og så å si alle var bomsikre på: Overmakta ble altfor stor for VIFs arbeidsmaure. Verdensstjernene på Londons vestkant fikk en grei arbeidskveld.
Klanens 3.300 tilreisende var de eneste nordmennene som sjokkerte på Stamford Bridge i går. De var makaløse igjen!
Mens VIFs spillere var akkurat så forutsigbare og akkurat så sjanseløse som de fleste visste på forhånd. Allerede etter fem minutter så vi tendensen. Roberto Di Matteo fikk stå umarkert inne i feltet ved corner, men heldigvis for VIF headet italieneren utenfor fra kort hold.
Men etter ni minutter var det klart for det alle i Chelsea visste, og alle i VIF fryktet: Den tidlige scoringen kom. Celestine Babayaro får en flott stikker fra kamerat Gianfranco Zola, og fra spiss vinkel sender nigerianeren ballen i nettet. Litt for spiss vinkel, synes vi, og tror keeper Mikko Kavén er enig i ettertid.
Klanen nektet å sette seg, og holdt liv i VIF-spillerne, som ble løpende mellom hele veien, og som ikke hadde annet håp enn at John Carew kunne få til noe på egen hånd alene på topp. 2-0 kom etter 28 minutter: Gianfranco Zola løp fra Hai Ngoc Tran, og plasserte ballen i nettet.   I den kalde London-lufta så det håpløst ut for VIF, men alle kjenner Drillo-magien. Håpet var der, selv om det så ut til å skorte noe på troen.
Det hele hadde vært perfekt hvis Fredrik Kjølner hadde siktet litt mer da VIFs stor sjanse kom på overtid i første omgang. Kjølner fikk ballen inne i feltet, var umarkert, men Chelsea hadde nok av folk inne i eget   felt.
I 2. omgang spilte VIF seg opp, heldigvis anført av keeper Mikko Kavén, som hadde spilt av seg de verste nervene. Han paraderte skuddet til Di Matteo etter fem   minutter, og reddet med det videre håp for Enga.
Chelseas kaptein Dennis Wise slo imidlertid spikeren i kista med 3-0-scoringen seks minutter før slutt. Men tv-bildene viste at Wise var i hårfin offside. Allikevel en svært fotjent seier etter 11-2 i målsjanser.

4. mars 1999; Kvartfinale i europacupen for cupvinnere, 1. kamp:
Chelsea - Vålerenga       3 - 0 (2 - 0)
Stadion: Stamford Bridge. Tilskuere: 34.177. Dommer: Günther Benkö, Østerrike
Mål: 1-0 Babayaro (10), 2-0 Zola (29), 3-0 Wise (85)
Chelsea: De Goey, Ferrer, Lambourde, Desailly, Le Saux, Petrescu, Wise, Di Matteo, Babayaro, Vialli, Zola (Flo i 45. min.)
VIF: Mikko Kavén - Thomas Berntsen, Knut Henry Haraldsen, Fredrik Kjølner, Hai Ngoc Tran - Espen   Haug,   (Kjell Roar Kaasa i 32 min.), Joachim Walltin, Bjørn Arild Levernes (Pascal Simpson i 5 min.), Tom Henning Hovi, Dag Riisnæs - John Carew.

Fra Aftenposten:
Våt og målrik fotballfest

VIF - Chelsea 2-3. Da Tore André Flo headet inn Chelseas tredje mål, og det ennå ikke var blitt pause, var Vålerengas lille håp for lengst torpedert. Det hjalp ikke at hjemmelaget skapte mange sjanser og scoret to ganger før pause. Etter hvilen tok Chelsea ferie og overlot initiativet til Vålerenga, som ikke scoret flere mål. Kampen endte 2-3 og Oslo-laget var aldri i nærheten av å hente inn Chelseas 3-0 ledelse fra den første kampen. Aller mest imponerende på Ullevaal stadion var Klanen og den perfekte gressmatten.

Fra Dagbladet: Keeper uten armer

For et par måneder siden gjorde Vålerenga alt de kunne for å kjøpe Frode Grodås fra Tyskland. Da det ikke gikk endte de opp med Drillos siste keeeperproblem, finske Mikko Kaven, solgt som tredjevalg fra skotske Motherwell.
Drillo har fått et problem av betydlig karakter fordi Mikko Kaven framstår som en keeper med altfor korte armer. I enkelte situasjoner har finnen knapt armer i det hele tatt. Mikko Kaven har alvorlige problemer når ballen kommer inn i feltet fra kantene.

Løsningen på keeperproblemet ble at urutinerte Øyvind Bolthof fra Årvoll fikk sjansen. Han gjorde en så god innsats at Mikko Kavén aldri fikk plassen tilbake.

18. mars 1999; Kvartfinale i europacupen for cupvinnere, 2. kamp:
Vålerenga - Chelsea       2 - 3 (2 - 3)
Stadion: Ullevaal. Tilskuere: 17.936. Dommer: Armand Ancion, Belgia
Mål: 0-1 Gianluca Vialli (11), 0-2 Bernarde Lambourde (15), 1-2 Fredrik Kjølner (27), 1-3 Tore André Flo (33), 2-3 John Carew (41).
VIF: Mikko Kavén - Thomas Berntsen, Knut Henry Haraldsen, Fredrik Kjølner, Hai Ngoc Tran - Joachim Walltin, Tom Henning Hovi   (Espen Haug i 14 min.), Bjørn Arild Levernes, Dag Riisnæs - John Carew (Espen Musæus i 5 min.), Pascal Simpson   (Fredrik Thorsen i 20 min.).


Vålerenga tilbake på toppen, 15 år etter!
Sesongen fortsatte i samme positive trend som høsten`98, og etter 4 serierunder ledet Vålerenga eliteserien!   Bortsett fra serieledelse etter første serieomgang i 1986 og 1988, hadde ikke Vålerenga ligget på topp i eliteserien siden gullåret 1984.
Vålerenga åpnet serien på Bislett stadion 10. april med   1-1 mot Bodø/Glimt. Selv om Vålerenga hadde de fleste sjansene, var lagets nye keeper Øyvind Bolthof   sterkt delaktig i resultatet etter to fantastiske redninger.
Mot nykommer Skeid var på ny Bolthof banens beste og hadde bla. en utrolig beinparade på 1-0. Ingen stor kamp men Vålerenga vant fortjent 2-0 etter mål av to x Espen (Haug, Musæus).
Etter 3-0 borte mot Strømsgodset var Dagsavisen klar: VIF mot toppen. ”Bottolf” stanset Olsenbanden. Med Øyvind Bolthof (22) i superslag i mål, og med klar bedring også framover på banen er Vålerenga på vei mot toppen i eliteserien.
3. mai skulle Vålerenga møte serieleder Molde som var uten poengtap. 9.509 spente tilskuere møtte opp på Bislett til Drillo-fotball. Etter 25 minutter tok Levernes en corner, fikk ballen tilbake, la inn og Aki Riihilathi headet i tverrligger. Returen dundret Levernes i mål fra 10 meter. 60.min.: Dag Riisnæs tok et perfekt frispark. Ballen landet på Pascal Simpsons hode og ballen kilte seg fast i nettet. Vålerenga gjorde favorittene til statister i store deler av kampen. En iherdig arbeidende forsvars- og midtbanefirer tillot ikke Molde å få spille sitt spill. Framover var duoen Carew/Simpson en konstant trussel, og bare en god Morten Bakke i Molde-målet sørget for at seieren ikke ble større. Vålerenga var dermed på topp med ett poengs ledelse etter 2-0-seieren.

1.Vålerenga     4   3-1-0     8-1         10
……om dette holdt var ikke så viktig, men det som var viktig nå var å nyte det å ligge på toppen!  
Overskriftene var:
Endelig - etter 11 år. For nå er VIF best i landet   (Dagsavisen)
Vålerenga i seiersrus - JØSS ER VI PÅ TOPPEN?   (Aftenposten)
Vålerenga til topps: Drillo banket Molde   (Dagbladet)

Og det holdt absolutt   ikke lenge, 4 strake nederlag, og så var plutselig klubben nærmere bunnen enn toppen av tabellen. Etter 8. serierunde 25. mai var stemningen snudd fullstendig på hodet og Drillo konkluderte: - Det er tungt å tape kamp etter kamp. Det som bekymrer meg, er at vi skaper så lite som vi gjør. Stemningen var dyster i VIF-leiren etter 1-3 mot Stabæk på Bislett.

Drillo drar og kvitter seg med Kaasa og Haug
En uke senere var det klart. Drillo fikk en kjempeutfordring   av Wimbledon-sjef Sam Hammam, benyttet seg av klausulen i trenerkontrakten, og dro til London-klubben. Med seg på lasset tok han trener Lars Tjærnås og Vålerenga måtte på nytt se seg om etter trenere.
Og i en ”sommer-opprydning” forsvant Kjell Roar Kaasa og Espen Haug til Lyn. Espen Haug som hadde vært i VIF siden 1993 tok måten han ble behandlet på hardt og forsvant fra klubben med følgende kommentar: ”Det virker som om alle som forsvinner herfra, er nødt til å føle seg dårlig behandlet”.  

Boikott og stortap i avskjedsmatchen
I sin siste kamp som VIF-trener 16. juni (11. serierunde) gikk gutta på en kjempesmell (1-4) på Åråsen og ble liggende på niende plass med 13 poeng. Samtidig boikottet Klanen kampen pga. at LSK-ledelsen økte billettprisen i denne publikumskampen. 1500 klansmedlemmer befant seg heller på Jordal Amfi der de fikk overført matchen. Det ble også klart at hjelpetrener Knut Arild Løberg skulle ta over som trener midlertidig.
Avisoverskriftene sa sitt:   VIF i oppløsning - Nå trengs trygghet, sier Kjølner. (Dagsavisen)
Trist avskjed. Her er formtabellen som viser at Vålerenga er dårligst i eliteserien - akkurat nå (VG)
Dårligere under Drillo (Dagbladet)

Kritiske røster og Carew drar
I første seriekamp under Løbergs ledelse spilte laget verken underholdende eller vakkert, men klarte å karre med seg ett poeng fra Bodø 4. juli.

Men samtidig var man inne i en langvarig negativ medieomtale om Vålerenga som Aftenposten i slutten av juli kalte: ”DET BLÅSER PÅ BUNNEN” med følgende hovedoppslag bare i juli-måned:
2 juli: den gamle VIF-bohemen Erik Foss kritiserer sin gamle klubb. ”Spillestallen er for dårlig. Det kan gå mot nedrykk”. KJØP BEDRE SPILLERE!”
8 juli: Angrepsduoen Pascal Simpson og John Carew kritiserer den nye VIF-treneren Knut Arild Løberg for klubbens spillestil etter at VIF tapte 1-3 mot Tromsø på Bislett.
13.juli: ”VIF-opprør må til! Spillerne holder ikke mål!” sier Klan-talsmann Kjell Grønningen etter 2-2 i bunnkampen mot Skeid. I tillegg uttalte Carew seg i Dagbladet: ”De som ikke klappet for oss, trenger ikke komme tilbake til neste kamp”.
14.juli: Carew nekter å skrive ny kontrakt. Rosenborg vil ha Carew, VIF nekter å selge.
20.juli: ”John er ingen oppdrettslaks” Rosenborg-sjef Nils Arne Eggen sier han er skremt over Vålerengas oppførsel, etter at Carew har signalisert at han ønsker seg til Rosenborg. Det var forhandlinger mellom både Strasbourg og Rosenborg med et mulig salg av Carew, med følgende resultat: VIF sier ja til franskmennene, men Carew sier nei. Carew sier ja til Rosenborg, men VIF sier nei. Det endte til slutt med at Carew havnet i Rosenborg.
Rødt for Carew og siste kamp
25. juli avsluttet John Carew sin Vålerenga-karriere med å bli utvist etter å ha klabbet til Strømsgodsets Anders Michelsen. Vålerenga innledet med 2-0 etter ti minutter ved Aki Riihilathi og Fredrik Thorsen. I tillegg hadde Carew to kjempesjanser før han så rødt to minutter før pause. Etter Carew-utvisningen raknet Vålerenga, tapte 2-3 og lå for første gang under nedrykksstreken. Dagen etter slo Carew igjen, denne gang mot spissrival Espen Musæus så han fikk   kul og hevelse ved det ene øyet. Og dommen fra Aftenpostens lesere var klar: Selg Carew. Bare en dag senere var det klart at Lillejohn var solgt for 25 millioner. I avtalen inngikk også leie av   Rosenborgspillerne Børge Hernes og Morten Pedersen ut sesongen.

”Fotball er et enkelt spill, man har 2 lag med 11 spillere på hvert lag, som spiller i 2 ganger 45 minutter, og til slutt så vinner tyskerne”!
…………..sa Englands landslagsspiller Gary Lineker en gang, men det er typisk for tyskerne og dessverre   ikke for Vålerenga!

  For to måneder siden ledet klubben eliteserien, men etter sommeren var laget igjen nedrykkstruet, utskjelt og full av støy. At VIF brukte 38 millioner kroner på å oppnå elendige resultater, gjorde ikke saken bedre. Kritikerne stod i kø, alle vil mene noe når det går galt…..men som Dagbladet skrev: ”For en fordel har klubben: Ingen norske lag er i nærheten av å ha samme erfaring med å befinne seg i dyp krise og på en eller annen måte komme seg ut av det.”

Klimaks ble nådd da Vålerenga 4. august tapte 0-4 borte mot bunnplasserte Kongsvinger. Og mot Brann på Bislett handset Fredrik Kjølner på overtid og forærte motstanderen straffespark som endte i seier   2-1.

Etter 4 serieomganger hadde VIF 10 poeng og ledet serien, og etter 18 serieomganger hadde klubben fått bare fem poeng til, og lå med sine 15 poeng nest sist på tabellen.

Diallo redder Vålerenga
Da ni kamper gjenstod leide man inn omdiskuterte Mamadou Diallo fra Lillestrøm for kr. 450.000. Han spilte syv av kampene, scoret fire mål og var nest sist på ytterligere to av dem. Mot moderklubben banket han inn to mål, var banens beste og fratok samtidig Lillestrøm en medalje, da Vålerenga vant 3-1. I denne sluttspurten vant Vålerenga også 4-2 over Viking, 2-1 over Odd Grenland og spilte 2-2 mot Tromsø borte.

Tusenårets aller siste toppseriekamp i hovedstaden, et drama, igjen!
Og spenningen skulle holde helt til siste serieomgang; I toppen var Rosenborg igjen for lengst seriemestere, mens i bunnen kunne både Vålerenga, Strømsgodset og Skeid ta følge med Kongsvinger ned en divisjon. Så det var duket for litt av et drama på Bislett da Vålerenga møtte nettopp Kongsvinger i tusenårets aller siste toppseriekamp i hovedstaden.
Utdrag fra tabellen før siste kamp:
11. Vålerenga 7   4     14 38-52 25
12. Strømsgodset 7   3     15 43-62 24
13. Skeid 7   2     16 34-71 23
14. Kongsvinger 6   2     17 33-57 20

Marerittmotstanderen. Det var et passende navn på laget som sto på andre siden av midtstreken da dommeren blåste i gang Vålerengas skjebnekamp lørdag ettermiddag. For Kongsvinger var laget Vålerenga alltid slet med!
….og ganske riktig, Kongsvinger tok ledelsen 1-0, samtidig som Strømsgodset ledet 3-1 i Drammen! Da var det stille på   Bislett. Men Vålerenga fikk etter hvert summet seg. Laget grep stadig mer tak i kampen, og det var fortjent da Pascal Simpson utliknet etter 27 minutter. I andre omgang styrte VIF hele spillet. Og så, etter 60 minutter og 35 sekunder, dundret banens- og sesongens beste Aki Riihilathi ballen i mål. Gledesscener av sjeldent kaliber var å se rundt om på den regnfulle og falleferdige stadion. Dermed var Vålerenga sikret Tippeligaplass også inn i det neste årtusenet!  

I NM-cupen stod laget med 11-0 i målforskjell før fjerderundekampen hjemme mot Brann. Men møte mot seriebronsevinneren ble for tøft og endte i tap 1-3.  

Innleide Mamadou Diallo, Morten Pedersen og Børge Hernes forsvant sammen med bla. Fredrik Kjølner, Thomas Berntsen og Juro Kuvicek.

15. november var det endelig klart at Tom Nordlie skulle overta som trener i Vålerenga Fotball.
Her følger hans bitre beretning om hvordan han opplevde tiden   i klubben: Livet som Vålerenga-trener i eliteserien var alt annet enn en dans på roser. Støtteapparatet jeg hadde rundt meg da jeg kom til Vålerenga, var like vaklende som isen på Skogsfjorden i april. Oppmannen var på ferie, daglig leder var sykemeldt, sportslig leder hadde jeg ikke. Jeg måtte sørge forå   få banen måket om vinteren, jeg måtte bestille treningsleiren på La Manga, jeg måtte forhandle med spillere, rydde i garderobene og til og med skaffe toalettpapir. Det hendte at vi måtte tørke oss med Dagbladet etter endt toalettbesøk på grunn av at klubben ikke hadde dopapir. Man tror at Vålerenga er noe stort og flott. Vi hadde Norges dårligste treningsforhold, banen kunne man sådd poteter på.

2000 - Optimisme ble til tidenes nedrykksdrama mot saftbygda

FAKTA 2000 NEDRYKK
SERIEN; Eliteserien Plassering: 12/14 Kamper: 26 V U T:   5   9   12 Målf.: 32-44 Poeng: 24
Største seier hjemme: 4-1 mot Tromsø og 3-0 mot Start Største tap hjemme:   1-5 mot Molde (7.pl.)
Største seier borte: 3-2 mot Start (13.pl.) eneste seier Største tap borte: 0-4 mot Stabæk (5.pl.) og Odd Grenland (8.pl.)    
Toppscorer: Kjetil Rekdal 6 Flest seriekamper: Kjetil Rekdal 26, Bjørn Viljugrein 25
Tilskuere i   gjennomsnitt hjemme:   7.630 Tilskuerrekord hjemme:   17.660   (22/10 mot Start)

NM-CUP:   Kvartfinale, tap mot Viking 2-3 Toppscorer, cupen: Jon Eirik Ødegaard 3

Trener: Tom Nordlie Hjemmebane: Ullevaal stadion

Med Tom Nordlie, eks Odd-Grenland, som ny trener fra sesongen 2000, og Geir Bakke fra Skjetten som assisent-trener, ville man gjøre VIF til en Rosenborg kopi og sette en strek over Drillo-epoken i VIF med langpasninger og 4-5-1 formasjon. Nordlie hadde Nils Arne Eggen og trønderne som forbilde for spillestil og treningsmetoder, og ville spille 4-3-3 og mye mer via midtbanen, akkurat som Rosenborg. Og med Rosenborg-oppskriften, og landslags-dirigenten Kjetil Rekdal på plass hadde han satt som mål at Vålerenga igjen skulle kjempe om pokalene i norsk fotball i løpet av tre år. Vålerengas nye assistent-trener Geir Bakke lovte mer publikumsvennlig fotball. Modige lag med angrepsfotball som våpen, er noe som tiltrekker publikum og som også tiltrakk foreningens nye trenere.
Etter bråk på forsesongen og etter å ha fått for stort forventningspress som ikke hadde blitt innfridd de siste sesongene, hadde Vålerenga heldigvis ikke blitt satt opp som noen medaljekandidat dette året. Og greit var det, for tross desperate innkjøp av spillere på høsten klarte ikke Vålerenga å beholde toppserieplassen. Historien ville det slik at den lille saftbygda Sogndal skulle bli VIFs skjebne i kvalifiseringskampene.  

Så kollapset ”Kål´Enga”
Tom Nordlie gikk av det regntunge Ullevaal-gresset med tårer i øynene og søkkvåte sokker. Vålerenga - ett av fotball-Norges Titanic´er - hadde sunket mot Sogndals arbeidsomme unggutter. Kanskje hadde nedrykket ligget i kortene siden VIFs elite-comeback i 1998. I en klubb hvor kontinuitet og langsiktig tenkning var fremmedord, krangel og skittentøyvask en del av hverdagen og hvor spillerstallen ikke maktet å forsvare Vålerengas merkevarenavn, var det kanskje rett og slett nødt til å komme, selv i en toppserie som var full av svake lag.   Vålerenga, av sine fiender kalt Kål´Enga, viklet seg lenger og lenger inn i bunnstridens fangarmer etter hvert som sesongen skred frem, og etter å ha overlevd   den første skjebnekampen, mot et Start uten krefter, ble altså saftbygda Sogndal for sterke. Fordelingen av skyld startet umiddelbart. Nordlie og spillerne hadde knapt tørket tårene før investor Øystein Stray Spetalen slapp løs sinnet utenfor garderobedøren.

Bråk før sesongen
Også før nedrykksesongen, midt i desember 1999, når fotballen i Norge normalt ikke får de største oppslagene i media, så klarte VIF det.
  Vålerenga-leder Jon H. Nordbrekken trakk seg fordi han mente det var drevet fraksjonsvirksomhet i klubben for å få han fjernet. Nordbrekken ble beskyldt for mangel på avstand til investorene, først og fremst til   Øystein Stray Spetalen. De pengesterke folkene i aksjeselskapet hadde fått for mye makt i klubben.
  Klubben satt med rettigheter til seriespill, ansettelser av spillere og trenere og andre sportslige forhold. Aksjeselskapet kom med finansene, men var avhengige av at klubben frivillig overlot myndighet. Nordbrekken var den perfekte leder i idrettsforeningen, med voldsom arbeidskapasitet, god kontakt med potensielle investorer og ikke så rent lite entusiasme tok han fatt da Vålerenga lå nede for telling og knapt noen ville ta i klubben. Investorene kom på plass, og han klarte etter hvert å hente inn forsterkninger som Carew og Drillo.
  Og Nordbrekkens venn og kompanjong fra næringslivet, Øystein Stray Spetalen ble også pressetalsmann, han blandet seg inn i spillestil, og han kom med det ene utspillet etter det andre. Og i kjølvannet av Nordbrekken saken truet han med å holde tilbake kapital.
  Stray Spetalen hadde ikke gått inn i Vålerenga med mye penger for å tjene mer penger, han hadde Vålerenga som hobby, og hadde hjulpet idrettsforeningen i en kritisk oppbyggingsfase, og fortjente ikke å bli utpekt som Vålerenga sin ”stygge ulv”.
  Idrettsforeningen ville ha makta tilbake til medlemmenes valgte organer, og godtok ikke lenger at investorklanen styrte klubben med mobiltelefon. Derfor hadde en del av klubben bestemt seg for å ta kampen, under dekke av at det dreide seg om et verdivalg. Da måtte i så fall de sportslige ambisjonene senkes og satse mer på bredde i klubbens naturlige nedslagsfelt.   Men for investorene var dette "maoistisk" pølsevev, de ønsket et Vålerenga i toppen, og da ville investorene ha armslag igjen.

”Feiret” på Vålerenga Vertshus
Etter et heseblesende årsmøte i Vålerenga Fotball 24. januar, ankom Vålerengas   nye leder   Morten Grødahl,   Vålerenga Vertshus for å puste ut sammen med venner. Jon Nordbrekken trakk sitt kandidatur til ledervervet i Vålerenga rett før avstemningen på en verdig måte. Morten Grødahl hadde fire ønsker for klubben:

1. Vi skal være en toppklubb i Norge.

2. Vi skal involvere langt flere av de resurssterke menneskene som finnes i miljøet.

3. Vi skal skape et trygt og godt miljø for breddefotballen.

4. Vi skal bli bedre på talentutvikling. Der har vi fått inn trenere med klare ambisjoner.

Men en ting var fortsatt feil: for hvordan kunne   østkant-klubben ha en leder som bodde på beste vestkant?

” Jeg har allerede kikket på hus på Vålerenga, Miljøet er attraktivt, jeg har venner her, og det er nok lettere å bli kjent med folk på Vålerenga enn på Majorstua”, avsluttet Morten Grødahl fra barkrakken på Vålerenga Vertshus.
Byttet bare roller
Sirkus Vålerenga nådde sitt foreløpige klimaks da Jon H. Nordbrekken kom tilbake som styreformann i aksjeselskapet, bare tre dager etter at han forsvant ut av klubben. Det som nå hadde skjedd i Vålerenga Fotball i løpet av en drøy måned var at fotballformannen var blitt styreformann i aksjeselskapet, mens styreformannen i aksjeselskapet var blitt fotballformann. Jon H.Nordbrekken og Morten Grødahl hadde ganske enkelt skiftet roller. Det ble mye sirkus for å komme til denne innlysende løsningen, for nå skulle begge gutta spille i nye roller på riktige lag. Og de to på toppen hadde et godt forhold seg imellom, og begge var genuint opptatt av å skape noe av Vålerenga. Nå skulle Vålerenga få den videreutvikling i topp og bredde som den trengte, og ikke minst: Storstua, den nye idrettshallen, Vallhall var sikret!

Ullevaal
  Nå skulle igjen landets beste fotballstadion benyttes som hjemmebane. Klanen   hadde den ene langsiden, døpt Vestbredden, og det var plassbilletter på den andre langsiden, mens bortelagets tilskuere fikk plass bak det ene målet, og på tribunen bak det andre målet var det familietribune, hvor det igjen var gunstige priser. Nå kunne for eksempel en familie med to voksne og to barn kose seg med Vålerenga for bare 200 kroner i VG-svingen.

Vålerengas nye profil, Kjetil Rekdal, kom fra tyske Hertha Berlin og sammen med tvillingene Rune og Erik Hagen fra Strømsgodset, Andreas Augustsson fra Raufoss, Pa-Modou Kah fra egen stall samt Knut Hovel Heiaas fra Strømmen var optimismen som vanlig stor i Klanen foran sesongstart.

Topp Rekdal-debut
  Serieåpningen stod   søndag 9. april i strålende vårvær med over 10.000 tilskuere, og med bra spill mot medaljekandidat Tromsø ble det storseier 4-1 til Vålerenga. Det var ikke mange som savnet lekegrinda på Bislett denne søndagen, det var god stemning på landskamparenaen med sin fine gressmatte og intime fotballstemning på tribunen. Og banens bestemann: Kjetil Rekdal som headet inn det fjerde målet drøye kvarteret før slutt, og dermed rett i tabelltopp. Avisene flommet over av godord: Fortryllende forvandling (VG), Storseier til ”nye Vålerenga” (Aftenposten), Festfotball av VIF (Dagsavisen).  

I den neste kampen ble det 0-0 borte mot Bodø/Glimt, etter fortsatt godt spill, og Vålerenga toppet tabellen sammen med Brann og Rosenborg etter 2 serieomganger.

Nedturen begynte tidlig
Men jubelen skulle heller ikke denne sesongen vare særlig lenge. I tredje serierunde ble det tap mot nyopprykkede FK Haugesund og det fortsatte med 2-2 hjemme mot nok et nytt eliteserielag, Bryne.
  Trener Tom Nordlie hadde hele tiden fortalt at prestasjonene ville variere mye for laget, og han fikk kanskje mer rett enn han selv trodde. Etter 1-2 mot Moss og 0-0 mot Stabæk hjemme på Ullevål   var Vålerenga på den skumle   nedrykksplassen for tredje sesong på rad.
  Og etter 1-3 tapet borte mot Brann i den neste kampen, fortalte Tom Nordlie: "Jeg ser på tabellen, og synes det er helt utrolig at vi ligger der vi gjør etter de prestasjonene vi har vist."

Vannvittig inneffektivt
  Men nå måtte Vålerenga begynne å ta poeng, og nå måtte laget slå erkerivalen Lillestrøm i neste kamp. Kampene mellom Lillestrøm og Vålerenga var det eneste tunge nabooppgjøret i norsk fotball. Her var det bygutta mot bønda, og det ble alltid stor stemning når Norges to beste supportergrupper møttes. Det var strålende sol og stor stemning i Oslo på kamplørdagen 13. mai, og over 10.000 møtte opp på Ullevaal. Vålerenga vant skuddstatistikken 8-1, men tapte kampen 0-1!

God stil gir ikke poeng
Og etter 1-2 tapet borte mot Molde i neste kamp tre dager senere, var det synd å fastslå at det bare er i hoppbakken man får stilpoeng og da hjalp det lite at Vålerenga hadde spilt fin fotball, så lenge laget ikke maktet å score og dermed tapte kampene. I Molde tok Vålerenga ledelsen ved   Bjørn Viljugrein og holdt den til det gjenstod 15 minutter, da scoret hjemmelaget og til full tid sto det uavgjort. Men dommeren la til 3 minutter, og etter 2 minutter overtids-spill så scoret Molde!

Årets andre seier
  Den siste kampen før pausen (fotball EM i Nederland/Belgia) var mot topplaget Viking hjemme. Bare litt over 5000 tilskuere møtte opp i det fine været. Det var faktisk flere folk på Nadderud for å se Stabæk!   Men de som var til stede fikk se klubben slå Viking 3-1 etter en fantastisk andre omgang av Vålerenga. Jon Eirik Ødegaard som spilte fra start da Pascal Simpson var skadet, fikk vist fram venstrebenet sitt etter et frispark fra ca 25 meter. Ballen skrudde forbi muren og opp i krysset, årets mål på Ullevaal! Ødegaard var vel kanskje ikke den mest komplette fotballspilleren i Norge, men bedre venstreben enn han hadde ingen andre i dette landet !
Vålerenga jaktet på en ny spiss, og målet var å ha en ny spiss på plass når eliteserien ble sparket i gang igjen etter EM. Så langt i årets serie hadde Vålerenga scoret på en av fem store sjanser, men hadde sluppet inn en av to foran egen goal!
I høstinnspurten hadde derfor Vålerenga nok en gang blitt tvunget til å kjøpe inn spillere: Estlands landslagsspiller Kristen Viikmäe (fem millioner), Aasmund Bjørkan fra Bodø/Glimt og Lennart Steffensen fra Stabæk. Angrepsspillerne ble innkjøpt for sent, overbeviste ikke og   klarte ikke å redde Vålerenga ut av bunnstriden.
Fortsatt stang ut
Det skulle nemlig vise seg å bli stang ut for denne stolte idrettsforening fra Oslo øst, også etter at EM sluttspillet var ferdig.
Og avisoverskriften var:
- Jeg kan ikke trylle (Tom Nordlie til Dagsavisen etter 0-0 mot Odd Grenland hjemme)
14-1 i sjanser, men VIF trengte et spark bak for å score (Dagbladet etter 1-1 hjemme mot Bodø/Glimt)
Helt Håpløst! VIF i nedrykkstrid igjen (Dagsavisen etter 0-1 hjemme mot Bryne)
Kalddusj på overtid   (Dagsavisen etter 2-2 hjemme mot Moss)
Stabæk-VIF 4-0: - Flau over å trene VIF   (Dagbladet)
Slo Enga med åtte mann i senga: HELT SYKT (Dagbladet etter 0-1 mot Brann hjemme)
- Jeg har foreløpig ikke fått avføring i postkassa mi - det har Ivar Hoff   ( Nordlie til Dagbl. etter 1-2 mot LSK)
Ut med sjefen - ut med VIF. - Dommeren mistet hodet, ikke jeg, sier Nordlie (Dagsavisen etter 1-5 mot Molde)

Rundspilt
Nest siste match i serien gikk borte mot Odd Grenland, Nordlies gamle klubb. Med fem mann i forsvar, og fire defensive midtbanespillere murte Vålerenga seg inne, og satset kun på kontringer. Men da muren slo sprekker, raknet alt. VIF ble rundspilt etter å ha holdt nullen i 49 minutter, resultat 0-4.

Den som taper rykker ned
Reprise fra i fjor, denne gang mot Start på Ullevaal og like viktig som den siste kampen mot Kongsvinger i fjor. Skulle det bli Vålerenga eller Start som kunne redde plassen i Tippeligaen, ved å få mulighet til å spille kvalifisering mot treeren fra 1.divisjon, Sogndal. Siste serierunde var satt opp med Vålerenga-Start og Bryne-Odd. Bryne var dermed avhengig av seier eller uavgjort på grunn av sin dårlige målforskjell for å holde seg, og den som tapte av Vålerenga og Start ville rykke rett ned sammen med Haugesund.

…slik så det ut før siste serierunde:
Bryne 25 6 6 13 31 60 24
Vålerenga 25 4 9 12 29 44 21
Start 25 5 6 14 40 63 21
Haugesund 25 4 4 17 32 62 16

  Det var ikke mye som talte for Vålerenga før denne kampen, selv om laget ville klare seg med uavgjort, for klubben hadde bare scoret 29 mål, og det var færrest i Tippeligaen. VIF hadde ikke vunnet på 10 kamper og de hadde ikke en eneste målsjanse i den siste tippeligakampen mot Odd. Og i dagene før skjebnekampen kranglet maktpersonene i og rundt klubben, og en av overskriftene var denne: ”DET ENESTE SOM VIL GLEDE MEG DERSOM VI RYKKER NED, ER AT MORTEN GRØDAHL HAR LOVET Å GÅ AV. HAN HAR VÆRT EN FIASKO”
…dette var VIF-investor Øystein Stray Spetalen sin klare melding.

Cupfinalestemning og 3-0
Klanen og Vålerenga klarte å mobilisere nesten 18.000 personer i et   strålende vær den 22. oktober, og det var den rene cupfinalestemningen på Ullevaal. Så mange hadde ikke Vålerenga samlet i seriekamp siden 1977.
Etter en tett og jevnspilt førsteomgang der en Rekdal-straffe   ga Vålerenga ledelsen minuttet før pause, dominerte laget fullstendig etter hvilen.   Spillerne la seg avventende på egen banehalvdel og ventet på overgangsmuligheter. De kom oftere og oftere, etter hvert som Start-laget mistet troen på seier. Kun en glimrende Start-keeper forhindret en total ydmykelse for gjestene. Kampens høydepunkt var da Kristen Viikmäe mottok en ball på midtstreken, utfordret hele Start-forsvaret og avsluttet med å skyte knallhardt nede i keepers høyre hjørne. Det var et av årets tippelagmål som var sluttført i det 57. minutt. På overtid fastsatte Åsmund Bjørkan resultatet til 3-0. Og Rekdal utbrøt: -   Se på det potensialet Vålerenga har. Nesten 18.000 tilskuere kom i dag. Tenk hvordan det ville vært om vi hadde kjempet om medaljer.  

Det hadde for første gang i historien vært over 1 million tilskuere i Tippeligaen dette året, og Vålerenga hadde tross sine svake sportslige resultater bidratt til dette med sine 7600 tilskuere i snitt hjemme. Det var kun Rosenborg og Brann på gull og sølvplass som har trukket flere personer.

Uavgjort i Sogndal
Dermed skulle Vålerenga spille kvalifisering mot treeren fra 1.divisjon, Sogndal. Et lag Vålerenga hadde slått hele 7-0 i cupen borte for fire måneder siden. Men flere sentrale spillere slet med skader og sykdom.
Den første kvalifiseringskampen ble spilt   i Sogndal og endte 1-1 etter at estlenderen Viikmäe utlignet knappe tjue minutter før slutt. Optimisten var stor, for nå kunne Vålerenga klare seg med 0-0 i den siste og avgjørende kampen på Ullevaal.
”Druknet” i gjørmeslag fire minutter før slutt
  Den 30 oktober i det verste møkkaværet som hovedstaden hadde hatt på år og dag, møtte det opp nesten 8000 tilskuere i øsregnet. Imponerende.
Sogndal sjokkåpnet. Scoringen som satte en støkk i en Klan med tynnslitte nerver kom etter 13 minutter, og keeper Mikko Kavén fortjente all skyld. Han kunne og burde vippet et Sogndal-skudd bort fra faresonen. I stedet lot han ballen treffe kryssfestet. Returen hamret en Sogndalforsvarer inn i nettmaskene. Regnet silte ned. Men så, syv minutter før pause stod Kjetil Rekdal upresset på 25 meter hold, klinte til og ballen grov seg inn til høyre for keeper. Avgjørelsen kom etter 54 minutter, trodde alle, da Aasmund Bjørkan ordnet 2-1 med et velplassert tversoverskudd fra ca 12 meter. Men så begynte Vålerengas paniske periode sammen med oktobers kraftigste regnskyll. Etter halvtimen fikk keeper Kaven nerver - igjen. Han bokset en corner i egen tverrligger, og hadde flere merkelige utrusninger i feltet. Drøye kvarteret før slutt blir en Sogndalspiller utvist og VIF kunne safe det hele inn.  
Sannhetens øyeblikk
VIF hadde Sogndal i knestående, og var fire minutter fra å overleve. Men så skjer det: Sogndal får et frispark og og skuddet går inn i feltet. Der løper Tommy Øren for å nå ballen som er på vei ned, er raskest og   får headet den videre inn ved høyre stolperot. Klanen stod som vantro, var det virkelig sant! Så begynte en sluttspurt av dimensjoner. Serien av sjanser må være den lengste og største Ullevaal noen sinne har sett. Kjetil Rekdal oppsummerer de siste krampetakene: - At vi ikke scorer 3-2 passer inn i bildet for hele sesongen. Vi skyter i folk, ballen ligger på streken og så får vi ikke straffespark. Men når det er sagt - vi har ingen andre enn oss sjøl å skylde på. Alle stod lamslåtte da dommeren blåste.
”VI VIL ALLTID VÆRE HER”, sang Klanen   etter den vanvittige fotballkvelden i villværet på Ullevaal, de sto igjen og ventet på en hel VIF-tropp som spaserte ut fra garderoben for å takke sine følgesvenner under dempet belysning. Et vakkert budskap og en fin gest etter at nedrykket var et faktum.

Investoren buldret
Investor Øystein Stray Spetalen ventet i et kvarter før han slapp løs sinnet sitt etter nedrykket:
”Nedrykket var bestilt allerede i januar, da en klikk presset Jon H. Nordbrekken ut av lederstolen. Nordbrekken ville ha løst spissproblemene laget har hatt. Det var han som fant Carew. Det var han som fant Diallo. Nå fikk han plutselig ikke lov til å blande seg i det sportslige. Dagens styre har ikke egenskapene som skal til. Nå har de fått varen levert: Den heter 1.divisjon og Mandalskameratene. Takk for meg”

I cupen vant vi altså hele 7-0 mot Sogndal borte i juni, det fortsatte med 6-0 over Vidar før vi røk ut med 2-3 mot Viking i Stavanger i kvartfinalen.
Anders Krystad
Midt oppe i den spennende serieinnspurten sa daglig leder i Vålerenga Fotball, Anders Krystad opp sin stilling for å begynne i Norges Fotballforbunds breddeavdeling, med et tema han hadde greie på: Fotball for alle.
Krystad gikk av som leder i en klubb som hadde hatt et ustabilt samarbeidsklima og motstridende interesser. Den tatoverte, snauklippete tøffingen hadde vært et av Vålerengas viktigste ansikter utad de siste årene, og han hadde lenge fryktet at Vålerenga-sjela skulle smuldre opp i et jag mot toppen.
Anders Krystad hadde vært supporter, Klan-talsmann, penge-innsamlende ildsjel, deretter styremedlem og til slutt daglig leder for en fotballbutikk som hadde vokst i akselrerende tempo.
Han gikk fra klubben med blandede følelser, rett og slett fordi klubben betydde så mye for han. Han så sin første Vålerenga kamp for 35 år siden, og klubben var blitt en svært viktig del av livet hans, selv om arbeidet til tider på slutten hadde gått direkte hardt utover helsa hans.
I sitt avskjedsbrev skrev Krystad at han selvsagt vil følge klubben videre, uansett divisjon. Han poengterte samtidig at han håpet klubben tok vare på sitt verdigrunnlag, og ikke kastet bort dette fordi man villle oppnå kortsiktig sportslig suksess.
Hvorfor gikk det så galt i 2000 sesongen:
Vålerenga hadde store ressurser, de nøt godt av å være en tradisjonsrik klubb, var populære i mediene og de hadde et potensial som hovedstadens storklubb, men foreningen hadde vaklet i flere år. Tom   Nordlie var den femte hovedtreneren siden 1997, og han var en trener skulle føre Vålerenga i retning Rosenborg, men omleggingen var ikke lett etter som spillertypene dessverre manglet.
Den våpenhvilen som klubb og aksjeselskap opprettet på årsmøtet 24. januar ble respektert inntil nedrykksspøkelse dukket opp på høstparten. Da ble det til gjengjeld igjen full krig, fordi investorene ikke klarte å holde seg unna det sportslige.
Vålerenga hadde store ambisjoner, men klubben endte opp med brannslukking år etter år, hvor det gjaldt å styre unna den neste krisen, men neste år skulle blikket igjen vendes opp og frem….

Det ble store endringer i spillerstallen og spillere som Joachim Walltin (Brann), Kent Karlsen (Haugesund), Mikko Kavén (Tampere), Dag Riisnæs (la opp), Jon Eirik Ødegaard (Moss), Knut Henry Haraldsen (Bryne) og Aki Riihilathi (Crystal Palace) forsvant.



2001   -   Rett opp, tross poengtrekk og spillekritikk

FAKTA 2001 OPPRYKK
SERIEN; 1. divisjon Plassering: 1/16 Kamper: 30 V U T:   19   8   3 Målf.: 71-29 Poeng: 62
Største seier hjemme:   7-2 mot L/F Hønefoss (9.pl.) Største tap hjemme:   1-2 mot Start (eneste tap)  
Største seier borte: 7-1 mot Byåsen (16.pl..) Største tap borte: 2-3 mot Ham-Kam (3.pl.)   og Ørn-Horten (12.pl.)
Toppscorer: Kjetil Rekdal 11 Flest seriekamper:   Aasmund Bjørkan 30, Erik Hagen 29
Tilskuere i   gjennomsnitt hjemme: 4.021   Tilskuerrekord hjemme:   6.152 (21/4 mot Haugesund)  

NM-CUP: Kvartfinale, tap mot Bryne 2-3   Toppscorer, cupen: Petter Belsvik 3

Trener: Kjetil Rekdal Hjemmebane: Ullevaal stadion

PÅ TROSS av stadig tabber og bråk i og rundt ledelsen store deler av året, TROSS sent trenerskifte i februar, TROSS 3 poengs trekk fra fotballforbundet, TROSS et vannvittig forventningspress på spillerne og trenerteamet, TROSS at sparkede Tom Nordlie tipset   motstanderne og kom med gammelt oppgulp fra sin tid i klubben, TROSS kritikk av spillerstil helt inn i Klansrekkene, TROSS at de fleste motstanderne la seg bakpå og gjorde livet surt for angrepet RYKKET ENGA OPP og var klar allerede som divisjonsvinner før siste serierunde. I tillegg satte spillerne ny Vålerengarekord med 16 seriekamper sammenhengende uten tap og tapte bare 10% av seriekampene. Ikke dårlig TROSS ALT.

Sirkus VIF innledet nyåret
Vålerenga Fotball innkalte til ekstraordinært årsmøte 9. januar, og ekstraordinært   ble det! To ukjente menn i dress som ingen hadde sett før, hadde med seg en meddelelse de gjerne ville lese   for forsamlingen før møtet begynte. Disse to stråmenn representerte de tre investorene John Fredriksen, Ola Mæhle og Øystein Stray Spetalen som hadde uteblitt fra møtet fordi de var irriterte på klubbleder Morten Grødahl og valgkomiteen. Og meddelsen var veldig klar: Ikke bare nektet de å delta i det nye påtenkte elitestyre, men de vurderte også å ta med seg alle millionene sine og forlate klubben for godt. Punktum.
Bomben var sluppet og kaoset i gang!
Og neste dag var Vålerenga igjen på førstesiden i avisene, under tittelen VÅLERENGA BRÅKET. Investorene ville ut av ”Fiasko-klubben”, pengesekken snøres igjen, spillere må selges, VIF i økonomisk krise.
  Den offiselle grunnen til alt bråket var at investorene mente at valgkomiteen ble presset til å   innstille klubbstyrets Lasse Eriksen i stedet for den mer ”nøytrale” Dag Olavson. Og at dette skjedde 6 timer før årsmøte. Men den virkelige grunnen var at det ikke hadde vært dialog mellom styret og investorene.

Styremøtet
To dager senere ble det holdt styremøte på Valle, hvor også sentrale personer fra Vålerengens Idrettsforening, Vålerenga Fotball, Aldermannsligaen og Klanen var med. Dette ble et møte utenom det vanlige, selv i Vål`enga- målestokk. Så mye kjefting og negativ omtale hadde man aldri før opplevd i klubbens historie.   Og utenfor sto det 30-40 pressefolk som tydeligvis hadde sporet opp at noe foregikk i Valle-brakka. Da møtet var ferdig opplyste en sliten og kjørt Morten Grødahl at han trakk seg som formann i klubben. Han fortalte videre at han håpet at Øystein Stray Spetalen ikke fikk fortsette å ha noe med klubben å gjøre i fremtiden, da han representerer en ukultur som en så fin klubb som Vålerenga ikke er tjent med.
  På det nye ekstraordinære årsmøte 30.januar ville han formelt trekke seg som formann. Det ble et rolig møte uten tilløp til debatt etter at kandidatene ble vist frem. Harald Moræus Hansen ble leder, og Rune Hansen ble leder i elitestyre.
Kontinuitet en forutsetning for suksess?
Da vi skrev 9. februar og to måneder igjen til seriestart, fikk Tom Nordlie avskjed på grått papir. Hørte vi noen kremte ”typisk Vålerenga”?
Paradoksalt nok hadde Nordlie hatt suksess med Vålerenga etter nedrykket, klubben tapte ikke en eneste treningskamp på det nye året.
Tom Nordlie mente følgende om trenerskiftet:
Da Rekdal overtok styringen hadde styret fått kniven på strupen av investorene. Uten Rekdal som trener, ble det ikke ny kunstgressbane med varmekabler, innendørs treningshall og penger til flere spillerkjøp. Styret hadde ikke noe valg. Rekdal fikk det som han ville og jeg stod uten arbeid.
Den nye spillende treneren Kjetil Rekdal ble dermed den sjette hovedtreneren siden 1997, dvs på fem sesonger, men trøsten fikk være at Vålerenga i gullalderen 1982-85 hadde fem ulike hovedtrenere på fire år. Og tar vi med 1986 så hadde klubben syv hovedtrenere på fem sesonger!
  Og klubben fortsatte å dominere mediabildet. Etter trenerskifte gikk den tidligere formann Morten Grødahl ut i mediene og sa at Rune Hansen hadde gitt etter for press fra investorene om å sparke Nordlie.
”Dette er det reneste tøv, og klassisk Vålerenga stil. Vi i elitestyre har hele tiden jobbet for å skaffe den beste løsningen som er best for Vålerenga. Og da mener vi at Rekdal er rett mann”, Fortalte Rune Hansen.
Og selv om Kjetil Rekdal savnet fotballpedagogisk utdannelse så hadde han lang erfaring fra   fotballspill i inn og utland. Han hadde meget stor tillit hos investorene. Nå når investorene hadde fått det slik de ville, ryktes det at de ville møte med åpen pengesekk den dagen Rekdal ville gjøre sine første spillerkjøp. Det ble antydet hele 20 millioner til spillerkjøp, for nå skulle det satses skikkelig på et kjapt opprykk til eliteserien.

Møte med Klanen
Kjetil Rekdal skulle en av de nærmeste dagene ha et møte med spillerne, og her ville det komme fram at nå startet klubben med blanke ark, og alle hadde i utgangspunktet like sjanser til å spille seg på laget. Rekdal hadde også et møte med Klanens medlemmer i Vålerengasjappa. Der fortalte han om sine fremtidsutsikter som hovedtrener i Vålerenga.

Spillerstallen ble forsterket med bare tre mann før sesongstart. Det var 2. keeper Steinar Sørlie fra Byåsen, Oslo-gutten Freddy dos Santos fra Molde og Steffen Karl som var innleid fra Hertha Berlin frem til 2. juli.
Men også dette året var det flere spillerinnkjøp midt i sesongen. Først kom   Rosenborgspissen Petter Belsvik i juni, så kapret vi landslagskeeper Morten Bakke fra Molde, før man leide inn Michel Dinzey i juli fra Hannover pga. skadesituasjonen. VIF hadde organisert en ny talentspeidergruppe på sommeren som i tillegg stod bak innkjøp av svenskene Johan Arneng fra Raufoss og Tobias Grahn fra danske Lyngby. Begge ble klare i toppmatchen mot Start i Kristiansand 1. september.    

Knuste årets sølvvinner, LSK   i Valhall-innvielsen
Og etter flere meget gode treningsamlinger og kamper under Rekdals ledelse, hvor Rekdal hadde hatt som sin viktigste oppgave å skape trivsel og samhold i troppen, ble det storkamp mot erkefienden Lillestrøm da Vallhall hadde offisiell åpning 17. mars.   Og de 4251 tilskuerene fikk se Vålerenga knuste Lillestrøm 4-1, etter scoringer av Bjørn Arild Levernes, Rune Hagen, Tom Henning Hovi og Bjørn Viljugrein. Rekdal var meget godt fornøyd med Vålerenga-spillernes store entusiasme, og han spilte selv glimrende i   sin andre kamp for året etter fire måneders skadeavbrekk.  
Flying start
Kjetil Rekdal eide midtbanen da opprykkskandidat Haugesund ble utklasset 3-0 i serieåpningen på Ullevaal. I den TV-overførte kampen som samlet over 6.000 tilskuere scoret han to straffemål da laget viste stor innsats og offervilje gjennom hele matchen. Dagens beste VIF-angrep kom snaue kvarteret før slutt da Pa-Modou Kah etter flere trekk, slo til Aasmund Bjørkan på høyrekanten. Vingens innlegg ekspederes elegant videre i mål av Bjørn Arild Levernes. - Strålende angrep fra A til Å, skrøt Rekdal. Men med utvidelse til 16 lag i divisjonen gjenstod det hele 29 kamper.
Vålerenga og Klanen trakk folk borte
På Raufoss ble det en skikkelig ramme rundt oppgjøret da nærmere 4.000 tilskuere, nær halvparten fra Klanen, var på plass. Laget fikk en forsmak på hva som ventet dem på utebane: Fulle hus og motstandere i krigshumør. Men jobben ble gjort med 2-1 og nok en Rekdal-scoring.
VIF vant de neste tre matchene mot Kongsvinger (5-0), Kjelsås (1-0) og Skeid (1-0) før toppoppgjør skulle stå mot Start hjemme. Med rødlysende fakler, røyk og stor stemning innbød Klanen til festaften midt under Mestercup-finalen. Men heltene deres fulgte ikke opp. - Vi bare tupper og mæler, sa stopper Erik Hagen og Start vant 2-1.
Ny Vålerengarekord med 16 kamper uten tap
Så begynte Vålerenga en historisk rekke uten tap. Perioden ble innledet med målforskjellen 18-5 på tre matcher. Etter en halvtime mot Byåsen borte hadde Rune Hagen gjort hat trick. Espen Musæus fulgte opp med to mål og VIF vant til slutt 7-1, samtidig som det ble klart at Petter Belsvik var innkjøpt for ca. 2 millioner.

Ny fadese og NFF tok tre poeng
Vålerenga ble to minutter før start gjort oppmerksom på fra Byåsen-ledelsen om at keeper Steinar Sørlie ikke var spilleberettiget. Men Vålerenga hadde allerede brukt han tidligere i sesongen sammen med   Pa-Modou Kah og Freddy dos Santos. Med tre spillere som hadde spilt vårsesongen uten gyldig spilletillatelse ble det bot og poengtrekk for Vålerenga. 21. juni mistet laget tre poeng, fikk en samlet bot på kr. 140.000 og rykket ned til kval.plass på tabellen. Konsekvensene innad i klubben ble at adm.dir. og sportslig leder måtte gå.  

I neste kamp sang og moret Klanen seg på landet til ære for tomålsscorer Espen Musæus og nykommer Petter Belsvik, som hilste tilbake med VIF-flagget. For i Sandefjord tok VIF allerede ledelsen etter 68 sekunder etter påtrykk fra nettopp Belsvik da Musa ble kreditert målet. Vålerenga vant 4-2 men kunne lett scoret flere ganger på sine livsfarlige dødballer.
Vålerengas opprykksjegere ble hyldet av Klanen i påfølgende kamp mot L/F Hønefoss etter syv scoringer, flere av dem de reneste kunstverker. Kjetil Rekdal var på ny frempå og scoret to av målene i 7-2-oppgjøret på Ullevaal 17. juni.
Poeng fremfor stil
Så skulle Vålerenga gå inn i periode hvor laget sliter seg til seire og uavgjort på bekostning av spillerstil. Og som trener Rekdal bekreftet til stadighet: - Nå handler det bare om poeng. Stilkarakterne er det ingen som bryr seg om. Toppkampene hjemme mot Ham-Kam og Start borte endte med poengdeling. Med sine 10 seire og seks uavgjorte i rekordperioden frem til og med 23. serierunde, tok Vålerenga tetplassen og var to poeng foran Ham-Kam og tre foran Start før matchen på Hamar. To ganger sviktet Vålerengas midtforsvar, og dermed så det ut til å ligge an til en thrilleravslutning etter 2-3-tapet.

I neste kamp mot Sandefjord tok Vålerenga ledelsen ett minutt før pause. På et frispark fra 18 meter scoret nyinnkjøpte Tobias Grahn sitt første mål for klubben. 2. omgang fortsatte i et lavt tempo, og laget virket mest opptatt av å sikre ledelsen. Dermed fikk Sandefjord sjansen og presterte å bomme på to kjempesjanser, men Vålerenga rodde det hele inn og 1-0. Kjetil Rekdal uttalte etter kampen: - En kan ikke få mer ett tre poeng i fotball. Begge de andre topplagene tapte poeng og VIF ledet på nytt serien og skulle aldri gi den fra seg igjen.

I   26. serierunde som var påfølgende serieoppgjør slet Vålerenga igjen. At laget kunne reise fra Hønefoss med alle tre poengene, var så godt som et regelrett ran. L/F vasset i målsjanser. Vålerenga forsvarte seg med nebb og klør og vant utrolig nok 2-0 i striregnet   30. september.  

Belsvik leverer varen
Så løsnet det endelig mot Tromsdalen på en regntung bane. Og endelig leverte veteranen Petter Belsvik varene for Vålerenga. Mange hadde vært litt misfornøyd med Belsviks målproduksjon siden overgangen fra Rosenborg. På Ullevaal scoret han imidlertid både det første og fjerde målet da VIF lett kjørte over motstanderen 5-0.  

Da tre runder gjenstod skulle klubben møte nedrykkstruede Mandalkameratene. På en dag da Start tapte og Ham-Kam bare greide uavgjort mot bunnlaget Kjelsås, ville Vålerenga hatt mer enn skotuppene i Tippeligaen med seier. Men i aller siste minutt røyk et sikkert opprykk. En småsyk Kjetil Rekdal byttet seg selv inn mot slutten av kampen i et forsøk på å trygge tre poeng, men kunne ikke hindre vill jubel i Mandal etter den sene utlikningen.   VIF hadde to kamper igjen og ville sikre opprykket ved å vinne en av dem. - Nå har vi to matchballer og er tross alt fornøyd med 2-2, sa Rekdal, etter at VIF-keeper Morten Bakke hadde gjort en kjempetabbe ved det første målet.

Fest og opprykk
21.oktober var Vålerenga tilbake i norsk toppfotball. Seieren ble sikret i første omgang. Laget vartet opp med offensiv innstilling og spilte bevegelig og underholdende fotball før pause. Etter 24 minutter fikk de lønn for strevet da Petter Belsvik, med hælen, styrte inn et langskudd fra Johan Arneng. Fire minutter før pause satte sjefen sjøl, Kjetil Rekdal, inn 2-0 på straffe, da Tobias Grahn ble felt etter kampens beste angrep. Grahn mottok en ball i lengderetningen som først la av en Hødd-spiller, for deretter å nærmest vasse forbi en til og bli felt. Seieren var på det tidspunktet klar, men Knut Hovel Heiaas avsluttet det hele i kampens siste minutt med å legge på til 3-0.
- Aldri mer 1. divisjon
I ellevill jubel på Bohemen samme kveld tok Kjetil Rekdal mikrofonen og proklamerte: - Denne klubben er altfor god til å være heis-klubb i Norge. Dette var siste gang vi var i 1. divisjon. Neste helg avgjøres Tippeligaen. Jeg håper virkelig at Rosenborg vinner, sånn at vi blir de første som bryter seiersrekken deres om et par år. Han skapte nærmest religiøs steming etter sin tale. - Hørte du hva han sa? Han lovet at vi aldri mer skal spille i 1.divisjon, sa Klansmedlemmene med stjerneskinn i øynene. Kjetil Rekdal hadde satset kr. 700.000 på opprykk og fikk utbetalt beløpet for sin trenerbragd Han ble lagets toppscorer for andre år på rad med sine 11 mål, 8 av dem på straffe.
Chateau Brakka
Samme dag fortalte den snakkesalige investor Øystein Stray Spetalen følgende typiske Vålerenga-historie: På det siste styremøtet dukket det opp en regning ingen kunne gjøre rede for. Den var på 40.000 kroner - en sum som ble oppjustert til 70.000 pga. frakttillegg. - Det lå bare et bilag der - på 40.000 som ingen hadde signert for. Og etter litt kom forklaringen: - En person hadde kjøpt inn 500 kasser vin og døpt den Chateau Brakka. - Tenk deg 500 kasser med drittvin som lå i Frankrike.
Straffetrening
I siste serierunde i Horten spilte VIF uten press og uten flere av toppspillerne. Ørn-Horten kjempet for livet og måtte vinne kampen for å holde seg. VIF ledet 2-1 tre minutter på overtid, slapp inn 2 mål, det siste i matchens siste sekund da Ørn-Hortens keeper headet inn 3-2 fem minutter på overtid. Ufattelig. Uprofesjonelt. Klønete. Ansvarsløst. Slik beskrev trener Rekdal innsatsen før han ila spillerne straffetrening påfølgende uke. Men VIF vant 1. divisjon på bedre målforskjell enn Start med 19 seire, 8 uavgjorte og 3 tap og 62 poeng.

Slått ut av sine egne
Vålerengas venstre back Hai Ngoc Tran er Tippeligaens minst mål farlige utespiller, han hadde ingen fulltreffere på 148 kamper i toppserien, men scoret sitt første obligatoriske mål for Vålerenga i cupens første runde mot Malvik da han fastsatte resultatet til 7-1 tre minutter før full tid.
Etter å ha slått eliteserielaget Moss fortjent 2-0 på Ullevaal var VIF klar for kvartfinale på Bryne. Etter å ha ligget under 0-2 ved pause, kvitterte laget med to kjappe scoringer og utlikning. Vålerenga trykket voldsomt på den siste halvtimen, men fikk ikke uttelling. Derimot gikk den utleide VIF-spilleren Knut Henry Haraldsen opp på et frispark etter 64 minutter, nådde høyest og nikket inn det avgjørende målet fra nesten død vinkel. Etterpå jublet han svært moderat og forklarte at det var en rar følelse å avgjøre kampen mot sin egen klubb.

Espen Musæus (Brann), Bjørn Viljugrein (L/F Hønefoss), Rune Hagen (Strømsgodset) og Hai Ngoc Tran ( KIL) forlot klubben   etter sesongslutt.

VIF-investor Spetalen trekker seg
Knappe to uker etter serieslutt hadde Økonomisk Rapport en syv siders artikkel som NRK karakteriserte som det krasseste personangrep noensinne. - Den sleipeste personen jeg har vært borti. Han sprer løgner og dolker folk   i ryggen etter behov. Dette er uttalelser som investor Øystein Stray Spetalen fikk høre av tidligere styremedlemmer i Vålerenga fotball. Artikkelen blir fulgt opp i andre media,   trener og spiller Kjetil Rekdal og andre i Vålerengamiljøet tok sterk avstand fra personhetsen, mente dette var folk som ville sværte klubben med gammelt oppgulp og   ba om ro rundt Idrettsforeningen.
Spetalen hadde allerede for ett år siden tenkt å trekke seg fra Vålerengas elitestyre og gjorde det på årsmøtet i februar 2002 og ønsket ikke å bidra med mer penger til klubben.



2002 – Cupfinale-seier innleder endelig ny storhetstid !!!!

Spillende trener Kjetil Rekdal loste Vålerenga-skuta trygt i land til en 8. plass. Selv om laget bare vant to seriekamper etter ferien og Klanen begynte å bli litt urolige, reddet Oslos stolthet plassen blant annet med rekordhøye tolv uavgjorte matcher. Sesongen ble avsluttet med cupfinalefest som bestod av tidenes største Vålerengatog, Karl Johan pyntet i riktige farger, stort ”Klansshow” på tribunene og ikke minst veteranen Bjørn Arild Levernes som avgjorde pokalkampen nok en gang. Dermed var det klart for tidenes første og største cupfinalefest på hjemmebane i Vallhall ovenfor godt og vel to tusen Klansmedlemmer.



Skipsreder Fredriksen redder Vålerenga Fotball
Før sesongen   startet var det som vanlig   litt sirkus rundt klubben.   20. februar meldte pressen at investor John Fredriksen skrudde igjen pengekrana. Klubben hadde en   gjeld på over 30 millioner og det foregikk en maktkamp mellom investorene.   Resultatet ble til slutt at Fredriksen overtok 99 % av Vålerenga ASA, etter at alle de andre hovedinvestorene ikke var interessert i å putte mer penger inn i sluket. Kutt av spillerlønn, stadig forsinkede lønnsutbetalinger, mulig Werder Bremen oppkjøp og   treningsnekt i Vallhall grunnet ubetalt husleie var andre ingridienser som dette medførte før sesongstart. Allikevel   var det ingen andre eliteserielag   som hadde bedre treningsresultater   før det hele braket løs.

VPN OM John Fredriksen
John Fredriksen spytter inn penger i Vålerenga, og det skal vi være glade for. Men vi skal også vite at John Fredriksen er ikke kommet dit han er i dag fordi han er så forbanna snill. Han blir sett på som en kompromissløs finansmann, han skatter ikke en krone til Norge og han holder seg langt unna media. Vi liker å si at han har hjertet sitt i Vålerenga, og at han kun vil klubbens beste. Men se på hva Fredriksen får igjen for å ta en liten brøkdel av sine penger og putte dem inn i et slags sosialt prosjekt.
Han er og blir vår velgjører, og det uten at han bruker noe særlig mer enn det han tjener på en dag på virksomheten sin. Men Vålerenga tilfører Fredriksen en verdi som ikke speiles i aksjeverdi og røde tall på bunnlinja. Den gir han status og den gir han verdifull PR. Og leverer Vålerenga resultater med tid og stunder så skal vi ikke se bort fra at Fredriksen fort kan begynne å tjene penger på sitt engasjement. For som vi alle vet: Vi spiller ikke fotball på idealtid.

God start
Det begynte godt for Enga og rekordjegeren Petter Belsvik. Petti Goal stod med to fulltreffere etter tre kamper og lå bare to mål etter Ivers sin målrekord i toppserien.
Vålerenga jaget tabelltopp, var ubeseiret og sjokkerte Bergen by 1. mai i fjerde serierunde. VIF utklasset Brann, 4-0, i en pussig kamp der laget var dødelig effektivt. Allerede etter ti minutter scoret Pa etter en corner. I løpet av snaue femten minutter tidlig i andre omgang rant målene inn. Først scoret David Hanssen, som var fremme på en retur, så fulgte kapteinen Tom Henning Hovi opp med heading før Viikmäe avsluttet ballett.
Erik ”Panser” Hagen, som ble en av årets viktigste spillere, fikk følgende omtale i Dagbladet: Erik Hagen bør snarest melde seg   på et okseløp i Pamplona. Fortrinnsvis som okse. Midtstopperen brukte mye, og effektiv, rå kraft for å stoppe Brann-angriperne og ble kåret til banens beste.  

Mot Odd Grenland hjemme fortsatte laget å sprudle. Anført av en meget god Pa skapte Vålerenga fem store sjanser første halvtimen. Den forløsende scoringen kom ikke før etter pause ved urokråka Tobias Grahn. Et langt innkast endte i klabb og babb inne i feltet. Grahn tok ballen og sendte den i kroppen på keeper Holtan. Returen satte Grahn i nettet.
Nå stod laget med tre strake seire, fem kamper uten tap, ikke baklengsmål på 399 minutter – og annenplass på tabellen bak Lyn. Men som det stod i Aftenposten:
Slapp av folkens, den historiske tabellen er like skjør som Tobias Grahns spillehumør. For Grahn er unntaket som bekrefter årets VIF-suksess. Det er slike spillere som ofte står fram som matchvinnere, for de opptrer i en sport der oksygenopptak ikke er avgjørende. Viktigere er teften i noen små øyeblikk.

Mer som forventet
Det ble brått slutt på moroa og laget vant kun fire av de siste 21 seriekampene. Bare tre dager senere gikk vi på 1-4 tap i Stavanger, men VIF lå fortsatt på tredjeplass og skulle møte Lyn, som toppet serien. Det var en voldsom mediefokusering før matchen, lagene hadde ikke møttes i toppserien på 21 år, og over 18.000 tilskuere møtte opp på Ullevaal. Det ble et surt 1-2-tap etter en billig straffe fire minutter før full tid.

Klanen betyr alt
16. mai spilte gutta 1-1 på Åråsen. Etter matchen var spillerne helt i ekstase for å utrykke sin begeistring for Klanen:
Petter Belsvik som scoret:
I slike kamper merker man rett og slett ikke at man blir sliten. Man blir bare løftet fram." Og: "På Åråsen var Klanen nok en gang i storform, og vant kampen på tribunen, selv om de nok var i undertall. Klanen tok fullstendig piffen av LSK-fansen”.
Stian Ohr:
Et fullsatt Åråsen, fint vær og Klanen i kjempeslag som på en overbevisende måte viste hvem som suverent troner på supportertoppen i Norge”.
Freddy dos Santos:
"Gjentar det nesten til det kjedsommelige, men igjen syns jeg Klanen og de andre Vålerenga-supporterne gjorde en fantastisk innsats. Jeg er nok ikke akkurat upartisk, men jeg syns dere sang kanarifansen ut av stadion sist kamp."

Laget merket fort at de manglet matchvinnere og vant bare mot nedrykkslagene Moss og Start før ferien, men lå på en betryggende syvende plass med 20 poeng.

Temperamentsfulle Tobias
Startkampen 16. juni i Kristiansand var allikevel historisk da laget ledet 4-0 allerede etter 20 minutter. Tobias Grahn hadde vært større i kjeften enn på banen hittill. Men endelig lot han bena prate og lurte sørlendingene noe inn i grahnskauen. I løpet av tjue minutter hadde Grahn scoret to mål, lagt opp til de to andre, og herjet så voldsomt med forsvaret at Start-treneren plukket ut en stakkar forsvarer av banen. Innen den tid hadde også Tobias kranglet på seg et tullete gult kort. Og slik fant ikke sjefen seg i. Kjetil Rekdal gav svensken ordre om å bli i garderoben etter pause. Han turde ikke ta sjansen på nok et kort, selv om Tobias hadde spilt en fantastisk omgang. Tobias ble sint, og gikk ikke ut på innbytterbenken da han kom ut av garderoben.   Tidligere i sesongen hadde han også dratt fra banen før kampen var ferdigspilt. Han likte ikke til stadighet å bli byttet ut. Vålerenga fortsatte å leke med Start etter pause og vant til slutt 7-2 og Grahn fikk 8 poeng på VG-børsen.

Syv uavgjorte og på trygg grunn etter Start-seier
Vålerenga lå trygt forvart på 7. plass helt til tre serierunder gjenstod og vi skulle til bunnlaget Moss. Lagene bak oss hadde begynt å puste oss kraftig   i ryggen. Det ble en bunnkamp med flere dramatiske episoder og høy tenning. Spesielt da Vålerenga fikk straffe. Assistentdommeren mente hjemmelagets Rune Tangen handset, noe som var svært tvilsomt, men straffeekspert Kjetil Rekdal satte ballen kontant i mål og reddet poenget. 1-1.

Belsvik-rekord
Hjemme mot nedrykksklare Start i nest siste serierunde ble alle spekulasjoner vedrørende eventuell kvalik-plass skrinlagt. Etter 58 minutter var det også endelig klart for målet   Petter Belsvik hadde ventet på. Da serverte Pa han ballen på et sølvfat og Petter-Goal kunne enkelt sette den i mål. Dermed hadde han tangert Odd Iversens rekord med 158 toppseriemål.
Før dette hadde Tobias Grahn laget sitt eget målshow. Etter 24 minutter taklet han en Start-spiller ved cornerflagget, gikk på et løp mot mål og driblet seg forbi enda et par spillere før han satte ballen i nærmeste hjørne. 1-0-målet ga den nødvendige selvtillit og kampen endte til slutt 4-0.

Kjetil Rekdal hadde nådd sitt mål og hadde ikke minst satt en ekstra spiss på sesongslutten ved å nå cupfinalen.


TREDJE CUP-GULL
Lagets tre innledende cupkamper var en ren overkjøring av motstanderne. I alle matchene hadde gutta tatt føringen før kvarteret var spilt og stod med 17-2 i målforskjell før 4. runde:

1. runde;   29/5 B     Vang 7 – 2
2. runde;   19/6 B     Eidsvold T. 5 – 0
3. runde;   26/6 H     Lørenskog 5 – 0
  4. runde;     7/8   B     Moss   5 – 4   etter straffekonk

Straffedrama
Etter ekstraomganger stod det fortsatt 2-2 på eliteseriearenaen Melløs og straffespark måtte til for å skille lagene. Da Grahn skulle ta den avgjørende straffen ble han møtt med en intens pipekonsert. Han foldet hendene, og så opp mot himmelen. Trener Kjetil Rekdal var ikke sikker på Tobias og snudde seg vekk. Sekunder senere var Vålerenga videre. Men det var keeper Øivind Bolthof som ble den store helten da han like før hadde både reddet og scoret i straffekonkurransen.  

Kvartfinale; 29/8     H   Viking               3 – 1

Tre mål på tre minutter
I fem kvarter skjedde det lite på Ullevaal mot tabellfemmeren Viking, men så trodde alle at avgjørelsen falt. Pa Modou-Kah mottok en Rekdal spesial, dempet ballen på brystet, ett sprett, strak vrist og pang ned i hjørnet. Men fire minutter gjenstod av full tid   da Viking utlignet på en enkel heading. Men mens Viking takket for flaksen, tok Panser-Hagen straks tak i begivenhetene. Han brøt Viking på 30 meter, passet til David Hanssen, fikk ballen tilbake og headet inn 2-1.
- Det er sjelden jeg blir med opp, og det var utrolig at det lange løpet ble belønnet slik, sa Erik Hagen. Punktum for den pussige avslutningen satte Vikingkeeperen rett etter da han mottok et tilbakespill. Han prøvde å drible av oppmerksomme Petter-goal som snappet ballen og sendte den i   et tomt bur.    


Semifinale;   21/9       H   Aalesund             2 – 0

Pa avgjorde
Serieleder i 1. divisjon, Aalesund, var i sin første semifinale og holdt godt følge lenge på Ullevaal. Det tok hele 67 minutter før Klanen kunne roe nervene: Kah rister av seg en par mann på venstresiden og får slått et hardt innlegg, Tobias Grahn krangler seg fri, og header ballen i mål fra fem meter.   Seks minutter før slutt tok Kah ned en lang ball fra dos Santos. En forsvarer skled, og Kah tok med seg ballen og scoret fra 15-16 meter på en utmanøvrert keeper. Vi var i vår femte cupfinale.   - Det er en herlig følelse. Vi utnyttet sjansene våre på en dårlig dag, oppsummerte banens beste spiller Kah etter kampen.

Utdrag fra Dagsavisen:
Sjefen reddet festen
Rekdal og Pa VIFs helter

Pa-Modou Kah jubler som en gal. Klanen er i ekstase. Vålerenga har nettopp spilt seg fram til sin femte cupfinale i fotball. Sindig og nøktern står han der, kapteinen. ”I”. Sjefen sjøl. Redningsmannen. Kort sagt: Kjetil Rekdal (33).  

22/9 2002 Semifinale:
Vålerenga – Aalesund 2 - 0 (2 - 0)
Ullevaal stadion. Tilskuere: 11.301. Dommer: Roy Helge Olsen, Våg
Mål: 67. min. 1 - 0 Tobias Grahn, 84. min. 2 - 0 Pa-Modou Kah.
VIF: Øivind Bolthof (Morten Bakke   1 min.), Ronny Døhli, Knut Henry Haraldsen, Erik Hagen, Tom Henning Hovi, Stian Ohr   (Kjetil Rekdal 45 min.), Pa-Modou Kah, David Hanssen, Freddy dos Santos, Tobias Grahn (Knut Hovel Heiaas 2 min.), Petter Belsvik (Jonas Krogstad 45 min.)


ØRNI avgjorde på nytt finalen med mammas lykkemynt

Cupfinale; 3/11 Ullevaal   Odd         1 – 0

Vålerenga hadde ikke hatt marginene på sin side denne sesongen, og sto foran finalen uten en eneste ettmålsseier, men da det virkelig gjaldt gikk det veien. Kjetil Rekdal hadde sagt for noen uker siden at han tvilte på at finalen skulle bli noen stor kamp, rent kvalitetsmessig, og det fikk han rett i. Det var en ganske sjansefattig affære man kunne være vitne til i det nydelige høstværet på Ullevaal stadion. Men det spilte absolutt ingen rolle, det er fortsatt ikke stilkarakterer i fotball og Vålerenga gikk seirende ut av bataljen.
Bjørn Arild Levernes viste seg igjen som en mann for de store anledninger og fikk æren av å score kampens eneste mål. Før kampen hadde Ørni teipet fast lykkekrona til skuddbeinet igjen. Krona ble funnet av moren hans før forrige cupfinale og hadde siden da ligget i pokalen fra 1997. Den gang scoret han 4-2-målet og avgjorde matchen definitivt.   Nå tenkte han, selv om han følte at det var både idioti og galskap, at han fikk prøve igjen. Og lykkefoten slo til allerede etter fem minutter. Freddy dos Santos sendte en pasning til Johan Arneng som i sin tur serverte ballen på sølvfat til en totalt umarkert Ørni i feltet. Veteranen gjorde akkurat det han skulle gjøre, da han nærmest bredsidet ballen i nettet bak Oddkeeper Holtan. Da eksploderte Klanssvingen.
Tempoet falt noe utover i første omgang, og begge lagene virket ganske forsiktige. Vålerenga lot til å ha ganske god kontroll på det hele. En og annen mulighet til å øke ledelsen var det også. Så snudde det og siste kvarteret av omgangen var rett og slett ganske nervepirrende for alle i blått. Odd var farlig frempå ved flere anledninger, men forsvaret, forsynet og ikke minst keeper Øyvind Bolthof gjorde sitt til at ledelsen holdt til dommeren sendte lagene i garderoben. Vålerengas nummer 1 leverte en superredning nede ved stolperota etter en heading fra Morten Fevang fra kort hold, og var også på plass på returen.
Ett drøyt kvarter etter pause fikk Vålerenga frispark etter at Grahn hadde blitt revet ned på 17 meter. Morten Hanssen la frisparket og det var ikke mye om å gjøre. Ni minutter senere var det Grahns tur, etter en feil av en forsvarer var han alene med Ronny Deila og keeper Holtan uten å lykkes. Mot slutten av kampen hadde Odd et par brukbare sjanser og seks minutter før full tid suste skuddet i stolpen. Alt tatt i betrakting var det helt fortjent at Vålerenga gikk seirende ut av finalen. Vi var rett og slett hakket bedre enn motstanderen, og scoret det avgjørende målet.
Vålerenga er   dermed regjerende Norgemester i sitt jubileumsår 2003.

Cupmestere 2002, 19 spillere:
Øivind Bolthof, Morten Bakke, Freddy dos Santos, Erik Hagen, Knut Henry Haraldsen,   Tom Henning Hovi, Ronny Døhli, Pa-Modou Kah, Kjetil Rekdal, Johan Arneng, David Hanssen, Bjørn Arild Levernes, Thomas Holm, Stian Ohr, Tobias Grahn, Petter Belsvik, Kristen Viikmäe, Knut Hovel Heiaas, Jonas Krogstad.

Fra   VG

- Vi skal stoppe RBK

ULLEVAAL/GRAND HOTEL/VALLHALL (VG) (Odd Grenland-Vålerenga 0-1) Kjetil Rekdal (33) pisket opp stemningen på cupfinalefesten i Valhall i går kveld: - Vi skal stoppe seiersrekken til Rosenborg, sa Kjetil Rekdal.
(Av Bjørn Arne Johannessen)

Og fulgte umiddelbart opp med høy og klar stemme i mikrofonen til sine trofaste supportere: - Dette er ikke den siste pokalen vi vinner. Neste gang fyller vi hele hallen her, og feirer seriegull, sa Rekdal.

Jubelen var øredøvende - og Rekdal lot følelsene få fritt spillerom da han og heltene til Vålerenga feiret cuptriumfen sammen med tusenvis av tilhengere. Og han lover at Vålerenga på sikt skal fylle skapene med mer sølvtøy. - Hvis vi gjør tingene riktig og jobber knallhardt, kan vi også vinne seriegull. Men, det nytter ikke å legge seg ned på sofaen, og leke verdensmester nå, sier Kjetil Rekdal.I dag kan sjefen imidlertid ikke nekte spillerne sine en sofastrekk. Det fortjener de etter en lang sesong. Og en laaang natt.


Bedre enn Brasil
Hele VIF-gjengen gikk på Buddha Bar etter pokalfesten i Vallhall. Der var formasjonen på langt nær like stram som på Ullevaal-matta da Vålerenga vant sitt tredje cupmesterskap.
Rekdal kjælte lenge med den champagneluktende kongepokalen i garderoben på Ullevaal. Han har vunnet den tidligere som Molde-spillere i 1994. Men ifølge ham selv kan det ikke sammenlignes med det han opplevde i går.
- Jeg plasserer dette øverst, sier en oppriktig glad Kjetil Rekdal. - Foran straffen som senket Brasil i VM?
- Ja, fordi det siste du har vunnet alltid føles som det sterkeste. Denne cupfinalen og min første kamp i drakt, som syvåringen for Fiksdal/Rekdal Ballklubb, er det jeg setter størst pris på, sier Kjetil Rekdal.

Etter 90 minutters blodslit på Ullevaal fortsatte Kjetil Rekdal et langt løp mot midnatt. Han var det heteste intervjuobjektet, og midt i den offisielle pressekonferanse ble han hentet ut av klubbdirektør Kjetil Siem for å takke to tusen VIF-supportere som stod igjen på tribunen - og sang «Vi vil ha Rekdal på banen . . .»

Laguttaket til cupfinalen var kontroversielt. Stian Ohr ble vraket. Matchvinner Bjørn Arild Levernes ble foretrukket. Rekdal fortalte om dette allerede torsdag. Men det skulle holdes hemmelig.

- Det er ufattelig morsomt at Levernes ble matchvinner. Man kan vel si at vi gjorde et klokt valg, sier Rekdal.


Fra Dagbladet:
Kjetil I - kongen av Enga
På vei til seiersfesten i Vallhall ga Kjetil «I» Rekdal spillerne beskjed om at det er trening 2. desember. Vel framme lovet han Klanen å banke RBK.
Av MORTEN PEDERSEN

ULLEVAAL/VALHALL (Dagbladet): Og slik snakker en vinner. Slik snakker en fotballfantast hvis eneste ønske og lidenskap er å gjøre Vålerenga til den klubben alle snakker om at den kan og bør bli. Og slik snakker en mann som aldri blir lei av å piske seg sjøl og andre for å nå det målet all fotball handler om: Å vinne.
Der og da - med Kjetil Rekdal foran nasjonens mest trofaste fotballfamilie i Vallhall - skjønte jeg også betydningen av de ordene VIF-formann Vidar Davidsen hadde sagt fra talerstolen på NFF-festen en time tidligere. Det var mange å takke, det skulle bare mangle, men han nevnte bare én ved navn. Og det Vidar Davidsen sa, «Du, Kjetil - har satt ditt preg på det som skjer i Vålerenga og det skal du få lov til å fortsette med», forteller alt om hvilken posisjon Kjetil Rekdal har i klubben.
Han er I.
Han er Kjetil I.
Han er Kjetil I - kongen av Vålerenga.

Kort lykkerus
På Ullevaal - i minuttet etter at Tommy Skjerven hadde blåst av kampen - opplevde Kjetil Rekdal det han omtaler som en vanvittig lykkerus. Tilfredsstillelsen av å lykkes i den jobben mange mente han stjal og snakket seg til for to år siden, var større enn han hadde kunnet forestille seg på forhånd. Men han samlet seg fort og ble Rekdal igjen. Ett minutt fikk liksom være nok.
- Jeg begynte helt plutselig å tenke på framtida, sier han.
- Det eneste som teller nå er at vi ikke slår oss til ro med gleden og hviler på disse laurbærene. For det har Vålerenga gjort noen ganger før og alle vet hvordan det gikk. - Det er det som skal skje framover som er viktig.

CUPFINALEN 3. NOVEMBER 2002
VÅLERENGA – ODD GRENLAND   1 - 0 (1 - 0)
Ullevaal stadion, 25.481 tilskuere. Dommer Tommy Skjerven, Kaupanger IL
Scoring:
5. min.   Vålerenga       1 - 0   Bjørn Arild Levernes
VIF´s lagoppstilling:
Øyvind Bolthof - Freddy dos Santos, Erik Hagen, Knut Henry Haraldsen, Tom Henning Hovi - David Hanssen, Johan Arneng, Pa-Moudo Kah (inn 49. min. Ronny Døhli), Kjetil Rekdal, Bjørn Arild Levernes (inn 74. min. Thomas Holm) - Tobias Grahn (inn 90. min. Kristen Viikmäe).

RAMME

Avisoverskriftene:
-   ”Ørni” med lykke-krona (Dagbladet)
-   Kjetil I – kongen av Enga (Dagbladet)
-   Bolthofs herlige revansj (Dagbladet)
-   Gi Klanen Kongens fortjenestmedalje (Dagbladet)
-   Seriegull neste!   Kjetil Rekdal på cupfinalefesten (VG)
-   Øyvind (25) Vålerengas REDNING (VG)
-   Kronen på verket (VG)
-   Rekdal i ekstase etter cupfinaleseieren     – Dette er større enn alt! (Aftenposten)
-   Matchvinneren ville gi seg i Vålerenga     Lykkekrona ga lykketreff (Aftenposten)
-   Kronen på verket (Dagsavisen)

Kjetil er forelsket i Vålerenga
Dagen etter cupfinalen offentligjør Kjetil Rekdal at han vil investere penger i sitt kjære Vålerenga. I første omgang putter han inn en million i sitt fotballprosjekt. Samtidig proklamerer han at han aldri ville investert fem flate øre i noe annet fotballlag i Norge.

"Rosenborg omsatte i fjor supportereffekter for 2,2 millioner - Vålerenga omsatte for 4 millioner.
Rosenborg ble seriemester og deltok i Mesterligaen -
Vålerenga spilte i 1. divisjon."
Den vakreste innrømmelsen kommer fra markedsassistent Børre Gundersen: "De har en supporterkultur vi har mye å lære av", sier han til avisa.
Og Sjappesjef Veie viser storsinn og sier at "Vi synes bare det er morsomt at Rosenborg vil lære av Vålerenga. 

Vidar Davidsen har vunnet mest med Vålerenga.

Morten Berre er historisk.

Thorleif "Toffa" Olsen og Bjarne "Bamse" Hansen er helter fra 1950-tallet.Bamse har flest sesonger (17) for klubben fra hovedserien startet i 1948. Toffa ligger på 3. plass med 15 sesonger.

 

VÅLERENGENS IDRETTSFORENINGS ÆRESMEDLEMMER

Dette er den høyeste utmerkelsen som kan gis medlemmer i VIF og er kun gitt til 13 personer.

1923   Johan Skau 1858-1946
1933   Henry ”Tippen” Johansen 1904-1988
1948   Rolf Grønbye 1897-1957
1948   Erling Knudsen 1901-1992
1966   Helmut Steffens 1916-2000
1973   Jørgen W. Jensen 1899-1992
1983   Odd Skaug   1935-2006  
1993   May Aas 1940
2003   Berit Lie 1930-2012
2006   Jan Hellerud 1936

2013  Berit Knudsen  1950-

​2018  Terje "Henger`n" Hellerud  1939-

2018  Hans Nilssen

 

MEDLEMMER MED FORTJENSTMEDALJE

Dette er den nest høyeste utmerkelsen som kan gis medlemmer i Vålerengens Idrettsforening.

1917 Peary Andresen og Reidar Grønby
1918 Hjalmar ”Hjallen”   Hoftvedt og Oskar Karlsen
1919 Th. Hansen
1923 Amandus Arnesen, Erling Dahl, Kåre Grytland, Otto Grønby og Th. Johnsrud
1925 Ingvald Larsen
1928 Rolf Grønby
1933 Henry ”Tippen” Johansen, Walter Thorstensen
1936 Erling ”Murer´n” Knudsen
1938 Trygve Ingebretsen
1949 Birger ”Tuben” Sørensen
1953 Gunnar Berg, Tormod Ingvaldsen og William Winther
1958 Thorleif   ”Toffa” Olsen
1959 Jørgen W. Jensen
1963 Kristian Larsen, Reidar Olberg, Einar Øiseth og Helmuth Steffens
1973 Berit Lie, Tor Gundersen, Trygve Iversen, Odd Skaug og Yngve Wikerholmen
1975 Borghild Knudsen
1976 Jan Hellerud, Ellef Kyvåg og Bjørn Aage Rasmussen
1978 Georg Hebæk, Einar Jørum og May Aas
1983 Evy Bjerklund, Roger Christensen, Terje Hellerud, Øivind Løvik, Arne Mikkelsen,Hans Nilssen og Kjell Enersen
1988 Aase Sørlie, Lasse Breen, Harald Haugen og Finn Rime
1993 Berit Knudsen, Arne Moen og Rolf Stålseth
1998 Mona Ellefsen, Herman Foss, Tor Jørgensen, Odd Syversen og Per Flod
2003 Espen "Shampo" Knutsen og Arne Larsen
2004 Kjell Grønningen
2009 Geir Kristiansen

​2013 Knut Stenberg, Terje Hansen, Elin Horn, Nina Olsvik (Tidligere Johansen), Freddy dos Santos 

2018 Arne Haukeberg, Kjell Erik "Såpa" Knutsen, Odd Skarheim, Leif Strandebø, Helge "Bonden" Sørlie, Jarle Teigøy, Svein Østreng.